 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder enliste over kilder, litteratur ellereksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikkeverifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebasertereferanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Institutt for informasjons- og medievitenskap er et av sju institutter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet,Universitetet i Bergen. Instituttet ble etablert i2005 ved en sammenslåing av «Institutt for informasjonsvitenskap» og «Institutt for medievitenskap».
Instituttet forsker på informasjons- og kommunikasjonsteknologi og medier ut fra en rekke ulike tilnærminger. Studiene ved instituttet spenner over både tradisjonelt akademiske og mer praksisorienterte tilbud.
Studietilbudet inkluderer det som tradisjonelt har værtinformasjonsvitenskap ogmedievitenskap, men etter sammenslåingen har det også blitt utviklet mer praktisk orienterte studietilbud, til dels med utgangspunkt i mer tradisjonelle studier som fjernsynsproduksjon ogjournalistikk, men disse er også rettet inn mot produksjon fornye medier.
I1963 ble det utarbeidet en plan for utbyggingen av samfunnsvitenskapelige studier ved Universitetet i Bergen (den såkalteMykland-komiteen). Blant de mange – og etter hver realiserte – planene var det også et forslag om et teoretisk orientert studium i journalistikk.
Radikaliseringen av studentmiljøet på slutten av 1960-tallet førte til en økt interesse for trivial- ellerpopulærlitteratur blantlitteraturstudentene. Ved Nordisk institutt tokAudun Tvinnereim initiativ til studier av denne typen litteratur, et arbeid som ble videreført avWilly Dahl.
I det samfunnsvitenskapelige miljøet blePer Torsvik den sentrale organisatoren. Fra1972 finansierte Forskningsrådet (NAVF) i noen år Sekretariatet for mediaforskning med Torsvik som forskningsleder. Samtidig ble Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, NORDICOM, etablert. Den norske avdelingen ble lagt til Universitetet i Bergen. Etter at finansieringen fra Forskningsrådet tok slutt, ble Torsvik ansatt på Sosiologisk institutt og sekretariatet ble omdøpt til Senter for medieforskning, der prosjekter ble organisert. Det var sporadiske kurs i mediefaglige emner på fagenesosiologi ogsammenlignende politikk.
I1983 tok universitetsledelsen initiativ for å opprette et undervisningstilbud i mediefag. Både humanister og samfunnsvitere ga uttrykk for interesse for å bygge opp et slikt studium, og fra høsten1985 ble det første kullet av grunnfagsstudenter tatt opp til et tverrfakultært studium i «massekommunikasjon og mediekunnskap». Faget var en nyskapning. I Oslo hadde det i noen år eksistert et reint samfunnsvitenskapelig grunnfag i kommunikasjon, og ved flere utenlandske universiteter hadde det vært humanistisk orienterte mediestudier, men det tverrfaglige studiet i Bergen hadde ingen klare forbilder. Institutt for massekommunikasjon ble etablert ved inngangen til1986. Faglige tyngdepunkter var i film og fjernsyn, populærkultur, journalistikkforskning og mediepolitikk, men forskningen var spredt over et bredt område. Etter kort tid ble det også etablert hovedfag. Til å begynne med var virksomheten delt i en samfunnsvitenskapelig og en humanvitenskapelig seksjon, men seksjonsgrensene falt bort i1996.
I1994 ble instituttets navn endret til Institutt for medievitenskap. Av praktiske grunner ble instituttet i2003 knyttet til bare ett fakultet – det samfunnsvitenskapelige, men forskning og undervisning går fortsatt på tvers av grensene mellom samfunnsfag og humaniora.
Mot slutten av 1980-tallet ble det drevet en aksjon for å fåStortinget til å vedta atTV 2 måtte legges til Bergen. Som sitt bidrag til å styrke Bergen som medieby, tok universitetsledelsen på ny et initiativ på mediefronten, og et relativt praktisk innrettet undervisningstilbud i fjernsynsproduksjon startet opp ved instituttet i 1988. Faget overtok lokaler og utstyr etter et mislykket lokal-tv-initiativ, men høsten 1993 flyttet instituttet samlet inn i det nye samfunnsvitenskapelige bygget i Fosswinckelsgt. 6 (Lauritz Meltzers hus).
Etter mildt press fra ledelsen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, ble medievitere og informasjonsvitere samlet i ett institutt fra1. januar2004. Den faglige begrunnelsen for sammenslåingen var, fra medieviternes side, ønsket om å styrke satsingen på nye medier.
I 1960-årene ble det gitt programmeringskurs ved UiB såvel i regi av Matematisk institutt som ved universitetets EDB-avdeling. Innen humaniora og samfunnsvitenskap var det også betydelige brukeraktiviteter i enkelte fag. Mens det i naturvitenskapelige disipliner først og fremst var de omfattende og kompliserte beregningsoppgaver som dominerte, var det organisering, lagring, prosessering og effektiv fremhenting av store datasett, ofte av tekstlig karakter, som interesserte i humaniora og samfunnsvitenskapene.
Etter at Stortinget i1970 bevilget midler til informasjonsvitenskap, ble faget opprettet i1972, og organisert i Institutt for informasjonsvitenskap, IFI. Det var da det første universitetsinstitutt innen datafag i Norge.
Det opprinnelige undervisningsopplegg omfattet systemteori, programmering, datalagring og utstyr som gjennomgående grunnstruktur. Dette opplegget ble godkjent i gradene cand.mag., cand. philol. og cand.polit., og i begrenset omfang i cand.real. og vedNorges Handelshøyskole.
Fagets uteksaminerte kandidater ble fort ettertraktet i forvaltning og næringsliv. I begynnelsen av 1980-årene ble studenttilstrømningen så stor at inntaket ble regulert frem til omkring 1990.
De forskningsmessige interesser ved instituttet ble først og fremst knyttet til problemer knyttet til utvikling av store IT-baserte informasjonssystemer og organisering av store datamengder. I forskning samarbeidet instituttet i de første tiårene særlig med Norges Handelshøyskole, Utviklingsselskapet for næringslivet på Vestlandet,Chr. Michelsens Institutt, Universitetets EDB-avdeling, miljøer innen det Historisk-filosofiske fakultet, og flere nasjonale og internasjonale statistiske organer.
På det nordiske plan var særlig impulsene fra de nordiske pionererBörje Langefors ogPeter Naur av stor betydning. Dette førte til at IFI tidlig kom med i det nordiske samarbeid både innen akademia og i regi avNordisk ministerråd.
I de senere årene har forskningsarbeidet i større grad funnet sted innen rammen av nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.