| Hrosvit | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 935 Stamhertugdømmet Sachsen | ||
| Død | 968 Bad Gandersheim[1] | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker, hagiograf,lyriker,skribent, kanonisse | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Østfrankerriket | ||
Hrosvit, på moderne tyskRoswitha, også kjent som Hrotsvit og Hroswitha av Gandersheim, (født ca.935, død ca. 1002) var entysk kantonesse ibenediktinerordenen som også skrevdrama ogpoesi. Hun bodde og arbeidet i Bad Gandersheim[2] iHarzen i dagensNiedersachsen. Hun skrev pålatin og regnes av noen som den første vesteuropeiske dramaforfatteren etterantikken.
Hrosvit ble født inn i en adelsfamilie iNord-Tyskland i en tid da læring ble oppmuntret av herskere somKarl den store ogOtto den store. En gang rundt år 955 ble hun tatt opp som nonne i benediktinerklosteret i Bad Gandersheim. Hennes verker viser godt kjennskap til ikke barekirkefedrene, men også til klassisk poesi, blant annetVergil,Horats,Ovid,Plautus ogTerents – det var sistnevnteskomedier hun tok som mønster for sine egne arbeider. Flere av hennes skuespill lånte motiver fra deapokryfe evangeliene.
Hennes verker utgjør en del avden ottonianskerenessanse.[3]
Det ettertiden vet om Hrosvits liv, stammer hovedsakelig fra det hun selv har opplyst. Hun var opplært iskolastiskfilosofi,matematikk,musikk,astronomi,Bibelen og latinske klassikere. Som kantonesse skulle hun avlegge løfte om lydighet ogkyskhet, men ikkefattigdomsløfte. Innenfor klosterlivets rammer kunne hun dyrke sine litterære interesser på en måte som få andre kvinner hadde mulighet for. Hun kalte segClamor Validus Gandersheimes, «Den sterke stemme fra Gandersheim», og skrev en rekkehelgenbiografier og helligelegender påvers om blant andre Gingulphus og Theophilus.
Fortellingen om Theophilus ble populær med sitt tidligeFaust-motiv. Den unge erkediakonens skuffelse over ikke å bli forfremmet til abbed får ham til å søke råd hos enjødisktrollmann som tar ham med til et møte meddjevelen. Theophilus fraskriver segGud, men angrer og berges avjomfru Maria. Hrosvit føyer til en biografi om Theophilus iDe Sophia rivis septeno fonte manantis.
Hun skrev også en syklus på sekskomedier inspirert avTerents. I forordet skrev hun at hennes arbeider ville bli likt av dem som var tiltrukket av sjangrens sjarm. Hrosvit holdt seg til kjærlighetshistorier somGallicanus, Dulcitius, Callimachus, Abraham, Paphnutius ogSapientia. Til en viss grad danner disse bindeledd mellom scenedramaet fra klassisk tid oghøymiddelalderensmirakel- og moralspill. Hun gikk senere tilbake til å skrive historiske og episke fortellinger, blant annet et langtheltedikt om Otto I,Carmen de gestis Oddonis I imperatoris, fullført i968.
Et manuskript med alle hennes verker unntattPrimorida kallesCodex Bayerische Staatsbibliothek Clm 14485, utarbeidet av flereskrivere i klosteret mot slutten av900-tallet eller begynnelsen av1000-tallet. Håndskriftet ble gjenfunnet av Conrad Celtis (1459-1508, tyskhumanist kjent som «erkehumantisten»)[4] i1493 eller1494 i Sankt Emmeram-klosteret iRegensburg og utgjør den første utgitte utgave, illustrert avAlbrecht Dürer.
Hennesskuespill handler om kristne kvinners vedholdende kyskhet, i kontrast til latinske portretter av kvinner som svake og emosjonelle. HennesPassio Sancti Pelagii er til ære formartyren Pelagius eller Pelayo avCordoba som ble holdt somgissel avmaurerne, og da det etter tre år ikke var betaltløsepenger for ham, tilbødemiren Abd al-Rahman 3. å løslate ham om han avsvergetkristendommen og blemuslim. Pelagio nektet og døde etter seks timerstortur.[5]
Hrosvit delte selv sine verker i tre:
En bok med åtte legender – med unntak avGangolf – pådaktylisk heksameter:
Hennes skuespill utgjør etkatolsk alternativ tilTerents. Disse komediene er merdialoger enndrama, og et middelaldereksempel på et lesedrama. Disse seks dialogene er på rimetprosa, med Terents' seks komedier som utgangspunkt; men i Hrosvits omskrivning går kyskhet og jomfruelighet seirende ut:[8]
Den tredje boken består av to historiske skrifter på latinsk heksameter:Gesta Ottonis (= Ottos gjerninger) om og tilOtto den store. Her opptrer også kvinnene i hans liv, slik somdronning Adelheid.Primordia coenobii Gandeshemensis er en historie om hennes klosterorden i årene846-919. Disse arbeidene er gått tapt.