Islandsk (íslenska) er etvestnordisk språk som snakkes av omtrent 300 000 personer, hovedsakelig påIsland[4] hvor det har vært et offisielt språk siden 2011.[5] Islandsk har mye til felles mednorrønt språk slik det ble snakket i Norge frem til cirka 1200-tallet. Moderne islandsk preges av en konservativ språkpolitikk, med vekt på språkrøkt og nyorddannelse.
Island ble befolket av utvandrede nordmenn i perioden874–930, som tok med seg detnorrøne språket.[6]:162 De fleste kom fra sydvestre Norge, fra Sogn og sørover til Agder, og dialektene derfra ble dominerende.[6]:162 Islendingene tok også opp enkelte ord frairsk gælisk,[6] både fra irsketreller som utgjorde en stor samfunnsgruppe,[7] og gjennom kontakt med irske klostre på Island.
I nordeuropeisk sammenheng var Island tidlig ute med en litterær kultur, og allerede på 1100-tallet ble språket skriftnormert. Flere håndskrifter fra denne perioden er bevart, disse er blant de viktigste kildene til både islandsk og norsk tidlig historie.
Fra 1200-tallet begynte norrønt i Skandinavia å endre seg, bådefonetisk oggrammatisk, mot det som skulle bli moderne norsk, svensk og dansk. På Island gikk den tilsvarende utviklingen betydelig saktere: På 1400-tallet fant en rekke lydoverganger sted, som skilte islandsk fonetikk markant fra det opprinnelige norrønt. Grammatikken forble i hovedsak uendret.
Fra midten av 1500-tallet kan man snakke om nyislandsk eller moderne islandsk (nútimaíslenska).[6] Rettskrivingsnormen ble modernisert i siste halvdel av 1800-tallet, og offisielt vedtatt i 1918.[6] Senere har det vært få reformer: Diftongenje ble skreveté fra 1929,z erstattet meds i 1974.[8] Det er visse forskjeller mellom norrønt og moderne islandsk, spesielt når det gjelder ordforråd, men i grove trekk vil en islending kunne lese norrønt.
Island er kjent for sin konservative språkpolitikk. Dette er en gammel tradisjon, i middelalderhåndskriftene er latinske begreper ofte oversatt med islandskenyord.[6] I løpet av 1600- og 1700-tallet tok islandsk opp mange elementer fra spesieltdansk, men som et ledd i 1800-talletsnasjonsbygging og uavhengighetskamp oppsto en folkelig bevegelse forspråkrensing. I denne perioden ble de fleste danske lånordene renset ut. Men den islandske purismen var rettet motalle fremmedord, og det norske ordet «slalåm» ble byttet ut med nyordetsvig. Fagord ble også endret, slik at «psykiatri» ble hetendegeðlæknisfræði.[9]
Bevegelsen hadde mye til felles medIvar Aasens samtidige prosjekt, men i motsetning til i Norge var bevegelsen på Island lenge et folkelig initiativ uten en bestemt foregangsmann eller et vedtatt, politisk program. Først i 1919 ble nyorddannelsen formalisert, og da av praktisk nødvendighet gjennom Ingeniørforeningens nemnd for fagterminologi. Senere kom flere slike nemnder for forskjellige fagområder.[6]
I 1951 ble nyord første gang samlet og utgitt, avIslands Universitet med støtte fraAlltinget.[6] Det islandske språkrådet,Íslensk málnefnd, ble grunnlagt i 1964.[8] I dag er språkvernet offisiell politikk, og nyorddannelse regnes som en del av forskningsplikten ved universitetet. Siden 2006 erÍslensk málnefnd underlagtÁrni Magnússon-instituttet for islandske studier.[10]
Selv om språkvernet i dag er offisiell politikk, oppstår fremdeles mange nyord spontant. Dette gjelder spesielt ord for nye fenomener som faller utenfor fagterminologien. Ett eksempel erhyrna (melkekartong), som ble foreslått av en publikummer på produktlanseringen i 1959. Ordet har vært brukt siden. Et annet eksempel ersmellur (musikalsk hit), som ble foreslått av en innringer til et radioprogram på 1980-tallet.[11] Under arbeid med nyord legges det stor vekt på at ordene skal passe i det islandske bøyningsmønsteret, og i størst mulig grad være selvforklarende. Noen eksempler er:
Norsk
Islandsk
Direkte oversettelse
Kontor
Skrifstofa
«Skrivestue»
Teater
Leikhús
«Skuespill-hus»
Psykolog
Sálfræðingur
«Sjele-ekspert»
TV
Sjónvarp
«Syne-utkast»
Film
Kvikmynd
«Rask-bilde»
Samtidig er nyordene helt avhengige av aksept i folket, og det finnes flere eksempler på ord som ikke slår an. I en del tilfeller brukes nyordet på trykk, men lånordet i dagligtalen.[6] Denne todelte ordbruken er den største forskjellen mellom skriftlig og muntlig islandsk. Noen eksempler:
Norsk
Skriftlig islandsk
I dagligtale
Sigarett
Vindlingur («Rullings»)
Sigarettur
Mikrofon
Hjlóðnemi («Lydopptaker»)
Mikrofónn
Kiosk
Söluturn («Salgstårn»)
Sjoppa (fra engelskshop)
Traktor
Dráttarvél («Dra-maskin»)
Traktor
Fotball
Knattspyrna («Ballsparking»)
Fótbolti
En del lånord brukes også i skrift, for eksempelbió («kino»),hótel («hotell»),nælon («nylon»),jeppi («Jeep»),jógurt («yoghurt»), og så videre.[6] Flere av disse ordene kom inn i språket da Island varokkupert av USA 1941–1946.
Islandsk har beholdt flere grammatiske trekk som nå er borte fra skreven norsk (bokmål og nynorsk) og borte fra de fleste dialekter, deriblantkasusbøyning, bøyning avtallord og omfattendekonjunktiv- ogsamsvarsbøyning av verb. Enkelte norske dialekter har fortsatt bøyninger i tre eller fire kasus og tallordsbøyning.[trenger referanse]
Substantiver bøyes etter kjønn, tall og kasus. Kasusbøyningen følger det samme mønsteret som itysk, med den forskjell at bøyningen påvirker endelsen av ordet. (Islandsk har ikke foranståendeartikkel). Hvert kjønn har flere bøyningsklasser. Eksempelet viser regelmessig bøyning av hankjønnsordethestur («hest»):
Adjektiver kan ha både sterk og svak bøyning, det vil si at bøyningsmønsteret avhenger av hvordan adjektivet brukes i setningen. I predikativ stilling brukes bare sterk bøyning, i attributiv stilling brukes sterk bøyning om substantivet er ubestemt, ellers svak bøyning.
På grunn av de mangefasetterte bøyningsmønstrene har islandsk i teorien mulighet for en svært fri ordstilling. I dagligtalen brukes likevel subjekt-verbal-objekt, som i norsk. Unntaket er enkelte faste uttrykk, eller mer kompliserte eller kunstneriske tekster, for eksempel juss eller poesi.
Noen eksempler på hvordan bøyningene indikerer meningsinnholdet i en setning:
Ég heyri stóran hest. («Jeg hører en stor hest»)
Ég heyri stóra hestinn. («Jeg hører den store hesten»)
Við heyrum stóru hestana. («Vi hører de store hestene»)
^Lög um stöðu íslenskrar tungu og íslensks táknmáls.Lög nr. 61/2011.
^abcdefghijBaldur Jónsson (1997). «Isländska språket». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle.Nordens språk. Novus. s. 161–176.ISBN8270992747.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
^Iversen, Tore.Trelldommen : norsk slaveri i middelalderen. Historisk institutt, Universitetet i Bergen. Bergen, 1997. s. 94–96.
^abVikør, Lars S.Språkplanlegging : prinsipp og praksis. Novus. Oslo, 1994.
