Hylleslekta er enslekt med forskjelligestauder, busker og småtrær.
Ingen arter av hylleslekta forekommer naturlig iNorge, men flere er innført som hageplanter.Rødhyll (Sambucus racemosa subsp.racemosa) ogsvarthyll (Sambucus nigra) har naturalisert seg i Norge i ganske stor grad. Rødhyll har status SE (svært høy risiko) i den norskeFremmedartslista, og svarthyll hadde hatt status HI (høy risiko), hvis svarthyll hadde vært innført til Norge etter år 1800. Både rødhyll og svarthyll ansees som høyst problematiske for norsk natur, og rødhyll har status som det største problemet av de to.[2][3]
«Sambucus» har sitt opphav fralatin, derColumella ogPlinius brukte dette på hyll i år 70 e.kr.[4] De to betegnelsene «racemosus» (hannkjønn), «racemosa» (hunnkjønn) og «racemosum» (intetkjønn) betyr klaseformet, og «nigrus» (hannkjønn), «nigra» (hunnkjønn) og «nigrum» (intetkjønn) betyr svart.[4] De sistnevnte eradjektiver, mens «Sambucus» er etsubstantiv.
De ulike hylleartene kan være små trær, busker eller sjeldnere flerårige buskaktige urter.[5]
Bladene er sammensatt og kan være både likefinnet eller ulikefinnet.[5] Vanligvis er småbladene sagtannet.[5] Noen arter i slekten harøreblad, men mange er helt uten. Når de finnes kan de være svært små eller vise seg i redusert form som klynger av skaftede kjertler ved bladfestet. De kan også være iøyenfallende.[5]
Blomstene er små og ensymmetriske. Kronbladene er hvite til gulaktige. De har 5pollenbærere med slanke pollenstrenger som bærer pollenknapper vendt utover.[5] Ifruktknuten finnes 3 til 5 åpne rom som hver for seg inneholder ett enkelt hengende frøemne.[5] Arret er inndelt i tre til fem deler og direkte forbundet med fruktknuten uten en mellomsittende griffel.[5]
Blomstene sitter mange sammen i en sammensattblomsterstand som vanligvis avslutter grenens vekst.[5] Blomsterstanden kan utvikles som en tett eller åpen kvast kvast, slik den forgrener seg hos buskhyll eller i en sammensatt skjermkvast med flere hovedgrener som hver for seg bærer nye kvaster slik den gjør hos svarthyll.[5]
Fruktene kalles «hyllebær», men er botanisk sett bærlignende steinfrukter, med 3–5 steiner som hver for seg inneholder ett enkelt frø.[5]
Hyllebærsaft kan lages avbærene av både rødhyll og svarthyll, men svarthyll er vanligst i bruk. Men en kan også lage saft frablomstene til svarthyll. Saft av hylleblomst er lys, mens saften av bærene blir mørk rød.Saften fra hyllebær kan gjøres om tilvin, og den kan også brukes som basis forhyllebærsuppe.
Bærene og det hvite i blomstene fra svarthyll er spiselige og har vært brukt som medisin.[6] De inneholder flavonglykosidenerutin,isoquercetin og flere.[6] Men bærene og blomstene inneholder ogsåklorogen–,kaffesyre,garvestoff ogsukker. Flavonglykosidene og den flyktige oljen virker svette– og urindrivende, og kan derfor brukes ved forkjølelse, blærekatarr, og lettfeber.[6] Bærene inneholder ogsåsitron–,eple– ogvinsyre.[6] Fargestoffet i svarthyll erantocyanosider.[6] De inneholder ogsåβ-karoten (som omdannes tilvitamin-A, diverseB-vitaminer ogC-vitamin sammen med noepektin.[6] Tørkede frukter virker mildt avførende.[6] Rødhyllbær er brukt til saft og syltetøy.[6]Svarthyll er spesielt mye brukt i utlandet. Svenskene har blant annet saften fra savrthyllblomster med navnet flädersaft.
Alle arter i hylleslekten som forekommer viltvoksende i Norge,buskhyll,svarthyll ogsommerhyll, er forbundet med risiko for gastrointestinale symptomer når deler av plantene inntas som naturmedisin, drikke eller mat.[7] Siden det har blitt funnetblåsyreglykosider i alle deler av planten, har forgiftningstilfeller vært sett i sammenheng med slike stoffer.
Ulike blåsyreglykosider finnes i tusenvis av plantearter,[8][9] også i mange velkjente matplanter. De dannes normalt i plantene som sekundære metabolitter i ulik mengde basert på svært mange faktorer. De er ikke giftige i seg selv, men kan frigjøres somblåsyre i mage og tarm.Sambunigrin er et slikt glykosid som har fått navn etter hylleslekten (Sambucus).
Selv om det er funnet blåsyreglykosider i slekten er det sjelden at det rapporteres om forgiftninger.[8] På 1800-tallet ble det rapportert om en gutt i Skottland som led av kraftig oppkast og blodig diaré etter å ha spist blader av hyll.[8] En annen gutt fikk milde nevrologiske symptomer etter å ha spist blomster. Et tilfelle i 1980-årene omfattet elleve av tjuefem personer som drakk juice laget på hyllebær. Én av dem ble innlagt på sykehus. Det ble ikke funnet blåsyre i blodprøver av de syke, og alvorlighetsgraden av symptomene sto i direkte sammenheng med mengden de inntok.[8]
Mage- og tarmsymptomene som kan oppstå samsvarer ikke med forgiftningsforløpet man venter i forbindelse med blåsyreforgiftning.[8] Barken, frøene og fruktene inneholder på den annen sidelektiner ogharpikslignende stoffer som kan være mageirriterende.[7][8]
Selv om rå frukter har en mageirriterende giftvirkning forsvinner virkningen i modne frukter ved varmebehandling.[10][11][8] Varmebehandling reduserer dessuten konsentrasjoner av blåsyreglykosider til et nivå som ikke er forbundet med forgiftningsfare,[12] siden menneskekroppen tåler små mengder av giften som potensielt frigjøres i mage- og tarmsystemet.[9] Også gunstigeantocyaniner reduseres ved varmebehandling.[12]
Hylleslekta ble tidligere kategorisert som tilhørendekaprifoliumfamilien,[13] men er flyttet tilmoskusurtfamilien.[14][1] Foruten hylleslekta omfatter moskusurtfamilien seks andre slekter. Flyttingen fra kaprifolfamilien til moskusurtfamilien skjedde på grunnlag avmorfologiske ogmolekylære undersøkelser.[15]
De mest kjente hyllevekstene iSkandinavia er:
I andre deler av verden finner man også de følgende hyllevekstene:
- Sambucus adnata Wall.
- Sambucus amabilis Cockerell
- Sambucus australasica (Lindl.) Fritsch
- Sambucus australis Cham. & Schltdl.
- Sambucus caerulea Raf.
- Sambucus canadensis L.
- Sambucus cerulea Raf.
- Sambucus chinensis Lindl.
- Sambucus coerulea
- Sambucus gaudichaudiana DC.
- Sambucus henriana M.L.Samutina
- Sambucus hybr
- Sambucus javanica Reinw. ex Blume
- Sambucus lanceolata R.Br.
- Sambucus longifolius
- Sambucus maderensis Lowe
- Sambucus newtoni Cockerell
- Sambucus palmensis Link
- Sambucus peruviana Kunth
- Sambucus sieboldiana Blume
- Sambucus strumpfii Gutte
- Sambucus tigranii Troitsky
- Sambucus wightiana Wall.
- Sambucus williamsii Hance
- Sambucus winchesteri Knowlton
- ^ab«GBIF Sambucus L.». GBIF. Besøkt 13. desember 2020.
- ^«Fremmedartslista Svarthyll Sambucus nigra». Artsdatabanken. Besøkt 13. desember 2020.
- ^«Fremmedartslista Rødhyll Sambucus racemosa». Artsdatabanken. Besøkt 13. desember 2020.
- ^abLid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red.Norsk flora (på Nynorsk) (7 utg.).Otta: Det norske samlaget. s. 1150, 1156 og 1158.ISBN 82-521-6029-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^abcdefghij«Sambucus L. Publisert på internett».World Flora Online. 18. april 2022. Besøkt 6. oktober 2023.
- ^abcdefghHøeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984).Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (på norsk).Oslo,Norge: Det beste. s. 160–161.ISBN 82-7010-156-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^abFrohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005).Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (på engelsk).Oregon,USA: Timber Press Inc. s. 126-128.ISBN 0-88192-750-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^abcdefgBurrows, G. E., Tyrl, R. J. (29. januar 2013).Toxic Plants of North America. Storbritannia: Wiley. s. 11–14.ISBN 9780813820347. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^abGrant, Elizabeth (2016).«Attempted Quantification of the Cyanogenic Glycosides Prunasin and Sambunigrin in the Sambucus L. (Elderberry)» (389). Honors College.
- ^Grindeland, John Magne.«Rødhyll».Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 6. oktober 2023.
- ^Grindeland, John Magne.«Svarthyll».Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 6. oktober 2023.
- ^abSenica Mateja, m. fl. (2016). «Processed elderberry (Sambucus nigra L.) products: A beneficial or harmful food alternative?».LWT - Food Science and Technology. 72: 182–188.ISSN 0023-6438.doi:10.1016/j.lwt.2016.04.056.
- ^Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (1998). Elven, Reidar, red.Norsk flora (på Nynorsk) (6 utg.).Gjøvik: Det norske samlaget 1994. s. 568.ISBN 82-521-3754-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red.Norsk flora (på Nynorsk) (7 utg.).Otta: Det norske samlaget. s. 727.ISBN 82-521-6029-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^Elven, Reidar (2007).«Elven, R. 2007. Bakgrunn for endringer i Lids flora 2005.»(PDF).Blyttia. 65 (3): 176.
