Ian Kershaw | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 29. apr.1943[1][2][3][4]![]() Oldham | ||
Beskjeftigelse | Samtidshistoriker,universitetslærer,skribent,historiker,kommentator ![]() | ||
Akademisk grad | Ph.d. | ||
Utdannet ved | University of Liverpool (–1965) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: historie)[5] Merton College (–1969) (akademisk grad:ph.d.)[5] Counthill School St Bede's College | ||
Ektefelle | Betty Kershaw | ||
Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Medlem av | British Academy Royal Historical Society | ||
Utmerkelser | 10 oppføringer Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1994) Knight Bachelor (2002) Leipzigs bokpris for europeisk forståelse (2012) Meyer-Struckmann Prize for Humanities and Social Sciences (2013) Wolfson History Prize (2001) Karlsmedaille für europäische Medien (2018) Fellow of the British Academy Fellow of the Royal Historical Society Elizabeth Longford Prize Medlicott Medal (2004)[6] | ||
Ian Kershaw (født29. april1943 iOldham,Lancashire iEngland) er en britisk historiker som spesielt har forsket på og skrevet om det 20 århundresTyskland, særlig perioden mednasjonalsosialistisk styre, altsåTysklands historie (1933–1945). Kershaw er spesielt kjent for sin massive biografi omAdolf Hitler, som har blitt omtalt som «sobert objektiv».
Kershaw var den ledende støttespilleren for den tyske historikerenMartin Broszat og inntil han gikk av med pensjon, professor vedUniversity of Sheffield. Kershaw har omtalt Broszat som en inspirerende mentor som gjorde mye for å forme hans forståelse for Tyskland under nasjonalsosialismen. Kershaw har bidratt som historisk rådgiver ved flere dokumentarserier produsert avBBC.
Fra rundt 1980 var det med hensyn tilårsakene til holocaust en debatt mellom såkalte funksjonalister (som Broszat) og intensjonalister (somEberhard Jäckel). Ian Kershaw konkluderte med at en syntese av perspektivene er nødvendige for en mer fullstendig forklaring på det tredje riket, men legger selv mest vekt på funksjonalistiske forklaringen. I likhet med den tyske historikerenHans Mommsen (1930-2015) mener Kershaw at den tyske staten under Hitler var svak, fragmentert og uten et strømlinjeformet apparat som kunne iverksette ordrer:[7][8]
Mommsen summed up: Hitler’s role as a driving force, which with the same inner compulsion drove on to self-destruction, should not be underestimated. On the other hand, it must be recognized that the Dictator was only the extreme exponent of a chain of anti-humanitarian impulses set free by the lapse of all institutional, legal, and moral barriers, and once set in motion, regenerating themselves in magnified form.
Kershaw (2000)[9]
Ifølge Kershaw dikterte ikke Hitler alle aspekter av tysk politikk, og med mulig unntak av militære forhold var Hitler uinteressert i detaljer. Hitler ga sjelden klar og bestemt ordrer. I stedet arbeidet statsapparatet med å tolke og oppfylle Hitlers ønsker («working towards the Führer»). Karakteristisk for en karismatisk leder var Hitlers muntlige utsagn viktigere enn formelle, skriftlige ordrer. Slike «Führerbefehle» (førerordrer) ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller krytptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempelMartin Bormann som tok notater. Statsapparatet i det tredje riket var til dels fragmentert i konkurrerende fraksjoner og med uklare kommandolinjer - et «føydalt anarki» ifølge Kershaw.[10][11]
People second-guessed what he [Hitler] wanted. He didn't need to command everything. People interpret 'getting rid of the Jews' in different ways, and cumulatively that then pushes along the dynamic of the persecution without Hitler having to say 'do this, do that, do the other'.
Ian Kershaw[10]