Isamaa | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Land | Estland | ||
Leder(e) | Urmas Reinsalu | ||
Grunnlagt | 4. juni 2006 (sist sammenslåing) | ||
Forgjenger | Fedrelandsunionen ogRes Publica | ||
Erstatter | Fedrelandsunionen | ||
Hovedkvarter | Tallinn | ||
Antall medlemmer | 7 759[1] (2022) | ||
Ideologi | Nasjonalkonservatismekristendemokratimarkedsliberalisme | ||
Politisk posisjon | Sentrum-høyre | ||
Europeisk tilknytning | Det europeiske folkeparti | ||
Internasjonal tilknytning | Den internasjonale demokratiske union ogDen sentrumdemokratiske internasjonale | ||
Europaparlamentet | Det europeiske folkepartiets gruppe | ||
Nettsted | isamaa.ee (et) | ||
Riigikogu | 8 / 101 | ||
Europaparlamentet | 2 / 7 | ||
Isamaa (oversatt: «Fedreland(et)») er etkristendemokratisk ogkonservativtpolitisk parti iEstland. Partiet har bygget på ideen om Estland som ennasjonalstat forestere, og vært pådrivere for en vestligorientering avutenriks- og sikkerhetspolitikken og Estlands medlemskap iEU ogNATO.[2][3]
Partiet har en organisasjonskontinuitet tilbake tilglasnosttiden og den konservative valgalliansen «Isamaa» ved de første frie valgene etterSovjetunionens fall. Flere av partiets tidlige støtter vardissidenter fra sovjettiden. Isamaa stod bak både presidentLennart Meri og statsministerMart Laar, som tilhørte en ny generasjon med unge reformatorer i estisk politikk.[2][3][4][5][6][7]
Isamaa med forløpere har sammenhengende vært representert iRiigikogu, og partiet har sittet i mange avEstlands regjeringer. Det er også representert iEuropaparlamentet, hvor det er tilsluttetDet europeiske folkepartiets gruppe.
Partiet kan føre sin historie tilbake til flere høyrepartier i glasnosttiden, som hadde et felles ønske om å gjenvinne Estlands uavhengighet på grunnlag avfolkeretten.
Mange av lederne i Den estiske kristendemokratiske union (EKDL), stiftet i 1988, kom fra den estiske kulturvernbevegelsen, som fremmet esternes nasjonalfølelse og ble en viktig drivkraft bakden syngende revolusjonen. Noen av disse var historikerenMart Laar, filologenTrivimi Velliste og den lutherske presten Illar Hallaste. EKDL var inspirert av det vesttyskeCDU og tanken om ensosial markedsøkonomi.[3][4]
Medlemmer fra flere kirkesamfunn fant sammen i Det estiske kristendemokratiske parti (EKDE) i 1988. Partiet bygde på etøkumenisk grunnlag, men kom til å bli dominert avestiske lutheranere. Noen viktige navn var Jaanus Betlem, Aivar Kala og brødrene Kalle ogToivo Jürgenson.[3]
Det estiske konservative folkeparti (EKRE), stiftet i 1990, var mer nasjonalt ogisolasjonistisk orientert og ønsket, i motsetning til kristendemokratene, ensekulær stat.Enn Tarto ogKaido Kama var blant de førende.[3]
Andre viktige krefter var unge intellektuelle, slik somJüri Luik,Mart Nutt ogIndrek Kannik, og andre økonomiske reformatorer som industrimannenÜlo Nugis og økonomene Leo Štarkov og Ilmar Pärtelpoeg i Det republikanske samlingsparti, som ble stiftet i 1990.[3][4]
De fire konservative partiene, i tillegg til Det estiske liberaldemokratiske parti, stilte som et valgforbund under navnet «Isamaa» ved det første frieparlamentsvalget i 1992. Valgforbundet ble størst og fikk regjeringsmakt med Mart Laar som statsminister, i samarbeid med to andre valgforbund. De samlet også flertall for å velgeLennart Meri tilEstlands president. I parlamentet ble det løst organiserte valgforbundet, unntatt liberaldemokratene, snart konsolidert som Det nasjonale samlingspartiet «Isamaa» (RKEI). Liberaldemokratene ble i 1994 omdannet tilDet estiske reformpartiet.[3][4][5]
I 1994 falt regjeringen ved et mistillitsvotum, og Laar ble utfordret som partileder av Ülo Nugis, men Laar ble sittende. Det republikanske samlingsparti og Det estiske konservative folkeparti brøt ut og dannetDet republikanske og konservative folkepartiet, som for en del har endt opp isosialdemokratene.[3][5]
Etter parlamentsvalget i 1995 gikk de gjenværende kreftene i «Isamaa» sammen medDet estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP), som hadde mer nasjonalkonservative elementer, somTunne Kelam, og dannetFedrelandsunionen.[3][5] Mart Laar kom tilbake som statsminister etterparlamentsvalget i 1999. Etter at regjeringen gikk i oppløsning i 2002 ble Fedrelandsunionen nærmest marginalisert.[3]
ForeningenRes Publica hadde koblinger til Fedrelandsunionen i 1990-årene, men ble omdannet til et eget parti i 2001. Det fremstod som en nokså liberal og pragmatisk reformbevegelse. Vedparlamentsvalget i 2003 ble det Estlands største høyreparti, ogJuhan Parts ble statsminister.[8] Fedrelandsunionen satt i opposisjon. Da regjeringen gikk av på sin antikorrupsjonspolitikk i 2005, og misstemningen var stor mellom de tidligere regjeringspartiene, tok Res Publica den største belastningen.[9]
Mange konservative var betenkt over at Fedrelandsunionen og Res Publica delte velgere mellom seg. Den 4. april 2006 ble representanter fra Fedrelandsunionen og Res Publica enige om å slå sammen partiene.[10][11] Sammenslåingen ble gjennomført 4. juni samme år, og 15. november var partiet offisielt registrert.[11] De så egentlig for seg å kalle det nye partietEesti Eest, «For Estland», men beholdt det midlertidige navnetIsamaa ja Res Publica Liit (IRL), «Forbundet av Isamaa og Res Publica».[11] Først i juni 2018 ble partinavnet forenklet tilIsamaa, «Fedreland(et)».[12]
Mart Laar ble valgt uten motkandidat til den første partilederen i det sammenslåtte partiet.[10][11] Res Publica-ledelsen hadde egentlig ønsketJaak Aaviksoo.[10] Derimot har yngre politikere med bakgrunn fra Res Publica, slik somUrmas Reinsalu,Ken-Marti Vaher ogPriit Sibul, gjort seg gjeldende i Isamaa.[11]
Partiet har likevel hatt avskallinger til Det estiske frie partiet (Andres Herkel og Jüri Adams) i 2014[11][13][14] ogEstland 200 (Margus Tsahkna) i 2018.[15] I 2022 ble lederne for en organisert fraksjon i opposisjon til den sittende partiledelsen, blant dem tidligere regional- og miljøvernministerSiim Valmar Kiisler og tidligere riksadvokat Lavly Perling, ekskludert fra Isamaa og dannet et nytt parti,Parempoolsed, «Høyresiden».[16]
Parlamentsvalg
| Europaparlamentsvalg
|