Isle of Arran (skotsk-gælisk:Eilean Arainnhørhjelp•info), eller kunArran, er en øy i skotske sundetFirth of Clyde på vestkysten avSkottland og ligger i regionenNorth Ayrshire. Den er den største øya i Firth of Clyde og den sjuende største skotske øya med 432 km2. Historisk sett en del avButeshire, den er i enhetsrådsområdet av Nord-Ayrshire. I folketellingen i 2011 hadde øya 4 629 innbyggere. Selv om den kulturelt og fysisk ligner påHebridene, er den adskilt fra dem ved halvøyaKintyre. Den fremste byen erBrodick, som har fergeforbindelse medArdrossan på fastlandet. Den er tidvis referert til som «Skottland i miniatyr» ved at øya er delt i høyland- og lavland-områdene vedHighlandforkastningen og har blitt beskrevet som en «geologs paradis».[1]
Arran har vært kontinuerlig bebodd siden tidlig ineolittisk tid. Tallrike forhistoriske levninger er funnet. Fra 600-tallet og utover bosatte folk fra Irland, som snakket etgoidelske språk, der, og det ble et senter for religiøs aktivitet. I den mer uroligevikingtiden var det mangenorrøne folk som bosatte seg, og mange av stedsnavnene har norrøn opprinnelse, og den norske kongen krevde autoritet. KongHåkon Håkonsson besøkte øya i1263 i forbindelse med at den skotske kongen krevde suverenitet over de norske øyene. Besøket endte islaget ved Largs etter at den norske flåten hadde samlet seg ved Lamlash.Highland Clearance eller utrenskningen av Høylandet på 1800-tallet førte til en betydelig avfolking og slutten på gæliske språk og tradisjonell livsstil. Økonomien og befolkningen tok seg opp på begynnelsen av 2000-tallet. Hovedindustrien er turisme, men økningen av turisme og salg av feriehus, den nest høyeste andel av slike boliger iStorbritannia, har ført til mangel på rimelige boliger for fastboende på øya.[2] Det er et mangfold av dyreliv, inkludert tre arter av trær som erendemiske i området. Øya består av mange stier langs kysten, mange åser og fjell, skogkledde områder, elver, små innsjøer og strender. De viktigste strendene er ved Brodick, Whiting Bay, Kildonan, Sannox og Blackwaterfoot.
Kart over Skottland med Isle of Arran markert i rødtSatellittbilde av Isle of Arran. Bildet er tatt avNASA i forbindelse medWorld Wind.
De fleste av øyene i Skottland har vært bosatt fortløpende av folk som har praktisert minst fire ulike språk sidenjernalderen. Derfor har navnene på mange øyer mer enn én mulig opprinnelse, inkludert Arran. Stedsnavnforskeren Mac an Tàilleir (2003) har sagt at navnet «sies å være ubeslektet» til de avArranmore ellerAranøyene i Irland, som kommer frairskeÁrainn som betyr «nyreformet», selv om han ikke utelukker denne avledningen.[3]
Uvanlig for en skotsk øy, har forskerne Haswell-Smith (2004) og William Cook Mackenzie (1931) foreslått enbrittonsk avledning og en betydning av «høy plass» (jf.mellomwalisiskaran) som i det minste samsvarer med geografien – Arran er betydelig høyere enn hele landet som umiddelbart omgir den langs kysten av Firth of Clyde.[1][4]
Eventuelle andre brittonsk stedsnavn som kan ha eksistert, kanskje bortsett fra Mayish,[5] ble senere erstattet på Arran da de goidelske-talende gælerne spredte seg fra Irland, via deres tilstøtende kongedømmeDalriada.
I løpet av vikingtiden ble øya, sammen med de fleste andre skotske øyene, bosatt av nordboere som snakketnorrønt, og det norske kongedømmet tok egeninteresse i øynene. Det er mulig at i den norrøne tiden ble Arran omtalt somHerrey ellerHersey av nordmennene. Som et resultat av den norrøne innflytelsen er det mange nåværende stedsnavn på Arran som er av norrøn opprinnelse.[6]
Arran kan grovt sett deles i to av veien som går fraBrodick på østsiden tilBlackwaterfoot på vestsiden. Sør for denne linjen er landskapet dominert av nokså lave åser (opp til 500 meters høyde) med betydelig jordbruksareal og heier, mens den nordlige deler er mer alpin medU-daler og kvasse egger, fjelltoppene er også høyere her. Høyeste punkt erGoat Fell på 874 moh, flere andre topper er også over 800 meter. Mye av fjellene består av løssandstein ogerosjonen er betydelig.I sørøst, like utenforLamlash, ligger den lille øyaHoly Isle der det tidligere lå et kloster. Denne eiendommen er nå brukt avlamaister som et kloster og kurssenter.
Øya har et oseanisk klima preget av svært milde vintre, ved havnivå forekommer frost sjelden og selv på de høyeste fjelltoppene er det uvanlig at snø blir liggende i noe særlig mengde. Dette gjør at mange frost-følsomme planter kan overleve her, og i hagene på øya ser man ofte planter som blir forbundet med sørligere strøk, for eksempelpalmeliljer ogeukalyptus.
Øya har store arealer av lyng- og grasdominerte heier med ganske lite løvskog. I de siste ti-årene har det kommet til betydelige arealer av plantet barskog. Jordbruksarealer finnes hovedsakelig på den sørlige delen. Øya har flere innsjøer, elver og myrområder. Rundt øya er det betydelige gruntvannsområder hvor man kan seoter, en ganske stor bestand avsteinkobbe og mange sjøfugler. Innlandet har en stor bestand avhjort som det drives en betydelig jakt på, det blir også jaktet på skotsklirype ogfasaner. Andre særpregede arter erfjellrype (som nå kanskje er utdødd) ogkongeørn, som finnes i de fjellrike områdene i nord, og det europeiskeekornet, som i skogområdene på Arran ennå ikke har blitt fortrengt av den innførte, amerikanske artenøstamerikansk gråekorn. Det er beskrevet tre arter iasalslekten (Sorbus) som synes å være endemiske for Arran, men disse er bare kjent i noen få eksemplarer.[7]
Det tradisjonelle jordbruket har mistet mye av sin betydning, men det drives fortsatt en del småskala matproduksjon, blant annet et ysteri ved Brodick. ILochranza i nordvest er det etwhisky-destilleri. I dag er turisme blitt en svært viktig næringsvei. Øya ligger kort vei fraGlasgow og mottar mange besøkende særlig i helger og ferier. Det er her tallrike hoteller ogbed and breakfast-overnattinger. Øya har fleregolfbaner, ogBrodick Castle ved Brodick er en betydelig turistattraksjon. Av historisk interesse er flere forholdsvis godt bevartemegalittiske grav-anlegg, og et middelaldersk slott iLochranza. I utmarksområdene er det et betydelig nettverk av stier som brukes av fotturister.
Holmer, N. (1957):The Gaelic of Arran. Dublin. Dublin Institute for Advanced Studies.
Johnstone, Scott; Brown, Hamish; & Bennet, Donald (1990):The Corbetts and Other Scottish Hills. Edinburgh. Scottish Mountaineering Trust.ISBN 0-907521-29-0
Keay, J., & Keay, J. (1994):Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins.ISBN 0-00-255082-2
McKirdy, Alan Gordon, John & Crofts, Roger (2007):Land of Mountain and Flood: The Geology and Landforms of Scotland. Edinburgh. Birlinn.ISBN 978-1-84158-357-0
Murray, W.H. (1973):The Islands of Western Scotland. London. Eyre Methuen. SBN 413303802
Noble, Gordon (2006):Neolithic Scotland: Timber, Stone, Earth and Fire. Edinburgh University Press.ISBN 0-7486-2338-8
Ó Dochartaigh, C. (1997):Survey of the Gaelic Dialects of Scotland. Dublin. Dublin Institute for Advanced Studies.
Taylor, J. (1887):Great Historic Families of Scotland vol 2. London. J.S. Virtue & Co.