Ibn Khaldūn (arabisk:ابن خلدونDIN: Ibn Ḫaldūn, fullt navnأبو زيد عبد الرحمن بن محمد بن خلدون الحضرميAbū Zayd ʿAbd ar-Raḥmān bin Muḥammad bin Khaldūn al-Ḥaḍrami; født27. mai1332 (732AH) iTunis ihafsidenesIfriqiya, det nåværendeTunisia, død19. mars1406 (808 AH) iKairo). Han er betraktet som en forløper for moderne disipliner innenfor historie, historisk geografi, sosiologi, økonomi og demografi.[trenger referanse]
I vesten er han også kjent som en foregangsmann for fagene som noen hundreår senere kom til å bli kaltsosiologi ogsosialøkonomi. Hans mest kjente og oversatte verk erAl-Muqaddimah («Introduksjonen»), også kjent under sitt greske navnProlegomena. Ibn Khaldūn utgaal-Muqaddimah i 1377 som det første bindet i sitt planlagte hovedverkal-Kitāb al-ʻibar («Boken om lærdommene»), men det regnes ofte som et selvstendig verk.
Som historieskriver er Ibn Khaldūn kritisk, og ial-Muqaddimah beskriver han en rekkebias historikeren må være på vakt for. Han mener også at det finnes underliggende «samfunnslover» bak viktige samfunnsendringer og at historikeren må søke å forstå disse. I verket utvikler han derfor systematisk metode for å beskrive, analysere og fortolke samfunnet.
Mange kopier av manuskriptet tilal-Muqaddimah sirkulerte, men det ble trykket første gang i 1850.[4]
Arnold J. Toynbee beskrev verket som «det viktigste verket av sin sort som hittil er blitt skapt av noe menneske, noe sted, til noen tid».[3] Ibn Khaldūn beskrives som forløper for eller grunnlegger av moderne samfunnsvitenskap, spesieltsosiologi.Auguste Comte,Karl Marx ogEmile Durkheim kjente trolig til hans arbeider. Flere av Comtes begreper og teorier er svært like Ibn Khaldūns. Ibn Khaldūn studerte blant annet utviklingen av det arabiske samfunnet fra ruralt til urbant.[5] Hans arbeider har også preg av historie eller historisk sosiologi.[6] Han beskrives også som en tidlig samfunnsøkonom og den ledende økonomen i islamsk middelalder.[4]
Tilsammen utgav Ibn Khaldūn sju bind aval-Kitāb al-ʻibar. Etteral-Muqaddimah fulgte fire bind der han forsøkte å dekke hele menneskehetens historie, og to bind om historien tilberberne ogmaghrebinere spesielt.
Ibn Khaldūn var religiøs og nevner ofte gud i sine skrifter, men la vekt på at samfunnsforhold må forklares empirisk, med sosiale fakta, og argumenterte for et klart skille mellom verdslige og religiøse spørsmål. Han viste også hvordan religion kunne brukes til å skape en fellesskapsfølelse til fordel for regimet. Ifølgeal-Araki er Ibn Khaldūns budskap at urettferdig fordeling vil ødelegge ethvert samfunn.[3]
^abcd«Siviliasjonenes stadige sammenbrudd».Morgenbladet. 7. juli 2006. s. 24.
^abSpengler, J. J. (1964). Economic Thought of Islam: Ibn Khaldūn.Comparative Studies in Society and History, 6(3), 268-306.
^Soyer, M., & Gilbert, P. (2012). Debating the Origins of Sociology: Ibn Khaldun as a Founding Father of Sociology.International Journal of Sociological Research, 54(1-2), 13-30.
^Briton Cooper Busch , "Divine Intervention in the "Muqaddimah" of Ibn Khaldūn,"History of Religions 7, no. 4 (May, 1968): 317-329.https://doi.org/10.1086/462569
^Laffer, A. B. (2004). The Laffer curve: Past, present, and future.Heritage Foundation Backgrounder, (1765), 1176-96.
^Lewis, Bernard (1986). Ibn Khaldūn in Turkey. In Ayalon, David; Sharon, Moshe.Studies in Islamic history and civilization: in honour of Professor David Ayalon. BRILL. pp. 527–530.ISBN 978-965-264-014-7
.jpg)
