| Indre vestfoldmål | |||
|---|---|---|---|
| Bygdemålene i indre Vestfold | |||
 Kart overVestfold. Det røde området indikerer språkområdet hvor bygdemålene i indre Vestfold snakkes. | |||
| Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Germansk Nordgermansk Vestnordisk Norsk Østlandsk Vikværsk Vestfoldmål Indre vestfoldmål | ||
| Offisiell status | |||
| Offisielt i | Tønsberg,Sandefjord,Larvik ogHolmestrand kommuner iVestfold | ||
| Språkkoder | |||
Indre vestfoldmål ellerbygdemålene i indre Vestfold, lokalt kjent som bl.a.andebumål iAndebu,revetalsmål iRevetal,vålemål iVåle oghofmål iHof, er et bygdemål og en underdialekt avvestfoldmål som snakkes i bygder i indreVestfold somAndebu,Revetal,Svarstad,Kodal,Vivestad,Fon,Hof ogLinnestad. Det indre vestfoldmålet hører til denvikværske dialektgruppen, med typiske trekk somkløyvd infinitiv og -ær, -æne-bøying av hankjønnsord i flertall. Dialekten snakkes i den indre delen av et fylke, og kan derfor høres ut som en tradisjonell innlandsdialekt. Dialekten har ord som f.eks. «himu» (hjem), «ho» (hun/den), «mjælk» (melk) og «reinmældt» (renspråklig, snakker flytende).
Det indre vestfoldmålet er en dialekt som ligner på et annet bygdemål i Vestfold,tjømemålet (øymål) som snakkes påTjøme ogHvasser, men det indre vestfoldmålet er oftest litt breiere og mer markant. Det er også lokale variasjoner innen det indre vestfoldmålet, f.eks. iSvarstad,Vivestad ogFon er dialekta veldig brei og har store likhetstrekk med detelemarkske fjellbygdmålene, mens iAndebu,Revetal ogVåle har dialekta blitt noe finere de siste årene pga. urbaniseringen av disse tettstedene og nærheten til de 5 Vestfold-byeneTønsberg,Sandefjord,Larvik,Horten ogHolmestrand, ogBuskerud-byenKongsberg. Der sier de som regel «ikke/ikkje/inte», «uke/veke», «folk» og «løys» i motsetning til iSvarstad,Vivestad ogFon hvor de sier «itte», «viku», «følk» og «laus». Variasjonene i det indre vestfoldmålet avhenger som oftest av hvor mye dialekten er påvirka av bymålene rundt, da særlig av dialektene i storbyene Tønsberg og Sandefjord, men også i de mindre byene Larvik, Horten, Holmestrand og Kongsberg. I bynære bygder som Andebu og Revetal er dialekta sterkt påvirka av bymål somtønsbergdialekt ogsandefjordsdialekt mens i bygdene helt innerst i Vestfold som Svarstad, Fon og Vivestad er dialekta påvirka av bl.a.fjellbygdmål (midtlandsk) ogsetesdalsk.
I dag er det indre vestfoldmålet under sterkt press fra de større østlandsmåla rundtOslo (via kystbyene iVestfold), som de fleste andre dialektene påØstlandet. I dag snakkes dialekten nesten kun av eldre mennesker, mens de fleste yngre har lagt om til bymål.
I perioden fra1900 til1945 bleilandsmål brukt av noen personer fra disse bygdene, fordi landsmålet var nærere den gamle dialekten i området.
| Indre vestfoldmål | Standard østnorsk |
|---|---|
| mjælk/mjølk | melk |
| reinmældt | renspråklig |
| tysj | tenke |
| følk | folk |
| viku | uke |
| hime | hjem |
| silju | selje |
| snøgg | rask |
| gølvu | søle |
| huggu | hode |
| joLe | jorde |
| dynn | dør |
| akæ | flytte på seg/kjøre/raske på/lide sakte |
| bjønn | bjørn |
| ellmørrju | ildmørje, samling av glør |
| fyrri | foran/før |
| gvile | hvile |
| gværrvill | sommerfugl/små sammenraka høyflekker |
| hønn | horn |
| ivju | evje |
| kjørke | kirke |
| laue sæ | bade |
| naue | ta skade |
| omm | ovn |
| røyr | rør |
| seto | jordet nedenfor fjøset |
| spurrning | gåte |
| tra | jorde |
| tuppe | høne |
| tåppe | hane |
| ul | hulder |
| Vintergatæ | Melkeveien |
| ægg | egg |
| øllbågæ | albue |
| åkkle | ankel |
Det typiske i dag er bøyinga av hankjønnsord i flertall (-ær, -æne), men den er også på vikende front. Men dette er ei aktiv form blant dem som bruker den, ognyord av hankjønn får denne bøyinga, (CD-ær, bloggær). Mange faste uttrykk med bevarte gamle former fins: «de' går så de' gviner» (når noe går veldig fort). Diftongen 'ei' er au til en stor del bevart, mens diftongen 'au' som oftest har gått over til 'ævv'.Tjukk l er bevart, og tjukk l for tidligere 'rð' er til dels bevart. Trekjønn er bevart.
Dette er et eksempel på varianten av det indre vestfoldmålet som snakkes iFon:
«– En gammæl mann (åttiåring) frå enn a galæne tett ve Jærpekjønn færteller.
De fysste dem jole når linåker’n var framvøks’n åm høst’n var å røske de ta bakken; så var’e te å få fådd de, så te hamre de, så te å få de på kjone å tørke de, så te bryte, te skakæ, te koke å te spinne. Når de blei heklæ, så blei de hør å stru. Så spant nå di hærre spånærkjærringæne så længe di kunne hele, får det var hart å spinne lin. Di værkæ så møe utta både hør å stru at i kunne ha fire å fæmm vevene på blæikæ. – Sjugdommen har kommi ta dè at’i harmistæ linsjurttæ. Ullæ, dænn rimær (d.e. ho blir sveig på kroppen når ein har arbeidt seg sveitt), å dè jør ente line; dæffør hadde vi et ordtøke: «lin te silke å ull te inte,» sae di. – Før i tiæ værkæ di æll tingen, både te gangkleer å sængkleer; men nå må di kjøpe sæ no bålster å tepen å sant. Du tyks væll dè nå, d-er så grusst når kvinnfolkæ går så fine å testasæ; men før i tiæ jikk dem i sine himeverka kleer, ent’n de var søndan eller måndæn; å dem jikk mest i sjørtt å trøie å forkle.»
(Hentet fra: Gamalt frå Vestfold I : Bygdemålsprøvor)