Iran er enislamsk republikk der landets ledelse er dominert av presteskap, etteokrati, etterrevolusjonen i 1979 dersjahen ble avsatt. Irans politiske system beskriver dels som et rendyrket autoritært regime og dels som ethybridregime. Iran har jevnlige valg, men makten er konsentrert hosden øverste leder som er det sentrale politiske og religiøse embetet. Presidenten leder statsadministrasjonen og er regjeringssjef. Valg skjer innenfor rammer satt av religiøse autoriteter gjennomVokterrådet.[8][9] PåThe Economistsdemokratiindeks er nummer 154 på en liste over 167 land og klassifisert som autoritært.[10][11]
Kvinner har stemmerett og stiller til valg til parlamentet.[12] Kvinners deltakelse i offentlig liv er begrenset med straffer for upassende antrekk.[8][13] Andelen kvinnelige studenter har økt siden revolusjonen[14] og nådde 63 % i 2011.[15][16]
Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av enhøyslette med ørkener og stepper, omgitt av høyefjell. Betydelige deler av landet består av ørken og saltflater (kavir) og er tilnærmet ubebodd. Landet er dominert avZagrosfjellene i nordvest og langs den persiske gulf ogElburzfjellene i nord langs det Kaspiske hav.[6][7] Lavland finnes stort sett bare som smale striper langs kystene.[17][18] Store deler av Iran er tynt befolket eller ubebodd og de store byene er langt fra hverandre og befolkningssentra er skilt fra havet med store fjellkjeder.
Mesteparten av Iran har et tørtkontinentalt klima med varme somrer og kjølige vintrer. Deler av landet harsubtropisk klima.[17][18] Store deler av landet er goldt.[19] Dalene i de store fjellkjedene har mer vann og er mer fruktbare enn slettene. Kysten av det kaspiske havet har mye nedbør og er frodig.[20] Tørt klima og økende forbruk av ferskvann har ført til knapphet på vann, noe som på 2000-tallet er en av landets største utfordringer.[21]
Fra 1956 til 2006 økte urbanisering fra 30 % til 70 %.[22] Iran hadde stor folkevekst på 1900-tallet: I 1900 hadde landet knapt 9 millioner innbyggere,[23] 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000 og 92 millioner i 2025. Landet har en ung befolkning. HovedstadenTeheran er en av verdens største byer.[24][25][26] De fleste iranere er født etterden islamske revolusjonen i 1979.[27]
Olje har vært et viktig innslag i landets økonomi siden 1908. Rundt år 2000 utgjorde oljeeksport 26 % av landets BNP og nær 90 % av landets eksportinntekter er fra olje. Per 2013 ble det anslått at 40 % av forekomstene var utviklet.[28][29] Iran er verdens niende største produsent avråolje, den nest største i Midtøsten (tall fra 2022)[30] og den tredje største iOPEC. Iran produserer omkring 3 millionerfat olje daglig, tilsvarende rundt 3 % av samletoljeproduksjon i verden (2024).[31][32] Irans besitter verdens 12 % av verdens påviste oljereserver, 157 milliarder fat, som tilsvarer 24 % av oljereservene i Midtøsten.[33]
Iran er multietnisk med mange store folkegrupper og flere språk hvorav noen er beslektet og andre helt urelatert. Det offisielle språket i Iran erpersisk (farsi), syv flere språk er offisielt anerkjente regionale språk:Aserbajdsjansk,kurdisk,lori,mazandarani,gilaki,balutsji ogarabisk.[34][35][36][26][8] Omkring 30 språk er i bruk i landet.[37] Gammel persisk kultur samt det persiske språket ble fra rundt 1900 ansett som grunnlag for nasjonal identitet. Den islamske revolusjonen og oppløsningen av Sovjetunionen forsterket ambisjoner blant etniske grupper i Iran.[38]
Det finnes ingen nøyaktige statistikker over andelen til ulike etniske grupper i den iranske befolkningen. Likevel påpeker forskere atpersere (Fars) utgjør om lag 40 prosent,aserbajdsjanere (Tårk) rundt 35 prosent, ogkurdere (Kård) omtrent 17 prosent av befolkningen. Disse tre gruppene danner til sammen størstedelen av Irans befolkning, i den rekkefølgen, og utgjør til sammen nær 93 prosent av landets innbyggere.[43][44][45]
Imiddelpersisk ble området kalt Ērān eller Aran og skriver seg trolig fra en stamme som kalte seg Aria fra landet Arian eller Ariana (ariernes land). I Europa og USA ble landet kalt Persia et navn tatt i bruk av grekere basert på området som utgjør provinsenFars (Pars eller Persis på gresk).[46] I 1935 gikk landet offisielt bort fra Persia som navn.[18]
Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en nedbørfattighøyslette med ørkener og stepper, omgitt av høyefjell. Den sentrale høysletta, Zagrosfjellene i sør og fjellene i nord utgjør Irans tre hoveddeler. Lavland finnes stort sett bare som smale striper langs kystene.[7][18] Irans laveste punkt er 28 meter under havnivå ved det kaspiske hav og høyeste punkt er 5610meter over havet.[47] Landarealet ligger gjennomsnittlig 1200 meter over havet med en sjettedel over 2000 meter. Omkring 25-50 % av arealet er ørken og 25 % er egnet til jordbruk, resten er fjell.[48][49]
Omkring halvparten av befolkningen bor nord og nordvest i tilknytning til de to store fjellkjedene, Elburz og Zagros. Resten av befolkningen er spredd over et stort område i øst og sørøst med flere av landets historisk og kulturelt viktige byer i utkanten av ørkener.[21] Teheran ligger på sørskråningen avElburzfjellene.[18]
Iran grenser til Irak (Kurdistans regionale regjering), Armenia, Aserbajdsjan (Nakhitsjevan autonome republikk), Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og Tyrkia. Den lengste grensen er mot Irak og strekker seg over mer enn 1 300 kilometer I sør er kysten mot den persiske gulf ogOmanbukta på over 2 000 kilometer, mens kysten motDet kaspiske hav er over 600 km. I nord, vest og sør følger grensene i stor grad terrengformasjoner. Grensene i øst er trukket som rette streker med lite hensyn til terrenget. Iran regnes som del avMidtøsten/Det nære østen ogVest-Asia.[46][20] Iran har til sammen 5440 km grenser på land og 2440 km grenser i sjøen.[48]
I øst er det iranske platået adskilt fra Afghanistan og Pakistan av høydedrageneKhorassan ogBalutsjistan.[50]
Irans landskap er preget av røffe fjellrekker som deler forskjellige basseng eller platå fra hverandre. De folkerike vestlige delene er mest fjellrike medZagrosfjellene ogAlborzfjellene med Vest-Asias høyeste punktDamavand på 5 607 moh. Alborzfjellene danner et belte på omkring 100 km bredde gjennom hele det nordlige Iran og har flere aktive vulkaner. ElvenSefid Rud passerer gjennom en åpning i Alborzfjellene og danner et elvedelta i Kaspihavet nær byenRasht. Zagrosfjellene ligger på rundt 3 500 meter. Den østlige del av Iran består hovedsakelig av ubebodd ørkenbassenger med en og annen saltsjø.[3][18][19][46][51]
Det sentral indre området av landet består av et platå på 900–1 500 meter over havet, og dette platået er nesten helt innesluttet av fjell og utgjør omtrent halvparten av Irans areal. En stor del av platået er ufruktbar ørken særlig den store saltørkenen og den store sandørkenen. Det finnes noen fruktbare daler på platået.Karun er den største elven.Khuzestan-sletten inngår i Mesopotamia-sletten. Langs Det kaspiske hav nord for fjellene er det en smal, fruktbare stripe land som tilhører Iran. Det kaspiske hav er uten avløp og er saltholdig. Øst for det kaspiske hav inngår deler av den turkmenskesteppe, de relativt fruktbare Gorgan-slettene, i Iran.[3][18][6][46][51]
Den arabiske og den eurasiskekontintentalplate møtes i Iran som danner en separat del av den eurasiske platen, og landet rammes forholdsvis hyppig avjordskjelv særlig knyttet til Zagrosfjellene.[55][56][57] Landet er utsatt for jordskjelv og dette har også i moderne tid ført til store ødeleggelser. Jordskjelvet iKhorasan i 1968 tok 20 000 liv.[3][18][46][51] Over 40 000 omkom i jordskjelvet iBam i 2003 (styrke 6,6 påRichters skala) og omtrent like mange ved jordskjelvet i Gilan-provinsen i 1990 (styrke 7,7).[58][59][55]
Det er store forskjeller i vær og klima innad i landet.[48] Mesteparten av Iran har et tørtkontinentalt klima med varme eller svært somre, og kjølige eller kalde vintrer. Deler av landet harsubtropisk klima. Bortsett fra kysten i nord er landet tørt. Nedbøren faller for en stor del i de høye fjellene.[18][60] Omtrent 30 % av nedbøren faller som snø. Omtrent 70 % av nedbøren fordamper igjen.[21]
Omtrent 88% av landets areal er tørre eller halvtørre områder. Årsnedbør i gjennomsnitt for hele landet ligger på rundt 250 millimeter, noe som er en tredjedel av det globale gjennomsnittet. Store deler av Iran får 100 millimeter eller mindre årlig; ned mot 50 millimeter i noen sentrale og østlige ørkenområder. Zagrosfjellene hindrer fuktig luft (som stort sett kommer fra vest) å nå de sentrale, østlige og sørlige delene av landet.Lut-ørkenen er et av de varmeste stedene på jorden. Om sommeren kan temperaturen komme opp i +50⁰C i deler av landet. Kysten av Det kaspiske hav har et fuktig klima med 1 500 millimeter årlig i gjennomsnitt.[17][47][61][62] I fjellene kan vintrene være kalde med betydelig snøfall.[63][64] Omtrent 14 % av landets areal er kjølig høyfjellsklima.[21] Lavlandet i sør er svært varmt om sommeren, som regel med høy luftfuktighet og uten regn.[65]
Varmere klima har i Iran gitt seg utslag blant annet i mer alvorlig tørke, og innskrumping av elver og innsjøer.Urmia-sjøen, den største innsjøen i Midtøsten, har som følge av tørke og vannforbruk skrumpet betraktelig inn etter 2000 og kan forsvinne rundt år 2030.[47][66] Mesteparten av nedbøren kommer om vinteren og ikke i landbrukets vekstsesong.[48]
Smeltevann fra høyfjellet forsynet platået med vann i våronna og fornyer grunnvannet som gjør det mulig med kunstig vanning resten av året.[3] Uttaket av vann til kunstig vanning og til byene utgjør en stor del av den årlige tilførselen fra nedbør noe som gjør Iran til et av landene i verden der ferskvannsressursene er mest utnyttet.[67]
Langs kysten av Kaspihavet og i Alborzfjellenes nordskråning er det frodig vegetasjon, det er også tett skog i fjellene i vest, ellers har landet lite vegetasjon.[18] Rundt det kaspiske hav og langs Elburzfjellenes nordside er det løvskog som eik, alm, ask og lønn samtAlbizia julibrissin som bare finnes der. Fjellenes tørre sørskråningen har buskvekster. I det kaspiske lavlandsområdet er det nesten tropisk vegetasjon.[3] På saltsteppene vokserhalofytter. Ved gulfen er detdadler og andre frukttrær. Steppene og halvørkenen har spredt plantevekst med kurvplanter sommalurt og erteplanter.[68] Rundt 10 % av landet er dekket av skog. Den økonomisk drivverdige skogen er særlig i Zargos-fjellene og ved det kaspiske hav.[3]
Laks ogstør i det kaspiske hav regnes som delikatesser, særlig kaviaren som er en verdifull eksportvare. Mulle, havabbor, sardiner og reker i Gulfen har vært lite utnyttet økonomisk.[3]
Kart over IranDen armenske St. Johannes kirke iSohrol, opprinnelig fra 500–600-tallet, gjenoppbygd i 1840.
Etniske regioner i IranBasaren iTabriz, hovedbyen i Irans aserbajdsjansk område. Basaren er påUNESCOs verdensarvliste.
Iran er multietnisk der språk og religion er viktigste etniske kjennetegn. Persisk-talende, tyrkisk-talende,kurdere og arabere (hvorav noen snakker persisk) er betydelige grupper. Antallet, prosent og definisjoner på de forskjellige iranske folkegruppene er omstridt og avhengig av inndeling..[81][82] Myndighetene har ikke gjennomført folketellinger med sikte på å kartlegge de etniske gruppene og antall og andeler er basert på anslag. Vanligvis er språk og religion de viktigste skillelinjene. Moderniseringen av landet har til dels medvirket til å viske ut skillet mellom noen etniske grupper.[83][84] Iranske myndigheter har en tendens til å overdrive antallet etniske persere (for å gi inntrykk av en klar persisk majoritet) ved å gi lave anslag på andre grupper, særlig aserbajdsjanere. Aserbajdsjanske politiske grupper, særlig i nabolandet republikken Aserbajdsjan, har tendens til overdrive antallet aserbajdsjanere for å gi inntrykk av en betydelig folkegruppe.[85] Under presidentMuhammed Khatami kom myndighetene krav fra etniske grupper i møte. Etableringen av den selvstendige republikken Aserbajdsjan etter oppløsningen av Sovjetunionen styrket etniske aserbajdsjaneres identifisering med den etniske gruppen.[85] UnderMohammad Reza Pahlavi (fra 1941) ble det mindre tvangsassimileringen av minoritetene.[86]
Genetiske undersøkelser av utvalg av personer fra de forskjellige folkegruppene viser at Irans folkegrupper er svært like genetisk. Analysene avdekket at iranere har en del genetiske likhetstrekk med grekere, makedonere og italienere. Undersøkelsen viste samtidig en tydelig genetisk avstand til andre asiatiske folkegrupper inkludert tyrkere.[87]
Persisk-talende er i klart flertall, men danner ikke enhetlig etnisk gruppe. Persere som etnisk gruppe utgjør rundt 65 % av befolkningen (noen kilder oppgir 50 % og nevner blant annetmazandaraniene med 8 % som en egen gruppe[81]), kurdere rundt 6–7 % (noen kilder oppgir 18 %[88]) og tyrkere/aserbajdsjanere utgjør rundt 16 % (noen kilder oppgir 24 %[81]:300), og arabere 2 %. Azeri elleraserbajdsjansk er en dialekt avtyrkisk. Omkring 100 000 iranere lever ennomadisk livsstil.[6][89][90][91][38][86] Andre grupper:gilaker ogmazandaraner (8 %),lurere (6 %),arabere (3 %),balutsjer (2 %) ogturkmenere (2 %) samtqashqaier (tyrkisktalende),armenere,jøder,assyrere og andre.[b]CIA factbook 2012 oppgir 16 % aserbajdsjanere og 10 % kurdere.[92] Landet har en liten minoritet sigøynere ellerromani.[93]
Sunnimuslimene er en religiøs minoritet. Statistikk over religiøs tilhørighet er sikrere og lettere tilgjengelig enn tall for etniske grupper.[81][82]
UnderReza Pahlavi ble persisk språk og etnisitet prioritert og politikken tok sikte på gjøre minoritetene persiske basert på ideen om en felles, enhetlig persisk nasjonal identitet. Etter den islamske revolusjonen i 1979 ble myndighetene mer imøtekommende overfor minoritetene og ifølge grunnloven har alle like rettigheter uavhengig av folkegruppe, religion, språk eller hudfarge.[86][94]
Perserne bor tradisjonelt på den sentrale høysletten og er hovedsakelig sjiamuslimer. Gilaker og mazandaraner er hovedsakelig sjiamuslimer. Balutsjerne er hovedsakelig sunnimuslimer. Turkmenerne snakker et tyrkisk språk og er hovedsakelig sunnimuslimer. Lurernes språk er beslektet med persisk og kurdisk, lurisk kan regnes som en dialekt av persisk.[68][83][84][95]
Lurere bor hovedsakelig i vest i Iran og utgjør rundt 6 % av befolkningen. Balutsjerne utgjør omkring 2 % av den samlede befolkningen og de bor særlig i det tørre sørøstlig området mot grensen til Pakistan. Balutsjerne har dels opphav i nomadiske stammer som flyktet sørøstover fraKerman på 1100-tallet. De etniske mazandaraniene holder særlig til iMazandaran-provinsen og er etnisk nært relatert til naboprovinsen Gilan og språketgileki.Turkmenske folkegrupper er tradisjonelt nomadiske eller gårdbrukere og holder særlig til å slettene ved grensen til Turkmenistan.[6] Den kristne armenske minoriteten bor spredt og har opprettholdt sin identitet gjennom språk og institusjoner.[96]
Praktisk talt alle innbyggere er muslimer. Sjia-islam er den største religionen (rundt 90 % av innbyggerne), mens kurdere, balutsjere, arabere og talysjere i hovedsak ersunni-muslimer. De tyrkisk-talende er i hovedsak sjia. Iranssigøynere er muslimer. Denarmenske minoriteten er kristne. En liten minoritet bekjenner seg tilzoroastrisme.[6][89][90][91][38] Det er anslagsvis 100 000 til 200 000 armenske kristne i Iran.[82]
Etniskeaserbajdsjanere regnes som den største ikke-persiske folkegruppen i Iran og deres tradisjonelle leveområder i Iran kalles Aserbajdsjan.[85] Undersafavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt litterært og administrativt.[97] IØst-Aserbajdsjan er de fleste etniske aserbajdsjanere som snakker ettyrkisk språk.[83][84][98] Mange etniske tyrkiske sjiamuslimer er assimilert inn i den persiske kulturen.[81][82]
Av rundt 18 millioner kurdere bor det flest i Tyrkia (8 millioner), Iran (omkring 5 millioner) og Irak (3 millioner).[99] Noen kilder oppgir 7 % kurdere og 2 % lurere av Irans samlede befolkning.[100] Kurderne i Iran har ikke samme selvstendige status som kurderne i Irak. Varianter avkurdisk språk er bare delvis innbyrdes forståelig. Etnisk er er kurderne relaterte til perserne, men klart adskilt fra arabere (som snakker etsemittisk språk) og tyrkere.[99] Kurdisk fikk status som offisielt språk i 2005.[86]
Kurderne bor tradisjonelt i vest ved grensen mot Irak og Tyrkia (provinseneVest-Aserbajdsjan,Kurdistan ogKermanshah), og er hovedsakelig sunnimuslimer med en andel sjiamuslimer i Kermanshah. I nordvest bor aserbajdsjanere og kurdere til dels i blandede byer og landsbyer.[83][84][98] Det bor omkring en en halv million kurdisktalende iKhorasan etter tvangsflytting på 1500-tallet.[86][96]
Etnisk arabere utgjør omkring 2–3 % av landets totale befolkningen og de bor særlig iKhuzestan. De er kjennetegnet ved at brukerarabisk.[6][89][90][91][38] De etniske araberne er for en stor del sjiamuslimer, øvrige er sunnimuslimer.[81][101][84]
Det er en liten minoritet jøder på anslagsvis 25 000 (i 2006) hovedsakelig i storbyene Teheran, Shiraz og Isfahan.[102] Rundt år 1900 hadde Persia anslagsvis 50 000 jødiske innbyggere.[103] Jødenes historie i Iran antas å gå tilbake til år 600 f.Kr., eksil iBabylon, og den jødiske befolkningen er for det mest etterkommer av det opprinnelige jødiske samfunnt i Iran.[104][105][106] Det jødiske samfunnet i Iran regnes som det eldste utenfor Israel. Det var på 1940-tallet 100 000 til 120 000 jøder i Iran. På 1950-tallet var det betydelig utvandring til Israel. Jødene i Iran snakker persisk eller andre iranske språk. Myndighetene skiller offisielt mellom jødisk religion, som er anerkjent, ogsionisme, det politiske grunnlaget forIsrael som myndighetene ikke anerkjenner.[96] Jødisk religion er en av fire anerkjente religioner i Iran.[107]
Majoriteten av Irans befolkning snakker et av de iranske språkene.Persisk (også kalt farsi) er offisielt språk siden grunnloven 1905 og de fleste behersker persisk. Rundt 35-50 % av befolkningen har et annet språk eller en persisk dialekt som førstespråk.[3][6][85] Betegnelseniransk brukes både om hele nasjonen og om de språkene som størstedelen av innbyggerne snakker.[85][94]Persisk brukerarabisk alfabet.[20]
Aserbajdsjansk (også kalt azeri) er ettyrkisk språk, tilhører ikke den indoeuropeiske språkfamilien og snakkes av omkring 7 millioner i republikkenAserbajdsjan og 10–20 millioner i Iran. I Iran skrives aserbajdsjansk med det arabiske skrifttegn. Iran er det landet med fleste aserbajdsjansk-talende.[85][111][112][113]
I Qazvin-provinsen lever noen hundretusen av tat-folk som snakker et iransk språk beslektet med talysj (i provinsene Ardabil og Gilan) ogmazandarani. Disse er delvis innbyrdes forståelige med persisk.[114][115]
Ørkenene og de massive fjellene er svært tynt befolket og til dels ubebodd. Størst folketett er i Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, langs grensen mot Irak og iShiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd. Langs Zagros-fjellene ligger en rekke gamle byer, særlig Isfahan, Hamadan og Shiraz.[3] Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningennomader. Rundt år 1900 var 20–30 % nomadiske og ved folketellingen i 1976 var 6 % (2 millioner) klassifisert som ikke-bofaste.[49] Myndighetene brukte pressmidler for å få nomadene til å bli bofaste. I Zagrosfjellene er det i tillegg fastboende persiske grupper tradisjonelt flere nomadiske og halvnomadiske folkegrupper med språk beslektet med persisk (kurdisk, lurisk) og tyrkiske språk somqashqai. I nordøstlige områder bor mangeturkmenere (som taler et tyrkisk språk) bofast; turkmenske folkeslag bor ellers i Turkmenistan og i Afghanistan. Langs kysten i sør bor mange arabisktalende.[116]
Fra 1930 økte byenes andel av befolkningen fra 20 % til nær 50 % i 1976. Teheran er den suverent største byen med nær fem ganger så stor befolkning i byområdet som den nest største.[49]Mashhad er nest største by. Andre store byer erIsfahan,Karaj,Shiraz,Tabriz ogQom.[18]
Teheran med omland har 18 % av landets befolkning, 30 % av industrisysselsettingen, 30 % av engros- og detaljhandelen, 44 % av finansbransjen og 50 % av alle statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km2. Teheran med omland har vokst fra rundt 1,5 millioner innbyggere i 1959 til over 12 millioner.[117][118][119]
I 1900 hadde landet knapt 9 millioner innbyggere hvorav 27 % bodde i byer og landbruket utgjorde 65 % av landets økonomi. Mindre enn 5 % kunne lese og skrive i 1900.[120] Irans befolkning økte fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Den naturlige folkeveksten har vært uvanlig stor med for eksempel 3,7 % i 1985–1990 og dette har gitt landet en ung befolkning, i 1986 var 45 % av innbyggerne under 15 år.[68] I 2006 bodde 64 % av befolkningen i byer.[120]
Befolkningsveksten nådde et høydepunkt i 1986 da den var på 3,4 %, og etter det har den falt vesentlig og fødselstall per kvinne var 1,7 i 2008 (lavere enn for eksempel Norge, Danmark og USA).[70] En folketelling i 1986 avdekket en sterk folkevekst. I 1988 innledet myndighetene nye programmer for familieplanlegging.[121]
Det store fallet henger sammen med flere familieplanleggingsprogram fra slutten av 1980-tallet, som har fått sterk støtte fra de religiøse lederne. Befolkningen har siden 1990-tallet hatt forholdsvis god tilgang påprevensjon. Det har vært kraftig nedgang i analfabetismen. Fra 1970 og til 2000 økte antallet lesedyktige menn fra 48 % til 84 %, og antallet lesedyktige kvinner økte fra 25 % til 70 % i den samme perioden.[122][123]
Den persiske religionen var tradisjoneltzoroastrisk frem til 800-tallet, da araberne innførteislam, som siden da ble den styrende religionen. De fleste zoroasterne i verden bor i Iran. En del zoroastriske prester (mager eller magis) flyktet fra den islamske ekspansjonen til India. Disse kallesparser[124] og lever et isolert liv i en del av Bombay.
De fleste iranere er i dag muslimer og 89–90 % tilhører densjiaislamske grenen avislam, den offisielle statsreligionen. Rundt 8 % hører til densunniislamske grenen, som dominerer ellers i den muslimske verden, det er særlig kurdere, etniske arabere og etniske turkmenere som er sunnimuslimer. Ikke-muslimske religiøse minoriteter i Iran inkludererbahai,zoroastrisme,jødedom og armenske og assyriske kristne. Kristendom, jødedom og zoroastrismen (til sammen 0,2 % av befolkningen) er etter grunnlovens paragraf 13 offisielt anerkjent som minoritetsreligioner, har reserverte seter i parlamentet og kan - med sterke begrensninger - praktisere sin tro. I 1980 var det rundt 40 000 medlemmer av zoroastrismen. Zoroasterne anser seg som bærere av den iranske arven.[3][18][6][96]
Bahai er en ikke godkjent minoritetsreligion, blir motarbeidet av myndighetene og har blitt forfulgt i noen perioder. I 1981 var det rundt 80 000 bahaier (300 000 per 1997 ifølgeKari Vogt[82]), 90 000 jøder, 280 000 armenere og 45 000 i andre kristne retninger. I 1981 var det rundt 80 000 bahaier (300 000 per 1997 ifølge Kari Vogt), 90 000 jøder, 280 000 armenere og 45 000 i andre kristne retninger. Siden denne tid har antallet kristnekonvertitter økt kraftig, og ulike anslag antyder at det nå finnes mellom 800 000 og 1 million kristne i landet, hvorav majoriteten er konvertitter fra islam.[125][126] En meningsmåling utført av det nederlandske forskningsinstituttetGAMAAN i 2020 viste at 1,5 % av iranere identifiserte seg som kristne, noe som antyder at tallet kan ligge over én million i en befolkning på nær 90 millioner.[3]Sufisme blir kritisert av myndighetene som en forvansking av islam. Innenfor sjia ererfan en godt utviklet mystisk tradisjon,[82]
Mashhad, med den åttende imams grav, mottar et stort antallpilegrimer hvert år. Fātimah bint Mūsā' al-Kādhims grav iQom regnes som en av helligste stedene i sjiaislam. Qom er også et viktig teologisk lærested.[127]
Trosfrihet og forfølgelse av religiøse minoriteter
Irans grunnlov anerkjenner enkelte religiøse minoriteter - som armenske og assyriske kristne, jøder og zoroastriere. Trosfriheten er i praksis sterkt begrenset. Den islamske republikken Iran diskriminerer og forfølger religiøse minoriteter, spesielt kristne konvertitter fra islam, bahá’íer og sunnimuslimer.Bahai utviklet seg fra sjia og blir undertrykket.[128]
IfølgeWorld Watch List, en årlig oversikt utarbeidet av organisasjonenÅpne Dører, er Iran rangert som et av de ti verste landene i verden når det gjelder forfølgelse av kristne.[129] Kristne konvertitter fra islam regnes av staten som "frafalne" og utsettes ofte for overvåkning, husransakelser, arrestasjoner og lange fengselsstraffer. De blir gjerne anklaget for spionasje eller vagt definerte «trusler mot nasjonal sikkerhet». Flere kristne sitter fengslet uten rettssak, og det rapporteres om mishandling, tortur og isolasjon.
Selv om dødsstraff for frafall fra islam (apostasi) ikke er eksplisitt nedfelt i iransk straffelov, åpner landets domstoler for henvisning til islamsk rettspraksis (sharia) og fatwaer, noe som i prinsippet kan føre til dødsdom. En slik dom ble gitt til pastor Mehdi Dibaj i 1993, men etter internasjonalt press ble han løslatt – bare for å bli funnet drept noen måneder senere. Kort tid etter ble også pastor Haik Hovsepian Mehr, som hadde arbeidet for Dibajs løslatelse, drept under uklare omstendigheter, og mange anser drapet som en målrettet likvidasjon.[130][128]
Selv om enkelte armenske og assyriske kirker fortsatt får holde gudstjenester på sine respektive språk, er de underlagt strenge restriksjoner og har ikke lov til å ta imot konvertitter. Kristne gudstjenester på persisk er ulovlige og kan føre til arrestasjoner og straffeforfølgelse.[131] Barn av konvertitter blir automatisk registrert som muslimer og risikerer problemer dersom de uttrykker en annen tro.
OrganisasjonenArticle18 dokumenterte i 2024 og 2025 flere tilfeller der kristne ble dømt til fengsel eller piskeslag for sin trosutøvelse. Rapportene viser at iranske domstoler regelmessig straffer konvertitter uten bevis for ulovlig aktivitet, og at konvertering i seg selv ofte tolkes som en trussel mot nasjonal sikkerhet.[132]
Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fraPersis, detantikke greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. underakamenidenes dynasti og imperium mellomIndia ogHellas. Det ble nedkjempet avAleksander den store etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form avpartherenes ogsasanidenes imperium. Det siste ble slått avislamskearabiske styrker på 600-tallet.
Irans språklige og etnisk mangfold skriver seg fra før islam ble innført. Det var begrenset arabisk kolonisering i forbindelse med arabernes erobring og innføring av islam. Store avstander og vanskelig topografi har medvirket til at etniske skillelinjer har blitt opprettholdt. I moderne tid har samferdsel og kommunikasjon lagt til rette for nasjonalfølelse.[83]
Safavidene var et persisk dynasti avaserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia og som etablertesjiaislam som Persias offisielle religion. Dette var trolig et politisk tiltak for å markere grenser overfordet ottomanske riket som var safavidenes rival. Ismail inviterteislamsk lærde fra arabiskspråklige områder som Irak, Bahrain ogJabal Amel (Libanon).[138] Undersafavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.[97][139]Afsharidene tok over da Safavidenes rike gikk i oppløsning tidlig på 1700-talle.[140][141]
Tidlig på 1800-tallet avsto Persia besittelser i Kaukasus blant annet Armenia,Nakhitsjevan og deler avAserbajdsjan til Russland.[142] Persia måtte akseptere Afghanistans uavhengighet etter krig med Storbritannia 1856. Tap av landområder ført til frykt for at landet kunne ble overtatt av mektige naboer.[143]
Fra 1901 begynte et britisk selskap prøveboring i et vanskelig tilgjengelig område iKhuzestan. Utvinningen ble drevet avAnglo-Persian Oil Company (BP), og det ble anlagt rørledning til eksporthavnenAbadan.[144] Etter 1925 fikk amerikanske oljeselskaper konsesjoner nord i landet som motvekt mot den britiske dominansen. Oljeproduksjonen ble nasjonalisert avMossadegh i 1951. Etter Mossadeghs fall ble oljeproduksjonen og drift av raffineriet i Abadan overlatt til et konsortium ledet av BP. I 1973 overtok den iranske staten oljeproduksjonen mens konsortiet mottok olje til gunstige priser. Landet var i 1978 verdens fjerde største oljeprodusent. Etter revolusjonen i 1979 stoppet produksjonen nesten opp. I 1989 hadde Iran omtrent dobbelt så stor oljeproduksjon som Norge, og oljen sto for 95 % av eksporten og 80 % av statens inntekter.[68]
Ahmad var den siste sjahen iQajar-dynastiet, han flyktet i 1924.
Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen fikk i 1906 utarbeidet en grunnlov i stor grad basert påBelgias fra 1831, og dermed ble det slutt påQajar-dynastiets enevelde. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven gjorde sjiaislam til statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam, og innbyggerne fikk visseborgerretter.[68][145]
I 1908 brøt det ut borgerkrig, og Muhammad Ali sjah rømte fra landet i 1909, og sønnen Ahmad gjeninnførte forfatning og sammenkalte nasjonalforsamlingen på nytt. Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.[68][145]
I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet, og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland.[18] Av frykt forbolsjevikene inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britiskprotektorat.Riza khan gjorde militærkupp i 1921, traktaten med Storbritannia ble opphevet, og Riza (Reza) gjorde seg selv til sjah i 1925.[68]
Rundt 1900 var Iran et typisk jordbruksland med rundt 10 millioner innbyggere (20-30 % av disse var trolignomader) og uten en sterk sentralmakt. Iran sto svakt overfor press fra Russland og Storbritannia. På 1930-tallet forsøkte regjeringen å begrense nomadenes bevegelser. I 1900 var opp mot 90 % av befolkningen knyttet til jordbruk eller nomadisk liv, og 10 % drev håndverk, handel og annen tjenesteyting. Fra rundt 1940 ble jorden omfordelt på bekostning av store jordeiere. Staten ble en stor arbeidsgiver ved utbygging av hæren, byråkratiet, utdanningssektoren og statlige foretak.[20][49]
Historisk førte naturlige samferdselshindringer til at mesteparten av handelen var lokal eller regional. På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kunne det være like enkelt å reise fra Teheran via en serie andre land som å reise tvers over Irans eget territorium. Reisende fra gulfen til Teheran reiste til tider med båt gjennom Suezkanalen til Russland, med jernbane til det kaspiske hav, videre med båt og til slutt landeveien til Teheran. På 1920-tallet gikk fortsatt en stor del av varetransporten over land med muldyr eller kamel.Den transiranske jernbane ble anlagt fra 1927 til 1938, hvor godskapasiteten ble økt dade allierte tok kontroll i 1941.[146]
OffiserenReza Pahlavi kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv tilsjah (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet etmilitærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør.[68][99][148]
På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Pahlavi ville sentralisere den relativt løst sammenknyttede staten blant annet ved å integrere og assimilere de ikke-persiske folkegruppene gjennom det persiske språket.Atatürk var forbildet, og Pahlavi gjennomførte en strengsekularisering, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran, og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, ogRuhollah Khomeini sto i spissen for motstanden.[68][99][148]
Iran var i utgangspunktet nøytralt underandre verdenskrig, men regjeringen var tyskvennlig. Etter Tysklandsinvasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 var Iran en av de få åpne forsyningsrutene inn til Sovjetunionen.Storbritannia og Sovjetunionen tok kontroll over Iran i slutten av august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. Reza Pahlavi ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn. Hensikten var å sikre oljefeltene og forsyningslinjen til Sovjetunionen, særlig viaDen transiranske jernbane. To dager etter angrepet gikk den iranske regjeringen under Ali Mansur av, og den nye regjeringen innstilte motstanden. Britiske styrker tok kontroll over en sørlig sone, sovjetiske en nordlig sone, og områdene i midten ble ansett som nøytrale. Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse medde allierte. Amerikanske styrker kom inn i 1942.[3][68][149][150]
Ali Akbar Hashemi Rafsanjani fotografert i 1963 etter arrestasjon for motstandsarbeid mot sjahen. Han var president fra 1989 til 1997.
Iran gikk inn i krigen på alliert side i 1943 og erklærte krig mot Tyskland.[68] Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne.[151]Teheran-konferansen mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.[152]
Sentralregjeringen ble svekket i forbindelse med og etter andre verdenskrig.[86]
Etter krigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble etkonstitusjonelt monarki i 1949.[68] Landets selvstendighet ble styrket under statsministerMuhammed Mossadegh fra1951. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisertplott iscenesatt avbritiske ogamerikanske etterretningsorganisasjoner. Kuppet mot Mossadegh var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Iransolje. Mossadegh ble støttet av de arabiske regjeringene i Midtøsten. Irans oljeeksport og dermed valutainntektene stanset nesten helt opp etter nasjonaliseringen. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.[18][153][154][155][156]
Fra 2500-års feiringen iPersepolis, 1971. En rekke statsledere og regjeringssjefer var til stede.[157]
Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.[68] Etter Mossadeqs fall ble sjahMuhammed Reza Pahlavi mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fraUSA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk avtortur og forbrøt seg påmenneskerettighetene på andre måter.[trenger referanse]
Kvinnene fikk stemmerett i 1962. Sjahen satte i gang arbeid med å lære innbyggerne å lese og skrive (70 % analfabeter i 1966 og 53 % i 1976). Landets infrastruktur ble bygget ut blant annet med strøm og innlagt vann. Før den iranske revolusjonen i 1979 var landet inne i omfattende omstilling. Landet ble industrialisert og myndighetene gjennomførte jordreformer.[68][83]
Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. StatsministerHassan Ali Mansur ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.[68]
I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.[158][159] Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.[68]
Iran var en viktig leverandør avolje til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Iran var en av grunnleggerne avOPEC i 1960. Iran deltok ikke ioljeboikotten fra 1973[160] og tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.[144][161]
Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til deniranske revolusjonen.[68] I1978 brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse, og sjahen forlot landet i januar1979. En islamsk republikk ble med folkelig støtte etablert underayatollah Khomeini som vendte tilbake fra eksil. Det nyeteokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA. Republikkens første fase var under Khomeinis leveår og krigen med Irak. Den andre fasen var underAli Akbar Hashemi Rafsanjani preget av gjenoppbygging og økonomisk vekst. Den tredje fasen knyttes til reformistenMuhammed Khatamis regjeringstid (1997-2005); i Khatamis tid ble de store barnekullene etter 1979 voksne og utfordret regimet.Mahmoud Ahmadinejads regjeringstid (2005-2013) markerte en konservativ vending med vekt på velferd og likhet samtidig med politisk undertrykking. Den moderate, dialogorienterteHassan Rouhani representerte en bred koaliasjon.[162][9]
Mehdi Bazargan ble statsminister og leder for en ikke-religiøs overgangsregjering. Det oppsto konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeini om hvem som hadde øverste myndighet i landet. Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget dervelayat-e faqih, en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet.Velayat-e faqih ble den iranske revolusjonens grunnlagsdogme.Gisselaksjonen i USAs ambassade medvirket til å felle Bazaragans regjering og den 444 dager lange okkupasjonen av ambassaden ble av Khomeini utnytte til å sikre seg makten.[148]Irans revolusjonsgarde ble stiftet av stiftet av Khomeini 5. mai 1979.
Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Den iranske revolusjonen inspirert sjiagrupper i andre land.[68] Venstreorienterte og liberale som hadde medvirket i opprører mot sjahen forventet å få en vesentlig rolle etter revolusjonen, men ble presset ut fra politikk og administrasjon fra 1980 til 1983.[163]
Forholdet til Irak var lenge anstrengt. I 1973 ble de diplomatiske forbindelsene gjenopprettet og i 1975 inngikk landene en grenseavtale.[68] I1980 ble Iran angrepet av naboenIrak og den ødeleggendeIran-Irak-krigen fortsatte inntil1988. Bakgrunnen var strid om vannveienShatt al-Arab der Irak ensidig opphevet avtalen fra 1975 og okkuperte iranske områder.[164]
Dendemokratiske strukturen har ført til valget av mange reformvennlige politikere, inkludert presidentMuhammed Khatami, samtidig har tautrekking mellom reformister og konservative fortsatt.
Mahmoud Ahmadinejad, en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel. Han holdt fast ved Irans atomprogram.[165][166] Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformistenMirhossein Mousavi) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.[167][168]
GeneralQasem Soleimani ble i januar 2020 drept av et amerikansk droneangrep etter ordre fra presidentDonald Trump. Han var fra 1998 sjef forQuds-styrken, en divisjon primært ansvarlig for internasjonale militære og hemmelige operasjoner.[169][170] Han tilhørte den innerste krets av Irans ledelse.[171] Flere hundre tusen møtte opp da Soleimanis kiste ble paradert gjennom tre irakiske og fem iranske byer.[172]
Etter revolusjonen ble alle kvinner i Iran, uavhengig av religion og etnisitet, pålagt å være kledd i henhold til regler med utspring i sjaria. Det innebærer å dekke hud (unntatt ansikt og hender), hår og «kvinnelige former». Antrekket skal ifølge presteskapet ha nøytrale/mørke farger og sminke skal brukes minimalt. Det tradisjonelle antrekket erchador som dekker hele kroppen unntatt ansiktet. I praksis bruker mange kvinner fargerike antrekk blant annet i Teheran. For menn anses kort bukser som upassende, mens T-skjorte eller kortermede skjorter akseptabelt. En del offentlige områder er kjønnsdelte.[173]
Kvinners deltakelse i offentlig liv er begrenset og det er straffer for upassende antrekk.[8][13] Andelen kvinnelige studenter har økt siden revolusjonen,[14] passerte 50 % tidlig på 2000-tallet (i doktorgradsutdanninger var en tredjedel kvinner) og nådde 63 % i 2011.[15][16]
Ali Khamenei har værtIrans øverste leder siden Khomeinis død i 1989 (foto fra 1988)
Iran er enislamsk republikk der landets ledelse er dominert av presteskap, etteokrati, etterrevolusjonen i 1979 dersjahen ble avsatt. Irans politiske system beskriver dels som et rendyrket autoritært regime og dels som ethybridregime. Iran har jevnlige valg, men makten er konsentrert hosden øverste leder som er det sentrale politiske og religiøse embetet. Presidenten leder statsadministrasjonen som regjeringssjef (tilsvarende statsminister i andre land) og er det nest øverste embetet i landet..[8][9]
Særegent for det iranske delvis autoritære systemet siden 1979 er at valg til presidentembetet omhandler viktige retningsvalg for landet med reell konfrontasjon mellom konkurrerende retninger innenfor regimet; denne konkurransen skjer innenfor rammer satt religiøse autoriteter gjennomVokterrådet - for eksempel må kandidatene godkjennes av Vokterrådet.[8][9]Freedom House ga i 2025 11 av 100 poeng på sin indeks for borgerlig frihet og politiske rettigheter, noe som er såvidt over Saudi Arabia og såvidt under Russland.[174]The Economistsdemokratiindeks rangerte i 2024 Iran som nummer 154 på en liste over 167 land med skår under 2 på skal 0-10 (der 10 er best), og ble klassifisert som autoritært.[10][11]
Irans politisk system har sitt grunnlag i grunnloven av1979 kaltQanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundne styringsorgan – noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise. Irans styresett er en kombinasjon av demokrati ogteokrati. Landetsøverste leder er overordnet ogAli Khamenei har hatt dette embetet etter Khomeinis død i 1989.[148] Den øverste leders autoritet bygger på ideen omvelayat-e faqih. Historisk var velayat-e faqih et upolitisk begrep i sjislam og handlet bare om presteskapets religiøse veiledning av folket samt en viss formynderskap over foreldreløse barn og syke. Khomeini omtolket dette tradisjonelle synet til at hele staten skulle ledes av presteskapet. Høyresiden i iransk politikk følger Khomeini og anser den øverste leders myndighet som absolutt og avledet av guddommelig vilje. Den demokratiske venstrefløyen mener den øverste leders myndighet også må basere seg på folkets tilslutning.[175] Ifølge ideene fra revolusjonen skal den øverste leder være statens veileder i påvente av den tolvte imams tilbakekomst. Vokterrådet avgjør om lover vedtatt av parlamentet er i tråd med islam og kan godkjennes. Den øverste lederen utnevner de høyeste dommerne, godkjenner valget av president og kan med høyesteretts samtykke avsette presidenten. Den øverste leder er statsoverhode mens presidenten leder den utøvende makt.[68]
Øverste leder er enrahbar som er ansvarlig for Irans politikk. Han har kontrollen over etterretning og sikkerhet og er øverste leder for militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (Ra'is-e Jomhour) har utøvende makt, men må rådføre seg med rahbaren når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang.[68] Sammen med sine 8 visepresidenter[trenger referanse] og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis). Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Parlamentet har siden revolusjonen vært dominert av det regimebærende partiet.[68] Samlingen av eksperter er en gruppe på 86 «friske og lærde» som møtes en gang i året og godkjenner rahbarens handlinger. Ennå har ikke rahbaren fått sine handlinger godkjent.[klargjør] Det er også ekspertene som velger en rahbar fra sine egne rekker.Vokterrådet består av tolv jurister, hvorav seks utnevnes av rahbaren, som skal godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet.[trenger referanse]
Amnesty International rapporterte i2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Årsrapporten forteller også om bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger. Minst 113 mennesker, blant dem seks kvinner, ble henrettet i 2003. Mange av henrettelsene foregikk offentlig.Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokatenShirin Ebadi for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 daAyatollah Khomeini tok makten.
Ved presidentvalget i 2024 vantMasoud Pezeshkian med 54,76 % av stemmen. Han regnes som moderat og reformorientert, og han vant mot den konservativeSaeed Jalili. Valgdeltakelsen var 49,8 %. Valget ble avholdt etter sittende presidentEbrahim Raisi omkom i en helikopterstyrt i mai 2024.[176][177][178]
Rettspleien er basert på islamsk rett. Høyesterett er landets øverste domstol.[68] I det store verket om islamsk styresett (skrevet før revolusjonen) kritiserte Khomeini at Irans rettsvesen og lover var basert på europeiske. Han hevdet at det belgiske og franske opphavet til landets lovverk under sjahen var anti-islamsk. Etter forfatningsrevolusjonen i 1906 utviklet Iran et kodifisert lovsystem etter fransk mønster. Rettspleien var tilpasset Irans tradisjoner med sterkt religiøst innslag og det ble gjort et skille mellom sivile/sekulære lover (urf) og islamsk lov (sharia). Islamsk lov og domstoler gjaldt særlig familiesaker som ekteskap og skilsmisse. Med sjahens moderniseringsprogram fra 1925 der religionen og presteskapet fikk mindre innflytelse og rettsvesenet ble sentralisert.[179]
I januar 2023 ble et forlovet par dømt til 10 år og 6 måneder i fengsel hver fordi et videoopptak viste at de hadde danset sammen utenfor Azadi Tower i Teheran, kvinnen uten tildekket hode. Dommen sa at dette var å «oppmuntre til korrupsjon og offentlig prostitusjon» samt å «samles med den hensikt å forstyrre nasjonal sikkerhet».[180]
Iran fullbyrder dødsstraff for person dømt før de har fylt 18 år, dødsstraffen blir fullbyrdet etter at personen har fylt 18.[181][182] Personer under 18 år har i noen tilfeller blitt henrettet. I 2022 ble i alt 582 personer henrettet (noe av som var over halvparten av alle kjente henrettelser i verden) og 2021 skal 333 ha blitt henrettet.[183][184] I 2024 skal 975 personer ha blitt henrettet, av dette var 31 kvinner; en del av disse henrettelsene var trolig knyttet til protestene i september 2022 etterMahsa Aminis død.[185] Noen kilder oppgir 900 henrettelser i 2024.[186] Av henrettelsene i 2024 var over 500 narkotika-relaterte dommer.[187] IfølgeAmnesty International ble 830 personer henrettet i 2015; flertallet av henrettelser er for forbrytelser relatert til narkotika og[188] og mord. Relativt til folketallet henrettes 10 ganger så mange i Iran som i Saudi-Arabia. Relativt til folketallet har trolig Iran flest henrettelser i verden. Irans straffelov åpner for dødsstraff for 80 ulike forbrytelser, i noen tilfeller er dødsstraff obligatorisk, i andre tilfeller (blant annet narotika) er brukk dødsstraff opp til domstolen. Straffeloven fra 2013 spesifiserer dødsstraff for incest, seksuell omgang med stemor, seksuell relasjon mellom mannlig ikke-muslim og kvinnelig muslim, voldtekt, utroskap ogsodomi. Angrep på eller fiendtlighet mot gud, opprør og korrupsjon kan gi dødsstraff; disse bestemmelsene er vage og har vært brukt til å idømme dødsstraff for deltakelse i politiske protester. For mord brukes dødsstraff når det støttes av offerets familie som har avslått økonomisk kompensasjon fra gjerningspersonen; denne ordningen innebærer at velstående gjerningspersoner lettere unngår dødsstraff.[184] Iran har generelt forbud mot seksuell omgang utenom ekteskap og domstolene har betydelig frihet i hvilken straff som idømmes.[189]
Iran har dødsstraff for homofili.[190][191] Seksuell aktivitet mellom kvinner straffes som regel med pisking.[184]
Iran har siden 1979 praktisert dødsstraff for frafalne (apostasi), men dette har ikke vært en formalisert bestemmelse.[128] Iran er et av få land som holder offentlige henrettelser.[184] Ifølge Amnesty International ble 1200 politiske fanger henrettet i siste del av 1989. Samme år ble et mindre antall henrettet for mord, voldtekt og omsetning av narkotika.[192]
Den kanadiske jussprofessorenWilliam Schabas fremholder at de fleste dødsdommene ikke kan begrunnes i islam: For eksempel dødsstraff for narkotika-relaterte forbrytelser som ikke fremgår av religiøse tekster og internasjonalt forsvarer ikke Iran dødsstraff med religiøse argumenter. Bortsett fra Kina og Nord-Korea er dødsstraff mest brukt i Iran og nabolandene samt Egypt og Jemen.[184]
Iran har ikke hatt diplomatiske relasjoner med USA siden 1979–1980 og gisselaksjonen i USAs ambassade i Teheran. I forbindelse med forhandlinger om Irans kjernefysiske program hadde Irans presidentHassan Rouhani i 2013 personlig samtale medpresident Obama. I 2018 trakk president Donald Trump USA fra avtalen. Tidlig i 2020 ble generalQasem Soleimani drept i et amerikanske droneangrep i Irak og Iran trakk seg fra avtalen inngått i 2015.[193][194] Iran har ikke diplomatiske relasjoner medSaudi-Arabia. Etter at Saudi-Arabia henrettet sjialederenNimr Baqr al-Nimr og landets ambassade i Teheran ble angrepet brøt Saudi-Arabia de diplomatiske forbindelsene. De to landene rivaliserer om dominans i regionen.[195][196][197][198] Iran anerkjente Israel i 1960 noe som førte til negative reaksjoner i de arabiske landene og ble Irans egne innbyggere.[68]
Norge og Iran opprettet diplomatiske forbindelser i 1908 og ambassader i 1963. Det oppsto en krise i etter attentatet motWilliam Nygaard i 1993 og landene hjemkalte sin ambassadører. Handelen mellom Norge og Iran var i 2013 på rundt 40 millioner kroner. Norge sluttet seg i 2012 til EUs sanksjonspolitikk overfor Iran. I 2017 var Norges eksport til Iran på 150 millioner kroner og importen hadde en verdi på rundt 50 millioner kroner.[199][200][201]
Iran regnes som en regional stormakt iVest-Asia og innehar en viktig rolle for verdens energibehov og i verdensøkonomien på grunn av sine store reserver avolje ognaturgass. Landets størrelse og geostrategiske posisjon er også viktige faktorer.
Iranske myndigheter har fryktet et sterkt Aserbajdsjan og har derfor støttetArmenia i konflikten omNagorno-Karabakh.[85]
Jordbruk medkunstig vanning er den viktigste næringsveien. Det dyrkes bådehvete,ris,bygg,sukkerroe ogsukkerrør.Husdyrholdet er viktig, spesieltsauer,geiter, ogstorfe. Iran har også en allsidig forbruksvareindustri. Landet har en meget gammel kunsthåndverkstradisjon og er berømt for sinetepper.Oljekildene er landets økonomiske ryggrad. Oljen utgjør 80 % av landets eksportverdi. Deres største handelspartnere er (pr. 2014 ifølge FNs tall)Kina,India,Sør-Korea ogJapan.[trenger referanse] Inntil 1979 varUSA landets viktigste handelspartner.
Den iranske økonomien er en blanding av store, statseide bedrifter og oljeindustrien med sentral planlegging, landbruk er kollektivt styrt av landsbyer og små privateide handels og serviceselskaper. Den nåværende[når?] regjeringen har valgt å forfølge reformer og har signalisert at de vil prøve å gjøre Irans økonomi mindre avhengig av oljeinntekter. Iran investerer inntektene fra oljeeksporten i andre sektorer, inkludert i den petrokjemiske industri. Den iranske regjeringen håper også å tiltrekke seg milliarder av dollar i utenlandske investeringer ved å skape et mer attraktivt investeringsklima (inkludert ved lettelser importkontroll og etablering av frihandelssoner).
Bortsett fra tradisjonell tekstilproduksjon er industrien hovedsakelig bygget ut etter 1954.[18] En stor del av økonomien er statsstyrt og 30 % av statens utgifter går gjennom religiøse stiftelser.[202]Tabriz er sentrum for tradisjonell teppeveving i Aserbajdsjan.[53] Vareproduserende industri er relativt svakt utviklet.[23]
Tjenestesektoren har de siste årene[når?] stått bak den største delen av veksten av Irans BNP. Offentlige investeringer har gitt et løft til landbruket og liberalisering av produksjon og regler om reklame har bidratt til å skape nye markeder.
Store vanningsprosjekter, sammen med økt produksjon av landbruksprodukter for eksport, for eksempel datoer, blomster og pistasjenøtter har vært årsaken til den raskeste økonomiske veksten i noen økonomisk sektor i Iran på 1990-tallet, selv om de påfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt gi betydelig. Landbruk står er fortsatt for en stor del av sysselsettingen med 25 % av den yrkesaktive befolkningen (i 1991).[18]
Servicesektoren har hatt den største langtidsveksten i del av BNP. Statlige investeringer har gitt et løft til landbruket, liberalisering av produksjon og forbedringer av pakking og reklamering hjelper å skape nye markeder. Store irrigasjonsplaner, sammen med videre produksjon av eksportbaserte landbruksprodukter som dadler, blomster og pistasjer, sørget for den raskeste økonomiske veksten i noen sektor i Iran gjennom 1990-årene, selv om etterfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt utbyttet kraftig tilbake. Landbruk forblir en av de største arbeidsgiverne og står for 22 % av alle jobber ifølge folketellingen i 1991. Iran eksporterer over 90 % av verdenssafran. Landet eksporterer omtrent 160 tonn safran hvert år.
Bave Mustafa har hatt en stor innvirkning på den iranske økonomien. Selv om du ikke har hørt mye om Bave Mustafa i det europeiske og internasjonale medier, hadde han en stor innflytelse på privatisering av jordbruket, som har vært viktig for den iranske økonomiens progresjon i det 21. århundre. Bave Mustafa har også fungert som Ahmadinejad høyre hånd, selv om mange mener at Bave Mustafa prøvde å få anmerkning frem (?) av den nåværende presidenten.
I Teheran, Isfahan og Tabriz er det omfattende tekstilindustri. Landet har raskt bygget opp produksjonskapasitet for mer kompliserte industriprodukter og var rundt 1980 selvforsynte med biler og traktorer.[3] I landet produseres det elektriske artikler og apparater, kommunikasjonsutstyr, kunstgjødsel og legemidler.[37]
Fra 1900 til 2000 utviklet landets økonomi seg omtrent i takt med og på nivå med Tyrkia målt i BNP per innbygger.[120] Siden 1950-talllet har Iran hatt økonomisk vekst i takt med eller noe raskere ennutviklingsland. Fra revolusjonen til slutten av krigen med Irak gikk landets økonomi tilbake. Årlig inntekt per innbygger gikk fra 1000 amerikanske dollar i 1900 til 7400 dollar i 2006 (målt dollarverdi i 2006); inntekten rundt 1900 var en tredjedel eller fjerdedel av Vest-Europa og USA på den tiden, men høyere enn utviklingslandene. Staten utvidet sin rolle i økonomien i løpet av 1900-tallet.[203]
På 1970-tallet var Sovjetunionen Irans viktigste eksportmarked, mens Vest-Tyskland, USA og Storbritannia var viktigste leverandører av forbruksvarer og kapitalvarer.[3] Landets valutainntekter var 90 % basert på salg av råolje i 1980. Irans andel av verdenshandelen var på 1980-tallet litt under 1 %, omtrent som Norge. BNP per innbygger var i 1982 omtrent ti ganger høyere i de rikeste landene som Norge, Sveits, Kuwait og Saudi-Arabia. Spedbarndsdødeligheten var på over 10 %, mot 1 % eller lavere i Japan og Nord-Europa.[204] Rundt 1900 var Iran et relativt tilbakestående og tynt befolket jordbruksland som var lite involvert i internasjonal handel og med en ubetydelig økonomi fra globalt perspektiv. Industrien rundt 1900 var for en stor del begrenset til tepper, teksilter og annet håndtverkspreget produksjon. Rundt år 2000 var Iran en relatively stor og avansert økonomi særlig innenfor Midtøsten. Befolkningen har på vel 100 år blitt 10 ganger så stor, opp mot 95 % var analfabeter i 1900 og de 75 % bodde på landsbygda. Før 1959 er det mangelfulle makroøkonomiske data for Iran. Under sjahReza Palavi fra 1925 ble landets sentraladministrasjon styrket med blant annet forbedret skatteinnkreving og utdanning. Den økonomiske politikken under sjahen ble inspirert avAtatürks statsledete økonomi Tyrkia. Sjahen hadde ikke et helhetlig økonomisk program og hadde for en stor del et nasjonalistisk perspektiv. Andre verdenskrig ogden allierte okkupasjonen fra 1941 ble fulgt av lang nedgang i Irans økonomi. UnderMuhammed Mossadegh ble oljeindustrien nasjonalistert rundt 1950. Etter kuppet i 1953 begynte Iran å motta mer utviklingshjelp og teknisk bistand fra USA, og oljeinntektene steg samtidig som importen økt markert. I årene 1963-1976 vokste BNP sterkt med opp til 8 % årlig og nådde i 1976 et BNP på 64 % av 12 rike land i Vest-Europa. Økonomisk ulikhet økte på 1970-tallet og gikk gradvis ned etter revolusjonen. Misnøye med myndighetenes økonomiske styring på 1970-tallet medvirket til revolusjonen. Fra 1950 til 2000 ble infrastrukturen i landet bygget ut for eksempel fra 2-3 telefoner per 1000 innbyggere til flere hundre på slutten av hundreåret; elektrisitetsforsyning ble bygget ut og omfanget av veier med fast dekke økte med 10-gangen.[203]
Etter revolusjonen i 1979 gikk økonomien raskt nedover med fallende BNP, fallende investeringer og økende inflasjon. I 1988 var BNP 54 % av nivået i 1976. Landet fallt da under mange utviklingsland, var 23 % av nivået i Vest-Europa og 75 % av Tyrkias nivå. Utvandring av kvalifisert arbeidskraft, regimets økonomisk politikk, fallende inntekt fra olje og den katastrofale krigen mot Irak medvirket til tilbakegangen; USA innførte sanksjoner mot Iran etterokkupasjon av ambassaden. Eksporten, også av olje, falt vesentlig under krigen mot Irak. Fra 1989, etter krigen mot Irak, løsnet myndigheten på den strenge styringen under krigen og private investeringer tok seg opp. Gjeldsvekst førte i 1993 til en betalingskrise overfor utlandet da oljeinntektene begynte å falle; økonomien stagnerte og inflasjonen gikk opp. Økonomien tok seg opp da oljeinntektene steg fra 2002. Veksten tidlig på 2000-tallet var 5 % og for en stor del avhengig av oljeinntekter.[203]
Tidlig på 2000-tallet gikk 70 % av Irans eksport til Russland, og 10 % til India og Storbritannia, mens det var praktisk talt ingen direkte handel med USA, Japan og Tyskland. Russland sto for 45 % av importen til Iran og Storbritannia og India sto for 37 %.[203]
Sør-Pars gassfelt som hovedsakelig ligger i Qatars sektor.
Irans økonomi er oljedominert, hvilket har bidratt vesentlig til velstandsøkningen i landet.[18] Landets eksport består av 80–90 % olje[51] (95 % i 1989) og utgjorde i 1989 80 % av statens inntekter. Det finnes oljefelt flere steder i Iran, med de meste produktive i Zagrosfjellene ved grensen til Irak og ved Gulfen. Khuzestan har størstedelen av oljefeltene og olje føres i rørledning til utskipingshavnene.Kharg-terminalen håndterer rundt 1,5 millioner fat daglig som er størsteparten av eksporten. Det er også oljeproduksjon offshore i Gulfen. Gassfelter finnes i Khuzestan og Khorasan.[32][68][205] Iran er verdens niende største produsent avråolje, den nest største i Midtøsten (tall fra 2022).[30] Iran erOPECs tredje største oljeprodusent (2024).[31] Irans besitter verdens 12 % av verdens påviste oljereserver, 157 milliarder fat, som tilsvarer 24 % av oljereservene i Midtøsten. Omkring 20 % av verdens olje fraktet på skip passererHormuz-stredet.[33] Omkring 70 % av landets energiforbruk er franaturgass. Iran er den største produsenten av naturgass i Midtøsten, den tredje største i verden etter USA og Russland og står for omkring 6 % av verdens produksjon av naturgass; Norge er til sammenligning verdens åtte største med 3 % av produksjonen (tall fra 2022).[206][33]
Landet har verdens nest største naturgassreserver (etter Russland). Det viktigste gassfeltet er Sør-Pars, verdens største gassfelt, som deles medQatar i Gulfen. Omkring 86 % av landetselektrisitetsproduksjon er basert på naturgass, 7 % produseres fra olje, kjernekraft sto for 1,7 % og vannkraft 4,4 % (2022). Vind og sol sto i 2022 for ubetydelig del av kraftproduksjonen.[205][207] Den sterke oljemarkedet i 1996 lettet det finansielle presset på Iran og hjalp at landet kunne betale avdrag på sin utenlandsgjeld. Irans økonomiske situasjonen ble vanskeligere i 1997 på grunn av lavere oljepris, og prisene steg igjen i perioden 1999–2000. Underskudd på statsbudsjettet har vært et vedvarende problem, delvis på grunn av store statlige subsidier til blant annet matvarer og drivstoff.[trenger referanse] Oljereservene og landets geografiske plassering ved Persiagulfen har gitt Iran en sentral politisk og økonomisk plass. USA har vært avhengig av olje fraMidtøsten, og Iran har gjentatte ganger stengt utløpet av Persiagulfen, slik at ogsåSaudi-Arabia ogIrak har blitt rammet av oljeblokade.
Iran har forekomster av kobber, arsen, krom, nikkel og gull. Ved Kerman er detjernmalm ogkull som har gitt grunnlag for anlegg av stålverk. Av landets areal brukes 8 % til jordbruk og omkring 40 % av dette har kunstig vanning til dels ved vann fra underjordiske kanaler, kaltqanat ellerkārīz på persisk, ved at vann ledes fra elvene. Moderne vanning er til dels basert på store dammer i elvene Dez og Karaj. Hvete, bygg og ris er de viktigste landbruksproduktene. Produksjonen av bomull, ris, oljefrø, nøtter og tørket frukt har til dels vært så stor at en del av har gått til eksport. Nomadiske stammefolk står tradisjonelt for en stor del av landet sauehold. Omtrent ¼ av landearealet brukes til beiting.[3][68] Iran har noen mindre forekomster av kull oguran.[205]
Utenlandske og deriblant norske selskaper har vist interesse for å delta i Irans oljevirksomhet.Statoil har investert flere milliarder kroner i Iran.GGS har enerett påseismikk i persiagulfen og tilbyr data fra størstedelen av området tiloljeselskaper.
Landets størrelse og topografi gjør transport mellom landsdelene utfordrende. Sentralt innenlands er hovedeiene Abadan–Teheran–Bazargan.[208] Det var i 1989 153 000 km offentlig vei hvorav 34 % hadde fast dekke. Den viktigste hovedveien er den transiranske veien mellom Abadan og Teheran, veien Bazaragan–Teheran–Afghanistan.[68]
Byene ligger spredt og store deler av landet er svært tynt befolket. Jernbanen har stått for en stor del av passasjertrafikken på lange strekninger, mens lokaltrafikk og gods transporteres på vei. Landets lengste elv, Karun, er den eneste som er seilbar. PåUrmiasjøen og Kaspihavet er det båttrafikk.[18] Den grunne Urmiasjøen krysses avbro åpnet i 2008.[209]
Den transiranske jernbane ble påbegynt i 1927 og fullført i 1938 underReza Pahlavis styre. Banen er 1394 km og forbinderPersiabukten ogDet kaspiske hav gjennom hovedstadenTeheran samtAhvaz ogQom, og ble offisielt åpnet i januar 1939. Jernbanen var et ledd isjahenReza Pahlavis moderinsering av landet.[210][211][212] Den transiranske reduserte reisetiden mellom Persiabukten og Teheran fra flere uker til 30 timer.[213] Før 1921 var det ikke jernbane av betydning i Iran: det var anlagt kortere strekninger medsmalsporet bane, blant annet av begrenset militært formål eller i regi avAnglo-Persian Oil Company. Enbredsporet russisk bane forbandt fra 1916Tabriz med det russiske jernbanenettet helt til Europa. Til 1921 hadde landet 300 km usammenhengde jernbanestrekninger med varierende sporvidde.[214][215]
Til 1990-tallet hadde nye linjer utgangspunkt i den transiranske jernbanen. Den har fått betydning for godstransport blant annet etter at en oljerørledning ble lagt gjennom landet på 1960-tallet ogBandar Abbas fikk jernbaneforbindelse på 1990-tallet. Strekningen Garmsar-Teheran-Qom er en av de mest trafikkerte i landet.[216] Blant annet har strekningene Teheran-Qom-Isfahan og Qom-Arak, med kinensisk hjelp, fått nye linjer fart opp til 300 km/t.[217]
Jernbane forbinder Teheran med havnebyene i nord og sør. En jernbanelinje til Tyrkia ble åpnet i 1971. I 2014 åpnet en jernbanelinje mellomKasakhstan og Iran gjennom Turkmenistan, slik at Iran for første gang fikk sammenhengende jernbaneforbindelse med Kina.[208] Etter at linjen fra Kerman via Bam til Zahedan ble fullført i 2008 er Irans jernbanenett forbundet med Pakistans vedZahedan iSistan og Balutsjistan og det er sammenhengende jernbane fraBangladesh tilIstanbul via Teheran. Dette er tenkt som den sørlige korridoren i «Trans-Asian Railway» mellom Singapore og Istanbul opprinnelig foreslått i 1967. Iran harnormalspor, mens Pakistan harbredspor og det er skifte av sporvidde i Zahedan. Iran anlegger (per 2018) jernbanelinje over grensen til Afghanistan.[218][219][220]
I 1989 var jernbanenettet på 4 600 km hvorav 150 km med elektrisk drift.[68]
Viktige havnbyer erKhorramshahr,Bandar Abbas, Bushire og Bandar-e Shapur.Kharg er den viktigste oljeterminalen. Oljen føres i rørledninger fra oljefeltene litt inne i landet til terminalene ved Gulfen.[221]
Som alle antikke sivilisasjoner er kulturen samlingspunkt og hjerte av den iranske sivilisasjonen. Kunsten, musikken, arkitekturen, diktningen, filosofien, tradisjonene og ideologien til dette landet er hva som gjør iraneren til en stolt verdensborger. Iranere tror deres kultur er den eneste grunnen til at deres sivilisasjon har fortsatt å overleve kontinuerlig gjennom tusenvis av år med en mengde katastrofer.
Litteraturen har en viktig posisjon i iransk kultur og landet er kjent mer enn noe for sin klassiske diktning. Litteraturen går tilbake tilforntiden. Det eldste verket erGatha-sangene izoroastrismens hellige bokAvesta. Den greske historikerenKtesias forteller atperserne underakemenidene hadde enepisk litteratur som ble fremført muntlig. Fra parthisk og sassanidisk tid finnes den eldste skjønnlitteraturen bevart og også en rik religiøs,zoroastrisk litteratur. Sangeren og musikerenBarbad hørte til de fremste poetene ved detsassanidiske hoffet. Han skrevlyrikk (tarâne) som ble fremført akkompagnert av musikk. Et viktig verk innen den persiske folkelitteraturen som har oppnådd popularitet i vesten erTusen og en natt (Hazâr afsâne) som ble fortalt av sassaniddronningenSjeherasad til hennes gemal, kong Shahriyar.
Etter islams inntreden i Iran drøyde det to hundre år før litteratur igjen begynte å skrives på persisk. Ledende navn i den persiske renessansen var poeter somRudaki ogDaqiqi.[223] Vitenskapsmannen og dikterenKhayyam var til nylig best kjent som enmatematiker i Iran og ble berømt i vest for sine firelinjere på 1800-tallet. Den største episke dikteren erFirdausi, som skrev det persiskenasjonaleposetKongeboken (Shahnameh). Dette verket betraktes som en nasjonalklenodium i Iran og bidro til å styrke det persiske språkets overlevelse motarabisk som varoffisielt språk i det muslimskekalifatet. Ferdousi la grunnlaget for en persisk litterær renessanse og takket være han ble mye av det antikke Irans mytologi, historiske fortellinger og kulturelle tradisjoner bevart.
PoeteneSanai,Attar,Araqi ogRumi skrev for det mestesufisk litteratur. Den mest elskede av alle persiske poeter erHafez som levde stort sett hele sitt liv iShiraz. Han besynger vinen, den elskede vennen og hagen. HansLyrikksamling (Divan) brukes fortsatt i dag av persisktalende som et bokorakel.[224]
Blant de fremste klassiske prosaforfatterne erNizami Aruzi,Ali Hujwiri ogNizam al-Mulk.Nizami Aruzis verkFire skrifter (Chahâr maqâle) om de fire kongelige embetene og deres utøvere (skriveren, poeten, astrologen og legen) er oversatt til norsk.
Blant de mest populære moderne forfatterne finner vi modernisteneSadeq Hedayat ogForugh Farrokhzad. Den persiske litteraturen har hatt noe innflytelse på europeisk litteratur etterrenessansen.Goethe ble for eksempel inspirert avHafez i sinpoesi og den persiske innflytelsen nådde sitt høydepunkt underromantikken. Idag har interessen igjen økt for den persiske litteraturen og dens rike uttrykk.
Den viktigste høytiden i det iranske året er nyttårsdagenNouruz (nou betyr ny på persisk ogruz betyr dag). Den er opprinnelig enzoroastrisk høytid som feires påvårjevndøgn.
Nouruz symboliserer livets gjenfødelse.
TilNouruz dekker man på et nyttårsbord, en såkalt Haftsin (haft betyr sju på persisk, ogsin tilsvarer bokstaven s). Der inngår sju ingredienser som alle begynner pås på persisk, og er til for å feire den zoroastriske gudenAhura Mazdas sjufoldige identitet:
Samanu (søt pudding), representerer det søte i livet.
Natten før siste onsdag førNouruz feires Chaharshanbe suri (Chaharshanbe suri betyr rød onsdag på persisk). Da tennes bål og deltagerne hopper over ilden samtidig som de sierSorkhi to az man, zardi man az to, som fritt oversatt betyr «Gi meg din varme og ta min blekhet». Reglens mytologiske innhold er at ilden bøter sykdommer. Ærbødigheten for lyset og ilden spiller en stor rolle i zoroastrismen.
UnderNouruz forekommer også en tradisjon som heterfalgosh (fal betyr spå/forutse oggosh betyder ører), som utøves av barn og ungdommer. Dette går ut på at man stiller seg på et gatehjørne, eller bak en mur, og spør seg stille et spørsmål om fremtiden og venter på den første forbipasserende som snakker, og tolker ut fra deres samtale svaret på spørsmålet.
Yaldanatten er en iransk festival som feires på vintersolverv. Dette tilsvarer natten 20. desember.[225]
Bryting (fristil) har lenge vært Irans sterke sport. Blant de største navnene i sporten på 1900-tallet erGholamreza Takhti (Jahân-pahlavân) ogMohammad Ali Fardin. I senere tid har landet også kunnet vise til gode resultater ivektløfting.Hossein Rezazadeh, kjent som verdens sterkeste mann, har vært verdens besta vektløfter i tungvektsklassen i mer enn 6 år.
Irans herrelandslag i fotball har kvalifisert seg til VM 4 ganger (1978, 1998, 2006, 2014). Iran vant også Asiamesterskapet tre ganger mellom 1968 og 1976, men har ikke lykkes i å gjøre dette igjen etter revolusjonen.
Iran har også hatt stor fremgang i kampsportenTaekwondo, og har kommet på førsteplass i treOL på rad, og har også tidligere fått et stort antall medaljer. I andra kampsportgrener, somkarate (shotokan-stilen), har den iranske utøveren Farzad Forouzan nå vunnet flere år på rad. Det er også en persisk stil innenkung fu som kallesKung fu toa.
I henhold til iransk lov (per 2020) kan en jente gifte seg når hun har fylt 13 år. Den faktiske gjennomsnittsalderen var 23 år.[227]
Sivilrettslige lover innført under sjahens første periode var på mange områder en kodifisering av islamsk lov og favoriserte menn på mange punkter. Under den andre Pahlavi fikk kvinner stemmerett i 1963 og familieloven av 1967 og særlig revideringen i 1975 styrket kvinners retter blant annet kunne ikke menn ensidige be om skilsmisse og ved barnefordeling skulle foreldrene behandles likt (foreldreretten gikk ikke lenger automatisk til faren og hans familie). Etter den islamske revolusjonen ble kvinners stilling for en stor del reversert ved at kvinner i grunnloven ble definert utfra rolle i familien og familieloven ble opphevet. Senere fikk gradvis noe styrket rettigheter.[163]
Sjiaislam, som er den dominerende religionen i landet, har til forskjell frasunni, et hierarkisk organisert presteskap.[163]
Sjahen forbød slør og hijab i 1936. På 1970-tallet tok en del liberale iranske kvinner i brukchador ellerhijab som en protest eller tegn på motstand på sjahen.[163]
Sjahen oppmuntret til utdanning for kvinner.[163] Før revolusjonen var en tredjedel av studentene kvinner, i 1988 hadde dette økt til 46 %, passerte 50 % tidlig på 2000-tallet (i doktorgradsutdanninger var en tredjedel kvinner) og i 2011 var 63 % av studentene kvinner. Myndighetene har forsøkt å begrense kvinnedominansen på universitetene blant annet ved opptaksregler og ved å definere noen universiteter som kvinnelige eller mannlige. Selvstendighet og mulighet til å styre egne liv er trolig viktige motiver til at jentene søker seg til universitetene.[228][14][15][16]
På 1970-tallet var kvinners yrkesdeltakelse 11 % og falt til 6 % i 1986 etter revolusjonen. I 1993 var 18 % av kvinnene yrkesaktive[229] og utgjorde i 1990 10 % av de sysselsatte. Disse lave tallene skyldes delvis at mange kvinner arbeider i den uformelle sektoren som hjemmearbeid eller arbeid i landbruket, og derfor ikke blir fanget opp av statistikken.[230] I 2008 utgjorde kvinner 17 % av de sysselsatte.[231] Rundt år 2000 var 27 % av kvinner (mellom 21 og 65) på landsbygda i arbeid, og 15 % i byene. Fra 1984 til 2000-tallet fallt fruktbarheten fra 6,5 barn per kvinne til under 2. Det var på den tiden vanlig i Iran og andre land i Midtøsten av fallende barnetall og økende utdanning ikke ble fulgt av økende yrkesdeltakelse blant kvinner.[232][233]
Produksjon, omsetning og forbruk av alkoholholdig drikke har vært forbudt og straffbart siden 1979 (med pisking eller bot som mulig straff)[234] og det er lite sosialt akseptert. Spørreundersøkelse i 2021 viste at 7 % av befolkningen drikker alkohol i løpet av livet, det er hovedsakelig menn som drikker eller har drukket (14 % menn mot 1 % kvinner), under 4 % hadde drukket siste 12 måneder og det er hovedsakelig unge under 40 år som drikker eller har drukket.[235] Det smugles en god del alkohol inn i landet hovedsakelig over grensen i Kurdistan. En del alkohol produseres lokalt blant annetarak laget ved gjæring av rosiner. Feil produksjonen fører noen ganger til livsfarlig innhold avmetanol. Kjøring i alkoholpåvirket tilstand er et kjent problem i landet. Vin og drikking er et kjent tema i klassisk persisk poesi, blant annet hosRumi[236][234] ogHafez.[237] I oktober 2018 ble det meldt at 43 personer døde av metanolforgiftning. Anslagsvis 80 millioner liter alkohol smugles inn årlig.[238] Før revolusjonen varShiraz var sentrum for Irans vinproduksjon[239][240][241] og byen har gitt navn til vindruensyrah.[242][243] Alkoholforbudet håndheves ikke strengt.[244] Ikke-muslimer har tillatelse til å produsere alkohol til eget bruk eller til religiøse formål.[238] Amnesty International rapporterte i 2020 at en mann ble henrettet i Mashhad etter flere dommer for alkoholbruk.[245]
I 2013 var fire av verdens ti mest forurensede byer i Iran, ifølge FN.Ahvaz var på den tiden den byen i verden med dårligst luft. Krympendesaltsjøer som Urmiasjøen kan forurense jordbruksland og bosetninger i området. I Iran utnyttes ferskvann maksimalt til landbruk og byer.[246][247][209]Zayandeh Rud, en viktig elv sentralt i Iran, tørker helt inn i perioder noe som skaper vansker for landbruk og befolkning.[48] Historisk har Iran lenge hatt et godt fungerende system for vannforvaltning blant annet i form avqanatsystemet. Qanater laget flere hundre år f.Kr. er fortsatt i bruk. Landets elver har ujevn vannføring og noen elver renner ut i det indre av landet uten å nå havet.[21]
Kebar eller Kobar-dammen nærQom fra 1300-tallet. En av verdens eldstebuedammer og er eksempel på Irans lange tradisjon med vannforvaltning.[21]
Knapphet på ferskvann er en av Irans største utfordringer og landet har på 2000-tallet opplevd tørke og tiltagende vannmangel.[248] Omtrent 90 % av ferskvannet brukes i landbruket. Knappheten har ført til bruk av saltvann, tiltagende saltholdig jord[249] og synkende kvalitet på ferskvannet.[48] Behandlet ferskvann i byene har generelt god kvalitet og bedre enn det som er vanlig i nabolandene. I Teheran bruker hver innbygger opp til 400 liter daglig, noe som er omtrent dobbelt så mye som gjennomsnitt i verden. Teheran storbyområde 14 millioner innbyggere (per 2014) og lite naturlig tilgang på ferskvann.[48] Vannforbruket i Iran ansees (per 2018) ikke for å være bærekraftig.[250]
Myndighetene har for en stor del forsøkt å løse problemet med dypere brønner (55 % av ferskvann hentes fra grunnvann) samt nye reservoarer.[248][251] Grunnen i Teheran har sunket opp til 20 cm årlig på grunn av synkendegrunnvann.[252]
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
^Tallene er hentet fra2004-utgaven avCIAsThe World Factbook, som kan være mer nøytral enn andre kilder. Forskjellige kilder antyder høyere tall for persere og tilsvarende lavere tall for tyrkiske folkeslag eller et høyere tall for tyrkiskspråklige. Noen i den første gruppen hevder at CIA sin statistikk er basert på gjetninger rundt 1964, mens CIA hevder at utgaven er basert på informasjon fra januar 2004.
^"Iran (Islamic Republic of)"; besøksdato: 25. november 2019; utgiver: UNESCO; oppført som: Literacy rate among the population aged 15 years and older; utgivelsesdato: 27. november 2016.
^abcdefghiMohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds)The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht.https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
^abcSafavi, F. (2014). Did the recent commitment to higher education by Iranian young women affect the male-female ratios at universities in Iran?.International Journal of Business & Public Administration,11(1).
^Ramazi, Hamidreza; Jigheh, Hossein Soltani (15. september 2006).«The Bam (Iran) Earthquake of December 26, 2003: From an engineering and seismological point of view».Journal of Asian Earth Sciences. 5 (på engelsk). 27: 576–584.ISSN1367-9120.doi:10.1016/j.jseaes.2005.05.009. Besøkt 25. juni 2020. «On December 26, 2003 a large earthquake of magnitude 6.7 (Ms) shook the Bam district located in southeastern Iran. About 80% of buildings totally collapsed. Several dozen villages were destroyed and tens of them were severely damaged. More than 45,000 people were killed, and 30,000 were injured.»
^Abolghasemi, H., Poorheidari, G., Mehrabi, A., & Foroutan, G. (2005). Iranian military forces in the Bam earthquake. Military medicine, 170(10), 859-861.
^Mansouri Daneshvar, M.R., Ebrahimi, M. & Nejadsoleymani, H. An overview of climate change in Iran: facts and statistics.Environ Syst Res8, 7 (2019). https://doi.org/10.1186/s40068-019-0135-3
^abcdefAmanolahi, S. (2005). A note on ethnicity and ethnic groups in Iran.Iran and the Caucasus, 9(1), 37-42.
^abcdefgShaffer, Brenda (2000).«The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran».Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477.ISSN0090-5992.doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. «Iran is a multi-ethnic society in which approximately 50% of its citizens are of non-Persian origin, yet researchers commonly use the terms Persians and Iranians interchangeably, neglecting the supra-ethnic meaning of the term Iranian for many of the non-Persians in Iran. The largest minority ethnic group in Iran is the Azerbaijanis (comprising approximately a third of the population) and other major groups include the Kurds, Arabs, Baluchis and Turkmen. Iran's ethnic groups are particularly susceptible to external manipulation and considerably subject to influence from events taking place outside its borders, since most of the non-Persians are concentrated in the frontier areas and have ties to co-ethnics in adjoining states, such as Azerbaijan, Turkmenistan, Pakistan and Iraq.»
^Farjadian, Shirin; Ota, Massao; Inoko, Hidetoshi; Ghaderi, Abbas (2. november 2008).«The genetic relationship among Iranian ethnic groups: an anthropological view based on HLA class II gene polymorphism».Molecular Biology Reports. 7 (på engelsk). 36: 1943.ISSN1573-4978.doi:10.1007/s11033-008-9403-4. Besøkt 28. juni 2020. «Highly polymorphic human leukocyte antigen (HLA) genes are considered as useful markers by molecular anthropologists to determine genetic relationship among populations. This review summarizes the results of molecular analyses of HLA class II gene polymorphism in 816 DNA samples from 11 Iranian ethnic groups. The genetic relationship of Iranians to Asians and Europeans has also been reported here. The results of this study revealed a close genetic relationship among Iranian subpopulations which were well separated from other Asian and European populations, however, a genetic similarity was observed among Iranians, Macedonians, Greeks, and Italians.»
^abcAghajanian A. Ethnic Ineqality in Iran: An Overview.International Journal of Middle East Studies. 1983;15(2):211-224. doi:10.1017/S0020743800052284
^abcElling RC, Saleh A. Ethnic Minorities and the Politics of Identity in Iran.Iranian Studies. 2016;49(1):159-171. doi:10.1080/00210862.2016.1118949
^abFloor, Willem; Javadi, Hasan (1. juli 2013).«The Role of Azerbaijani Turkish in Safavid Iran».Iranian Studies. 4. 46: 569–581.ISSN0021-0862.doi:10.1080/00210862.2013.784516. Besøkt 29. juni 2020. «Turkic languages and dialects played a much more important role in Safavid Iran than is generally thought, while Azerbaijani Turkish in particular was widely spoken and written in Safavid Iran. It was not only the language of the court and the army, but it was also used in poetry, even by renowned poets who usually wrote in Persian. The Safavid shahs, many of whom wrote poetry in Turkish themselves, promoted its literary use. Also, Turkish was used in the court's official correspondence, for both internal and external affairs.»
^abKatzner, K., & Miller, K. (2002).The languages of the world. Routledge.
^Mokari, Payam Ghaffarvand; Werner, Stefan (2017).«Azerbaijani».Journal of the International Phonetic Association. 2 (på engelsk). 47: 207–212.ISSN0025-1003.doi:10.1017/S0025100317000184. Besøkt 29. juni 2020. «The Azerbaijani, Azerbaijanian or Azeri language belongs to the western group of the southwestern, or Oghuz, branch of the Turkic language family and is mainly spoken in Azerbaijan and Iran. Azerbaijani is the official language of the Republic of Azerbaijan and over 80% of its population use it as their first language (Johanson 2010). Among non-Persian languages in Iran, Azerbaijani, with approximately 15–20 million native speakers, has the largest number of speakers (Crystal 2010). In total, more than 50 million people speak Azerbaijani (Khalilzadeh 2013).»
^Brendemoen, Bernt (20. januar 2014).«tyrkiske språk».Store norske leksikon. Besøkt 21. juni 2020.
^Windfuhr, G. (Ed.). (2009).The Iranian Languages. Psychology Press/Routledge.
^Korangy, A., & Mahmoodi-Bakhtiari, B. (Eds.). (2019).Essays on Typology of Iranian Languages (Vol. 328). Walter de Gruyter.
^Larsen, Janet (28. desember 2001).«Iran's Birth Rate Plummeting at Record Pace». World policy Institute. Arkivert fraoriginalen 17. september 2008. Besøkt 21. juli 2008. «both men and women to take a class on modern contraception before receiving a marriage license»
^abcdefghStatistical Center of Iran.Census 2016 - General Results. Table 1 Population of the country in urban and rural areas… Besøkt 15. juni 2020.(en)
^Karamustafa AA. The Hero of “the Noble Afshar People”: Reconsidering Nader Shah’s Claims to Lineage and Legitimacy.Iranian Studies. 2022;55(2):423-437. doi:10.1017/irn.2021.10
^Kashani-Sabet, Firoozeh (1. oktober 1998).«Picturing the homeland: geography and national identity in late nineteenth- and early twentieth-century Iran».Journal of Historical Geography. 4 (på engelsk). 24: 413–430.ISSN0305-7488.doi:10.1006/jhge.1998.0099. Besøkt 23. juni 2020. «The Treaty of Turkmanchay,signed in that year following Russo-Persian wars, transferred Persian provinces in theCaucasus to Russia, marking the closing of Iran’s north-western frontier.[4]This was tonettle Iranian patriots for years to come. The Treaty of Turkmanchay seemed tounderline the territorial vulnerability of the country and the relative weaknesses of theyoung Qajar state. To make matters worse, Qajar kings embarked on two abortivemilitary campaigns to Herat in 1837 and again in 1856, which ended with the collapseof Persian control over the city as well as over outlying Afghan lands.»
^Allen-Ebrahimian, Bethany (20. juni 2017).«64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup».Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 23. juni 2020. «Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.»
^Dehghan, Saeed Kamali; Norton-Taylor, Richard (19. august 2013).«CIA admits role in 1953 Iranian coup».The Guardian (på engelsk).ISSN0261-3077. Besøkt 23. juni 2020. «The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.»
^«Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden - DER SPIEGEL - Geschichte».www.spiegel.de (på tysk). 14. februar 2017. Besøkt 26. juni 2020. «So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.»
^Garavini, G. (2011). Completing decolonization: The 1973 ‘oil shock’and the struggle for economic rights.The International History Review, 33(3), 473-487. «At the peak of production cuts, in February 1974, world crude-oil production had declined only by an average of 5 per cent. This was due to the fact that the decline in Arab production was counterbalanced by substantial production increases in non-Arab countries such as Iran or Nigeria.»
^«Profile: Mahmoud Ahmadinejad».BBC News (på engelsk). 4. august 2010. Besøkt 29. juni 2020. «His strong rhetoric against the United States and Israel and unbending stance on Iran's nuclear programme has proved popular at home but has enraged the West.»
^«Ahmadinejad's victory greeted by Tehran protests».Reuters (på engelsk). 13. juni 2009. Besøkt 29. juni 2020. «The protests were a rare direct challenge to Iranian authorities. The result and its violent aftermath raised fresh questions about the direction of Iranian policies at a time when U.S. President Barack Obama wants to improve relations with Iran.»
^«How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani, How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani».The Economist. 9. januar 2020.ISSN0013-0613. Besøkt 12. januar 2020. «According to Mike Pompeo, America’s secretary of state, President Donald Trump ordered the killing because the general was organising a plot which posed an imminent threat to American citizens. Compelling evidence for this has not been forthcoming; but a secondary justification—that among the tens of thousands of people killed by General Suleimani’s forces were at least 600 Americans—has also been widely used and appears to satisfy many Americans.»
^Ssenyonjo, M. (2024). Judicial Imposition of the Death Penalty and Corporal Punishment in Iran and Saudi Arabia for Unlawful Consensual Sexual Relations under Shari’a: A Human Rights Critique.International Human Rights Law Review,13(2), 265-312.
^«Ulovlig kjærlighet». Amnesty International. 15. desember 2020. Besøkt 2. juni 2022.
^«Saudi Arabia breaks off ties with Iran».BBC News (på engelsk). 4. januar 2016. Besøkt 24. juni 2020. «Saudi Arabia says it has broken off diplomatic ties with Iran, amid a row over the Saudi execution of a prominent Shia Muslim cleric. Saudi Foreign Minister Adel al-Jubeir was speaking after demonstrators had stormed the Saudi embassy in Tehran.»
^Sjursen, Liv Ragnhild Holdhus (16. mars 2015).«Mannen som bygget verdens veier».www.forskning.no. Besøkt 16. november 2025.Mangler|etternavn1= i Authors list (hjelp)
Goldschmidt, Arthur; Davidson, Lawrence (2006).A Concise History of the Middle East. 8th ed (på engelsk) (8 utg.). Routledge/Westview Press.ISBN978-0-8133-4275-7.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
_1.jpg)
.svg)
.svg)
