Hyener er eiendommeligerovpattedyr med en karakteristisk stor forkropp med lange fremreekstremiteter, en relativt lang og muskuløsnakke og en sterkt nedadlutenderygglinje, og en heller spinkelbakkropp med ganske korte ekstremiteter. Artene varierer noe i størrelse og utseende, men de minner mest om en blanding avafrikansk villhund (Lycaon pictus),fossa (Cryptoprocta ferox) ogbrunbjørn (Ursus arctos).
Den artslinjen som førte fram til hyenene oppsto trolig for omkring 25–29 millioner år siden[2][3], da linjen delte seg fra den som fører til blant annetmungofamilien (Herpestidae) oggassiske snikekatter (Eupleridae).[1] De første hyenene oppsto imidlertid først mange millioner år senere.
Det eldste bevis man har for hyener stammer fraFrankrike og dateres cirka 18 millioner år tilbake i tid, til tidligmiocen.[4] Det er imidlertid også funnet bevis for hyener iKina, som er nesten like gamle.[4] Forskerne tar dette som bevis for at denne familien må har spredt seg raskt iEurasia.[4] Fra Afrika er det eldste beviser omkring 14 millioner år gammelt. KunChasmaporthetes er kjent fraNord-Amerika og ingen fraSør-Amerika.
Hyeneamilien har opp gjennom tiden bestått av omkring 100[4] arter, fordelt i en rekke slekter.[3] Til de utdødde slektene regnes blant annetProtictitherium (6 arter kjent), de hundelignende slekteneIctitherium (6 arter kjent) ogChasmaporthetes (7 arter kjent), samt de beinknusende slekteneAdcrocuta ogPachycrocuta (2 arter kjent).[4]
Den nå utdøddehulehyenen (C. c. spelaea) blir vanligvis regnet som en underart av flekkhyene (C. crocuta), men noen regner den også som en egen art (C. spelaea). Den fantes opprinnelig nord tilDe britiske øyer.
Blant de nålevende artene regner noen med tounderfamilier og fireslekter, med én art i hver.[3] Zhou, Wang & Ma (2017) regner tre slekter og fire arter, hvorav to av slektene ersøstergrupper med én art hver og de to siste artene ersøsterarter i slektenHyaena.[1]
Hyener har en kroppslengde (snutespiss–halerot) på mellom 56 og 160 cm, hvortil halen kommer i tillegg med20–40 cm. Skulderhøyden ligger mellom 45 og 81 cm. mins er jordulven, som normalt veier omkring8–14 kg. De andre artene veier normalt mellom 26 og 55 kg, selv om flekkhyener kan bli betydelig større. Ifølge Holekamp & Kolowski (2009) har enkeltindivider veid opp mot 86 kg.[5] Blant flekkhyenene blir hunnene normalt omkring 10 % større enn hannene, mens det er liten eller ingenkjønnsdimorfisme mellom kjønnene for de tre andre artene.
Hyener ertågjengere, normalt med fire tær på hver fot (jordulv har fem på frambena), med en karakteristisk og usedvanlig kraftig forkropp, som er betydelig høyere enn lendepartiet. Dette gir disse dyrene en bakoverskrånende rygglinje og et litt klumset og mindre estetisk visuelt uttrykk, men dette er smidige og hurtige rovpattedyr som kan nå oppimot 60 km/t over en distanse på hele 5 km. Det bjørnelignendehodet har et bredt og forholdsvis moderatsnuteparti, og de tre store artene har usedvanlig kraftigekjever og velutviklakinntenner, som kan knuse bein. Jordulven, som mangler det kraftfulle kjevepartiet til de andre artene og har28–32 tenner(3/3, 1/1, 3/2–1, 1/1–2), mens de store artene har 34 tenner(3/3, 1/1, 4/3, 1/1).[4] Artene veier fra 10 til 80 kg, en sjelden gang også mer.[4]
Med unntak avflekkhyene, som lever og tidvis jager i flokk, er de andre stort sett solitæreåtseletere og jegere. Mange oppfatter alle hyenene som åtseletere, men flekkhyener jakter og nedleggerbyttedyr i større grad enn de eter åtsler, og de er i stand til nedlegge store byttedyr, på opp mot150–200 kg og mer.[4]Stripehyene ogbrunhyene kan danne små familieklaner, men de jakter på mat alene og er primærtomnivore åtseletere. Disse tre artene kalles ogsåbeinknuserhyener i et samlebegrep, fordi artene også evner å knuse og fortære bein. Den fjerde arten,jordulven, er nærmest en solitær og høyt spesialiserttermitteter, uten beinknusende evner.
Alle artene har svært godt utvikletluktesans oghørsel. Det setter de tre største artene i stand til oppdage at andre rovdyr har nedlagt et bytte, på ganske stor avstand. Og hyener går ikke av veien for å stjele fra andre, det være seg fra en flokk medafrikanske villhunder, engepard,leopard eller en håndfullløver. Det hender imidlertid oftere at hyener taper et bytte til løver enn omvendt. Også villhunder vil av og til ta opp kampen om byttet med hyenene, spesielt når de er tallmessig overlegne. I motsetning til andre afrikanske rovdyr så er hyenerdurofager, som kan knuse knokler og spisemargen.[12] De eter med andre ord opp det meste.
Parring er ikke begrenset til et særskilt tidsrom på året, men den henger gjerne sammen med tilgangen på mat. Hunnen er drektig i 60–110 dager (artsavhengig) og føder typisk 2–4 unger. I den første tiden blir ungene i eller ved hiet. Flekk- og brunhyener samler gjerne unger fra flere hunner i klanen i samme hi. Hos jordulven er hannen «barnevakt».
IPhysiologus, som var en tidig kristen didaktisk bok om dyresymbolikk, ble det skrevet at hyener kunne skifte kjønn og jamføres med mennesker som benyttet seg av bedrageri. I denne sammenheng nevnes, i antisemitisk hensikt, jøder som først dyrket den sanne Gud og som siden begynte å tilbe avguder.[13] I flere andrebestiarier finner man det samme.
^abcdZhou Y, Wang S-R, Ma J-Z (2017) Comprehensive species set revealing the phylogeny and biogeography of Feliformia (Mammalia, Carnivora) based on mitochondrial DNA.PLoS ONE12(3): e0174902. doi:10.1371/journal.pone.0174902
^Werdelin, L., Solounias, N., 1991. The Hyaenidae: Taxonomy, systematics and evolution. Fossils and Strata 30, 1–104.
^Kay E. Holekamp, Joseph M. Kolowski: Family Hyaenidae (Hyenas). In: Don E. Wilson, Russell A. Mittermeier (red.): Carnivores. Handbook of the Mammals of the World. Volum 1, p. 234–261. Lynx Edicions, Barcelona 2009,ISBN 978-84-96553-49-1
^Yoder, AD; Burns, A.D.; Zehr, M.M.; Delefosse, S.; Veron, T.; Goodman, G.; Flynn, S.M. (2003).Single origin of Malagasy Carnivora from an African ancestor (PDF).Nature421 (6924): 734–737.doi:10.1038/nature01303.PMID 12610623.
^Young, T.P. and Evans, M.R. 1993. Alpine vertebrates of Mount Kenya, with particular notes on the rock hyrax.Journal of the East Africa Natural History Society and National Museum82(202): 55-79.
.jpg)
_new.jpg)
_(proteles_cristatus).jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
