Offiser av Æreslegionen (1939) Nobelprisen i kjemi (1936; sammen med:Frédéric Joliot-Curie)[8][9] Æresdoktor ved Jagiellon-universitetet i Krakow (1951) Matteucci-medaljen (1932) 3. klasse av Grunwald-korsets orden (1946) Barnard-medaljen Honorary doctor of the Maria Curie-Skłodowska University (1950)[10] Kommandørkors med stjerne av Ordenen Polonia Restituta (1947)
I 1938 førte hennes forskning om nøytroner til et gjennombrudd på veien til oppdagelsen av atomfisjon. Hun ble professor ved vitenskapsakademiet i Paris i 1937.
Hun var datter avMarie ogPierre Curie. Hennes utdannelse begynte da hun var 6 år, og da hun var 10, var det åpenbart at hun var blitt særskilt interessert imatematikk og var begavet på dette område.[11]
I det man mente at det ikke var noen skole i Paris som passet til barn med Joliot-Curies evner,[11] ble det organisert en spesiell skole av moren og hennes forskervenner der Joliot-Curie studerte i to år.[12] Skolen var slik innrettet av barna kunne få en undervisning med særlig tyngdepunkt i vitenskap.[12] Foruten moren hadde Joliot-Curie også fysikernePaul Langevin ogJean Perrin som lærere.[11]
Joliot-Curie studerte så vedCollège Sévigné i Paris der hun avla eksamen i 1914.[13]
Hun studerte vedSorbonne, men hennes utdannelse ble avbrutt avførste verdenskrig, da hun arbeidet som sykepleierske med radiografi.
Etter krigen tok hun i 1925 doktorgrad med en tese om alfastråling ipolonium.[14] Polonium er etgrunnstoff som var blitt oppdaget i 1898 av Joliot-Curies foreldre.[15] Disputasen ble også gitt oppmerksomhet i USA da avisenThe New York Times rapporterte om den.[16]
I 1926 giftet hun seg medFrédéric Joliot og de to samarbeidet i forskningen. Mens hun var gravid med sitt første barn i 1927 ble huntuberkulosesyk,[17] og sykdommen var ikke helt forsvunnet førandre verdenskrigs avslutning.[18]
I 1932 var paret Joliot-Curie nær ved å oppdagenøytronet etter et eksperiment.[19] Paret noterte uvanlige resultater, men innså ikke betydningen av disse, og i stedet ble detJames Chadwick som oppdaget nøytronene.[19] I et senere eksperiment var paret også nære på å oppdagepositronet; men de kom frem til en feilaktig slutning etter at eksperimentet hadde gitt et uventet resultat, og det bleCarl D. Anderson som senere oppdaget positronet.[19]
Parets forskning innen naturlig og kunstig radioaktivitet, transmutasjon av elementer og nukleærfysikk førte til at de i1935 ble tildeltNobelprisen i kjemi. Konkret var det for oppdagelsen av kunstigradioaktivitet.
I 1936 ble Joliot-Curie understatssekretær for vitenskapelig forskning i Frankrikes regjering,[14] til tross for at kvinner i Frankrike ikke hadde stemmerett på den tiden.[17] Joliot-Curie sa opp sin post i regjeringen etter tre måneder og arrangerte det slik atJean Perrin etterfulgte henne.[17] Året etter hennes regjeringsdeltagelse ble Joliot-Curieprofessor vedUniversitetet i Paris.[14]
Mot slutten av 1930-tallet led Joliot-Curie mer av tuberkulose og tilbragte uker og måneder iAlpene for å komme i form.[17] Selv om hennes helse forverret seg innledet Joliot-Curie forskning omuran og etter mange eksperimenter publiserte hun forskningsresultater som tydet på at hun hadde oppdaget en ny radioisotop som lignerlantan.[17] Den tyske forskerenOtto Hahn syntes at Joliot-Curie hadde feil med sin forskning og kom også til å meddele dette til Joliot-Curies mann der han forringet hennes forskning.[17] Til tross for synspunktene fra Hahn utførte Joliot-Curie eksperimentet på nytt og fordi hun fikk samme resultat gjenpubliserte hun dette.[17] Det Joliot-Curie ikke innså var at hun var tett ved å oppdagekjernespaltning, og i stedet ble det Otto Hahn som, etter å ha utført samme eksperimenter som Joliot-Curie, ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1944 for oppdagelsen av kjernespaltning.[20]
I 1943 ble hennes mann opptatt som medlem idet franske vitenskapsakademi og etter dette søkte også Irène Joliot-Curie om medlemskap, men ble avvist.[18] I 1946 ble hun direktør for Radiuminstituttet.
Likesom sin mor døde hun avleukemi, som med stor sannsynlighet kan tilskrives stråling og de materier hun arbeidet med. Med i alt tre nobelpriser til mor og far, mor alene og datter stiller familien Curie i en klasse for seg både i vitenskapens historie og i nobelprisenes historie.
