Subkontinentet ble forent underMauryariket i de4. og3. århundre f.Kr. Det ble fragmentert med forskjellige deler styrt av tallrikemellomkongedømmer i de neste ti århundrene. Dets nordlige regioner ble igjen forent i det4. århundre og forble forent i to århundrer etterpå, underGuptariket. Denne perioden medhinduistisk religiøs og intellektuell gjenfødelse, er kjent blant dets beundrere som «Indias gullalder». Samtidig, og i flere århundrer etterpå, opplevde det sørlige India sin egen gullalder under styret tilChalukyas,Cholas,Pallavas ogPandyas. I denne perioden spredte indisk sivilisasjon, administrasjon, kultur og religion (hinduisme ogbuddhisme) seg til store deler avSørøst-Asia.
I fra midten av det 18. århundre og over i det neste århundret ble India gradvis annektert av British East India Company. Misnøye med selskapets styre førte tilden første indiske uavhengighetskrigen. Etter denne ble India direkte administrert av denbritiske trone og var vitne til en periode med rask utvikling avinfrastruktur ogøkonomisk nedgang.
Isolerte rester avHomo erectus i Hathnora iNarmadadalen iSentral-India indikerer at India kan ha vært bebodd minst siden epokenmellompleistocen, et sted mellom 200 000 og 500 000 år siden.[5][6]Mesolitikum i India dekket et tidsrom på rundt 25 000 år som startet for rundt 30 000 år siden. Moderne mennesker ser ut til å ha slått seg ned på subkontinentet mot slutten av forrigeistid, eller for rundt 12 000 år siden. De første bekreftede permanente bosetningene dukket opp for 9000 år siden iBhimbetka i dagensMadhya Pradesh. Tidligneolittisk kultur i Sør-Asia er representert iMehrgarhfunnene (7000 f.Kr. og fremover) i dagensBalutsjistan i Pakistan. Spor etter en neolittisk kultur har blitt funnet nedsenket iKhambatbukta,karbondatert til 7500 f.Kr.[7] Sene neolittiske kulturer dukket opp i Indusregionen mellom 6000 og 2000 f.Kr. og i det sørlige India mellom 2800 og 1200 f.Kr.
Regionen som nå er landet Pakistan har vært bebodd kontinuerlig i minst to millioner år.[8][9] Den antikke historien i regionen inkluderer noen av Sør-Asias eldste bosetninger[10] og noen av dets betydelige sivilisasjoner.[11][12]
Et kart over Pakistan som viser historiske steder.
Bronsealderen på det indiske subkontinentet begynte rundt 3300 f.Kr. og startet med Indussivilisasjonen. Innbyggerne iIndusdalen, harapperene, utviklet nye teknikker imetallurgi og produsertekobber,Bronse,bly ogtinn.
Indussivilisasjonen som blomstret fra rundt 2600 f.Kr. til 1900 f.Kr. markerte begynnelsen på bykultur. Sivilisasjonen inkluderte bysentre som Harappa og Mohenjo-Daro i dagens Pakistan ogDholavira ogLothal i dagens India. Den var sentrert rundtIndus og dens bielver og strakte seg inn iGhaggar-Hakra-dalen[17],Ganges-Yamuna Doab[18],Gujarat[19] og det nordligeAfghanistan.[20]
Sivilisasjonen er kjent for sine byer bygget av murstein, dreneringssystemer langs veiene og hus med flere etasjer. Det er antatt av noen at geologiske forstyrrelser og klimaendringer førte til en gradvis avskoging som til slutt kan ha bidratt til sivilisasjonens nedgang. Nedgangen inkluderte også et sammenbrudd av bylivet og bruk av typiske bytrekk som skrift og segl.[21]
Den vediske kulturen er denindoariske kulturen som assosieres med de hinduistiske hellige tekstene iVeda-samlingene. Veda-samlingene er noen av de eldste tekstene som fremdeles eksisterer. Denne perioden varte fra rundt 1500 f.Kr. til 500 f.Kr. I løpet av denne tiden ble grunnlaget for mye av indiske språk, kultur og viktigst, religion, lagt ned. Men tidsangivelsen er satt under tvil av noen nasjonale indiske historikere som setter starten til 3000 f.Kr.[22] De første 500 årene (1500-1000 f.Kr.) hører strengt tatt til bronsealderen og de neste 500 årene (1000-500 f.Kr.) Mange forskere i dag påstår at det skjedde enindoariansk migrasjon inn i India og foreslår at tidlige indoariansk-språklige stammer migrerte inn i de nordvestlige regionene av det indiske subkontinentet tidlig i det 2. millenniet f.Kr. Noen forskere påstår at disse indoarianske stammene hadde sin opprinnelse i Sentral-Asia og Afghanistan og at de migrerte østover inn i India og vestover inn iMesopotamia og til slutt assimilerte seg med de innfødte mens de spredte sitt språk og sin kultur.[23] Dette har møtt motstand av tilhengere avut av India-teorien som hevder at arianerne var innfødte i det indiske subkontinentet.
Tidlige vediske samfunn bestod av stort sett pastorale grupper hvor den sene harappiske urbaniseringen av ukjente grunner ble oppgitt.[24] EtterRigveda ble den arianske samfunnet i økende gradagrikulturelt og var sosialt organisert rundt de fireVarnas. I tillegg til å være de prinsipielle tekstene til hinduismen (vedaene), skal eposene (Ramayana ogMahabharata) ha hatt sitt første opphav i denne perioden.[25] Tidlig indoariansk nærvær korresponderer antagelig delvis tilokerfargede vaser i arkeologiske funn.[26] KongedømmetKuru[27] korresponderer med kulturene som bruktesvart og rød keramikk oggråfarget keramikk og begynnelsen av jernalderen i det nordvestlige India rundt 1000 f.Kr., omtrent samtidig med samlingenAtharvaveda, den første indiske teksten som nevnerjern (somśyāma ayas, bokstavelig «svart metall»). Gråfarget keramikk-kulturen som strakte seg over mye av det nordlige India, var ledende fra 1100 til 600 f.Kr.[26] Denne senere perioden korresponderer med en endring i synet på det dominerende stammesystemet mot etableringen av kongedømmer kaltMahajanapadas.
Mahajanapadas var de seksten mektigstekongedømmene ogrepublikkene i epoken som lå langs de fruktbareIndus-Ganges-slettene, men der var et antall mindre kongedømmer langs bredden og lengden av India.
I den sene vedatiden hadde et antall små kongedømmer eller bystater dekket subkontinentet, mange nevnt i vedisk, tidlig buddhistisk og jainalitteratur så langt tilbake som 1000 f.Kr. Innen 500 f.Kr. strakte seksten monarkier og republikker kjent somMahajanapadas —Kasi,Kosala,Anga,Magadha,Vajji (eller Vriji),Malla,Chedi,Vatsa (eller Vamsa),Kuru,Panchala,Machcha (eller Matsya),Surasena,Assaka,Avanti,Gandhara,Kamboja — seg over Indus-Ganges-slettene fra dagens Afghanistan tilBengal ogMaharastra. Denne perioden var den andre betydelige urbaniseringen etter Induskulturen. Mange mindre klaner nevnt i tidlig litteratur ser ut til å ha vært til stede i resten av subkontinentet. Noen av disse kongene var arvelige. Andre sier at det ble valgt herskere. Det dannede språket på den tiden varsanskrit, mens dialektene til den generelle befolkningen i det nordlige India ble henvist til somprakriter. Mange av de seksten kongedømmene hadde samlet seg til fire store innen 500/400 f.Kr., påSiddharta Gautamas tid. Disse fire var Vatsa, Avanti, Kosala og Magadha.[28]
Hinduistiske ritualer var komplisert og utført av presteklassen. Det er antatt atUpanishadene, sene vediske tekster som for det meste tok for seg begynnende filosofi, ble samlet i den sene vediske tiden og i begynnelsen av denne perioden tilMahajanapadas. Upanishadene hadde betydelig effekt påindisk filosofi og var samtidige med utviklingen avbuddhisme ogjainisme, noe som antyder en intellektuell gullalder i denne perioden. Det er antatt at Siddharta Gautama i537 f.Kr. skaffet seg «opplysningen», og ble kjent somBuddha. Omtrent samtidig spredteMahavira, den 24. jainTirthankara ifølge jainene, en lignende teologi som senere ble kjent som jainisme.[29] Men ortodokse jainer mener den stammer fra før all kjent tid. Vedaene er antatt å ha dokumentert noen få jain tirthankarer og en asketisk orden som ligner sramana-bevegelsen.[30] Buddhas lære og jainisme hadde doktriner som hellet mot asketisme og ble forkynt iprakrit som hjalp dem til å skaffe seg aksept blant massene. De har hatt innflytelse på praksis som hinduisme og indiske åndelige ordener assosieres med, særligvegetarianisme som forbyr slakting av dyr og ahimsa (ikke-vold).
Mens det geografiske nedslagsfeltet for jainismen var begrenset til India, spredte buddhistiske nonner og munker til slutt Buddhas lære tilSentral-Asia,Øst-Asia,Tibet,Sri Lanka ogSørøst-Asia.
Mye av det nordvestlige indiske subkontinentet (dagens østlige Afghanistan og Pakistan) kom under styret til detpersiskeakamenideimperiet i ca. 520 f.Kr. under styret tilDareios den store, og ble værende under akamenidenes styre i to århundrer etterpå.[31]Aleksander den store erobret i334 f.Kr.Lilleasia og akamenideimperiet og nådde det nordvestlige grenseområdet til det indiske subkontinentet. Der beseiret han kongPuru islaget ved Hydaspeselven nær dagensJhelum i Pakistan, og erobret store deler av Punjab.[32] Men Aleksanders styrker nektet å gå videre forbi Hydaspes (Beas), elva nær dagensJalandhar iPunjab.
De persiske og greske invasjonene hadde viktige konsekvenser for indisk sivilisasjon. De politiske systemene til perserne skulle ha innflytelse på fremtidige styreformer på subkontinentet, inkludert administrasjonen til Mauryan-dynastiet. I tillegg ble regionen Gandhara, eller dagens østlige Afghanistan og nordvestre Pakistan, en smeltedigel for indisk, persisk, sentralasiatisk og gresk kultur som førte til fremveksten av en hybridekultur,greco-buddhismen, som varte frem til det5. århundre og hadde innflytelse på den kunstneriske utviklingen tilMahayana-buddhismen.
Blant de seksten Mahajanapadas vokste kongedømmet Magadha frem under et antall dynastier. Ifølge tradisjonen grunnlaHaryanka-dynastiet Magadhariket i 684 f.Kr. og hadde sin hovedstad i Rajagriha, senerePataliputra, nær dagensPatna. Dette dynastiet ble etterfulgt avShishunaga-dynastiet som senere ble kastet avNanda-dynastiet i 424 f.Kr. Nandaene ble fulgt avMaurya-dynastiet.
Kart som viser Mauryariket på det største, lyseblått viser vennligsinnede områder.
Chandragupta Maurya, en general i eksil, grunnla i321 f.Kr. under beskyttelse avChanakya Maurya-dyanstiet etter å ha kastet den regjerende kongDhana Nanda. Det meste av subkontinentet var forent under en eneste styresmakt for første gang under mauryanernes styre. Mayrya-imperiet under Chandragupta erobret ikke bare det meste av det indiske subkontinentet, men skjøv også grensene sine inn i Persia og Sentral-Asia ved å erobre Gandhara-regionen. Chandragupta Maurya krediteres for å ha spredt jainisme i den sørlige indiske regionen.
Chandragupta ble etterfulgt av sinn sønnBindusara som ekspanderte kongedømmet over det meste av dagens India, med unntak avKalinga og områdene helt øst og sør. Disse kan ha vært skattepliktige stater.
Bindusaras kongedømme ble arvet av hans sønnAshoka den store som til å begynne med forsøkte å utvide sitt kongedømme. I etterspillet til ødeleggelsene som invasjonen av Kalinga førte til, avskaffet han blodbadet og fulgte en politikk med ikke-vold eller ahimsa etter å ha konvertert til buddhisme.Ashokas eddikt er det eldste preserverte historiske dokumentet i India, og fra Ashokas tid ble det mulig å datere dynastiene omtrentlig. Maurya-dynastiet under Ashoka var ansvarlig for å sprebuddhistiske ideal i hele Øst-Asia, og endret fundamentalt historien og utviklingen av hele Asia. Ashokas barnebarnSamprati adopterte jainisme og hjalp til med å spre den.
Sunga-dynastiet ble etablert i185 f.Kr., rundt femti år etter Ashokas død da kongenBrihadratha, den siste Maurya-herskeren, ble myrdet av øverstkommandanten til Mauryas væpnede styrker, Pusyamitra Sunga.Kanva-dynastiet erstattet sungaene og hersket i den østlige delen av India fra71 f.Kr. til26 f.Kr. Den sørlige makten feide bort både kanvaene og sungaene i30 f.Kr. Etter Kanva-dynastiets sammenbrudd, erstattetSatavahana frakongedømmet Andhra kongedømmet Magadha som den mektigste indiske stat.
Mellomperioden var en tid med betydelig kulturell utvikling.Satavahana, også kjent som andhraene, var et dynasti som hersket i det sørlige og sentrale India fra rundt230 f.Kr.Stakarni, den sjette herskeren i Satavahana-dynastiet, beseiret sungaene iNord-India.Gautamiputra Stakarni var en annen kjent hersker i dynastiet.Kongedømmet Kuninda var en liten stat iHimalaya som overlevde fra rundt2. århundre f.Kr. til omtrent det3. århundre.Kushanriket invaderte det nordvestlige India rundt midten av det1. århundre f.Kr. fraSentral-Asia og grunnla et imperium som strakte seg fraPeshawar til midten avGanges og kanskje så langt som tilBengalbukta. Det inkluderte også antikkensBaktria (i dagens nordlige Afghanistan) og sørligeTadsjikistan. Devestlige satraper (35-405) varsakaherskere i det vestlige og sentrale India. De var etterkommere av indoskyterne og samtidige med kushanene som hersket over den nordlige delen av det indiske subkontinentet og satavahanaene som hersket iSentral-India.
De nordvestlige hybridkulturene i subkontinentet inkluderteindogrekerne,indoskyterne,indopartherne ogindosassanidene.Det indo-greske kongedømmet ble grunnlagt da den gresk-baktriske kongDemetrios invaderte regionen i180 f.Kr.. Det strakte seg over dagens Afghanistan og Pakistan og varte i nesten to århundrer. Det ble styrt av mer enn 30 greske konger som avløste hverandre og som ofte var i konflikt med hverandre. Indoskyterne var en gren av de indoeuropeiskesakaene (skytere) som migrerte fra det sørligeSibir inn iBaktria, videre tilSogdiana,Kashmir,Arachosia,Gandhara og til slutt inn i India. Deres kongedømme varte fra midten av det 2. århundre f.Kr. til det 1. århundre e.Kr. Et annet kongedømme, indoparthernes (også kjent sompahlavaene) fikk kontroll over det meste av dagens Afghanistan og det nordlige Pakistan etter å ha kjemper mot mange lokale herskere somKujula Kadfises, hersker over Kushan, i Gandhara-regionen.Sassanidene i Persia som var samtidige med guptaene, ekspanderte inn i regionen som i dag er Pakistan, hvor blandingen av indiske ogpersiske kulturer fødte den indosassanidiske kulturen.
Handelen som startet medEudoxos av Kyzikos i130 f.Kr. fortsatte å øke, og ifølgeStrabon(II.5.12.[33]) reiste 120 skip fraMyos Hormos til India på Augustus' tid. Så mye gull ble brukt i denne handelen, og tydeligvis resirkulert av kushanerne til deres egen myntenhet, atPlinius (NH VI.101) klaget over handelslekkasjen til India:
««India, Kina og den arabiske halvøy tar ett hundre millionersestertier fra vårt imperium hvert år i et konservativt anslag: det er hva vår luksus og kvinner koster oss. For hvilken prosentandel av denne importen er ment for offer til gudene eller åndene eller de døde?»
Berømt antikk freskomaleri fraAjanta-hulene, laget i Gupta-perioden.
Gupta-dynastiet forente det nordlige India i de 4. og 5. århundrene. I denne perioden, kjent somIndias gullalder av hinduistiskrenessanse, nådde hinduistisk kultur, vitenskap og politisk administrasjon nye høyder.Chandragupta I,Samudragupta ogChandragupta II var de mest kjente herskerne i Gupta-dynastiet. VediskePuranas er også antatt å ha skrevet rundt denne perioden. Imperiet tok slutt medhunernes angrep fra Sentral-Asia. EtterGuptarikets sammenbrudd i det 6. århundre, ble India igjen styrt av tallrike regionale kongedømmer. En mindre linje av Guptaklanen fortsatte å styre Magadha etter imperiets desintegrasjon. Disse guptaene ble til slutt kastet ut av Vardhana-kongenHarsha som etablerte et imperium i første halvdel av det7. århundre.
Hvitehunerne som ser ut til å ha vært del avhefthalittgruppen, etablerte seg i Afghanistan innen første halvdel av det 5. århundre og hadde sin hovedstad iBamiyan. De var ansvarlige for Gupta-dynastiets fall og gjorde dermed slutt på det historikerne regner som en gullalder i det nordlige India. Men mye avDeccan og det sørlige India var stort sett upåvirket av endringene i nord.
Den klassiske tidsalder i India begynte med gjenfødelsen i nord underHarshas erobringer rundt det 7. århundre, og tok slutt medVijayanagararikets fall i sør på grunn av trykk fra invasjoner i nord i det 13. århundre. Denne perioden produserte noe av Indias flotteste kunst, regnet som et kjennetegn ved klassisk utvikling, og utviklingen av hovedretningenes system, åndelig og filosofisk, som fortsatte å være i hinduisme, buddhisme og jainisme.
Kong Harsha avKannauj lyktes i å forene det nordlige India under hans styre i det 7. århundre, etter kollapsen til Gupta-dynastiet. Hans kongedømme kollapset etter hans død. Fra det 7. til det 9. århundre kjempet tre dynastier om kontrollen i det nordlige India:pratiharaene iMalwa og senere Kannauj,palaene iBengal ograshtrakutaene i Deccan.Sena-dynastiet skulle senere ta kontroll over kongedømmet Pala, og pratiharaene ble fragmentert i forskjellige stater. Disse var de første avrajputene, en rekke kongedømmer som klarte å overleve i en eller annen form i nesten et årtusen frem til indisk uavhengighet fra britene. Det første kjente Rajput-kongedømmet dukket opp iRajasthan i det 6. århundre, og mindre rajput-dynastier hersket senere over store deler av det nordlige India. En rajput fraChauhan-dynastiet,Prithviraj Chauhan, var kjent for blodige konflikter mot det voksende islamske sultanatet.Shahi-dynastiet hersket over deler av det østlige Afghanistan, nordlige Pakistan og Kashmir fra midten av det 7. århundre til tidlig i det 11. århundre. Mens det nordlige konseptet av panindisk imperium kollapset på slutten av Harshas imperium, flyttet idealet seg sørover.
Chalukyariket hersket over deler av det sørlige og sentrale India fra 550 til 750 fraBadami,Karnataka og igjen fra 970 til 1190 fraKalyani, Karnataka.Pallavaene av Kanchi var deres samtidige lenger sør. Med Chalukyarikets nedgang, delte deres føydalherrerHoysalas avHalebidu,Kakatiya av Warangal,Seuna Yadavas av Devagiri og en sørlig gren avKalachuri det enorme Chalukyariket mellom seg rundt midten av det 12. århundre.
Senere i mellomperioden dukket kongedømmetChola opp i det nordligeTamil Nadu og kongedømmetChera opp iKerala. Innen1343 hadde alle disse kongedømmene opphørt å eksistere og gav rom forVijayanagarariket. Sørlige indiske kongedømmer på denne tiden ekspanderte sin innflytelse så langt som tilIndonesia og kontrollerte enorme oversjøiske imperier i Sørøst-Asia. Havnene i det sørlige India var involvert i handelen iIndiahavet, for det meste i handelen medkrydder, medRomerriket i vest og Sørøst-Asia i øst.[35][36]
Litteratur på lokale språk og spektakulær arkitektur blomstret frem til begynnelsen av det 14. århundre da sultanen i Delhis sørlige felttog utmattet disse kongedømmene. Det hinduistiske Vijayanagar-dynastiet kom i konflikt med islamsk styre (kongedømmetBahmani), og kollisjonen mellom de to systemene førte til en sammenblanding av innfødt og fremmed kultur som etterlot seg varig kulturell innflytelse på hverandre. Vijaynagarriket opplevde til slutt nedgang på grunn av trykket fra det første sulatanatet i Delhi som hadde klart å etablere seg i nord, sentrert rundt byenDelhi på den tiden.
Etter denarabiske invasjonen av Indias gamle vestlige nabo,Persia, var styrkene i området ivrige etter å invadere India som var den rikeste klassiske sivilisasjonen med blomstrende internasjonal handel og de eneste kjentediamantgruvene i verden. Etter motstand i noen få århundre fra forskjellig nordindiske kongedømmer, ble det etablert et kortvarig islamsk imperium (sultanat) og spredte seg tvers over det nordlige subkontinentet over en periode på noen århundrer. Men før detyrkiske invasjonene, hadde muslimske handelssamfunn blomstret langs kysten i Sør-India, særlig i Kerala hvor de ankom i små antall, hovedsakelig fra Den arabiske halvøy gjennom handelsforbindelser i Indiahavet. Men dette markerte introduksjonen av enabrahamsk religion fraMidtøsten i Sør-Indias hinduistiske kultur, ofte i ren form. Senere blomstretsultanatet Bahmani ogDeccan-sultanatene i sør.
Arabere[37], tyrkere ogafghanere invaderte i de 12. og 13. århundrene deler av det nordlige India og etablertesultanatet Delhi i begynnelsen av det 13. århundre i områder som rajputene tidligere holdt.[38] Det etterfølgendemamelukk-dynastiet i Delhi klarte å erobre store deler av det nordlige India, omtrent tilsvarende guptaenes områder, mensKhiljiriket klarte å erobre det meste av det sentrale India, men mislyktes til slutt i å erobre og forene det meste av subkontinentet. Sultanatet deltok i en periode med indisk kulturell renessanse. Den resulterende «indomuslimske» kulturfusjonen etterlot seg varige synkretistiske monumenter i arkitektur, musikk, litteratur, religion og klesdrakter. Det er antatt at språketurdu (som bokstavelig betyr «horde» eller «leir» i forskjellige tyrkiske dialekter) ble født i Delhi-sultanatets periode som et resultat av blanding av de lokale sanskritspråklige prakrittene med persisk-, tyrkisk- og arabiskspråklige immigranter under muslimenes herskere. Delhi-sultanatet er det eneste indomuslimske imperiet som fremmet et krav om å sette en av de få kvinnelige herskerne på tronen i India,Razia Sultan (1236–1240).
En tyrkomongolsk erobrer,Timur Lenk, begynte en reise som startet i 1398 for å invadere sultan Nasir-u Din Mehmud avTughlaq-dynastiet i den nordindiske byenDelhi.[39] Sultanens hær ble beseiret den17. desember1398. Timur gikk inn i Delhi og byen ble plyndret, ødelagt og etterlatt i ruiner.
Den omtrentlige utstrekningen til Mogulriket i det17. århundreTaj Mahal, bygget av mughalene
Babur, entimuridisk etterkommer av Timur Lenk ogDjengis Khan, feide i1526 gjennomKhyberpasset og etablerteMogulriket som varte i over 200 år.[40]Mogul-dynastiet hersket over det meste av det indiske subkontinentet innen 1600. Det gikk inn i en svak nedgang etter1707 og ble til slutt beseiret under uavhengighetskrigen i1857, også kaltdet indiske opprøret i 1857. Denne perioden markerte store sosiale endringer siden den hinduistiske majoriteten ble hersket over av mogul-keiserne. Noen av disse viste religiøs toleranse og beskyttet liberalt den hinduistiske kulturen, mens noen ødela historiske templer og innførte skatter for ikke-muslimer. Under nedgangen til Mogulriket som på sin høyde okkuperte et område som var litt større enn Mauryariket i antikken, steg flere mindre imperier frem og fylte maktvakuumet eller bidro selv til dets nedgang. Mogulene var kanskje det rikeste dynastiet som noen gang har eksistert.Nadir Shah beseiret i1739 mogulenes hær i det storeslaget ved Karnal. Etter denne seieren erobret og plyndret Nadir Delhi, og tok med seg mange skatter, inkludertpåfugltronen.[41]
I Mogulepoken bestod de dominerende politiske kreftene av Mogulriket og dets skattepliktige områder, og senere de fremadskridende statene som etterfulgte dem, inkludert Maratha-konføderasjonen som kjempet mot et stadig svakere dynasti. Mens mogulene ofte brukte brutale taktikker for å underlegge seg sitt imperium, hadde de en integrasjonspolitikk med den indiske kulturen som gjorde at de lyktes hvor sultanatet i Delhi sviktet.Akbar den store var særlig kjent for dette. Akbar erklærte «amari» eller ikke-slakting av dyr i jainismens høytider. Han fjernetjazia-skatten for ikke-muslimer. Mogul-keiserne giftet seg med lokale kongelige, allierte seg med lokalemaharajaer og forsøkte å fusjonere sin tyrko-persiske kultur med gamle indiske stilarter og skapte unikeindosarasenisk akitektur. Det var erosjonen til denne tradisjonen sammen med økende brutalitet og sentralisering som spilte en stor rolle i deres fall etterAurangzeb som i motsetning til tidligere keisere, innførte relativt ikke-pluralistisk politikk på den generelle befolkningen som ofte hisset opp den hinduistiske majoriteten i befolkningen.
Tiden etter Mogulriket ble dominert av fremveksten til Marathas herredømme ettersom andre små regionale stater (for det meste skattepliktige stater) vokste frem, men også av den økende aktiviteten til europeiske makter. Kongedømmet Maratha ble grunnlagt og konsolidert avShivaji. Det hadde innen det18. århundre forvandlet seg tilMaratha-riket under styret tilpeshwaene. Imperiet strakte seg i 1760 praktisk talt over hele subkontinentet. Denne ekspansjonen tok slutt med nederlaget for enafghansk hær ledet avAhmed Shah Abdali idet tredje slaget ved Panipat i 1761. Den siste peshwa,Baji Rao II, ble beseiret iden tredje anglo-marathiske krig.
Mysore var et kongedømme i det sørlige India som ble grunnlagt rundt 1400 avWodeyar-dynastiet. Styret til wodeyarene ble avbrutt avHaider Ali og hans sønnTipu Sultan. Under deres styre utkjempet Mysore enrekke kriger, noen ganger mot de samlede styrkene til britene og Maratha, men for det meste mot britene med noe hjelp eller løfter om hjelp fraFrankrike.Hyderabad ble grunnlagt avQutb Shahi-dynastiet tilGolconda i1591. Etter et kort mogulstyre, tokAsif Jah, en embetsmann fra mogulene, kontroll over Hyderabad og erklærte seg selv Nizam-al-Mulk av Huderabad i1724. Det ble styrt av en arvelignizam fra 1724 til1948. Både Mysore og Hyderabad ble fyrstedømmer i det britiske India.
Kongedømmet Punjabi, styrt av tilhengere av religionensikhisme, var en politisk enhet som styrte regionen i dagens Punjab. Dette var blant de siste områdene i subkontinentet som ble erobret av britene. Deanglo-sikhiske kriger markerte fallet til sikhenes imperium. Rundt det 18. århundre ble dagensNepal dannet av gurkha-herskerne, og sjahene og ranaene opprettholdt svært strengt deres nasjonale identitet og integritet.
Vasco da Gamas lyktes i å finne en sjøvei til India i1498, og dette la grunnlaget for direkte indisk-europeisk handel.[42]Portugiserne satte snart opp handelsstasjoner iGoa,Daman,Diu ogBombay. De neste som ankom varnederlenderne,britene, som satte opp en handelsstasjon iSurat på vestkysten[43], i 1619 og franskmennene. De interne konfliktene blant de indiske kongedømmene gav muligheter til europeiske handelsmenn til å gradvis etablere politisk innflytelse og skaffe seg landområder. Selv om disse kontinentale europeiske maktene kom til å kontrollere forskjellige regioner i det sørlige og østlige India i løpet av det neste århundret, skulle de til slutt miste alle sine territorier i India til britene, med unntak av de franske utpostene iPondicherry ogChandernagore, den nederlandske havnenTravancore og de portugisiske koloniene Goa, Daman og Diu.
British East India Company fikk tillatelse av den mogulske keiserenJahangir i1617 til å handle i India.[44] Gradvis førte deres økende innflytelse til at dendejure mogulske keiserenFarrukh Siyar gav demdastaks eller tillatelser til tollfri handel iBengal i1717.[45]Nawaben av BengalSiraj Ud Daulah,de facto hersker over den bengalske provinsen, motsatte seg britenes forsøk på å bruke disse tillatelsene. Dette førte tilslaget ved Plassey i1757 hvor «hæren» til East India Company, ledet avRobert Clive, beseiret nawabens styrker. Dette var det første politiske fotfestet med territorielle implikasjoner som britene skaffet seg i India. Clive ble utnevnt til selskapets første «guvernør av Bengal» i 1757.[46] Etterslaget ved Buxar i1764 skaffet selskapet seg sivile administrasjonsrettigheter i Bengal fra mogulkeiserenShah Alam II. Det markerte begynnelsen av det formelle styret som til slutt skulle sluke det meste av India og utrydde mogulsk styre og dynastiet i løpet av et århundre.[47]
East India Company monopoliserte handelen i Bengal. De introduserte et skattesystem kaltpermanent bosetning som introduserte en føydalaktig struktur i Bengal. Innen 1850-årene kontrollerte East India Company det meste av det indiske subkontinentet som inkluderte dagens Pakistan og Bangladesh. Deres politikk ble noen ganger oppsummert somsplitt og hersk, dro fordel av fiendskap mellom forskjelligefyrstestater og sosiale og politiske grupper. UnderBritisk Raj varhungersnød i India, ofte på grunn av styresmaktens politikk, noen av de verste som er nedtegnet, inkludertden store hungersnøden i 1876-78 hvor mellom 6,1 og 10,3 millioner mennesker døde[48] oghungersnøden i 1899-1900 hvor mellom 1,25 og 10 millioner mennesker døde.[49]
Den første betydelige bevegelsen mot selskapets harde styre resulterte idet indiske opprøret i 1857, også kjent som «det indiske mytteriet», «Sepoy-mytteriet» eller «den første uavhengighetskrigen». Etter et år med tumulter og styrking av East India Company sine styrker med forsterkninger av britiske soldater, slo britene ned opprøret. Den nominelle lederen for opprøret, den siste mogulkeiserenBahadur Shah Zafar ble sendt i eksil i Burma, hans barn ble halshugget og mogulenes linje avskaffet. I etterspillet ble all makt overført fra selskapet til den britiske tronen som begynte å administrere det meste av India som enkoloni. Selskapets landområder ble direkte kontrollert og resten gjennom herskere av det som ble kaltfyrstestatene.
Det første steget mot indisk uavhengighet ogdemokrati etter vestlig stil ble tatt med utnevnelsen av indiske rådgivere under den britiskevisekongen[50], og med etableringen etterpå av provinsielle råd med indiske medlemmer, ble rådgivernes deltagelse utvidet til lovgivende råd.[51] Fra 1920 startet ledere somMahatma Gandhi massebevegelser for å arbeide mot Britisk Raj.Revolusjonær aktivitet mot det britiske styret fant også sted i hele det indiske subkontinentet. Disse bevegelsene lyktes i å skaffe subkontinentet uavhengighet i1947.
Sammen med ønsket om uavhengighet, hadde også spenninger mellom hinduer og muslimer utviklet seg over årene. Muslimene hadde alltid vært en minoritet, og muligheten for en eksklusivt hinduistisk regjering, gjorde dem urolige. De hadde like stor mistro til hinduenes styre som de var i å motstå Raj.Mahatma Gandhi entret scenen i1915 og kalte til enhet mellom de to gruppene i et forbløffende lederskap som til slutt ville føre landet til uavhengighet.
Påvirkningen Gandhi hadde på India og hans evne til å skaffe uavhengighet gjennom en totalt ikke-voldelig massebevegelse gjorde ham til en av de mest bemerkelsesverdige lederne verden har sett. Han ledet gjennom eksempel, bar hjemmespunnet tøy for å svekke britenes tekstilindustri og organiserte en marsj til sjøen, hvor demonstrantene laget sitt egetsalt i protest mot britenes monopol, gjennom aksjonensaltmarsjen. Inderne gav ham navnet Mahatma, eller «stor sjel», først foreslått av den bengaliske poetenRabindranath Tagore. Britene lovet at de ville forlate India innen 1947.
De britiske indiske territoriene ble uavhengige i 1947 etter å ha blittdelt iUnionen India ogDominionen Pakistan. Etter delingen av provinsene Punjab og Bengal, brøt det ut opptøyer mellom sikher, hinduer og muslimer flere steder i India, inkludert Punjab, Bengal og Delhi, noe som førte til rundt 500 000 døde.[52] Denne perioden så også en av de største massemigrasjonene som er kjent i moderne historie. Totalt 12 millioner hinduer, sikher og muslimer flyttet mellom de nyopprettede nasjonene India og Pakistan[52].
^Jarrige, C. (1995).Mehrgarh Field Reports 1975 to 1985 - from the Neolithic to the Indus Civilization. Dept. of Culture and Tourism, Govt. of Sindh, and the Ministry of Foreign Affairs, France.
^abKrishna Reddy (2003).Indian History. New Delhi: Tata McGraw Hill. s. s. A11.ISBN0070483698.
^M. WItzel, Early Sanskritization. Origins and development of the Kuru State. B. Kölver (ed.), Recht, Staat und Verwaltung im klassischen Indien. The state, the Law, and Administration in Classical India. München : R. Oldenbourg 1997, 27-52 = Electronic Journal of Vedic Studies, vol. 1,4, December 1995,[1]Arkivert 26. oktober 2020 hosWayback Machine.
^Krishna Reddy (2003).Indian History. New Delhi: Tata McGraw Hill. s. s. A107.ISBN0070483698.
^Mary Pat Fisher (1997) In: Living Religions: An Encyclopedia of the World's Faiths I.B.Tauris : LondonISBN 1860641482 – Jainism's major teacher is the Mahavira, a contemporary of the Buddha, and who died approximately 526 BCE. Page 114
^Mary Pat Fisher (1997) In: Living Religions: An Encyclopedia of the World's Faiths I.B.Tauris : LondonISBN 1860641482 – “The extreme antiquity of Jainism as a non-vedic, indigenous Indian religion is well documented. Ancient Hindu and Buddhist scriptures refer to Jainism as an existing tradition which began long before Mahavira.” Page 115
^Fuller, J.F.C. (3. februar 2004). «Alexander's Great Battles».The Generalship of Alexander the Great (Reprint utg.). New York: Da Capo Press. s. 188–199.ISBN0306813300.
^«...daGallus var prefekt i Egypt, fulgte jeg ham og fulgteNilen så langt som tilSyene og grensene tilEtiopia, og jeg lærte at så mange som ett hundre og tjue fartøyer seilte fraMyos Hormos til India, i motsetning til tidligere, underptolemeiene, da bare noen få fartøyer foretok reisen og fortsatte trafikken i indisk handel.» Strabo II.5.12.Source
^"minimaque computatione miliens centena milia sestertium annis omnibus India et Seres et paeninsula illa imperio nostro adimunt: tanti nobis deliciae et feminae constant. quota enim portio ex illis ad deos, quaeso, iam vel ad inferos pertinet?" Plinius, Historia Naturae 12.41.84.
^Miller, J. Innes. (1969). The Spice Trade of The Roman Empire: 29 B.C. to A.D. 641. Oxford University Press. Special edition for Sandpiper Books. 1998.ISBN 0-19-814264-1.
^See P. Hardy's review of Srivastava, A. L. "The Sultanate of Delhi (Including the Arab Invasion of Sindh), A. D. 711-1526", appearing inBulletin of the School of Oriental and African Studies, University of London, Vol. 14, No. 1 (1952), s. 185-187.
^«Vasco da Gama: Round Africa to India, 1497-1498 CE».Internet Modern History Sourcebook. Paul Halsall. juni 1998. Arkivert fraoriginalen 28. august 2011. Besøkt 7. mai 2007. From: Oliver J. Thatcher, ed., The Library of Original Sources (Milwaukee: University Research Extension Co., 1907), Vol. V: 9th to 16th Centuries, pp. 26-40.
^«The Great Moghul Jahangir: Letter to James I, King of England, 1617 A.D.».Indian History Sourcebook: England, India, and The East Indies, 1617 CE. Internet Indian History Sourcebook, Paul Halsall. juni 1998. Arkivert fraoriginalen 18. august 2014. Besøkt 7. mai 2007. From:James Harvey Robinson, ed., Readings in European History, 2 Vols. (Boston: Ginn and Co., 1904-1906), Vol. II: From the opening of the Protestant Revolt to the Present Day, pp. 333–335.
^Mohsin, K.M.«Canning, (Lord)».Banglapedia. Asiatic Society of Bangladesh. Besøkt 7. mai 2007. «Indian Council Act of 1861 by which non-official Indian members were nominated to the Viceroy's Legislative Council.»
^«Minto-Morley Reforms».storyofpakistan.com. Jin Technologies. 1. juni 2003. Arkivert fraoriginalen 25. august 2011. Besøkt 7. mai 2007.
^abSymonds, Richard (1950).The Making of Pakistan. London:Faber and Faber. s. p 74.OCLC1462689. ASIN B0000CHMB1. «at the lowest estimate, half a million people perished and twelve million became homeless»CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
