Hundefamilien (Canidae), som kalthundedyr er en meget suksessrikfamilie innenrovpattedyr. I forhold til de fleste andre rovdyrfamiliene er hundeyrene langbeinte og langsnutede. De er allekjøttetere med innslag avaltetere. Hundefamilien oppsto trolig som gruppe ieocen-epoken, for om lag 40millionerår siden. En studie, publisert i det renommeret vitenskapelige tidsskriftetMolecular Phylogenetics and Evolution i mars 2010, som tar for seg hele ordenenCarnivora (rovpattedyr) konkluderer med, atAiluridae ersøstergruppen til Canidae (hundefamilien)[1]
Hundedyrene deles ofte inn i de to distinkte delgruppenerevelignende canider (Vulpini) oghundelignende canider (Canini), som tilsammen består av 13slekter og 37 nålevendearter. I tillegg kommercozumel-grårev, som nylig ble oppdaget, men kan være utdødd og fortsatt ikke er beskrevet, ogfalklandsulv, som er utdødd. Falklandsulven er klassifisert i en egen slekt (den 14.) som døde ut sammen med arten.
Fossile funn bekrefter at hundefamilien oppsto sent ieocen-epoken, noe som gjør den til den eldste rovpattedyrfamilien vi kjenner til. Familien hadde tre samtidige linjer, representert ved underfamilieneHesperocyoninae (forhistoriskearkaiske urhunder),Borophaginae (forhistoriskehyenoide urhunder), og Caninae (moderne hunder). Både Hesperocyoninae og Borophaginae er for lengst utdødd.
Hesperocyoninae var en gruppe arkaiske urhunder som oppsto og ble iNord-Amerika, der de døde ut for omkring 15 millioner år siden. De så ut som en blanding mellomrødrev ogrøyskatt og kunne klatre itrær. Det eldste kjente medlemmet i denne gruppen som er kjent varHesperocyon gregarius. Denne caniden levde i Nord-Amerika ioligocen. Man antar at denne arten, som var på størrelse med en liten rev, ga opphav til alle andre arter i gruppen av canider. Hesperocyoninae besto av små arter på størresle medkitrev. Dietten besto trolig av småvertebrater og plantemateriale. Man antar også at alle kunne klatre i trær. Gruppen var ellers kjennetegnet gjennom en begynnende bendannelse i midtøregangen og forlengede lemmer. Fra grenenCormocyon (tidl. kjent somNothocyon) oppstoTomarctus, som i sin tid ga opphav til Borophaginae, en sideform til Caninae. Samtidig gaLeptocyon opphav til Caninae. Det var altså her Hesperocyoninae ble separert i de to linjene Borophaginae og Caninae.
Borophaginae (også kaltbeinknusende urhunder) eksisterte for 34 millioner år siden og både oppsto og forble i Nord-Amerika, som Hesperocyoninae gjorde. Til å begynne med var disse hundene revelignende i størrelse, men etter hvert som tiden gikk ble artene betydelig større enn de moderne canidene. Utseedet minnet trolig en blanding mellomhyener og hunder. De har derfor også blitt kalthyenoide urhunder. Gruppen inneholdt blant annet den største caniden som noen gang har levd;Epicyon haydeni, som fysisk var på størrelse med enbrunbjørn, men kroppslig lignet mer på enulv. Fossile skjelettrester antyder at den målte omkring 225 cm i skulderhøyde og hadde en kroppslengde på ca. 350 cm fra snutespiss til halerot. Den ville således fått en velvoksensibirtiger til å se liten ut, fordi skulderhøyden var betydelig større i forhold til kroppslengden enn hos de store kattedyrene. Selv en liten art somE. saevus ville vært enorm i dagens målestokk, trolig med en skulderhøyde på nærmere 125 cm. Individene i denne gruppen var ellers kjennetegnet av sine svært store og meget kraftige kjever. Borophaginae døde ut med slekten erOsteoborus for omkring 1,5 millioner år siden.[2]
Borophaginae (†)
Aelurodon (levde for 16-12 millioner år siden) (†)
Archaeocyon (levde for 32 millioner år siden) (†)
Borophagus (levde for 12-5 millioner år siden) (†)
Cynarctoides (levde for 30-18 millioner år siden) (†)
Cynarctus (levde for 16-12 millioner år siden) (†)
Epicyon (levde for 12-10 millioner år siden) (†)
Eulopocyon (levde for 18-16 millioner år siden) (†)
Metatorctus (levde for 19-16 millioner år siden) (†)
Microtorctus (levde for 18 millioner år siden) (†)
Osteoborus (levde for 8-1,5 millioner år siden) (†)
Otarocyon (levde for 34-30 millioner år siden) (†)
Oxetocyon (levde for 32 millioner år siden) (†)
Paracynarctus (levde for 19-16 millioner år siden) (†)
Paratorctus (levde for 16-13 millioner år siden) (†)
Phlaocyon (levde for 30-19 millioner år siden) (†)
Caninae var den siste av de tre underfamiliene som oppsto (trolig fraLeptocyon), og det var denne gruppen som etter hvert ga opphav til de canidene som lever i dag. Gruppen eksisterte samtidig med de to andre gruppene, men den blomstret først opp for omkring 15 millioner år siden, omtrent samtidig med at Hesperocyoninae døde ut og Borophaginae begynte å forsvinne. Gruppen utviklet seg fraLeptocyon i Nord-Amerika fram til for ca. 7-6 millioner år siden, da den spredte seg tilAsia viaBeringstredet. Et av de eldste medlemmene i denne gruppen var slektenEucyon (†), som eksisterte for ca. 11–4 millioner år siden. Den regnes av de fleste somprogenitor for de hundelignende canidene. Rev- og hundelignende canider skilte nemlig lag for omkring 11-7 millioner år siden.
De første revelignende canidene (Vulpini, herunder ogsåOtocyon ogUrocyon) oppsto i pliocen (for omkring 8-5 millioner år siden). Det hersker således en viss forvirring omkring hvorvidtOtocyon ogUrocyon er to slekter eller to gruppe som bør klassifiseres som en egen overslekter (på linje med Vulpini). Alle linjene startet imidlertid fraH. gregarius, men mensOtocyon ogUrocyon ser ut til å ha blitt iAmerika spredte den tredje linjen (Vulpus) seg tilEurasia.
Dette skjedde altså mens canider ogfelider fortsatt sto meget nær en felles stamfar. Men fordi det ikke eksisterer mykvevsprøver fra deres felles forfar, er det umulig å si noe konkret om hvorvidt dette har en genetisk sammenheng med revens og kattens slisselignendepupiller å gjøre. Rever ogkatter deler også andre fellestrekk, som for eksempel at begge har en tendens til leke med byttet før det drepes og spises. Begge krummer også ryggen og stritter med pelshårene når de blir truet. Den eldste nålevende revearten i Amerika er såledesgrårev (Urocyon cinereoargenteus), som altså fortsatt klatrer i tær, ogbushhund (Otocyon megalotis), som fortsatt volder et stor problem med hensyn til klassifisering.Rødrev (Vulpes vulpes) ogfjellrev (Alopex lagopus) oppsto først ipleistocen.
De hundelignende canidene (Canini) oppsto på midten avmiocen (23–5 millioner år siden) fra overgangsformenEucyon, som også har sitt opphav fraH. gregarius, etter at denne forlot Nord-Amerika og vandret vestover via Beringstredet til Asia for omkring 10-5 millioner år siden.Eucyon besto av små revelignende canider. Den eldste arten man kjenner til erEucyon davisi. Fossiler av denne arten er datert ca. 8,3 millioner år tilbake i tid. Den kan således være de moderne hundenes progenitor, men flere andre arter er også kjent fra denne slekten. Blant annetE. minor,E. zhoui,E. monticinensis, ogE. odessanus. Nylig[3] ble det også oppdaget en hittil ukjent art iMongolia. Den har foreløpig fått det vitenskapelige navnetE. marinae sp. nov. og har blitt datert tilpliocen.
Fra Asia har så de hundelignende canidene spredt seg til andre deler av verden, herunder tilAfrika og tilbake til Nord-Amerika og videre sørover på dettekontinentet. Dette er trolig forklaringen på at det finnes ulv både i Nord-Amerika ogEurasia. For om lag 5 000–6 000 år siden spredte den seg også tilOseania, derdingo er eneste naturlige representant i denne familien. Denne spredningen må trolig sees i sammenheng med de folkevandringene som fant sted i området på den tiden.
Det mest karakteristiske trekket med disse dyrenesskjelett, sammenlignet med andre rovpattedyr, er lemmenes lengde i forhold til kroppens størrelse. De fleste står langstrakt oppreist på halvstive bein som ender i fire velutvikledelabber som har tykkepoter (tråputer) på undersiden, Hver av framlabbene er utstyrt med enten fire eller femtær, mens hver baklabb alltid er utrustet med fire tær. Tærne er utstyrt medklør som ikke kan trekkes inn. Disse dyra går faktisk på tærne og kalles derfortågjengere. Tærne har blitt spesielt tilpasset foten for å motstå trykkbelastningen når de løper.
Dyr i hundefamilien har også etsnuteparti som stikker fram fra ansiktet, men det kan variere i lengde og form. Hos de fleste artene erluktesansen godt utviklet, menssyn oghørsel kan variere mer i utviklingsgrad. De har endental utrustning som består av 3/3 (fortenner), 1/1 (hjørnetann), 4/4 (premolarer), 1-2/2-3 (molarer) = 38-42 tenner. Fjerde premolar i overkjeven og første molar i underkjeven er forstørret og danner et effektivt kutteredskap og er kjent somrovtenner. Medlemmer i slektenOtocyon kan ha ekstramolarer. Disse er store, men ikke spesialiserte.
Hundedyr bruker syn, lukt og hørsel når dejakter på byttedyr, med en relativ betydning av hver sans avhengig av individuelle arter og livsmønster. God hørsel er viktigst for de sosiale artene, som gjerne kommuniserer seg imellom over avstand med ulike hvin, hyl, bjeff og knurrelyder. Synet har størst betydning i siste fase av jakten og når dyrene kommuniserer medkroppsspråk på visuell avstand. Luktesansen er betydningsfull for alle artene, til å finne og spore byttedyr, men den utnyttes i varierende grad. Likeledes er luktesansen betydningsfull i artenes måte å kommunisere på, fordi disse dyra bruker ulike former for markeringer til å markere etrevir, som i varierende grad (avhengig av art) forsvares.
Ville dyr i hundefamilien yngler stort sett bare én gang omåret, helst tilpassetårstiden oghabitatet der de lever.Brunsttiden setter gjerne inn på vårparten eller forsommeren, når tilgangen på mat er størst. Brunsten påvirkes som regel av skiftninger i lys og varme, og selve paringsakten foregår som regel over noendager.Drektighetstiden varierer fra 52 til 80 dager, avhengig av art. Tispa føder gjerne et kull bestående av 1-16 valper, som er blinde den første tiden etter fødselen. De vil ikke være i stand til å jakte selv før etter noenuker eller fleremåneder, avhengig av art.
Canidene er meraltetende en andre rovpattedyr, men primært kan man kalle disse artene for mellomstorekjøttetere.
De største artene er gjerne mer sosiale enn de mindre. Disse dannerflokker, med et strengt sosialt hierarki og paringssystem. Flokken ledes av en såkaltalfa, den mestdominante hannen i flokken. Alfahannen velger seg ei tispe, som noen kalleralfatispe, som han parer seg med. Disse holder gjerne sammen livet ut. Mange har derfor valgt å kalle dem etalfapar, men i realiteten er den kun hannen som er alfa og bestemmer. Om alfaen dør går derfor flokken i oppløsning. Hunndyrene kallestisper, mens avkommet kallesvalper.
Mange av artene er relativt hurtige løpere, men generelt må gruppen kalles mer utholdende og tilpasset langdistanseløping enn høy fart. Som sådan kan de forfølge et bytte og trette det ut før det nedlegges. Det gjøres normalt gjennom et bitt i nakkegropen og en takling, slik at byttet faller omkull. Deretter følger voldsomme rystelser som kan dislokere byttets nakke. Større bytter angripes også gjerne voldsomt i den myke mageregionen når det angripes, noe som ofte fører til at dyret dør avsjokk.
Flere av artene står påIUCNs rødliste overtrua arter.Darwins rev,grå øyrev ogrødulv erkritisk utrydningstruet.Etiopisk ulv,afrikansk villhund ogasiatisk villhund ersterkt truet av utryddelse. I tillegg kan hver av artene eksistere gjennomunderarter,raser ogvarieteter som også i en eller annen grad er truet, enten internasjonalt, nasjonalt eller regionalt. Mange av artene er imidlertid ogsålivskraftige, faktisk i så stor grad at flere må beskattes hardt for at bestandene ikke skal bli for store.[4]
Klassifisering innenfor denne familien er omfattende og komplisert. Man må derfor regne med at det kan bli endringer, dersom moderne forskning avslører nye ting. To av artene, mårhund ogørehund, er genetisk svært vanskelige å plassere isystematikken, men ogsågrårevslekten volder forskerne problemer med hensyn til plasseringen. Noen velger derfor å skille disse ut i en egen gruppe med basale individer innenfor denne systematikken. Wayne[5] har valgt å kalle denne gruppen forandre canider, fordi antallet diploidekromosomer ikke passer inn med denanatomiske ogmorfologiske plasseringen disse dyrene har i dag. Plasseringen til nå har gått på tvers av grupperingene forrevelignende- oghundelignende canider. Også noen andre arter kan være problematiske å plassere, for eksempelfennek.
Tamhunder (Canis lupus familiaris) er ikke en art, men en underart avulv, som hører til i slektenCanis. Der finner du mer informasjon om både ulven ogtamhundrasene.
Castelló, José R.Canids of the World: Wolves, Wild Dogs, Foxes, Jackals, Coyotes, and Their Relatives. Princeton University Press, 2018.ISBN 978-0-691-18372-5
.jpg)
