Denislamske arkitekturen har tradisjonelt vært orientert mot detabstrakte oggeometriske, på samme måte somislamsk kunst i alminnelighet.
Islamsk kultur har en kontinuerlig historie på omkring 1 300 år, og geografisk utbredelse fraSpania tilIndonesia, fraSentral-Afrika til sør iRussland. Den omfatter på den måten mange ulike tradisjoner, enten man ser det fra sosiale, kulturelle, politiske eller endog religiøse synsvinkler. Alle disse innfallsvinklene har gjennom skiftende epoker satt sitt preg på den felles muslimske kulturtradisjonen. Arkitekturen har flere fellestrekk med kunsten innen det islamske kulturområdet: først detnonfigurative, dernest også trekk somsymmetri, heldekkende geometriske mønstre på ytterveggene,arabesker,kalligrafiske ornament og klare farger.
Umayyadedynastiet flyttetkalifatets hovedstad tilDamaskus. Det førte til den første kulturelle oppgangstiden, og til en tilnærming til de store, tradisjonelle kulturområdene. På den måten ble denklassiske arkitekturen utgangspunkt for den islamske kulturen, omtrent på samme måte som den også ble det i Europa imiddelalderen.
Den klassiske arven er svært påtagelig i de to umayyadiske byggverkene som fremdeles finnes i noenlunde opprinnelig tilstand:Klippemoskéen iJerusalem (691–692) ogUmayyademoskéen i Damaskus (705–715). Klippemoskéen består av en kuppel på enoktogonal base, omgitt av enomgang, en grunntegning som også finnes i mangeoldkirkelige kapeller. På samme måte som i vesten blir disse helligdommene reist på steder hvor det tidligere sto hellig-bygg. I Damaskus lot man moskeen ta opp i seg murer og tårn fra detromerskeJupitertempelet, som også var brukt i en bysantisk kirke, og moskéen somWalid lot bygge, inneholder flere bevarte klassiske elementer og unike dekorativemosaikker med plante- og landskapsmotiv.
Umayyademoskéen, Damaskus.
Umayyademoskéen, mosaikk fra vestsiden.
Tradisjonene fraSasanide-dynastiet og Bysants ble supplert med unikt islamske trekk. Man forlot den figurative billedkunsten til fordel for geometrisk dekor og kalligrafisk ornamentikk. Da man introduserte tanken om en autorisert bønneretning,qibla, introduserte man samtidigmihrab, den nisjen som anviste retningen, ogminareten som kalte de troende til bønn.
Med den romerskecastra som modell ble det bygget mangeresidenser rundt Damaskus. Disse slottene må ha fungert som en kombinasjon av befestede handelsstasjoner og idylliske slott som kunne tilby et tilflukt fra livet i byene. De ble utsmykket medfresker og mosaikker i den samme klassiske stil som fremdeles var rikelig til stede iKonstantinopel, og med relieffer og skulpturer i stein ochstukkatur i en teknikk som ble importert fra sasanidisk Persia. Mens den religiøse arkitekturen preges av billedforbudet, fantes det ikke noe tilsvarende billedforbud i profane bygg, og palassene er derfor fulle av billedsuiter.
KalifHisham lot oppføreKhirbat al-Mafjar iJordandalen som sitt private palass 724–743. Hans etterfølgerWalid lot vegger, gulv og tak dekke med stukkatur,mosaikker,fresker og steinrelieffer. Palasset kom ut av bruk kort tid etter Walids død. I dag utgjør det et utstillingsvindu for hvilke kulturer som øvet innflytelse på den tidlige islamske arkitekturen og kunsten. Denbysantinske arkitekturen var et viktig forbilde for de hvelvede rommene ogapsidene i fasaden, med impulser fra detkoptiskeEgypt. Mosaikkene tilhørte ensyrisk tradisjon, mens stukkaturen antyder den voksende innflytelsen fra detsasanidiskeIran. Walid fylte rommene med realistiske skulpturer i naturlig skala, malt i naturalistiske farger. Disse skulpturene var av sentralasiatisk opprinnelse og fantes i den islamske kunsten, både i palassene og i det offentlige rom, like fram til begynnelsen av 1200-tallet.
Levningene etter den bysantiske og sassanidiske innflytende kan fremdeles i dag sees i det gjenstående av disse palassene. I ruinene etter begge palassene iQasr al-Hayr mellom Damaskus ogPalmyra ligger fremdeles bysantinske søyler, og ial-Mshatta utenforAmman finnes fire sassanidiskeiwaner, mens palassets rike fasadedekorasjoner i dag finnes iBerlin.
Abbasidene gjorde i 750 opprør mot umayyadene og flyttet hovedstaden tilBagdad 750. KalifAl-Mansur (754–775) anla byen med en rund byplan, med en radius på 2 kilometer. Byen vokste raskt ut over denne rammen, og ble en av de største byene verden til da hadde sett. 500 år senere ble imidlertid alle spor etter denne byen jevnet med jorden avmongolene. Indre splid førte til atal-Ma'mun (813–833) opprettet en livgarde av tyrkiskemamelukker. Dette styrket hans stilling på kort sikt, men var også begynnelsen på sluttet for Abbaside-dynastiet. Hans etterfølgeral-Mu'tasim (833–842) flyttet rikets hovedstad tilSamarra nord for Bagdad. De abbasidiske kalifene residerte der 836–892.
Den store byggherrenal-Mutawakkil (847–861) gjorde på kort tid Samarra til en av verdens største byer, og oppførte om lag tyve palasser og verdens til da største moské;Al-Mutawakkil-moskéen[1]. Moskeen hadde en 55 meter høy spiralformet minaret, og var tydelig påvirket avmesopotamiske forbilder. Moskéens storehypostyl ble et stilideal for moskéer over hele verden. Også bruken avkupler medtromper stammer fra denne perioden. Al-Mutawakkil lot også byggeal-Ja'fariyya-moskéen (859–861)[2]; denne representerte et nytt grep: en moské med T-plan.
Al-Mutawakkils palassBalkuwara (849–859)[3] omfattet tre store gårdsrom, ni søylehaller og flere moskéer. Det ble omhegnet av en kvadratisk mur med mer enn en kilometers lengde. Palasset domineres av en sentralakse mellom hovedentréen med sinekjempesøyler og den høyt plasserte tronsalen. Langs aksen lå en sentralhall omgitt av fire audienshaller, et arrangement med persiske forbilder. Palasset ble bygget i tegl med portaler av tre, hvelvede tak og med mange rikt dekorerte nisjer: fresker, stukkatur og vinduer med farget glass.
Både umayyadene og abbasidene lot bygge flere palasser iar-Raqqa i Syria[5]. Stilforskjellene mellom de to dynastienes palasser synes tydelig i ar-Raqqa.Hishams (724–743) palass er sentrert rundt et stort gårdsrom, og omhegnes av en tykk mur med fire runde tårn i hjørnene.Harun al-Rashid (786–809) lot oppføre et 10 km² stort palass i tegl nord for byen med en sentral gårdsplass omgitt på alle fire sider aviwaner. Ryktene om prakten ved hoffet i ar-Raqqah rakk langt utenfor den islamske verden.
HærførerenUqba ibn Nafi innledet de islamske erobringene iNord-Afrika i 670 og grunnla byenSousse i dagensTunisia. Dette skulle bli islams fjerde helligste by, og var i lange perioder Nord-Afrikas administrative, økonomiske og kulturelle senter. Byen ble et viktig reisemål for mange pilegrimer, og ble utstyrt med flere moskeer, hvorav den største og viktigste varSid Okba-moskéen, et byggverk som introduserte T-planen iMaghreb. Den om lag 30 meter høye minareten ble reist 724–728 og er den eldste som fremdeles står. Det store gårdsrommet omgis av enperistyl med spissede buer som holdes oppe av slanke, parvise kolonner. Kolonnene består på samme måte som minaretens base av deler av betydelig eldre romerske og bysantinske byggverk.
Byggingen avden stora moskéen iCórdoba i785 ble innledningen på en islamsk arkitekturtradisjon i Spania og Nord-Afrika. Moskéen er framfor alt kjent for sine dobbelthvelv. Denmauriske arkitekturen nådde et høydepunkt med oppførelsen aval-Hambra, det storslåtte, befestede slottet iGranada, kjent for sine rommelige, åpne gårdsrom med ornamenter i rødt, blått og gull. Veggenes keramikkfliser er dekorert med stilisert løvverk, arabisk kalligrafi og arabesker.
Det persiske riket var et av de første territoriene som islam kom i kontakt med. Perserriket hadde på 600-tallet sitt sentrum på østbredden avEufrat ogTigris. Det er trolig mer korrekt å si at den islamske arkitekturenarvet stiltrekk fraSasanidene, enn at de lånte dem. Daal-Mansur grunnlaBagdad, ble det gjort med inspirasjon fra persiske forbilder somFirouzabad, og utført av arkitekter som arbeidet i en persisk tradisjon:Naubakht, enzoroastrisk perser, ogMashallah, en jøde fraKhorasan i det nåværende Iran.
Minareten i moskeen iSamarra er nærmest en kopi av spiraltårnet i den tidligere sasanidiske hovedstaden Firouzabad, og den kom til å danne et ideal og forbilde for islamske minareter over hele verden. I moskéen finnes også en bred hypostyl med rader av kolonner som bærer spiraltårnet.
Dentimuridiske arkitekturen er den fremste islamske kunsten iSentral-Asia med de monumentale byggverkene somTimur Lenk og hans etterfølgende lot oppføre iSamarkand og iHerat. Den timuridiske arkitekturen begynte medAhmed Yasawis mausoleum i dagensKasakhstan, og kulminerte med Timurs mausoleumGur-e Amir i Samarkand.
Karakteristiske for denne delen av islamsk arkitektur er akse-bruken i verk somShah-e Zendah i Samarkand og moskéenGowhar Shad iMashhad. De doble kuplene med deres varierende former er utvendig dekorert med keramikkplater i klare farger. Den timuridiske arkitekturen hadde stor innflytelse i India og førte til den mogulske arkitekturens fremvekst.
Den mogulske arkitekturen iIndia på 1500-tallet var en blandning avhinduistiske og islamske stilelement. KeiserAkbar den store oppførte sin mislykkede hovedstadFatehpur Sikri ca. 40 km nord for dagensAgra på slutten av 1500-tallet.
Det mest berømte byggverket fra perioden er utvilsomt det vakre mausoleetTaj Mahal (tårer for evigheten) som sto ferdig i 1648, bygd avShah Jahan til minne om hans hustru som døde etter å ha født hans fjortende barn. Med alle sineedelstener, halvedelstener og all den hvitemarmoren holdt byggeprosjektet på å føre hele riket ut i fallitt og nød. Byggverket følger den strenge symmetrien som mogulene arvet fra timuridene, med ett eneste unntak: Shah Jahans egen grav ble plassert asymmetrisk under kryptens gulv. Symmetrien var tenkt ført videre til en nærliggende moské i rød sandsten og derifra helt fram tilMekka.
Denosmanske arkitekturen er først og fremst eksponert gjennom de såkaltesultanmoskéene iIstanbul, og i særlig grad arkitektenSinans arbeider på midten av 1500-tallet. De osmanske moskéene og palassene utgjør, paradoksalt nok, høydepunkt i den forutgående bysantinske arkitekturens grunnformer, ettersomMehmet II var påpasselig med å inkorporere den bysantinske kulturens tusenårige formspråk, en stilart som begynte medHagia Sofia tidlig på 600-tallet.
Islams fremmarsj, 600–800 e. Kr., Gyldendal, 1989 (Historiens folk og riker).ISBN 82-05-17709-0
Nooraddin, Hoshiar.Tradisjonell islamsk arkitektur og byform. Institutt for by- og regionplanlegging, Fakultet for arkitektur, plan og kunst, NTNU , [1996]ISBN 82-7259-095-6
