Hulveier, også kalthulveger, er gamle veifar som har fått sin forsenkede U-form fraerosjon av lang tids ferdsel av folk oghester.[1] Hulveier er kjent over heleEuropa, og enkelte er fortsatt i bruk.
Hulveier var vanlige før hjulkjøretøyenes tid. Frakt av last på hulvei skjedde gjerne ved hjelp avkløv ellerslep, og vinterstid medslede. Over tid ga slitasjen fra ferdselen et veifar med en tydelig U-profil. Når veifaret ble for dypt og gjørmete av slitasje, flyttet man gjerne ferdselen noen meter til siden. Slik kan man finne en rekke parallelle hulveier som har blitt dannet over lang tid.[2] Det ligger ofte kulturminner somhustufter,gravfelter,varp og andre veimerker langs disse ferdselsårene.
Hulveier var ofte i bruk over et langt tidsrom og kan være svært gamle. De kan sjelden dateres direkte, men kan i en del tilfeller knyttes til daterte kulturminner som ligger ved veifaret.
Derjordsmonnet er dypt nok, vil slike hulveier over tid kunne bli så dype at selv reisende til hest eller med vogner ikke vil være synlige over kanten på hulveien. Hulveier som er så dype at reisende er helt skjult er først og fremst et fenomen man kjenner fra fastlands-Europa og England. I Norge er jordsmonnet de fleste steder ikke dypt nok eller av en beskaffenhet som gir så dype hulveier.
Det største hulveiskomplekset iØstfold viste tett trafikk ioldtiden ned motVisterflo iTune, trolig for å unngåSarpsfossen. Dessverre er dette hulveiskomplekset nå rasert. Et annet er påvist ved Kjellandsvik påJeløy vedMoss.[3]
En hulvei av ukjent opprinnelse, trolig svært gammel, går mellom sundstedet vedHokksund og gården Øvre Hoen, trolig har den gått videre til andre gårder.[4]
I årene 1998–2000 gjennomførteVestfold fylkeskommune, med støtte fraStatens vegvesen,Norsk vegmuseum ogKulturhistorisk museum, et pionerprosjekt om hulveier i Vestfold, ledet av arkeologenTerje Gansum. Prosjektet skulle finne svar på hvor gamle hulveiene i Vestfold kan være, hvordan hulveier best kan studeres, og hvordan vi skal ta vare på dem. Prosjektet resulterte blant annet i boken «Hulveger – fragmenter av fortidens ferdsel», som er fritt tilgjengelig på nett.