La Palaise de Nations iGenève iSveits. I 2012 fant mer enn 10.000 mellomstatlige møter sted i bygget. Det regnes dermed som et av verdens viktigste diplomatiske forum.[1]
IP regnes som en av hovedfeltene innenfor den modernestatsvitenskapen, ved siden avkomparativ politikk,politisk teori og studiet avoffentlig administrasjon.[3] Samtidig kan IP også studeres som en mer tverrfaglig disiplin utover statsvitenskapens grenser, hvor ogsåinternasjonal økonomi ogfolkerett inkluderes.[4] I Norge betegnes det statsvitenskapelige studiet ofte sominternasjonal politikk (IP), mens det tverrfaglige studiefeltet betegnes sominternasjonale studier.
IP som moderne fagdisiplin er relativt nytt, og oppsto i kjølvannet avførste verdenskrig, da en voksende gruppe statsvitere ønsket å finne svar på hvordan mellomstatlige konflikter og kriger oppstår, og hvordan disse kunne håndteres og forhindres. Samtidig som verden ble stadig mer globalisert, ble studiet av mellomstatlig aktivitet angrepet fra disipliner somøkonomi,historie ogrettsvitenskap, og konvergerte over tid til et helhetlig studiefelt.[5]
Internasjonale relasjoner er i Skandinavia og Norge tradisjonelt studert som en undergren av statsvitenskapen, under terminologieninternasjonal politikk.[8] I denne sammenhengen gjelder IR studiet av politiske forbindelser mellom stater; utenrikspolitikk, diplomati, forsvar, internasjonale organisasjoner, samt moderne verdenshistorie.[9][10][11] I engelskspråklige kretser kan imidlertid internasjonale relasjoner også betegne et mer tverrfaglig studium der også internasjonal økonomi og folkerett er sentrale fag. I Norge kalles detteinternasjonale studier, for å skille det tverrfaglige studiet av internasjonale relasjoner fra det statsvitenskapelige studiet avinternasjonal politikk.[4][12][13] I akademiske journaler og daglitale brukes terminologieninternasjonal politikk oginternasjonale studier stort sett om hverandre om det samme fagfeltet IR, der fokuset ligger på studier av forbindelsene mellom verdens stater, både politisk, økonomisk og juridisk.[14]
Innenfor studiet av internasjonale relasjoner finnes en rekke teorier som på ulikt vis forsøker å beskrive hvordan stater ferdes i det internasjonale systemet (internasjonal politisk teori). Disse kan grovt sett deles inn i de tre dominante grenenerealisme, liberalisme, og konstruktivisme.[15]
Realismen som teori hevder at det internasjonale samfunn er etanarki, dét grunnet systemets fravær av en overordnet makt.[16] Dette resulterer i at alle selvstendige stater til enhver tid er overlatt til seg selv,økonomisk,militært, ogsikkerhetspolitisk, og at internasjonal samhandling stort sett bygger på staters strategiske vurderinger på hvordan de selv kan skaffe seg mest mulig makt, i form av et sterktforsvar, en sterk og selvstendig økonomi, og et mektigdiplomati. I realistisk teori er statene som rasjonelle aktører de primære subjektene - eksempelvis erinternasjonale organisasjoner ogdomstoler kun et verktøy for individuelle stater for å fremme egne interesser, og dermed av liten relevans som rent selvstendige subjekter. Stater anses som unitære[klargjør] aktører, der et sentralt maktapparat stort sett bestemmer hvordan utenrikspolitikk utformes.[trenger referanse]
Realismen er den eldste teorien innenfor internasjonale studier, og kan sies å ha sinidéhistoriske begynnelse i dengreske strategen og historikerenThukydids skriftlige observasjoner etterPeleponneserkrigen (431 - 404 f.kr). mellomSparta ogAten. Her skriver han følgende: "De sterke gjør hva de kan, mens de svake lider hva de må" (Engelsk: "The strong do what they can while the weak suffer what they must").[17] Det er altså den sterkestes rett som gjelder - mektige stater gjør hva deres makt tillater dem å gjøre, mens svake stater må tåle å lide. Senere følger flere tekster i samme bane, deriblant Machiavellis bokFyrsten, som kan beskrives som en detaljert håndbok i å erverve og holde på makt i de italienske bystatene på 1500-tallet. Her er det inngående beskrevet at bruk av militær makt er viktig for å sikre staters overlevelse og legitimitet. Senere kommerThomas Hobbes innflytelsesrike verkLeviathan, som også er nevnt som en viktig inspirasjonskilde for politisk realisme - her blir politikk beskrevet som en kontinuerlig maktkamp mellom menn i en anarkistisk verden; videre heter det at stater påvirkes av menneskets iboende egoisme og egeninteresse, og dermed agerer på tilsvarende måte.[18]
Den første til å bruke disse idéene til å formulere en sammenhengende teori var den tysk-amerikanske statsviterenHans Morgenthau med bokaPolitics Amongst Nations fra1948. For Morgenthau styres internasjonal politikk av objektive lover med røtter i menneskenaturen. Disse lovene er stort sett de samme primitive naturlovene som i Hobbes Leviathan. Han legger videre frem et trekk som er viktig i alle typer politisk realisme: at stater er rasjonelle aktører. I ren forstand betyr dette at stater foretar en rasjonell vurdering av en gitt politisk situasjon, for så å benytte de midler den har til rådighet for å ivareta sine nasjonale interesser på en best mulig måte.[18]
Liberalismen hevder, til forskjell fra realismen, at stater ikke er rent selvstendige subjekter, men derimot er gjensidig avhengig av hverandre gjennom økonomiske forbindelser og deltakelse i internasjonale organisasjoner. Internasjonale organisasjoner tillegges stor innflytelse og egenverdi, grunnet at de over tid kan opparbeide seg stor innflytelse og selvstendighet, og etterhvert utøve innflytelse på stater som deltar. Statene settes dermed til side, ettersom deres handlinger er tøylet av et regulert internasjonalt system som legger føringer på deres utenrikspolitikk.
Til forskjell fra realismen er stater i liberalismen sett på som pluralistiske arenaer der næringsliv, organisasjoner og embetsverk spiller inn i utviklingen av utenrikspolitikk.
Liberalismens historie
Det liberalistiske perspektivet kan sies å ha sitt idéhistoriske opphav iImmanuel Kants essay "Til den evige fred" fra1775, der han forklarer hvordan stater over tid vil bli mer og mer sammenvevd gjennom økonomisk og politisk samarbeid, og ende med å danne enføderasjon av stater der varig fred vil herske.[19] I moderne tid gjorde liberalisme seg gjeldende som IR-teori ettersom verdenssamfunnet (spesielt vesten) fremsto som svært fredelig i tiårene etter andre verdenskrig, og at dette så ut til å kunne spores tilbake til økonomisk samarbeid gjennom organisasjoner somIMF,GATT ogVerdensbanken, samt politisk samarbeid gjennomFN,Europarådet ogOECD, for å nevne noe. Realismen og dens fokus på aggressiv utenrikspolitikk ble sett på som avleggs, og et nytt paradigme for analyse av verdenssamfunnet ble konstruert.[20]
Konstruktivismen legger på sin side vekt på at det ikke finnes reelle underliggende strukturer som definerer det internasjonale systemet. Snarere legger konstruktivistisk analyse vekt på normer, idéer og identiteter som er gjeldende i det internasjonale samfunn. I konstruktivismen analyserer man et mangfold av aktører; da først og fremst individer, og hvordan disse samhandler med hverandre, og skaper normer, idéer og identiteter som definerer internasjonal samhandling. Gjennom kontinuerlig samhandling sosialiseres statsledere med hverandre, og det er først og fremst deres verdenssyn som definerer internasjonale relasjoner. Blir statsledere sosialisert til dennorm at kjemiske våpen er feil, vil dette definere krigføring. BlirSovjetunionen tillagt enidentitet som et "ondt imperium" vil dette påvirke dens virkelighetsforståelse, og den vil oppføre seg deretter. Innehar europeiske beslutningstakere enidé omEuropa som et kulturelt og historisk fellesskap, vil dette langt på vei forklare mye av hvorfor den europeisk integrasjonen har kommet såpass langt. Kort sagt er det normer, idéer og identiteter og hvordan de formes og brukes av aktører på det internasjonale plan som er definerende i konstruktivismen.
Avhengighetsteori stammer fra marxistisk litteratur, og ser på verdenssamfunnet som et anarkisk system der makt er sentralisert hos enkelte stater, som utnytter mindre mektige stater i periferien for egen vinning. Avhengighetsteori hevder at mektigere stater (rike vestlige land, fortrinnsvis) er avhengige av en gruppe fattigere periferistater for å sikre egen rikdom. Fattige land tilbyr naturresurser, billig arbeidskraft, og viktige arenaer for eksport, som rike land benytter seg flittig av for egen økonomisk vinning. Relevante eksempler kan være Frankrikes kontroll over bank- og telesystemer i frankofone afrikanske land,[21] og USAs økonomiske dominans i latinamerikanske land gjennom multinasjonale korporasjoner.[22]
Feminisme er til dels tatt i bruk innenfor konstruktivistisk analyse for å forklare hvordan det internasjonale systemet er konfliktpreget grunnet normer assosiert med maskulinitet. Kvinner i politikken har andre perspektiver på utenrikspolitikk; nærmere bestemt legges det større vekt på diplomati, fredelig konflikthåndtering og samarbeid.[23]
^abKorab-Karpowicz, W. Julian (2018).«Political Realism in International Relations». I Zalta, Edward N.The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 4. august 2020.
^«Liberalism».obo (på engelsk). Besøkt 12. mars 2021.
Baylis, John, Steve Smith og Patricia Owens (red.)(2008):The globalization of world politics: an introduction to international relations. Oxford: Oxford University Press
Morgenthau, Hans (1993[1948]):Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Boston: McGraw-Hill
Waltz, Kenneth (1959):Man, the State, and War New York: Columbia University Press
Østerud, Øyvind (2002):Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.
