| Iona | |||
|---|---|---|---|
| Ì Chaluim Chille | |||
 Landsbyen Baile Mòr sett fra Sound of Iona | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Øygruppe / del av | Hebridene | ||
| Areal | 8,8km² | ||
| Høyeste punkt | Dún Ì (101) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Skottland | ||
| Region | Argyll and Bute | ||
| Største bosetning | Baile Mòr | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 177[1] (2011) | ||
| Befolkningstetthet | 35[2] | ||
| Posisjon | |||
 Iona 56°20′N6°25′V | |||
Iona (skotsk gælisk:Ì Chaluim Chillehør hjelp•info) er en litenøy som tilhører Skottland i de indreHebridene. Det er mest kjent forIona Abbey, selv om det er andre interessante bygninger på øya. Med sin ro og sin natur er Iona et turistmål.
Store deler av øya, og øyene som ligger utenfor hovedøya, ble donert tilNational Trust for Scotland. Klosteret og noen kirkebygninger eies avIona Cathedral Trust.[3] I 2019 var øyas befolkning på 177.[4] Beboere driver et tradisjonelt jordbruk, turisme og noen håndverkere lager varer til salgs lokalt, for eksempel keramikk, smykker og strikkevarer.[5][6][7]
Øyens religiøse betydning beskrives som «fødestedet for keltisk kristendom i Skottland».[8]
På øya skal 60 konger ligge begravet, av disse er det 8norrøne konger (dvs. konger fraMan,Dublin ogSuderøyene).[4]
På moderneskotsk-gælisk kalles Iona enten bareÌ (av en gammel gælisk form for «øy»,Ì Chaluim Chille («St. Columbas øy») ellerEilean Idhe («Øya Ì»). Øya har også vært kjent somÌ nam ban bòidheach, som betyr «Øya til de vakre kvinnene». En innbygger på Iona kalles på gæliskIdheach.[9]
Det gæliske korte navnetÌ skapte rimelig nok litt forvirring når det skulle transkriberes og bøyes pålatin ogengelsk.Bede kalte øyaHy ogHii iHistoria ecclesiastica gentis Anglorum,[10] og navnetHii vises til ilitteraturen også i dag.[11]
Navnet «Iona» kommer av en forvanskning avAdomnánsIoua Insulae, hvor «Ioua» enten har vært et forsøk på å gi en latinskgenitivsform av Ì eller en variant avIvova (=barlindstedet).
Øya Iona er rundt 1,6 km bred og 5,6 km lang med en fast befolkningsmengde på rundt 125 mennesker.[12] Øyas grunnstein er dekket av et lag avbasaltisklava, og som andre steder som blir forblåst av sjøbris og vinder medsaltvann, er det svært få trær.
Ionas høyeste punkt erDùn Ì på 101 meter, som består av et festningsanlegg frajernalderen som dateres til fra rundt100 f.Kr. til200 e.Kr. Øyasgeografi består også avCamas Cuil an t-Saimh (Bay at the Back of the Ocean = «Bukta bakenforhavet») ogCàrn Cùl ri Éirinn («Åsen med baken motIrland»), som sies å værestranden hvor sanktColumba av Iona første gang gikk i land på Iona.
Fra øya kan man ta båt 9 km nordøst til den ubebodde øyaStaffa, som har en meget spesiell natur.
Iona har et småkupert landskap dominert av heier og myrområder. På vestsiden er det flere lange sandstrender. Betydelige områder harskjellsand i jordbunnen og er derfor sværtkalkrike, noe som gir opphav til en svært artsrikmachair-vegetasjon (lavtliggende sletter med gress), dessverre er denne de fleste steder preget av hard sauebeiting. Det mest slående faunamessige særtrekket er at øya fortsatt har en bestand av den sterkt truede fuglenåkerrikse, som preger landskapet med sin monotone kreksing gjennom sommernettene.
12. mai563 grunnla sanktColumba det som bleIona-klosteret på øya, etter å ha forlatt sitt hjemland Irland med tolv mann i sitt følge. Han dro ikke ut sommisjonær, men for å sone det han hadde stelt i stand i hjemlandet, hvor han la seg ut med kongen ved å nekte å levere tilbake enevangeliebok som han hadde kopiert uten tillatelse. Flere familiemedlemmer satte livet til i striden som fulgte. Full av anger over sin handling flyktet Columba hjemmefra og slo seg ned på Iona, som var det første stedet han kom til som han ikke kunne se hjemlandet fra. En av haugene på Iona heter fremdelesThe hill with its back to Ireland («Haugen med ryggen til Irland»).[13]
Columba drev aktivmisjonsvirksomhet fra Iona, og spreddekristendommen blantpiktere i deler avSkottland, men kanskje fremfor alt tilangelsakserne i det nordligeEngland. Iona lå ikke dengang isolert til. Tvert om lå den midt i skipsleden forhandel ogtrafikk medFrankrike og andre land rundtMiddelhavet. Iona lå langt nord iDalriada-kongedømmet som ble styrt av Columbas fetter Conall mac Comgail, men Beda hevder at det var pikterkongen Brude som overlot Iona til Columba og ikke hans fetter.[14] Columba ble sagt å habannlystslanger ogfrosker fra Iona. I virkeligheten tok han æren for at detaldri har vært slanger på Irland.[15] Heller ikke tolererte han kvinner eller kyr, da han mente at «der det er en ku, er der en kvinne, og der det er en kvinne, er det spetakkel».[16] Konene til arbeiderne som reiste klosteret, fikk holde seg påEilean nam Ban («Kvinnenes øy»).[13] Men i1203 etablerteaugustinerordenen under priorinnen Beathag, datter av Somerled, et nonnekloster på Iona. Beathag ligger gravlagt der.[17]
Klosteret drev utstrakt kopiering av bøker, og enkelte forskere mener at den eksepsjonelt vakre illuminerteKellsboken ble laget på Iona omkring år 800, og så gitt tilklosteret i Kells som også ble stiftet av Columba.Relikviene hans ble flyttet til Kells i starten av 800-tallet for å være bedre beskyttet motvikingenes herjinger.Fredsavtalen mellombirkebeinere ogbaglere førte til at enkelte som ikke klarte overgangen til et liv i fredstid, slo seg sammen - tre navngitte birkebeinere og fem navngitte baglere dro i viking på tolv skip, gjorde en stundfarvannet rundt Hebridene utrygt, og plyndret Iona-klosteret før de ble uvenner og dro hver til sitt.[18]
Etterreformasjonen i England ble klosteret liggende iruiner inntil 1899, da greven avArgyll overdro eierskapet til stiftelsenIona Cathedral Trust som er tilknyttetDen skotske kirke.[19]
Iona ble ogsågravsted forkongene av Dalriada, et kongedømme i dagens Skottland. En oversikt fra1549 hevdet at 48 skotske konger, 8 norske og 4 irske var gravlagt på Iona. Blant de skotske kongene nevnes Kenneth I, Donald II, Malcolm I, Duncan I,Macbeth og Donald III.[20] Ingen av disse gravene kan identifiseres i dag, og inskripsjonene sies å være slitt bort mot slutten av 1600-tallet. Etter å ha gått i land vedPort nam Mairtear, beveget begravelsesprosesjonene seg langsSraid nam Marbh - de dødes gate - til gravplassen.Port nam Mairtear kan oversettes tilMartyrviken, som enten viser til St. Columbas relikvier som ble flyttet til Kells, eller til enviking-massakre på stedet.[21] Columba kronet selvAedan av Dalriada i574. Det er sagt at da Columba døde, ble gravsteinen hans laget av den steinen han hadde hvilt sitt hode på når han sov. En stein kalt «Sankt Columbas pute» ble gravd opp i1870 og er nå utstilt på klosterets museum.[21]
Den eldste kirken på Iona er viet til sanktOran, også kjent somOdhrán ogOtteran. Han nedstammet fra Conall Gulban, en irsk konge på 400-tallet som grunnla kongedømmet Tír Chonaill. Orans død ble registrert i548 iAnnalene av de fire mesterne, og hans grav på Iona holdes høyt i ære. Minnedagen hans er 27. oktober.[22] De norrøne beboerne gjorde ham tilskytshelgen forWaterford i1096.[23]
Sankt Oran var abbed iMeath og grunnla klosteret Lattreagh iTipperary. Ifølgelegenden var han den eldste av de tolv som fulgte Columba ieksil. Da han merket døden nærme seg, spådde han at ville bli den første munken som døde på Iona. Columba skal da ha sagt: «Den som fremfører enbønn ved min grav, får ikke bønnen oppfylt før han har bedt til deg også.» Etter ha velsignet Oran, gikk Columba utenfor, hvor han opplevde envisjon avengler som kjempet motdemoner mens Oranssjel ble båret til himmelen. Oran døde i samme øyeblikk. Kirkegården på Iona vokste frem rundt gravstedet hans.[24] En annen legende vil ha det til atkapellet som Columba ville reise på Iona, ble revet ned hver natt. Til sist hørte han en stemme si at kapellet ikke ville bli ferdig før et levende menneske ble begravd under det. Oran meldte seg frivillig, og kapellet ble ferdig; men en dag skjøv den døde mannen hodet sitt gjennom veggen og sa at det finnes hverken himmel ellerhelvete slik folk tror. Forskrekket lot Columba vennen dekke til med jord igjen. I en versjon fraHebridene fikk Oran løfte om at hans sjel ville være trygg i himmelen. Men Columba savnet sin døde venn og åpnet graven under kapellet. Da avdøde fikk øye på verden igjen, kjempet han for å komme seg ut; men St. Columba skyndte seg å lukke graven igjen, for å redde vennens sjel fra verden og denssynder.[22]
Disse legendene regnes blant de få eksemplene pågrunnsteins-ofringer iStorbritannia. George Henderson hevder at legendene stammer fra eldgammelfolketro, og trekker enparallell tilNennius' beretning om byggingen av Dinas Emris, der kongVortigern rådes til å ofre «et farløst barn», for at barnets blod skal sikre at ikkefestningsmurene bryter sammen.[25] Uansett kan umulig de tohelgenene ha vært sammen på Iona, ettersom Columba ankom i 563, mens Oran døde allerede i 548.
I1994 ble den populæreLabour-lederen John Smith gravlagt ved St. Orans kapell.[26] Dette førte til store mengder besøkende som ødela stier fra 1200-tallet, og fikk de fem gravene nærmest John Smiths gravstein til å styrte sammen.[27]
I1938 grunnla George MacLeod Iona-kommuniteten, som er etøkumenisk kristent fellesskap for menn og kvinner. Formålet er å samle menn og kvinner fra forskjellige kristne tradisjoner for å finne nye måter å leve som kristne i dagens verden. Kommuniteten er en drivkraft i bevegelsen som søker å fremme åndeligheten fra denkeltiske kristendom.
Iona klosterkirke tiltrekker seg både historisk interesserteturister ogpilegrimer. Det er også ruiner avnonneklosteret ved siden av, fra det1200-tallet, med en vakker klosterhage.
Der drives fortsett en del jordbruk på øya, som beites avsauer ogstorfe.
