Israelitter var ethebraisktalende folk ioldtidensMidtøsten som var bosatt iIsraels land i løpet avden monarkiske tid (1000-tallet f.Kr. til 600-tallet f.Kr.). Israelitter er bokstavelig en sønn eller etterkommer avpatriarkenJakob, også kalt for «Israel» iBibelen. Andre navn for israelitter er «Israel sønner», og «hebreer». Merk at borgere av den moderne statenIsrael kalles forisraelere, ikkeisraelitter.
Ved en israelitt menes vanligvis et medlem av den generasjon som dro ut avEgypt under ledelse avMoses ogAron. Israelittene vandret iSinaiørkenen i førti år før de nåddeDet hellige land og Moses døde. IfølgeBibelen var israelittene oppdelt i tolv stammer som til sammen besto av rundt 600 000 menn foruten kvinner og barn. Før utgangen avoldtidens Egypt var israelittene kjent som hebreer frahebraiskivri som betyr «fra den andre siden» (avJordanelven). Senere ble israelittenes tolv stammer sendt i eksil fraDet hellige land og kun to av disse stammene, Juda og Levi, har overlevd i form avjøder.
Ordet «israelitt» er avledet fra bibelsk hebraisk ישראל,Yisraʾel.Den hebraiske Bibelen gir selv enetymologi av navnet frayisra, «å seire over», ogel, «Gud»,se artikkelEl (guddom).[1][2] Ordforklaringen er attestert så tidlig som 1200-tallet f.Kr. i en egyptisk inskripsjon. Deneponymiske bibelske patriark for israelittene er som nevntJakob, som fikk tilleggsnavnet «Israel» etter å ha kjempet med enengel. Jakob krevde en velsignelse fra engelen som han til sist fikk, derav «seiret over det guddommelige».[3]
Det bibelske begrepet «israelitter» (eller «de tolv stammene» eller «Israels barn») betyr både et folk, etterkommere av stamfaren Jakob/Israel, og den historiske befolkningen i kongedømmet Israel.[4]
Navnet «hebreer» er tidvis brukt synonymt med «israelitter». For perioden etter landflyktigheten, fra og med 400-tallet f.Kr., ble levningene av israelittene referert til somjøder, avledet frakongedømmet Judea. Denne endringen er direkte uttrykt iEsters bok i Det gamle testamente (300-tallet f.Kr.).[5] Dette begrepet erstattet begrepet Israels barn.[6] Selv om de fleste litterære referanser til dette folket er lokalisert i Den hebraiske Bibelen finnes det også rikelig med ikke-bibelsk,arkeologisk og historisk bevis foroldtidens Israel og Judea.
Patriarken Jakob, og hans brytekamp med en engel, har en særskilt betydning for israelittisk historie.
Israel var det navn som ble gitt til den bibelske patriark Jakob etter at han hadde vært i brytekamp med en engel ved bredden avJabbok, en sideelv avJordanelven, før han møtte sin brorEsau. Jakob var i en rivalisering med sin bror, og denne konfrontasjonen med engelen har en særskilt betydning i fortellingen om israelittene.[1][2] Gjennom resten avTora er Jakob referert til som både Jakob og Israel, avhengig av hvilket aspekt av hans figur som teksten vil bibringe.
På moderne hebraisk kanB'nei Yisrael («Israels barn») bety det jødiske folk uansett hvilken historisk epoke, og benyttes hovedsakelig til å framheve jødisk religiøs identitet. Fra perioden medMisjná (men antagelig fra før denne perioden fikk begrepetyisrael («en israel») en smalere tilleggsmening som henviste til lovmessig fødte jøder framfor andre enn levittiske og aronittiske prester (kohanim). På moderne hebraisk er dette kontrahert i begrepetyisraeli, en borger av den moderne staten Israel, uansett religion elleretnisitet, reflektert i det norske skillet mellom israelitt (jøder i bibelsk tid) og israeler (borgere av landet Israel).
Begrepet jøde refererer historisk til et medlem avJudas stamme som utgjorde kjernen i kongedømmet Judea. Begrepethebreere, kanskje beslektet med navnet tilhabirufolket, ennomadisk folkegruppe mellom 1800 f.Kr. og 1100 f.Kr. og bevitnet i blant annetsumersk,egyptiske,akkadiske ogugarittiske kilder, og som harEber som eneponymisk bibelsk stamfar. Det er benyttet synonymt med «israelitter», eller som etnisk-språklig begrep som henviser til historiske talere av det hebraiske språket generelt.
Den tidligste benevnelsen av navnet «Israel» utenfor Torah som hittil er funnet er fra en seierstale til faraoMerneptah som styrte i tiden 1213-1203 f.Kr.Stelen feiret et krigstokt motLibya i 1208 f.Kr. og i en tilleggsliste nevnesysrỉ3r («Israel») som blant de som ble beseiret iKanaan.[7] Disseysri3r er fulgt avhieroglyfer som betyr «fremmed folk», og er plassert i den nordlige delen av sentrale høylandene, løselig i samsvar med lokaliseringen av det senere kongedømmet Israel.[8]
De golde områdene i Negevørkenen.Skogsområdene i distriktet rundt Jerusalem.
Midtøsten, og i særdeleshetIsraels land er både et relativt lite område, og samtidig med et mangfold av svært forskjelligeøkologiske nisjer. Geografisk har det blitt beskrevet som et «møtested» hvor tre betydelige naturligevegetasjonssoner møtes, og krysningspunkter mellom både svært tørre som svært våte områder. De geografiske forskjellene omfatter dramatiske forskjeller i terreng, høyde, sesongmessig regnfall, jord og vegetasjon fra region til region. Det er også ulikmeteorologisk mønster fra nord til sør, fra kystområdene til innlandet, fra de lavtliggende til de høyereliggende strøkene. Disse variasjonene påvirket de lokale befolkningenes vesen og mønstre for produksjon og kultur, og fremmet en bred rekke av forskjellige økonomier og livsstiler blant befolkningen. En del av dette bakgrunnsteppet er også den sentrale plasseringen for handel mellom store sivilisasjoner iEgypt ogMesopotamia, og viktig transport av internasjonale varer gikk gjennom Midtøsten, særligJordandalen, noe som ikke bare påvirket lokal økonomi, men førte også til etableringen og utviklingen av allianser, diplomati, og ikke minst konflikter.[9]
Etnisitet involverer opprettelsen og bevarelse av sosiale grenser, ofte basert på faktorer som geografisk nærhet, felles verdier og religion, felles måter å kommunisere på som språk og dialekt, kles- og ernæringskoder, materielle symboler, eller kombinasjoner av disse og andre faktorer. I den grad man kan lete etter svar på hvem israelittene var og hva som definerte de første israelittene, og i hvilken grad de selv oppfattet seg som israelitter i den tidligste periode, er det i dag enighet om at forskningen ikke lenger kan gi svar på disse ved utelukkende å henvise til bibelske tradisjoner. Samtidig må forskningen være oppmerksom på at gruppeidentifikasjon er i sitt vesen flytende, slik at hva som definerte en «israelitt» i tidenførden monarkiske tid i tidlig jernalder var antagelig forskjellig frakongetiden eller denpersiske tiden.[10]
Gitt referansen tilMerneptah-stelen rundt 1207 f.Kr. synes det som om at en gang i den tidlig jernalder begynte befolkningen å identifisere seg selv som «israelitter» gjennom en prosess av etniske grensemarkører, selv om hva denne etnisiteten i seg selv besto kunne være flytende. Det er klare hentydninger i bibelske fortellingene, selv om disse er skrevet på et senere tidspunkt, at israelittene ikke varkanaanitter og ikke skulle gifte seg med disse, og forskjellen i familiehistorie, kulturarv og religion ble framhevet. Antagelig, avhengig av tolkningen, var den tidlige grensesettingen og fellesskapet til folket i høylandet mer basert på sosiale og økonomiske faktorer, og at sosialiseringen og dyrkelsen avJahve framsto senere.[11]
En rekonstruert israelittisk bolig fra kongetiden, ca. 900-600-tallet f.Kr. Eretz Israel Museum, Tel Aviv, Israel.
De arkeologiske undersøkelsene som hittil er gjort indikerer atkongedømmene Israel og Judea ble slått sammen i tidlig jernalder fra den kanaanittiske bystatkulturen i sen bronsealder på samme tid og i de samme omstendigheter som nabostateneEdom,Moab,Aram, og defilistiske ogfønikiske bystatene.[12] Gjennom hele den formative perioden (1200-1000 f.Kr.) manglet høylandene noen tegn på en sentralisert autoritet; religiøst manglet de ethvert tegn på templer, helligdommer, eller sentralisert dyrkelse generelt (skjønt kultobjekter assosiert med den kanaanittiske gudenEl har blitt funnet); levninger avkeramikk er godt befestet i den lokale tradisjonen fra sen bronsealder; ogalfabetet ertidlig kanaanittisk. Det mest markante etniske markøren som skiller israelittiske landsbyer fra kanaanittiske steder er fraværet av bein fragriser ogsvin, skjønt i hvilken grad dette kan blitt oppfattet som en etnisk markør er diskutert.[13] Uansett er det i omfattende grad anerkjent at identifikasjonen av israelittene som en særskilt gruppe er mulig ved hjelp av arkeologiske bevis som matskikker (de kulturelle, sosiale og økonomiske praksis og utøvelse knyttet til produksjon og forbruk av mat),[14] arkitektur,[15][16] kultpraksiser,[17][18][19][20][21] og den materielle kulturen som keramikk og store lagringskar for vann,pithoi.[22][23][24][25]
En kilde fra sen bronsealder,Amarna-brevene, har kastet lys over israelittenes tidligste historie. Rekonstruksjonen av en rekke brev fra 1300-tallet f.Kr. iAmarna i oldtidens Egypt (ca. 1390-1362 f.Kr.). Disse er skrevet av en rekke syrisk-palestinske ledere, og blant dem brev som inneholder appeller til de egyptiske overherrer for garnisoner og militær støtte, noe som antyder at sen bronsealder i Midtøsten var preget av uro, maktkamper og konflikter over ressurser og politisk makt i området. En rekke av brevene viser til truende aktiviteter til en gruppe kalt forapiru ellerhabiru. I henhold til sammenhengen refereres det ikke til et sted eller nasjon, men til et sosialt segment som synes å bestå avnomadiske folk og røverflokker. Selv om det ikke har blitt helt etablert athabiruspråklig kan knyttes til begrepet «hebreer», synes det som om disse utgjorde en vesentlig del av befolkningen iPalestina i sen bronsealder og kanskje tidlig jernalder, eller tok del i en israelittisk «bevegelse».[26]
Den knelende mannen, er en av de svært få mulige samtidige avbildninger av en israelittisk konge, muligensJehu, beskrevet som «sønn avOmri», eller kanskje Jehus ambassadør, knelende forSalmanassar III påDen svarte obelisk (British Musem).
Befolkningen i de sentrale høylandene i løpet av den samme perioden var meget sparsommelig, med rundt 25 landsbyer og en befolkning som telte kanskje opp mot 12 000 mennesker. Ved rundt år 1000 f.Kr. hadde antallet landsbyer økt til 300 og befolkningen til 55 000.[27] Undersøkelser og utgravninger av disse landsbyer på høylandet på 1100-tallet f.Kr. har indikert at de fleste av dem ikke støttet mer enn hundre mennesker, og de største opptil tre hundre. Disse tallene står i kontrast til de bibelske tallene, som eksempelvis iAndre Mosebok 12:37 som hevder at «Så brøt israelittene opp fra Ramses og drog til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn.» Sistnevnte vil indikere at det totale antallet som flyktet fra Egypt utgjorde noen rundt to og en halv millioner mennesker.[27]
Arkeologiske undersøkelser har vist at etablering av befolkningsgrupper i løpet av sen bronsealder var sparsommelig, kun rundt 24 kjente steder er blitt avdekket. Men mot slutten av tidlig jernalder var det etablert rundt 300 steder. Nye bosetninger ble også etablert på marginale jordbruksområder som i utkanten av de østlige og sørlige ørkenområdene på motsatt side avJordanelven (Transjordan) og i de golde områdeneNegevørkenen sør i dagens Israel. Bosetningen var mest omfattende i regionene tilEfraim (nord forJudea) ogManasse (langs Jordanelven), og den østlige delen av Benjamin (nord for Judea og sør forEfraim). En del mindre iGalilea og langt mer sparsommelig i Judea og de arbeidskrevende områdene mot ørkenområdene.[27]
Ved rundt 850 f.Kr. indikerer inskripsjoner som påTel Dan-stelen ogMesjastelen at et regionalt betydningsfylt kongedømme referert til dets naboer som «Omris hus», etter det herskende dynasti, og tidvis somSamaria (hebraisk Shomron), etter hovedstaden, hadde framstått i området til det sentrale høylandet. Det er ingen nedtegnelser av hvilket navn dette kongedømmet selv hadde, skjønt en assyrisk nedtegnelse viser til en konge kalt«Akab israelitten». Nedtegnelser knyttet til Israel, i henvisning til dette nordlige kongedømmet, fortsatte ned til det ble ødelagt av assyrerne mot slutten av 700-tallet f.Kr.
Den tidligste antagelige benevnelsen av det sørlige kongedømmet er på Tel Dan-stelen (ca. 850 f.Kr.), hvor det i henhold til forskerkonsensus,[28][29][30][31] er «Davids hus» nevnt ved siden av Omris hus sammen med referanse til dødsfallet til en konge hvis rekonstruerte navn kan bli likestilt med navnet til en konge nevnt i Bibelen. Der er ingen ytterligere arkeologiske bevis før de babylonske nedtegnelsene viser til det (somYehud, denarameisk ekvivalenten til Judea) mot slutten av 600-tallet f.Kr. De arkeologiske fortegnelsene indikerer også at Jerusalem, fra å være ikke noe mer enn en liten landsby, gjennomgikk en brå og betydelig vekst i perioden rett før den påfølgende ødeleggelsen av Israel en gang rundt 722 f.Kr.
Det er tre hovedteorier på hvordan en gruppe av folk kom til å bli kjent som israelitter:
Rask erobring
Gradvis infiltrering
Opprørske bønder
Debora ved palmetreet, en av de karismatiske lederne som sto fram da israelittene var trengt av ytre trusler, i henhold tilDommernes bok.
Bevis for disse teoriene kommer både fra bibelske som ikke-bibelske kilder. Imidlertid kan ingen av teoriene redegjøre fullstendig for alle dataene. Modellen for rask erobring ble fremmet av William Albright og George E. Wright for å kunne kombinere arkeologisk bevis med den bibelske fortellingen. Generelt følger denne modellen fortellingen iJosvas bok 1-12 iDet gamle testamente med å definere særpreg av forente stammer som triumferte i militær erobring.[32] Moderne arkeologi og akademisk forskning har imidlertid siden kritisert denne teorien, særlig ettersom fortellingene iDommernes bok henviser til uavhengig handlinger mellom de ulike stammene framfor en forent nasjonal identitet.[33]
I respons til fortellingen i Dommernes bok fremmet Albrecht Alt og Martin Noth[34][35] teorien om gradvis infiltrering for israelittisk framkomst. De foreslo at istedenfor en rask militær erobring, skjedde en gradvis bosetning av nomader og deres sauer i høylandene som etter hvert kom i konflikt med kystområdene. Til sist forente de enkelte stammene seg under karismatiske ledere, somGideon ogDebora,[36] og delte kulturarv og religiøs praksis.[37]
En eldre innvending er kommet fra George E. Mendenhall (1962), som har skrevet at selv om det er plausibelt, hadde forvandlingen fra en eksistens som nomader til en av fastboende vesen ingenting med Israels stamme å gjøre.[38] Alternativt foreslo Mendenhall, og siden forsvart av Norman K. Gottwald, at bondeklassen gjorde opprør mot de øverste klassene etter å ha hørt fortellinger om tilsvarende undertrykte folk som kom ut av Egypt. Drivkraft for at de enkeltstående stammene slo seg sammen til et folk var ikke bare alene av likhetstankegangen, men også som grep for å skape fred. Ikke-bibelske bevis på politisk ustabilitet og uro er blitt framhevet av Amarna-brevene, som nevnt over, som synes å indikere at bystatene hele tiden var i krig med hverandre.[39]
Tora, dethebraiske navnet for de femMosebøkene, sporer israelittene tilbake til patriarkenJakob, sønnesønn tilAbraham, som fikk det nye navnet Israel etter en mystisk hendelse hvor han var i brytekamp hele natten med en av Guds engler. Jokobs tolv sønner (i rekkefølge),Ruben,Simeon,Levi,Juda,Dan,Naftali,Gad,Asjer,Issakar,Sebulon,Josef ogBenjamin, ble stamfedre til de tolv stammene, unntatt Josef, hans to sønnerManasse ogEfraim ble stammemessige eponymer.
Jakob og hans sønner ble tvunget av sult til å flytte til Egypt. Da de kom fram talte de og deres familier 70 i antall, men i løpet av fire generasjoner skal de økt til 600 000 menn i voksen, militær alder, og Egyptsfarao ble alarmert. Første gjorde han dem til slaver og deretter beordret han at alle guttebarn skulle bli drept. Israels Gud avslørte sitt navn forMoses, en hebreer fra Levis slekt. Moses ledet israelittene ut av fangenskapet og inn i ørkenen hvor Gud ga dem deres lover og israelittene sa seg enig i å bli hans folk. Til tross for dette manglet israelittene fullstendig tro på Gud, og den generasjonen som hadde forlatt Egypt fikk ikke tillatelse til å komme inn i Det lovete land.
Etter generasjonen til Moses kom en ny generasjon, ledet avJosva fra Efraims stamme, som gikk inn landet Kanaan og tok landet i besittelse i henhold til en forbannelse som var lagt på Kanaan av Noah. Likevel manglet selv denne generasjonen av israelitter stor nok tro på Gud i møtet med folket i Kanaan og perioder med svekkelse og tilbakeslag vekslet med perioder med utholdenhet under en rekkedommere (høvdinger). Til sist ba israelittene om en konge, og Gud ga demSaul.David, den yngste sønnen Isai fraBetlehem, ble foretrukket av Gud og etterfulgte Saul. Under David etablerte israelittenes Guds kongedømme, og under Davids sønn og etterfølgerSalomo bygde dedet første tempelet i Jerusalem hvor Gud hadde sin jordiske bolig blant dem. På grunn av Salomos synder ved å tillate sine utenlandske hustruer å dyrke sine egne guder ble kongedømmet delt etter hans død.
Kongene i det nordligekongedømmet Israel var gjennomgående dårlige, de tillot dyrkelsen av andre guder og sviktet i å gjennomtvinge dyrkelsen av Gud alene, og tilsist lot Gud dem bli erobret og spredt blant andre folk på Jorden. I deres plass fikk fremmede bosette seg i det nordlige landet. Ikongedømmet Judea var en del konger gode og håndhevet dyrkelsen av Gud alene, men mange andre var dårlige og tillot andre guder, selv i tempelet i Jerusalem, og til sist lot Gud Judea bli erobret av deres fiender. Folket ble ført i fangenskap tilBabylon og landet etterlatt tomt og avfolket, og tempelet ble ødelagt.
Til tross for disse hendelsene hadde Gud likevel ikke glemt sitt folk, men sendteKyros, konge av Persia, som sinMessias for frigjøre dem fra lenkene. Israelittene fikk lov til å komme tilbake til Judea og Benjamin, templet ble oppbygd igjen, prestene gjeninnsatt, og offertjenesten gjenopptatt. Via tjenestene tilEsra fortsatte Israel som et hellig samfunn, adskilt fra andre folk, og knyttet sammen avLoven.
Den bibelske fortellingen utgjør en kompleks og motstridende kilde i vurderingen av verdien av hva den forteller om israelittenes opprinnelse og utvikling. I henhold tilFørste Mosebok var Gud aktiv og ansvarlig for opprettelsen av folket israelittene. Det begynte med et løfte til Abraham, et løfte som ble videreført gjennom påfølgende generasjoner og til sist innfridd ved frigjøringen av Abrahams etterkommer fra fangenskapet i Egypt. Med Josva angrep israelittene landet Kanaan i en rekke seiersrike slag, og etter at kanaanittene var blitt beseiret ble landet fordelt mellom de tolv israelittiske stammene.
Det er enighet blant historikerne at det er ikke noe i Første Mosebok som uomtvistelig kan bli knyttet til historien i eller rundt Kanaan tidlig på 1000-tallet f.Kr. Ingen av kongene som er nevnt er kjent fra andre kilder.Abimelek som en konge av filisterne kan ikke være historisk korrekt da filisterne ikke kom til området før langt senere. Den farao som ansetter Josef er forblitt anonym, Abraham er identifisert som kom fra «Ur i Kaldea»,[40][41] men babylonerne ble ikke kjent som kaldere før ved et langt senere tidspunkt.Laban, sønnesønn av Nakor, broren til Abraham, er identifisert somarameer, men det er ingen bevis for arameere var en identifiserbar politisk enhet før 1100-tallet f.Kr.[42]
I bokenThe Bible Unearthed avIsrael Finkelstein ogNeil Asher Silberman blir denne fortellingen utfordret. Til tross for moderne arkeologiske undersøkelser og de omstendelig nedtegnelsene i oldtidens Egypt fra perioden tilRamses II er det en mangel på historiske og arkeologiske bevis for en innvandring av semittiske folk som kryssetSinaihalvøya,[43] unntatt forHyksos. Selv om Hyksos, et folk beskrevet av den hebraiske historikerenJosefus, passer inn bildet, gir det fortsatt problemer da disse ble beskrevet som herskere, og ikke som slaver i Egypt. Og istedenfor å flykte, ble de jaget vekk.[44] Forfatterne hevder at den arkeologiske sannheten om historieskrivning iDet gamle testamente må justeres på flere avgjørende punkter: jødene var bare én av flere kanaanistiske stammer og noen stamfar Abraham, som kom fra Irak til Kanaans land, finnes det intet historisk belegg for har eksistert.[45] Noe fangenskap i Egypt som førte til en form for flukten fra Egypt kan heller ikke ha skjedd. Av den grunn kan heller ikke Sinaifjellet ha blitt passert og heller ingen steintavler ogde ti bud. Landet ble ikke erobret under Josva, og noen etnisk utrenskning av den opprinnelig kanaanittiske befolkningen kan ikke påvises.
Framfor at israelittene angrep og erobret Kanaan argumenterer Finkelstein og Silberman for at de fleste av dem allerede var der. Israelitter var ganske enkelt kanaanitter som utviklet en særegen kultur. Undersøkelser av bosetningsmønstre over flere perioder i de sentrale israelittiske områdene viser ingen tegn på voldelig invasjon eller selv fredfylt infiltrering, men heller en brå demografisk endring en gang rundt 1200 f.Kr. hvor det opprettes landsbyer i det tidligere ikke befolkede høylandet.
I hvilken grad historien om flukten fra Egypt har ført til framveksten av Israel har gitt betydelig diskusjon blant forskerne. En del mener den har en historisk kjerne eller en form for vag historisk minne i tradisjonene rundt Moses. Sammenlignet med andre folkeslags opphavsmyter er det mange som hevder historisk innvandring, selv for de hvor de finnes tilgjengelig bevis som antyder stedegen opprinnelse. Det er mulig, gitt mangelen på ikke-bibelske bevis, at tradisjonene med Moses' lederskap hadde til hensikt å legitimere visse politiske og religiøse funksjoner og posisjoner i det senere Israel.[46]
Etter den persiske erobringen av Babylon i 539 f.Kr. forble Judea en provins i det persiske riket. Dette fortsatte inn i den påfølgendehellenistiske perioden da Judea ble en provins tidvis underPtolemeerdynastiets Egypt og tidvis underSelevkid-dynastiets Syria. Tidlig på 100-tallet f.Kr. førte et opprør mot selevkiderne til etableringen av et uavhengig jødisk kongedømme underhasmoneerdynastiet. Hasmoneerne tilpasset en bevisst politikk som etterlignet og rekonstituerte kong Davids kongedømme, og som en del av dette ble naboene tilIsraels land tvunget til å konvertere tiljødedommen. De nye israelittene omfattetnabateiske grupper som sabadeere ogitureenere, folkene i de tidligere filistiske byene, folket i Galilea, ogmoabittene,ammonittene ogedomittene.
I hellenistisk og tidlig romersk tid (det vil på Jesus Kristus' tid), og til tross for eksklusiviteten som ble fremmet av Esras bok (som ble motsagt av andre bibelske bøker fra samme tid, eksempelvis Ruts bok), ble jødedommen en omvendelsesreligion. Da omvendete (og erobrete) grupper ble assimilert inn i den israelittiske avstamning falt de gamle stammedivisjoner ut av bruk, og de betydeligste divisjonene innenfor jødedommen ble da:
Kohanim (avstamning fra Arons slekt, den første yppersteprest på Moses' tid)
Levitter (andre etterkommere av Levi)
Israelitter
Den trefoldige fordelingen av det jødiske folket eksisterer den dag i dag. For å unngå forvirring med den bredere bruk av begrepet israelitt eller de moderne begrepet israeler, er et medlem av israelittene, i motsetning til levitter og eller aronitter, referert til som enyisael (en israeler) og ikke som en israelitt.
Jøder (hebraisk יְהוּדִים,yehudim) er en etnisk-religiøs gruppe som har sin opprinnelse hos israelittene i oldtidens Midtøsten. Den jødiske etnisiteten, nasjonaliteten, og religionen er meget sterkt innbyrdes forbundet, slikjødedommen er den tradisjonelle religion i den jødiske nasjon. Konvertitter til jødedommen, hvis antall har historisk vært meget liten, har samme status som jøder innenfor den jødiske nasjon som de som er født i den.
«Askenasi» er det hebraiske ordet forTyskland. Det er flere jødiske befolkningsgrupper som har levd i Tyskland ved et tidspunkt i løpet av de siste tusen år og som faller innenfor paraplybegrepet for gruppen. En delaskenasiske jøder er etterkommere av jøder som innvandret inn i nordlige Frankrike og Tyskland en gang rundt 800-1000 e.Kr. og ble senere sendt inn iØst-Europa. Mange askenasiske jøder ble ogsåsefardiske jøder i sin opprinnelse som et resultat av diaspora fraden spanske inkvisisjonen. I denne mening refererer askenasisk til religiøs praksis, tilpasset over tid, enn direkte til en etnisk-geografisk divisjon.
Sefardisme er jøder som har forfedre som levde iSpania ellerPortugal hvor de levde så lenge som to tusen år før de ble utvist i 1492 av de katolske monarkene. De utvandret da tilNord-Afrika og tilDet osmanske riket som den gang ble betraktet som trygt sted for jøder. I Det osmanske riket bosatte de seg hovedsakelig i de europeiske områdene av riket, særlig de store byene somKonstantinopel,Thessaloniki ogBursa. En del dro tilNederlandene,Italia ogLatin-Amerika. Blant de i Nederland var det en gruppe som utvandret til den nye verden og blant de første jødene som etablerte seg iUSA.
Jemenittiske jøder, ellertemanim, er de jøder som levde i Jemen, i enden av Den arabiske halvøy og ble geografisk og sosialt isolert fra jødiske samfunn i resten av verden. Ensomheten har over tid utviklet en annenliturgi og sett med praksis som er betydelig adskilt fra andre orientalske jøder.
Karaitter er jøder som levde hovedsakelig iEgypt,Irak,Krim, og Israel. Også disse skiller seg ut i den form av jødedom som de praktiserer. Karaittene kjennetegnes ved at de forkaster de muntlige tradisjoner (Misjná ogTalmúd) som følges innenrabbanittisk jødedom. Navnet karaitter kommer fraqaraim, som betyr opplesere, det vil si opplesere av skriften. De er således mindre av en jødisk etnisk divisjon som de er medlemmer av en særskilt avdeling av jødedommen.
I løpet av den jødiskediaspora ble jøder som levde i kristne Europa i stor grad angrepet og forfulgt av den lokale befolkningen i mange land. Mange av jødene ble tvunget til konvertere tilkristendommen for å unngå å bli mishandlet eller drept. Disse ble av jødene kalt foranusim («de tvungne»). Et annet begrep er «kyrptojøder». De fortsatte jødisk praksis i hemmelighet mens de utad levde som vanlige kristne. Også imuslimske land ble mange jøder tvunget til konvertere tilislam etter hvert som islam vokste og ble mer intolerante for fremmede. De mest kjente eksemplene varmashadiske jøder som levde som vanlige muslimer iPersia, men i hemmelighet praktiserte jødedommen. Begrepet kommer fra en massakre i byenMashhad på 1700-tallet som førte til at mange jøder valgte å konvertere. De greide til sist komme seg ut av Iran i 1946 og lever i dag som jøder i Israel.
Samaritanene som en gang var en forholdsvis stor gruppe mennesker er i dag en meget liten etnisk og religiøs gruppe på ikke mer rundt 700 mennesker[47] som lever i Israel og påVestbredden. De ser på seg selv som etterkommere avEfraims ogManasses stammer, som de selv kaller for henholdsvisAfrime ogManatsj. Samaritanene hengir seg til en egen versjon avtora som skiller seg i en del henseende fraDen masoretiske bibelteksten, men mindre fraSeptuaginta.
De betrakter seg selv somBnei Yisrael («Barn av Israel» eller «israelitter»), men ikke somyehudim (jøder). Jøder betrakter samaritanene som etterkommere av nordlige stammer som assyrerne bosatte i det området de erobret fra kongedømmet Israel. Ettersom en av disse stammene kom fraKaldea er «kaldeere» det navn som benyttes på samaritaner iTalmud. Både Bibelen som eksterne kilder somJosefus har vitnet om inngifte mellom jøder og samaritaner i den hellenistiske tiden. ModerneDNA-bevis har vist at de fleste jøder i verden og samaritaner har samme nedarvet avstamning til de historiske israelitter, hovedsakelig via den mannlige linje i begge tilfeller.[48][49]
Rastafarianerne er sorte som hevder å tilhøre de tapte israelittiske stammene, litterært eller åndelig.
Pashtunere er etnisk-språklig gruppe i Afghanistan ogKarachi iPakistan samt i små samfunn iIndia som viser til seg selv somBani Israel,arabisk betegnelse for israelitter.
^Finkelstein, Israel (1997): «Pots and People Revisited: Ethnic Boundaries in the Iron Age I» i: N. A. Silberman & D. Small (red.):The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present
^Bunimovitz & Faust (2003): «Building Identity: The Four-Room House and the Israelite Mind», i: Dever & Gitin:Symbiosis, symbolism, and the power of the past: Canaan, Ancient Israel, and Their Neighbors from the Late Bronze Age Through Roman Palaestina : Proceedings of the Centennial Symposium
^Dever (1997): «Philology, Theology, and Archaeology: What Kind of History of Israel Do We Want, and What Is Possible?» i: N. A. Silberman & D. Small (red.):The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present
^Ben-Tor (1997): «The Sad Fate of Statues and the Mutilated Statues of Hazor» i:Confronting the Past'
^Ben-Tor (Mai/juni 1999): «Excavating Hazor, Part Two: Did the Israelites Destroy the Canaanite City?»,BAR
^Hendel (1988): «The Social Origins of the Aniconic Tradition in Early Israel»,CBQ 50
^Evans (1995): «Cult Images, Royal Policies and the Origins of Aniconism» i: S. W. Holloway & L. K. Handy (red.):The Pitcher is Broken: Memorial Essays for Gösta W. Ahlström
^Biran (2001): «The High Places of Biblical Dan» i: Mazar (red.):Studies in the archaeology of the Iron Age in Israel and Jordan
^Dever (1995): «Ceramics, Ethnicity, and the Question of Israel’s Origin»,BA 58.4.200–13
^Zertal (Sep/okt 1991): «Israel Enters Canaan — Following the Pottery Trail»,BAR 17:05
^Dever (2001): «What Did the Biblical Writers Know & When Did They Know It?»
^Fritz (Juli/aug 2002): «Israelites and Canaanites: You can tell them apart»,BAR 28:04
^McNutt, Paula (1999):Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 45–46
^abcMcNutt, Paula (1999):Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 47–48
^Kitchen, Kenneth (2003):On The Reliability Of The Old Testament, ss. 452-453
^Dever, William (2004):What Did The Biblical Authors Know, And When Did They Know It?, ss. 128-129
^Lemche, N. P. (2003): «House of David': The Tel Dan Inscription(s)» i: T. L. Thompson & S. K. Jayyusi (red.):Jerusalem in Ancient History and Tradition (66). London; New York: T&T Clark.
^Grabbe, L. L. (2007): «Reflections on the Discussion» i: L. L. Grabbe (red.):Ahab Agonistes: The Rise and Fall of the Omri Dynasty (333). London: T&T Clark.
^Wood, L. J. (1986):A Survey of Israel's History, Grand Rapids, Zondervan, ss. 137-153
^Merrill, E.H. (april/juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i:Biblitheca Sacra 152, s. 148
^Alt, Albrecht (1968):Essays on Old Testament History and Religion, Garden City, NY Doubleday, ss. 175-221
^Noth, Martin (1960):The History of Israel, New York Harper & Row, ss. 68-84
^Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i:Biblitheca Sacra 152, ss. 149-150
^Mendenhall, G. E. (1962): «The Hebrew Conquest of Palestine» i:Biblical Archaeologist 25 no 3 S, s. 69
^Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i:Biblitheca Sacra 152, ss. 74, 77
^Nettbibelen:Første Mosebok 15:7Arkivert 15. november 2011 hosWayback Machine.:Så sa han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie.»
^McNutt, Paula (1999):Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 41
^Finkelstein & Silberman (2001):The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts, Simon & Schuster.ISBN 0-684-86912-8, s. 62–63.
^Finkelstein & Silberman (2001):The Bible Unearthed, s. 53.
^Finkelstein & Silberman (2001):The Bible Unearthed, s. 33.
^McNutt, Paula (1999):Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 42
