Holstein (dansk:Holsten (uttales med lang e),nedertyskHolsteen) er et område i Nord-Tyskland, i delstatenSchleswig-Holstein.
EtterFolkevandringstiden iden tidlige middelalderen var Holstein grenseområde mellomNordalbingien (del avGamle Sachsen) på kysten avNordsjøen, områdene til den slaviske folkegruppawagrierne iWagrien som var en undergruppe underobodritere på kysten avØstersjøen, motdanene iJylland.
DaKarl den store erobret hele Gamle Sachsen rundt år800, garanterte han området nord forEider til danene gjennom traktaten iHeiligen av811 medHemming av Danmark og i tidlig middelalder ble Holstein delt igrevskapeneStormarn, Holstein ogDitmarsken.
.jpg)
På1100-tallet ble hele Holstein samlet som et grevskap (tysk:Grafschaft Holstein) under grevAdolf II av Holstein, men på slutten av samme århundre ble dette satt under press fra danskene og grev Adolf III av Holstein måtte i 1203 gi fra seg landet tilValdemar Seier. Etter Valdemar Seiers nederlag islaget ved Bornhøved i1227 ble Holstein igjen under grevenes besittelse, bortsett fra Ditmarsken, som ble en del avBremen.
Grevene av Holstein fikk etter hvert en stor innflytelse i Danmark, særlig iSlesvig, hvor de støttet hertugene når de var i konflikter med den danske kongen.
Utdypende artikkel:Hertugdømmet Holstein
Da den siste mannlige arvingen til grevskapet døde i 1459, ble det igangsatt forsøk på at de to landområdene skulle stå sammen overfor den danske tronen. 5. mars 1460 ble derforChristian I valgt av adelmennene i Slesvig og Holstein tilhertug avSlesvig oggreve avHolsten. Slik kom disse områdene ipersonalunion med Danmark. Christian (også kalt Christiern) var samtidig konge av Norge fra 1450.[1] Forutsetningen var at Christian måtte anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året.[trenger referanse]
Holstein ble i 1474 opphøyet til ethertugdømme (tysk:Herzogtum Holstein) av keiserFredrik III av Det tysk-romerske rike ved å gjøre Christian I til hertug av Holstein, som ble en del av dettysk-romerske rike som etriksumiddelbart område. Holstein beholdt denne statusen helt fram til oppløsningen avDet tysk-romerske rike i 1806. Regjeringsmakten ble gitt vedlenshyldning direkte tilkeiseren. Valget avhertug ellergreve skjedde pålandstingene som ble holdt vedBornhöved. Folkeforsamlingene på landstingene utviklet seg tilstenderforsamlinger, kaltlanddager.
Holstein hadde en særegen statsrettslig stilling ved at det var et len i det tyske keiserriket og samtidig var ipersonalunion med kongeriket Danmark.Christian II hadde bakgrunn fra Slesvig-Holstein og haddeplattysk som morsmål.[2]
På 1500-tallet ble Slesvig og Holstein del i en del direkte under den danske kongen (oldenborgerne), mens en del under den«gottorpske» gren av kongefamilien. I Slesvig var kongen hertug i et hertugdømme under den danske kongen, mens i Holstein var den danske kongen hertug under den tyske keiseren. Den gottorpske del var formelt len under den danske kongen, men fungerte etter hvert som en egen stat. Oldenborgerne og gottorperne ble fiender, og gottorperne var alliert med Sverige og var en slags trojansk hest innenfor oldenborgernes imperium. Etterden skånske krig fikk hertugen av Holstein-Gottorp tilbake fulle retter over besittelsene i Slesvig. Den danske kongen hevdet enerett på å holde festninger og militære styrker i hertugdømmene, og kongen skulle ifølge dette ha sin del av skatteinntektene. Den gottorpske hertug Christian Albrecht utfordret kongens enerett på dette området. I 1683 brukte den danske kongen militærmakt og okkuperte de gottorpske delene. Gottorperne søkte støtte hos Sverige og hos sine tyske forbundsfeller. På slutten av 1680-tallet var det en ny krise og den danske kongen måtte bøye av da gottorperne hadde fått England som alliert. Ved Altonaforliket 20. juni 1689 måtte den danske kongen oppgi den hertugelige delen av Slesvig og Christian Albrecht kunne gjeninnta rollen som hertug. I 1725 ble fronten skjerpet da gottorperne opprettet forbindelse med den russiske tsaren gjennom ekteskap og en gottorper ble tronfølger i Sverige. Ved langvarig diplomatisk arbeid overfor tsaren ble problemet løst og i 1773 gottorperne ble kjøpt ut av Slesvig og Holstein i en byttehandel.[3][4][5][6][1][7]:186
Den danske kongen av oldenborgdynastiet var fra 1460 også hertug av Holstein (formelt valgt). Personalunionen mellom Danmark og Slesvig og Holstein ble etablert ved Ribe-traktaten av 1460 (tysk:Vertrag von Ripen; dansk:Ribebrevet). Det var danskekongen som i 1773 sørget for at Holstein ble en administrativ enhet. Samtidig som Holstein var underlagt oldenborgerne, var Holstein nært knyttet til de tyske områdene sør for Elben.[8]
Da Christian I døde, ble regjeringsmakten nok en gang delt mellom sønneneHans ogFrederik. Det førte til delingen i1490, som fikk konsekvenser forSønderjylland. Fellesregjeringen opphørte i Slesvig etter1713, da dengottorpske del av Slesvig ble erobret av den danske kongen,Frederik IV, underden store nordiske krig. Dansk kontroll over Slesvig og Holstein ble stadfestet vedFreden i Frederiksborg.[9] Det er uklart om Holstein på 1600-1700-tallet hadde en selvstendig folkerettslig stilling.[10] Slesvig hadde fra gammelt vært et len under den danske krone, mens Holstein var tilsluttet den tysk-romerske rike. Den danske kongen var i Holstein keiserens lensmann som kunne holdes ansvarlig ved hoffretten iWien og ved rikskammerretten iWetzlar, dette hadde vesentlig betydning forenevoldskongens maktkamp med de mektige godseierne i Holstein.[11] Den danske kongen overtok i 1773 dengottorpske del av Holstein mot å avgi Oldenburg-Delmenhorst til gottorpene, og hele Holstein var med det under den danske kongen.[12][13]
Etterreformasjonen ble tysk bevart som kirkelig språk i Slesvig og Holstein.[7] I Holstein snakket de fleste tysk, mens i Slesvig snakket de fleste dansk.[14] I Holstein var tysk administrasjonsspråk og sentraladministrasjonen i København var tospråklig.[15] Den tysktalende befolkningen i Sør-Slesvig og i Holstein utgjorde en tredjedel av folkemengden i Danmark.[16]
I sin rolle som hertug av Holstein var den dansk-norske kongevasall under det tyske rike. Da dette ble oppløst i1806 innlemmet den danske kongen Holstein i Danmark. Etter Napoleonskrigene fra1815 var Holstein, og Frederik 6. som hertug av Holstein, tilsluttet dettyske forbund.[12][17][18] I1848 utbrøt åpent opprør, som ble slått ned itreårskrigen. Forsøk på å innføre en fellesforfatning for kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble stoppet av motstand fra de tyskdominerte stenderforsamlingene i Holstein og Slesvig (tyskSchleswig), som ønsket en sammenslutning av Schleswig og Holstein til en stat. Disse ble støttet avØsterrike ogPreussen, som erobret hertugdømmene i1864. Schleswig og Holstein ble i1867 forent tilprovinsen Schleswig-Holstein og innlemmet i kongeriket Preussen. Nordslesvig ble i1920 igjen dansk etterfolkeavstemmingen om Slesvig. Det øvrigeSchleswig-Holstein ble fra1946 en egen tysk delstat.
