Fra 2015 ble provinsene omorganisert til «andre nivås institusjonelle enheter». Det ble opprettet ti storbyområder, med en påfølgende opprettelse av ytterligere fire områder.
Det finnes (2018) 120 andre nivås institusjonelle enheter i Italia; 80 provinser, 2 autonome provinser, 6 frie kommunale konsortier[1], 14 storbyområder[2], 18 interkommunale unioner[3], samt Aostadalen (region uten provinser).
Provinsene er hovedsakelig forvaltningsenheter for den sentrale regjeringen iRoma. Provinsadministrasjonen ledes av en prefekt (prefetto), som er statens representant i provinsen. I tillegg har provinsene enkelte kompetanser (bl.a. innen skolevesen), som ivaretas av de folkevalgte provinsrådene (consiglio provinciale) og provinsregjeringene (giunta provinciale). Provinsrådene kan ikke vedta egnelover.
I noen tilfeller eksisterer et nivå mellom provinsen og kommunene. Dette består avdistriktene, som er frivillige sammenslutninger av kommuner innen en provins.
Aostadalen regnes ofte for praktiske (f.eks. statistiske) formål som en provins, selv om den strengt tatt er en region uten provinser. Regionen ivaretar altså også provinsens oppgaver (og er også i størrelsen sammenlignbar med andre provinser).
Den autonome regionenFriuli-Venezia Giulia er ikke delt i provinser og storbyområder, men 18unioni territoriali intercomunali, «interkommunale unioner»; en type administrativ enhet som er unik for regionen. De interkommunale unionene er videre delt inn i kommuner.
Den autonome regionenSicilia er ikke inndelt i provinser, men storbyområder og frie kommunale konsortier (libero consorzio comunale); en type administrativ enhet som er unik for regionen. Storbyområdene og konsortiene er videre delt inn i kommuner.
Utvid avsnitt: Dette avsnittet trenger mer innhold. Hjelp gjerne til med åforbedre denne artikkelen ved å legge tilpålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.
I 2004 ble det vedtatt å dele noen eksisterende provinser. Disse endringene trådte i kraft før i hhv. 2008 og 2009:
