Holocaust i Norge varfolkemordet pånorske jøder i det okkuperteNorge under andre verdenskrig. Av totalt rundt 2 100 jødiske personer ble over 770 deportert til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall jøder overlevde deportasjonen fra Norge. I alt døde over 760 i jødeforfølgelsene i Norge og det utgjorde over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen.

De første okkupasjonsårene var de antijødiske aksjonene i liten grad planmessige. Fra sommeren 1941 fikk jødeforfølgelsene et mer systematisk omfang, og i 1942 måtte alle jøder registrere seg. I oktober og november 1942 kom systematiske arrestasjoner av alle jøder i Norge, og fangene ble sendt tilAuschwitz, der de enten ble gasset i hjel eller arbeidet til døde, andre ble sendt tilSachsenhausen hvor de led samme skjebne. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av norsk politi med bistand avHirden ogGermanske-SS Norge. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av NS-regimet og i mange tilfeller solgt billig tilfrontkjempere og NS-medlemmer.

Rundt 60 prosent av de norske jødene overlevde krigen. De overlevende hadde i hovedsak flyktet til Sverige, særlig høsten 1942 da de systematiske massearrestasjonene begynte. Mange av jødene som kom seg til Sverige, tjenestegjorde i norske og allierte politi- og militæravdelinger senere i krigen.

Irettsoppgjøret etter krigens slutt varVidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap. Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Ingen norske politifolk ble dømt for slik medvirkning. Mange av jødene som overlevde slet med å få tilbakeført inndratte formuer og eiendeler. Dette fikk liten oppmerksomhet i norsk offentlighet i etterkrigstiden. EtterSkarpnesutvalgets rapport besluttetStortinget i 1998 å gi både kollektiv og individuell kompensasjon for de norske jødenes økonomiske tap. Den kollektive kompensasjonen førte blant annet til opprettelsen avSenter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Da Norge ble okkupert av tyske styrker våren 1940, var den jødiske befolkningen i landet på omkring 2100 personer.^[1][2] Mellom 300 og 400 av disse var flyktninger fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia og minst 770 ble deportert. Størstedelen av de deporterte (kvinner, barn og eldre menn) ble drept ved ankomst iAuschwitz, 264 menn ble ikke drept umiddelbart, men ble tildelt fangenummer og innregistert i leiren.^[3] Omkring 1300 flyktet fra Norge,^[4] lå i dekning, ble ikke internert eller ble holdt internert på norsk jord.HL-senteret ogBjarte Bruland oppgir 772 deporterte og 34 overlevende. De drepte utgjorde 30–40 prosent av den jødiske befolkningen i Norge.^[5][6] Bruland har opparbeidet en database over 2482 personer av jødisk herkomst i Norge under krigen. Av disse var 1500 registrert av myndighetene tidlig i 1942 og av disse ble 776 deportert (53 % av de registrert).^[7]

Blant de norske jødene var det også en del som hadde bakgrunn som flyktninger fra tidligerejødeforfølgelser i Øst-Europa.^[8] Bruland konkluderer med at 765 jøder døde i Auschwitz eller i Norge som følge av de antijødiske tiltakene,^[9] mens Mendelsohn konkluderer med minst 758 døde.^[10] Ved folketellingen i 1946 var det 559 medlemmer av det mosaiske trossamfunn i Norge.^[11]

*HistorikerenOskar Mendelsohn oppgir 32 overlevende medregnet Harry Meyer frakvarstadbåtene og seks engelske borgere.
**Kildene er uklare.

Kilder:^M)Mendelsohn (1987b)^B)Bruland (2012) Bruland^B2)(2018)^[7]O)Ottosen (1995)^S)Skarpnes-utvalget^[4]

Eidsvollsmennene hadde i 1814 med 94 mot 7 stemmer vedtatt at jøder ikke hadde adgang til Norge, og det var først i 1851 at grunnlovens såkaltejødeparagraf ble opphevet. De første årene med lovlig jødisk innvandring kom det svært få til landet. De som kom, var gjerne handelsmenn. I 1866 var det 25 registrerte jøder i Norge.^[14]Pogromer iDet russiske keiserriket satte rundt århundreskiftet fart på den jødiske innvandringen, men antallet norske jøder forble likevel relativt lite. I 1890 var det registrert 214 jødiske personer i Norge, og det kom i snitt 40 i året frem til 1900. Flesteparten slo seg ned iKristiania (Oslo), men det utviklet seg også et jødisk miljø iTrondheim. Resten av jødene var spredt rundt om i landet.^[15]

Det var østeuropeiske jøder som utgjorde hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet på denne tiden.^[12] For eksempel varMoritz Rabinowitz,Leif Wolfberg ogMoritz Nachtstern født i Øst-Europa, mensCharles Philipsons foreldre,familien Bodd,Robert Levins foreldre, ogKai Feinbergs besteforeldre var østeuropeiske innvandrere.

Det var tidlig på 1900-tallet fire jødiske menigheter i Oslo, og disse ble etter hvert konsolidert tilDet mosaiske trossamfund (DMT) ogDen israelittiske menighet (DIM). DMT var foretrukket av de etablerte jødiske miljøene som var i ferd med å bli en del av den norske middelklassen, mens DIM i større grad besto av nyankomne og fattigere jøder med bakgrunn fra Øst-Europa.^[16]

I Kristiania var det spesieltarbeiderklassestrøkeneHausmannskvartalene og nedreGrünerløkka som ble sentrum for det østeuropeiske jødiske miljøet; her lå ogsåDIMs synagoge.^[13] Fra 1885 var det i tillegg egenjødisk gravlund påSofienberg.^[17] I Trondheim var det områdetNerbyn som var blitt sentrum for det jødiske miljøet, med blant annet en rad med jødiske forretninger iBrattørgata. Det var her båtene fra Nord-Trøndelag kom inn til byen. Forretninger som var eid av jøder, var spesielt mye brukt av bygdefolk på handletur til byen.^[18]

Norge fikk enny fremmedlov i 1915. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etterførste verdenskrig, der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.^[19]

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.^[20]

Den russiske revolusjon og andre etterdønninger etter første verdenskrig bidro til å nøre opp under frykten for kommunismen i borgerlige miljøer. Anti-revolusjonære holdninger smeltet ofte sammen med antisemittiske holdninger til en forestilling om «bolsjevikjøden».^[21]

Generalstabens etterretningskontor ledet arbeidet med å overvåke venstreorienterte miljøer, og mange jøder i Norge ble mistenkt for å stå i forbindelse med de russiske kommunistene. Generalstaben så også påsionistbevegelsen som suspekt, og rapporterte til Kristiania-politiet i 1919 om hvordan sionistene til en og samme tid både arbeidet for «jødeverdensherredømme ved kapital» og for å «nedkjempe den bestående samfunnsordning ved hjelp av bolsjevismen, for så å proklamere Jøde-herredømmet».^[21]

Den borgerlige pressen drev regelrette antijødiske kampanjer i 1920-årene.Aftenposten skrev i 1924 at «vi oversvømmes av alle lands jøder, særlige russiske […]Osterhausgaten er fremtidens Ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten.» Da høyesterettsadvokatEivind Saxlund saksøkte kritikere av det antisemittiske kampskriftet «Jøder og Gojim»^[22] i 1923 fikk han støtte på lederplass iNationen; her skrev redaktørThorvald Aadahl at Saxlund «kjæmpet en racekamp» mot «[d]en store jødebevægelse som langsomt, men sikkert tar strupetak paa Europa».^[23][24] Holdninger som disse gikk gradvis av moten i norske borgerlige aviser, og utover i 1930-årene ble den antisemittiske retorikken betydelig nedtonet.^[25]

IfølgeBjørn Westlie var de antisemittiske holdningene så utbredt i Norge at nazistenes propaganda ikke hadde særlig betydning; for eksempel skrev lokalavisenNamdalen om «snyltende jødiske dollarkonger» og det katolske tidsskriftet St. Olav støttet «effektiv nasjonal opprensing i Europa».^[26]

Det norske fascistpartietNasjonal Samling (NS) ble stiftet i 1933. Det hadde fra begynnelsen av raseteorier i sitt idégrunnlag. Blant NS' medlemmer var det svært varierende grad av antisemittiske holdninger, og i NS' partiprogram fra 1934 var ikke jøder nevnt.^[27]

Ifølge Øystein Hetland (stipendiat vedHL-senteret) var ikke antisemittisme et dominerende trekk ved NS før krigen. Det forekom at medlemmer, somHans S. Jacobsen, brøt ut av partiet i frustrasjon over lite fokus på rase og religion. I NS-pressen var det innslag av antisemittisme, og fra 1935 ble det mer antijødisk retorikk fra NS, blant annet i regi av forfatterenHalldis Neegaard Østbye.Leo Trotskij var for NS den internasjonale jødebolsjevismen personlig, og partiet anså det som en stor seier da han ble utvist fra Norge etter først å ha fått asyl.^[27]

Adolf Hitler ble i januar 1933 rikskansler i Tyskland. Antijødiske tiltak ble innført blant annet i form av boikott av jødiske forretninger i 1933 ogNürnberglovene i 1935. Regimet ønsket å få flere jøder til å emigrere, og dette målet søkte de å nå blant annet ved å internere jøder ikonsentrasjonsleirer oggettoer.^[28][29]

MedKrystallnatten i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. Ulike grener av naziregimet, særligGestapo ogSicherheitsdienst (SD), hadde ulike syn i jødespørsmålet. Først i 1938 ble de antijødiske tiltakene mer samordnet. De tyske jødenes pass ble da stemplet medJ etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute.^[28][29]

Vold, økonomisk press og etter hvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland, etterAnschluss også fra Østerrike, til blant annetPalestina.^[30]Schutzstaffel (SS) samarbeidet medsionistiske organisasjoner om utvandring til Palestina. Utvandringssentralene ble ledet avAdolf Eichmann, og arbeidet ble intensivert etter Anschluss. Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70 000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17 000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.^[28]

Etter dentyske okkupasjonen av Polen ble den jødiske befolkningen der samlet og isolert i gettoer. Jøder ble også fordrevet fra Tyskland og Tsjekkoslovakia til Polen. Samtidig arbeidet Hitlers regime medplaner for å deportere jødene til Madagaskar.Warszawagettoen ble etablert i oktober 1940.

Før krigen hadde Hitler-regimet opprettet leirer for politiske fanger på tysk jord, blant annetDachau ogSachsenhausen. Senere ble blant annet krigsfanger, sigøynere og homofile holdt i disse leirene. Disse første leirene var ikkeutryddelsesleirer, slike kom først i stand under krigen i okkuperte områder i Øst-Europa.

Invasjonen av Sovjetunionen var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.^[31] PåWannsee-konferansen 20. januar 1942 ble samordning av den allerede påbegynte jødeutryddelsen diskutert. De tyske lederne bestemte der at tiltakene foreløpig ikke skulle gjelde for Norge.^[4]Adolf Eichmanns liste over jødisk befolkning i Europa omfattet også 1300 jøder i Norge (dette tallet var basert på folketellingen i 1930^[32]).

Fra det okkuperte Frankrike ble jøder deportert til Auschwitz fra 27. mars 1942.^[33] Fra den «frie sonen» som ble kontrollert avVichy-regimet, ble jøder deportert til den okkuperte delen av Frankrike fra august 1942. I det okkuperte Belgia ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942.^[34] De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943, men de flesteble reddet over til Sverige. IUngarn tiltok forfølgelsen av jødene underMiklós Horthy, og deportasjonene begynte i 1944 etter at tyske styrker tok kontroll over landet.

Det tyske regimets antijødiske agitasjon forble vag og generell også etter Krystallnatten: Jødedommen skulle «forsvinne» uten at dette ble konkretisert som massedrap. Dokumentet fra Wannsee-konferansen er også kamuflerende i ordbruken. Under krigen ble tyskere stilt for retten og henrettet for å ha spredd rykter om folkemord. SS-øverstkommanderendeHeinrich Himmler understreket overfor SS-ledere at det skulle ties om jødeutryddelsene.^[35]

Umiddelbart etterinvasjonen av Sovjetunionen begynte massakrer på den jødiske befolkningen i Litauen, Latvia, Hviterussland og Ukraina. Jødene ble skutt og begravet i massegraver. SS-dødsskvadroner (såkalteEinsatzgruppen) beveget seg bak Wehrmacht og hadde en sentral rolle i utryddelsen av jøder og andre «uønskede elementer». Norske frontkjempere iSS «Wiking» deltok trolig i massakrer blant annet i Ukraina og Russland.^[36][37] Massakrene foregikk til dels med bistand fra lokale kollaboratører. Det forekom også massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel med stokker. De ble oftest drept nær hjemstedet. I Litauen ble de fleste av landets jøder drept i løpet av sommeren og høsten 1941. Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941.^[30]

Drap av utviklingshemmede i «Aktion T4» pågikk fra 1939, og «aksjonen» tok etter hvert i bruk eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode.Christian Wirth ledet eutanasiaksjonen i Brandenburg og ble overført til Chełmno. Erfaringene ble sammen med en del av personalet fra T4 overført tilAksjon Reinhardt, som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polskeGeneralguvernementet.^[38]Leiren Chełmno (Kulmhof) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene iŁódź, og der blegassvogner tatt i bruk i stor skala.^[31]

Konsentrasjonsleiren Belzec var den første tillintetgjørelsesleiren i Generalguvernementet og var i drift fra mars 1942. I Belzec ble fangene drept i et gasskammer med eksos fra en dieselmotor, og likene ble begravet i massegraver. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus.^[30]Sobibór var i drift fra april 1942, og der ble det også brukt eksos i gasskamrene, men likene ble brent.

Den førsteAuschwitz-leiren var i drift som fangeleir fra 1940. Den første store fangetransporten dit var politiske fanger og polske motstandsfolk den 14. juni 1940. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der bleZyklon B tatt i bruk til avliving av fangene. IMajdanek ble også Zyklon B brukt i gasskamre som var klare i september 1942.

Det jødiske miljøet i Norge hadde reagert på utviklingen i Tyskland. Spesielt etterKrystallnatten i november 1938 oppfordret de norske politikere til å ta affære. Norske jøder startet Jødisk Hjelpeforening for å hjelpe jødiske flyktninger med å finansiere innreisen i Norge, og ogsåNansenhjelpen og ildsjeler somSigrid Helliesen Lund hjalp til med dette.^[39]

Initiativene for å hjelpe flyktninger lyktes ikke med å hjelpe spesielt mange til Norge.Johan Scharffenberg hadde allerede i 1936 foreslått å ta i mot 5000 jødiske flyktninger, uten at forslaget ble tatt på alvor i politiske miljøer.^[29] Jøder ble ikke regnet som politiske flyktninger, og i motsetning til sistnevnte gruppe ble jødene sjelden sluppet inn i landet. Både embetsverk og politimyndigheter opprettholdt en streng innvandringspolitikk for jøder: Justisdepartementet fastslo at «en invasjon av jøder må vi jo frabe oss», mens Fremmedpolitiet i Oslo var «redd det blir en jødekoloni her».^[40] I løpet av 1938 ble det flere flyktninger i Europa på grunn av tysk territoriell ekspansjon, tiltagende jødeforfølgelse i tysk-kontrollert område samt økende antisemittisme i Polen og Italia. Norske myndigheter prioriterte personer som flyktet på grunn av motstand mot naziregimet og disse politiske flyktningene fikk som regel oppholdstillatelse.^[29]

Jødisk Hjelpeforening forsøkte å omgå det strenge norske regelverket ved å invitere jødiske barn fra Wien på «feriekoloni» for så å søke permanent opphold for dem med henvisning til at forholdene var blitt verre i Østerrike. Etter mye frem og tilbake fikk barna bli, mot at norske jøder selv sørget for finansiering av alle kostnader knyttet til gruppen. Det var samtidig sterke krefter som ønsket slike grupper ut, og Justisdepartementet ved ekspedisjonssjefCarl Platou argumenterte mot å gi opphold til jødiske barn: «chansen for å brenne inne med barna er overveldende stor. […] disse barna [vil] efterhvert knyte slike forbindelser i Norge, at vi ikke blir kvitt dem.»^[41]

Ved den tyske invasjonen 9. april var det 300-400 jødiske flyktninger i Norge (Ellinor Major og Harald Skjønsberg oppgir 430 jødiske flyktninger, noe som var omtrent halvparten av alle flyktninger fra tysk-kontrollert område,^[29][42]Skarpnesutvalget oppgir «noe over 300»,Bjarte Bruland oppgir 400^[43]). Jon Fjalestad, leder for Arbeiderpartiets flyktningkontor, tok 9. april 1940 med seg flyktningregisteret fra Centralpasskontoret og grov det ned i nærheten av Magnor for at det ikke skulle falle i hendene på tyskerne.^[44]

Josef Berg kom fra Wien til i Norge i 1938. Georg Rechenberg forlot Østerrike i 1938 og kom til Norge samme år.^[45][46]Ruth Maier hadde flyktet fra Wien etter innlemmelsen i Tyskland, hun forsvant i Auschwitz. Ekteparet Felix og Edith Adler kom fra Wien i 1939, de kom seg til tryggheten i Sverige med hjelp fraHans Chr. Mamen.^[47]

Tolv tyske jøder som i aprildagene 1940 hadde flyktet fra Bergen til det fortsatt frie Molde, ble med skipet MS «Krysseren» (i marinens tjeneste) til Tromsø da Molde ble evakuert.^[48]Ludvig Paul Cohn flyktet fra Tyskland til Norge i 1938.Eugen Keil kom fra Tyskland i 1936.Max Tau (1897–1976) flyttet med hjelp fraTore Hamsun til Norge i 1938. Den tyske flyktningen Arthur (Israel) Rosenberg var bosatt i Son. Han forsvant etter å ha blitt deportert i mai 1942.^[49]

Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.^[50] Den tsjekkoslovakiske forretningsmannenRobert Weinstein var tilfeldigvis i Norge da Hitler okkuperte hjemlandet, og han ble da værende i Norge. Weinstein døde i Warszawa-gettoens ruiner i 1943.Berthold Epstein var også flyktning fra Tsjekkoslovakia og kom til Norge 15. mars 1940. Brødrene Fritz ogHans Lustig fikk visum som kvoteflyktninger fra Tsjekkoslovakia til Norge hvor de ankom i juni 1939. Moren Nora Lustig kom etter til Norge, hun ble drept i Auschwitz.Leo Eitinger, en venn av Nora Lustig, kom fra Tsjekkoslovakia til Norge i 1939. Tsjekkoslovakene Schütz og Stastny flyktet videre til Sverige etter okkupasjonen.^[51]Pavel Fraenkl kom til Norge fra Tsjekkoslovakia i januar 1940.^[52][53]

Flere av de tsjekkoslovakiske flyktningene flyttet fra Oslo tilLesjaskog i aprildagene 1940, blant andre Eitinger, Weinstein ogfamilien Eisler. Da de britiske styrkene trakk seg tilbake tilÅndalsnes forsøkte de uten hell å slutte seg til disse. En gruppe flyktninger fra Tsjekkoslovakia slo seg til påNesjestranda ved Molde (Eitinger, Weinstein, Eisler, Lustig).^[54]

Den tyske sosialdemokratiske pressemannenRichard Bernstein og hans kone Gisela hadde forlatt Tyskland etter Hitlers maktovertagelse og bosatt seg i Praha. De dro videre til Norge med Nansen-pass daTsjekkoslovakia brøt sammen i 1939, mens barna deres kom seg til Storbritannia og USA.^[55]

I april 1940 var det 2100 jøder i Norge, hvorav omkring 400 var flyktninger. Dette var den minste jødiske minoriteten i landene som ble okkupert av Tyskland.^[43] De norske jødene ble helt fra okkupasjonens begynnelse utsatt for en stadig økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. Allerede i maidagene i 1940 ble radioapparatene deres inndratt av den tyske okkupasjonsmakten,^[57] over ett år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. Beslaget ble gjort på grunnlag avTelegrafverkets liste over lisensbetalere.^[58] Ifølge journalistenArvid Bryne var det norske myndigheter som foretok selve beslagleggelsen, ved det norske politiet, etter lister utarbeidet av Telegrafverket. Politimester Welhaven i Oslo ledet aksjonen, og fikk i etterkant en reprimande avAdministrasjonsrådet, fordi han hadde utført ordren så raskt, uten å konsultere rådet.^[59]

Overgrep som arrestasjoner av enkeltpersoner, yrkesforbud for leger og sakførere, merking av forretninger med skilt pålydende «Jüdisches Geschäft» («Jødeforretning») og beslaglegging av jødiske firmaer pågikk fra sommeren 1940.^[60]

«For å nå sine mål anser jødene alle midler tillatt. Det dannes foreninger og sammenslutninger av internasjonal rekkevidde, f. eks.frimureriet,Odd-Fellow,Rotary,Oxford o. s. v. (...) Mange av de godtroendegojim som står i disse foreninger vet ikke at de bare er brikker i jødeneskabalistiske spill, at de bare er redskaper i jødenes kamp for å erobreverdensherredømmet. (...) Litt efter litt og umerkelig gjennemsyres de så av jødementaliteten og blir selvåndelige jøder. (...) Slik blir tilsist hele samfunnet gjennemsyret. (...) Det er til syvende og sist gullet,mammon,egoismen som er jødenes viktigste kampmiddel til å erobre verden.»

FraNasjonal Samlings pressebyråNATs artikkel «Jødene står bak» iFinnmarken utgitt i Vardø 14. januar 1942^[61][62]

Allerede i juni 1941 ble mannlige jøder iNord-Norge internert. En del av de norske jødene som tidligere hadde flyktet til Sverige, kom tilbake sommeren 1940.^[63] NS-førerenVidkun Quisling mente på samme måte som toppledelsen i Tyskland at «jødeproblemet» måtte løses ved tvungen utvandring, ikke ved utryddelsesleirer. NS-ledelsen og okkupasjonsmakten ønsket ikke spontane aksjoner mot jødene i Norge, og etter at medlemmer avHirden i 1940-1941 hadde griset til butikker eid av jøder grep partiledelsen inn.^[64] Slike spontane aksjoner fra utålmodige personer eller fraksjoner i NS førte til mer motvilje mot NS.^[65]

I 1942 ble den antisemittiske propagandaen krassere. NS-pressen og partiledelsen viste under krigen en radikal antisemittisme, der fysisk fjerning av jødene fra landet ble oppfattet som eneste løsning på «jødeproblemet».^[64] Reichskommissariat noterte i januar 1942 at de ikke ønsket å utstede offisielle tiltak mot jødene i Norge, men ønsket å sjalte jødene ut fra statstjenesten og gjeninnføre jødeparagrafen.^[66]

Quisling-regjeringen hadde også gjeninnført den såkaltejødeparagrafen i mars 1942. Grunnlovens paragraf 2 (annet ledd) sa at «Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget», men var blitt opphevet i 1851. Quislings justisministerSverre Riisnæs var pådriver for gjeninnføringen, og arbeidet med endringen hadde begynt høsten 1941. Tysk press fikk fortgang i arbeidet, og gjeninnføringen ble den første anti-jødiske loven innført av Quisling etterstatsakten der han ble utnevnt til ministerpresident. Jødeparagrafen endret imidlertid ikke så mye i praksis, da en tyskforordning fra august 1940 allerede hadde nektet jøder å slippe inn i landet. Jødeparagrafen hadde likevel en viktig prinsipiell karakter for NS-regimet, og det ble mye brukt i propagandaen.^[68] Norske frontkjempere hadde i 1941–1942 vært vitne til og trolig medvirket i massakrer på jøder og andre i Sovjetunionen. Ifølge Hetland bidro de hjemkomne frontkjemperne trolig til en radikalisering av antisemittismen i NS.^[69] I det okkuperte Norge ble utviklingen i resten av Europa kjent blant annet gjennom den illegale avisenLondon-Nytt som 27. juni 1942 meldte at700 000 jøder var myrdet av nazistene i Polen. Den norske eksilavisenHåndslag (utgitt i Sverige, men også spredd i Norge) skrev i oktober 1942 om «den systematiske utryddelsespolitikken som Det tredje rike gjennom lang tid har drevet mot Europas jødiske befolkning».^[70]

I 1941 og første halvår 1942 ble de antijødiske tiltakene trappet nordenfjells. I Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland ble nesten alle jødiske forretninger beslaglagt av okkupasjonsmakten i regi avGerhard Flesch.^[65] Før massearrestasjonene i oktober og november 1942 regnet jødene i Norge med at de skulle elimineres enkeltvis ved å bli beskyldt for forseelser mot den tyske okkupasjonsmakten. IfølgeMarcus Levins notater var de norske jødene derfor ytterst forsiktige for å unngå arrestasjon.^[71]

Statistisk sentralbyrå (SSB) mottok 29. januar 1941 en forespørsel fraNS' statistiske kontor, som ba om en oversikt over antall jøder i de enkelte fylker og de enkelte byer. SSB svarte med tall fra folketellingen i 1930 og tidligere publiserte tall. I 1941 hadde NS' statistiske kontor laget register over «jødiske firmaer» og et «jødekartotek» var planlagt. I februar 1942 tok det tyske politiet initiativ til opprettelse av folkeregistre i alle kommuner (på denne tiden var det folkeregister bare i 42 bykommuner og 49 større landkommuner for tilsammen halvparten av landets befolkning), men disse var ikke operative før sent i 1942.^[73] Høsten 1941 ble jødisk eiendom registrert i stillhet av Justisdepartementet med bistand fra fylkesmennene.^[74]

10. januar 1942 ble det etter oppfordring eller ordre fraSicherheitspolizei (Sipo) iverksatt stempling av alle norske jøders pass med bokstaven «J» (kravet om stempling ble kunngjort 22. januar ifølgeHans Fredrik Dahl^[56], 20. januar ifølge HL-senteret^[72]). Stemplingen ble planlagt senhøstes 1941 etter atHeinrich Fehlis 10. oktober 1941 tok initiativ overfor politidepartementet. Etter en del brevveksling ble Fehlis og departementet enige om opplegget, blant annet at påbudet om stempling skulle fremstå som et tiltak fra NS-regimets side.^[75] 700 stempler med «J» ble bestilt i desember 1941.^[76] De som hadde minst tre «fulljødiske» besteforeldre, ble regnet som jøder. Stemplingen ble utført ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Det var straffbart å ikke møte opp til stempling, og de fleste jødene møtte opp. De som fikk passene stemplet, ble ført på liste.^[77]

Våren 1942 begynte en systematisk registrering og kartlegging av jødene.Politidepartementet beordret at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge» (ifølgeEspen Søbye var det trolig NS' statistiske kontor som tok initiativet til denne registreringen^[78]).NS' statistiske kontor, Politidepartementet og den stedlige politimester skulle arkivere hver sin kopi av skjemaet. Det kom inn 1419 utfylte skjemaer, de fleste i mars 1942.^[79][80] Det tyske politiet sikret seg medlemslistene hos de mosaiske menighetene i Oslo og Trondheim.^[58] Ordren om stempling og registrering var signertOliver Møystad, sjef for sikkerhetspolitiet.^[81][82] Spørreskjemaene viste at norske jøder jevnt over hadde liten formue, og politiets gjennomgang viste at knapt noen jøder hadde kriminelt rulleblad. Lederen for NS statistiske kontor mente dette viste at jødene hadde oppgitt upålitelige opplysninger. Noen få jøder var forutseende og unnlot å registrere.^[75] For eksempel bleBernhard Plesansky avvist av politimesteren da han møtte opp for å stemple passet.^[83]

På grunnlag av lister offentliggjort høsten 1942 og vinteren 1943 ansloOskar Mendelsohn at den jødiske befolkningen i Norge var på totalt 1520 personer, 100 flere enn de 1413 som fikk stemplet «J» i passet. Mendelsohn skrev at det per 9. april 1940 var omkring 1800 jøder i Norge.^[85]Mikal Sylten hadde fra 1925 publisert en oversikt med navn og adresse for antatte jøder i Norge. Syltens oversikt ble brukt av det tyske sikkerhetspolitiet, og han hjalp okkupasjonsmakten med kartotekføring av jøder i Norge.^[86] I et notat skrev departementet at Syltens bok var «interessant lesning», men ikke pålitelig nok som register.^[87] Både Quisling og Halldis Neegaard Østbye ønsket at norske jøder ikke skulle bæredavidsstjernen på klesdrakten som i Tyskland fordi slik stigmatisering var opprørende.^[84] IfølgeWilhelm Wagner fikk han instrukser sommeren 1942 om å løse «jødeproblemet» i tråd med Quisling-regjeringens ønsker. De antijødiske tiltakene i 1942 kom på initiativ delvis fra okkupasjonsmakten og delvis fra deres norske samarbeidspartnere i Nasjonal Samling. «J»-stempel i passene var et tysk tiltak.^[88]

I november 1942, etter de første massearrestasjonene, innførte Quisling-regimet registreringsplikt også for «halvjøder» og «kvartjøder». Regimet ga en frist på to uker til å registrere seg, regnet fra 17. november. Fulljøder ble definert som «minst 3 av rase fulljødiske besteforeldre», alle medlemmer av etmosaisk trossamfunn, og alle halv- eller kvartjøder gift med en fulljøde. Halvjøder var de som hadde «2 av rase fulljødiske besteforeldre» og kvartjøde de som hadde «1 av rase fulljødisk bestefar eller bestemor».^[89]

PolitimannenArne Hvam ble 22. oktober 1942 skutt og drept av grenselosenKarsten Løvestad på toget til Halden. Løvestad var på vei mot Sverige med ni jødiske flyktninger. Sammen med tre av flyktningene hoppet Løvestad av toget under fart etter Skjeberg, og en stor klappjakt ble satt i gang i Østfold. IfølgeMarte Michelet utløste dette en hevnlyst i det norske okkupasjonsregimet, noe som ledet til arrestasjonene 26. oktober.^[90]Bjarte Bruland mener at drapet på Arne Hvam ble brukt som påskudd for internering og deportering av jødene i Norge.^[6] 24. november 1942 noterte den norske delegasjonen i Stockholm: «Jødeforfølgelsene i Norge ville utvilsomt ha kommet selv om ikke drapet på Arne Hvam hadde funnet sted, blir det opplyst fra vel informert norsk hold. Drapet har imidlertid fremskyndet forfølgelsene og har vært et kjærkomment påskudd til å gi dem en slags bakgrunn.»^[91] NS-regimet fremstilte drapet på Hvam som et jødisk angrep på staten, og på «nyordningen» i Norge.^[92]Gunnar Jahn noterte i sin dagbok 27. oktober at drapet førte til skjerpet jødeforfølgelse.^[73]

NS-avisaFritt Folk forsvarte 27. oktober lov om inndragning av jøders formuer på bakgrunn av drapet på Halden-toget: «Den ytre foranledning til at dette skjer akkurat no, er det mord på en norsk politimann som med jødisk medvirkning nylig er øvet. Men foranstaltningene er på ingen måte å betrakte som noen slags hevnakt for det begåtte mord.»^[93] IfølgeRagnar Ulstein var det to flyktninger, Willy Schermann og Herman Feldmann, som hoppet av toget sammen med Løvestad. En del av de andre flyktningene om bord på toget gikk av på neste stasjon. Feldmann og Schermann ble anholdt dagen etter. Hermann Feldmanns foreldre ble et par dager seneredrept av grenseloser, hvorav den ene var Karsten Løvestads bror. Karsten Løvestad ble fanget 27. oktober og henrettet på Trandum 3. september 1943. Schermann og Herman Feldmann ble deportert til Auschwitz med«Gotenland» og henrettet ved skyting der 20. august 1943.^[94][95]

Massearrestasjonene skjedde i oktober og november 1942, men elleve jøder hadde blitt deportert enkeltvis før oktober 1942.^[71] Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 100 jøder i Norge. Omkring 770 jøder ble deportert fra Norge til tyske konsentrasjonsleirer, ifølge Mendelsohn. Bare 30 overlevde.HL-senteret ogBjarte Bruland oppgir 772 deporterte og 34 overlevende. De drepte utgjorde 30–40 prosent av den jødiske befolkningen i Norge. De fleste jøder som overlevde krigen, flyktet til Sverige.^[5][96] 230 jødiske familier ble helt utryddet. Blant de deporterte var 102 flyktninger fra kontinentet. Av disse overlevde omkring 14. Blant de øvrige deporterte overlevde omkring 2 prosent. Blant de drepte var omkring 160 statsløse. I tillegg ble ni personer skutt og drept i Norge, tomyrdet under flukt til Sverige, fire omkom i krigshandlinger, og seks døde etter det som antas å være selvmord. De yngste deporterte var født sommeren 1942. Mendelsohn oppgir totalt 758 døde medregnet selvmord, døde i krigshandlinger ogEphraim Wolff Koritzinsky som døde av kreft.^[97]

Moritz Rabinowitz ble etterlyst av okkupasjonsmakten 10. april 1940, og arrestert i desember samme år som en av de første jødene i Norge. Den tyske forfatterenEugen Lewin-Dorsch ble arrestert i mai 1941 og deportert. Han døde iMauthausen 2. oktober 1941 som den første jøden deportert fra Norge.Benjamin Bild ble arrestert i mars 1941 ved en streik påKjeller Flyfabrikk. Han døde iGross-Rosen konsentrasjonsleir 26. desember 1941. Abraham Filländer ble arrestert i september 1941, deportert i desember og drept 27. januar^[99] eller 7. mai 1942.^[100]

I januar 1942 ble Ernst Savosnick internert på Falstad som «gissel», og i mars ble Isidor Isaksen (formann i menigheten i Trondheim) også internert; begge ble torturert. Isidors brødre David og Wulf ble skutt av tyskerne i mars.^[101][102] I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene motenglandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum.^[103] Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken og:

«..dessuten er jeg prinsipielt enig i at de jøder som vi har i landet, må fjernes. Det er en svikt i vår rasestolthet og i ansvarskjenslen for vårt norske blod som førte til at vi lot jøder få innpass hos oss. Det bør være en selvfølgelig ting at vi no blir kvitt dem. Jeg husker Fischer, som sikkert på mange måter er et verdifullt menneske. Det er allikevel ikke det det må spørres om her, men linjen må trekkes konsekvent uten hensyn til det enkelte menneske.^[104]»

Isak, Paul ogRuben Ullmann ble deportert i mai 1942. Helene Strand Johansen og Miriam Kristiansen (begge født i Russland) forsvant i mai 1942 i Auschwitz som de første norske kvinnene.^[105]Josef Berg ble arrestert sommeren 1942 på grunn av politisk virksomhet.Leif Wolfberg ble arrestert våren 1942 og var på tvangsarbeid før han ble deportert.^[106] Arthur Rosenberg var tysk flyktning i Norge. Han ble deportert til Sachsenhausen 27. mai 1942 og forsvant etter å ha bli sendt mot Lublin 24. oktober 1942.^[107] I slutten av august 1942 ble helt uventet flere voksne menn blant dem som ferierte påNærsnes internert på Grini og mishandlet. De ble beskyldt for ulovlig virksomhet og spredning av nyheter. Blant dem var rabbiner Julius Samuel og andre tillitsmenn. De ble deportert 19. november før hovedtransporten en uke senere.^[108]

Jødiske menn (om lag ti personer) i Tromsø ble internert 18. juni 1941 påSydspissen fangeleir utenfor Tromsø få dager førden tyske innmarsjen i Sovjetunionen.^[2] I tillegg til jødene ble også over hundre andre i Nord-Norge arrestert, men de fleste ikke-jødiske ble raskt løslatt igjen.^[110] I Oslo ble på samme måte 50 jøder av russisk og baltisk herkomst internert da Tyskland invaderte Sovjetunionen.^[74]

Under unntakstilstanden iTrøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert. Disse ble ført tilFalstad konsentrasjonsleir, hvor hele gruppen ble mishandlet. Forholdene på Falstad forverret seg i mai 1942, da det kom nytt, ungt vaktmannskap, mange med erfaring fra Polen. Gestapos øverste leder i Trøndelag,Gerhard Flesch, uttalte at det ikke gjorde noe om «det daglig ble drept en jøde». I august ble vel 20 jødiske menn på Falstad sendt til Nord-Troms for å bygge snøskjermer langs riksveien, 21. november ble de sendt rett tilGrini fangeleir. Familiene til de internerte og de henrettede ble kastet ut av sine boliger og stuet sammen i et par leiligheter. Dette var det eneste forsøk på å plassere jødene i getto i Norge.^[111] Omkring 50 jøder fra Nord- og Midt-Norge ble holdt på Falstad frem til deportasjonen (noen ble henrettet i løpet av 1942).^[112] Jon Reitan, faglig leder på Falstadsenteret, skriver i doktorgradsprosjektet «Møter med Holocaust» at jødehatet til Flesch kan ha medvirket til at jødeforfølgelsene i Norge ble innledet i Trøndelag.^[113]

Det er uklart om deportasjonene skjedde etter initiativ fra Quisling og hans regjering.^[114] Det finnes ingen referat fra møter mellom okkupasjonsmakten og NS-regimet der «løsningen på jødeproblemet» ble diskutert. Et brev fra Halldis N. Østbye (som da ikke hadde noen formell posisjon) til Quisling 7. oktober viser at det på den tiden foregikk en diskusjon i ledersjiktet i NS om de norske jødenes skjebne.^[115] Lov om inndraging av jøders formuer (26. oktober) var undertegnet av ministerpresident Quisling, innenriksministerAlbert Viljam Hagelin, justisminister Sverre Riisnæs og kulturministerRolf Jørgen Fuglesang. Loven ble bekjentgjort i avisene 27. oktober.^[116] Ifølge Bruland er det ganske sikkert at initiativet til aksjonen ble tatt på tysk hold i Norge og at det ikke kom noen ordre fra Berlin.^[117]

Kriteriet for arrestasjonene 26. oktober var «J»-stempel i legitimasjonspapirene («fulljøder» eller «halvjøder» som samtidig var medlem av det mosaiske trossamfunn eller gift med jøde), og arrestasjonene ble planlagt etter de registreringene av norske jøder som politiet og NS hadde gjort. Quislings regjering vedtok 24. oktober en utvidelse av straffeloven, slik at internering hadde lovhjemmel som et «sikringstiltak». En slik lovhjemmel var nødvendig for at norsk politi skulle gjennomføre aksjonene.^[118] IfølgeWilhelm Wagner kom ordren om internering og deportasjon av de norske jødene fra Berlin. Ordren gikk til Sipos leder i Norge,Heinrich Fehlis, og det ble holdt flere møter hos Fehlis om saken. Det var Wagner som ga muntlig ordre til norsk politi via politisjefKarl Marthinsen.^[119] Bortsett fra drapet på Halden-toget foreligger ingen dokumenter som belyser hvorfor aksjonen ble gjennomført akkurat i slutten av oktober.^[120]

Marthinsen var som sjef forstatspolitiet (Stapo) sentral i aksjonen. Wagner hevdet etter krigen at han hadde fått ordren fra Fehlis og sjefen for Gestapo i Norge,Hellmuth Reinhard, som i sin tur hadde fått ordren fra entenWilhelm Rediess ellerReinhard Heydrich.^[79] Ifølge Ottosen hadde Heydrich og Eichmann satt de norske jødene på vent blant annet fordi transport med tog gjennom Sverige var vanskelig å få til og fordi det var svært få jøder i Norge. Ottosen mener initativet kom fra den «ærgjerrige» Reinhard på bakgrunn av Hitler-regimets overordnete planer for jødene i Europa.^[121] En av utfordringene var å få tak i skip til transporten. Borøchstein skriver at det var Reinhard som med stor innsats og ved personlige kontakter fikk plass om bord på «Monte Rosa» og «Donau».^[122]

Marthinsen fikk ordren lørdag 24. oktober, og arrestasjonene skulle gjennomføres mandag 26. oktober. Riisnæs bestyrte både Justisdepartementet og Politidepartementet, ettersom politiministerJonas Lie var bortreist (han var ved østfronten), og Riisnæs la frem et lovforslag for Quisling lørdag kveld. IfølgeHans Fredrik Dahl er det ukjent om drapet påArne Hvam påHalden-toget utløste ordren fraReichssicherheitshauptamt.^[118] Forberedelsene begynte sent på kvelden 23. oktober, da åtte tjenestemenn i statspolitiet begynte å utarbeide lister over jøder.^[123] Listene ble satt opp med utgangspunkt i spørreskjema for jøder samlet inn våren 1942. Mange av de jødene som hadde skiftet bopel i mellomtiden, ble sporet opp ved hjelp avfolkeregisteret.^[124] Marthinsen noterte 17. november:

«Det var alt for knapp tid til forarbeid av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker som jeg nå hadde døgn til disposisjon. Følgen av denne knappe tid er blant annet: At en del jødefamilier kom for sent inn til Oslo (…) og at jeg derfor nå må internere disse iBredtvedt for ubestemt tid, og at jeg ikke fikk anholdt på langt nær alle familier fordi disse hadde skiftet bopel, var bortreist, var på arbeid, osv.»

Karl Marthinsen (17. november 1942)^[125]

Meldeplikten innført 17. november ble utvidet til «kvartjøder»,^[126] noe som var mer omfattende enn tyskernes egne bestemmelser.^[127] Ifølge Wagner ble det holdt møte hos Fehlis om deportasjonen, der det ble sagt at jødene skulle sendes til Stettin, og videre at Hellmuth Reinhard sendte ham (Wagner) til «marinekommandoplass» i Oslo for å ordne transport for jødene.^[128] Historiker Frode Sæland skriver i bokenHerman Beckers krig at Wagner ga Marthinsen ordre 24. november: Alle jøder med «J» i passet skulle ut av landet, og det var stillet skipsleilighet til disposisjon med avgang fra Oslo torsdag 26. november kl. 15.00.^[129] Det er ifølge Mendelsohn uklart om den konkrete ordren om å sette i gang deportasjonene 26. november kom fra Berlin, for eksempel finnes det ikke noe skriftlig dokumentasjon på noen ordre fra RSHA.Adolf Eichmann hevdet i forhør at han ikke kjente til at det var satt i gang uttransportering fra Norge. Samme kveld (24. november) Marthinsen fikk beskjed om at uttransporteringen skulle skje 26. november, holdt han møte med sine medarbeidere (blant annetRagnvald Kranz ogSverre Johan Dürbeck^[130]) samt Wilhelm Wagner for å planlegge aksjonen.^[131] Ottosen mente det ikke var tvil om at det kom overraskende på Eichmann at en transport norske jøder var på vei, og at initiativ og planlegging skjedde i Oslo.^[132] På tysk side var Wagner og Reinhard sentrale i ledelsen av deportasjonen 26. november. Teleksen fra Berlin om deportasjonen med «Gotenland» i februar 1943 var signert Eichmann.^[133]

Etter den første store deportasjonen 26. november 1942 uttalte noen vitner etter krigen atNorges Røde Kors vedFridtjof Heyerdahl sendte en appell tilgeneral Falkenhorst, sjef forWehrmacht i Norge, om å stanse utsendingene og slippe jødene fri.^[134] Heyerdahl kunne ikke bekrefte vitneutsagnene, men Heyerdahl hadde kontakt medReichskommisariat om saken og formidlet et tilbud fra svensk Røde Kors om å ta hånd om fangene.^[131]

24. oktober innførteQuisling-regjeringen lov om sikkerhetstiltak mot personer som «mistenkes for visse overtredelser» eller «å fremme folke- eller statsfiendtlige bestrebelser». Dette var det formelle grunnlaget for arrestasjonene og interneringene som fulgte.^[2] Samme dag fikk det norskeStatspolitiet ordre fraSIPO om å arrestere alle mannlige jøder over 15 år. Statspolitiet, politimestre og lensmenn fikk telegrammet søndag 25. oktober kl 10.30,^[79] og arrestasjonene ble iverksatt natten til 26. oktober. Aksjonen ble ledet av Statspolitiet og gjennomført av norsk politi, forsterket med enheter fraGermanske-SS Norge. I Oslo, Bergen og Trondheim deltok kriminalpolitiet i aksjonen, på mindre steder ble arrestasjonene utført av lensmenn.^[4]

Hirden stilte også vaktmannskaper til interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. Jødiske kvinner fikk samtidig meldeplikt på politikontoret og eiendom ble beslaglagt.^[4] Aksjonen 26. oktober ble kjent tolv timer for tidlig, fordi politimesteren i Oslo (trolig ved en feiltakelse) hadde slått den opp som en alminnelig dagsordre.^[136] De mannlige jødene, flesteparten fra Sør-Norge, ble internert påBerg leir utenfor Tønsberg. Berg konsentrasjonsleir var den eneste rene norske leiren i Norge. Den var opprettet og administrert av NS-regimet og underlagt Politidepartementet, og vaktmannskapene var norske.^[92] Per 11. november 1942 var det 338 jødiske fanger i Berg leir.^[137] De aller fleste som ifølge listene skulle hentes denne dagen, ble internert. Aksjonen var «forbausende effektiv», ifølge Ringdal.^[138]

De arrestertes boliger ble forseglet, og alle deres verdier og eiendeler ble beslaglagt av de norske NS-myndighetene i henhold til Quisling-regjeringens lov av 26. oktober. Verdigjenstander avgull ogsølv samt smykker og ur ble overtatt av de tyske okkupasjonsmyndighetene.^[139]

Den illegale pressen skrev om arrestasjonene i oktober, blant annetHåndslag ogFriheten, der det til dels ble antatt at mennene skulle sendes på tvangsarbeid i Nord-Norge eller Polen.^[70] Quisling ga 7. november ordre om at eldre menn over 65 år skulle slippes fri.^[140]

Utenfor Oslo begynte arrestasjonene 25. november. Da ble også eldre menn og innlagte på sykehus arrestert.^[79] Eldre menn i Berg leir hadde tidlig i november blitt løslatt etter ordre fra Quisling og de ble arrestert på nytt.Knut Rød fikk beskjed av Karl Marthinsen om å organisere arrestasjon av jøder i Oslo. Røds avdeling brukte 25. november til å sette opp lister over de som skulle arresteres, og torsdag 26. november ble alle jødiske kvinner og barn arrestert i Oslo.^[141] Unntatt arrestasjon var jøder med statsborgerskap i USA, Storbritannia, nøytrale land eller land allierte med Tyskland.^[142]

Rød organiserte arbeidet med 100 patruljer bestående av to politimenn og to hjelpere, og med én drosje til disposisjon for hver patrulje.^[141] I Oslo var 100 drosjer rekvirert av Statspolitiet og skulle være klare fra klokken 4.30 om morgenen 26. november. I Hausmannskvartalet ble det også brukt lastebiler. Karl Marthinsen møtte ikke opp denne morgenen. Derfor ga Knut Rød ordren til de flere hundre politifolkene som sto oppstilt. Norsk statspoliti, kriminalpolitiet,Hirden (som var misfornøyde med at de ikke fikk være med på aksjonen mot mennene en måned før),Germanske-SS Norge og politiets beredskapsavdeling deltok i aksjonen.^[92]

Patruljer på tre mann fikk en liste med navn og adresse for personer som skulle bringes til «Donau». På kaia i Oslo overtok tysk politi kontrollen. Den største kostnaden, 5000 kroner, var betaling for drosjene, dessuten fikk hver hirdmann 20 kroner. I tillegg ble en del av mennene som var internert i Berg leir, hentet ut.^[71][92]Ragnvald Kranz reiste til Berg i Vestfold for å unngå den ubehagelige oppgaven med å innbringe gamle og syke.^[79]

Aksjonen 26. november ble igangsatt på kort varsel, trolig fordi «Donau» var på vei til Oslo med rekonvalesenter fra Østfronten og hadde ikke returlast fra Oslo til Stettin 26. november.^[141] Et telegram (eller telex) fra RSHA ettermiddagen 25. november opplyser om at krigsmarinen «plutselig» tilbød mulighet for borttransportering av jødene» («Die plötzlich von Seiten derKriegsmarine angebotene Möglichkeit zum Abtransport der Juden»). Meldingen fra RSHA angir hvilke kategorier av jøder som skal deporteres, og hvilke som skal bli i Norge.^[143] Det var Hellmuth Reinhard som organiserte transporten med «Donau».^[144]

«I første omgang arresteres alle jøder over 15 år. Disse får ikke ta med seg verdisaker eller verdipapirer. De skal ransakes for efter skytevåpen og sprengstoff. De skal miste sitt norske statsborgerskap. De kommer aldri mer tilbake til Norge.»

Telegram fraSS-offiser Rolf Günter,Eichmanns stedfortreder, sendt tilGestapo i Oslo før aksjonen 25-26. november^[145][146]

Stian Bech var blant statspolitimennene som hadde hatt ansvar for å følge opp jøder som ikke overholdt meldeplikten i tiden frem mot arrestasjonene den 26. november, og han gikk systematisk igjennom leilighetene til jødiske personer som NS-myndighetene savnet. Bech var også ansvarlig for å gjennomsøke sykehus og andre institusjoner etter skjulte jøder. Han fant raskt ut at de sykehusansatte saboterte jakten hans. For eksempel fant han ingen jødiske navn etter å ha forlangt pasientkartotekene ved Ullevål sykehus utlevert. Bech klarte å få fatt i minst 11 jøder fra sykehusene innen utgangen av november, men 38 jødiske menn hadde til samme tid unnsluppet gjennomsøkingen av sykehusene.^[147]

Politiet i Trondheim fikk 24. november ordre om å samle de gjenværende jødene i byen og sende dem sammen med jødene på Falstad til Oslo. Ordren kom fra tysk politi i byen under ledelse avGerhard Flesch, som hadde fått ordren fra Fehlis. Røde Kors ble informert om transporten og sørget for mat og medisiner. Toget med 72 jøder fra Trøndelag kom til Oslo østbanestasjon klokken 1 natt til 27. november, altså etter at «Donau» hadde seilt. De ble da overført til Bredtvet. Frem til deportasjonen med «Gotenland» i februar ble i alt 196 jøder internert på Bredtvet.^[148]

Etter arrestasjon av kvinner og barn skrev den illegale pressen at formålet med arrestasjonene kunne være å utrydde nordmenn av jødisk opprinnelse.^[70] Deportasjonen av de norske jødene ble grundig omtalt blant annet av pressen i Sverige, der deportasjonen vakte stor oppsikt. Fra Sverige kom nyheten også til Danmark.^[149]

26. november 1942 ble 302 menn, 188 kvinner og 42 barn overlevert til tyskerne på Oslo havn. Totalt 530 norske jøder ble med på denne første transporten medDS «Donau» tilStettin i Tyskland (nå Szczecin iPolen). Christopher Harper vedHL-senteret oppgir at 532 var med «Donau».^[136] Wagners notater oppgir 529 navn, mensKarl Marthinsen oppgir 524.^[71]Kai Feinberg oppgir 532^[150]. Bruland kommer frem til at det var 529 jøder om bord på «Donau».^[151] De jødiske fangene Feinberg og Hans Reichwald assisterteBerthold Epstein med å føre fullstendige lister over alle om bord i «Donau».^[152] Kommandanten i Auschwitz kvitterte 1. desember for overtakelsen av 532 jøder fra Norge, Mendelsohn tror at det kan ha vært 533 eller 534.^[153]

Menn som hadde vært internert i Berg leir siden 26. oktober, ble sendt til Oslo for å bli med «Donau». I Oslo havn overtok tysk sikkerhetspoliti. Gestapo-mannenKlaus Grossmann var «transportfører» og sjef for vaktstyrken om bord.^[134]Wilhelm Wagner var selv på kaien under ombordstigningen, og godkjente personlig at såkalte halvjøder og jøder gift med ariere fikk gå i land igjen.^[154]

En stor folkemengde hadde samlet seg på kaia da «Donau» ble lastet og gikk fra kai, blant annet forfatterenGunvor Hofmo, som så venninnenRuth Maier for siste gang.^[155]

Adolf Eichmanns kontor var ikke informert om transporten før Hellmuth Reinhard sendte telegram til Gestapo i Stettin etter at skipet var lagt fra kai. Eichmann fikk raskt satt opp godsvogner. «Donau» ble på grunn av dårlig vær liggende utenfor den mørklagte København mens lysene på svensk side var godt synlig. Flere skal ha vurdert å hoppe i vannet og legge på svøm, enkelte ble holdt tilbake med makt. Skipet kom til Stettin kvelden 30. november. Fra Stettin ble de deporterte fraktet til tilintetgjørelsesleirenAuschwitz med tog, der de ankom 1. desember. De fikk ikke mat eller vann underveis.^[153] 186 arbeidsføre menn ble skilt ut, kun ni av disse overlevde. 116 arbeidsuføre menn, 188 kvinner og 42 barn ble drept.^[156] Vitnemålene etterlater ikke tvil om at alle kvinner fra «Donau» ble drept i gasskammeret rett etter ankomst Auschwitz.^[157] Ifølge Feinberg ble kvinner og barn gasset få minutter etter ankomst.^[141]

MS «Monte Rosa» gikk 19. november med 20 jøder (19 ifølge Bruland) fraGrini til Tyskland. De fleste i denne transporten hadde blitt arrestert i august og september blant annet rabbiner Julius Samuel og andre menn som ble arresterte påNærsnes ferieleir. Det var også noen fanger fra Trondheim og andre deler av landet. Noen hadde vært internert siden 1941.^[158][159]Nathan Fein var også med i denne transporten. Ingen av disse overlevde. På denne turen var det i alt 223 fanger fra Norge^[160] sammen med 700 tyske soldater.^[161]

Skipet kom tilbake til Oslo og hentet 26 nye jøder 26. november. Denne gruppen endte i Auschwitz 1. desember (9. desember ifølge Ottosen). To av disse overlevde:Leif Wolfberg ogJosef Berg. «Monte Rosa» gikk tilÅrhus, hvorfra fangene ble sendt videre med tog via Hamburg (der de jødene ble skilt fra de politiske fangene) til Auschwitz.^[162][163] På denne turen var det også med 686 tyske soldater.^[160]

«Monte Rosa» gikk rutinemessig mellom Oslo ogÅrhus med tyske soldater og hadde en passasjerkapasitet på omkring 1500. På disse turene var ofte et mindre antall norske fanger på vei til konsentrasjonsleirer på kontinentet.^[164]

Den siste store transporten var 158 jøder (Julius Paltiel og Leo Eitinger anslo at det var 168 personer^[96]), av dem en stor andel kvinner, barn og syke, som ble sendt fraOslo med skipet«Gotenland» 24. februar1943. «Gotenland» ankom Stettin omkring 26. februar, og etter et opphold i Berlin ankom gruppen Auschwitz natt til 3. mars. Bare de 28 friskeste mennene ble innregistrert i Auschwitz. De resterende, 130 kvinner, barn og arbeidsuføre menn, ble sendt rett i gasskamrene. Seks eller syv i «Gotenland»-gruppen overlevde.^[165] Gruppen bestod særlig av jøder fra Trondheim og andre byer (Kristiansund, Bergen, Narvik og Stavanger) som ikke hadde kommet til «Donau» i tide.^[71] Blant andre var Paltiel, Eitinger, brødrene Hirsch og brødreneLustig med «Gotenland».^[166]

Jøder med norsk statsborgerskap drøyde lenger enn jøder uten statsborgerskap med å flykte, trolig fordi utenlandske jøder hadde mer konkrete erfaringer med jødeforfølgelse og fordi de norske hadde flere bindinger i form av blant annet eiendom. Svenske myndigheter var lenge lite villige til å ta imot jødiske flyktninger som ikke ble definerte som politiske flyktninger.^[167]

Mange jøder så i begynnelsen optimistisk på situasjonen og antok at landet ville bli frigjort i løpet av noen måneder og de trodde at noen måneder opphold i interneringsleir ikke ville være så ille. Til og med 1941 var det også en viss frykt for at Sverige ville bli trukket inn i krigen og okkupert, slik at det ikke var noe tryggere sted. Frykten for hva som ville skje med gjenværende familiemedlemmer hindret mange fra å flykte.^[168] Før massearrestasjonene i oktober 1942 var ifølge Marcus Levin den alminnelige oppfatning blant jødene at de skulle likvideres ved å bli beskyldt for forseelser. Mange jøder mente derfor at de måtte være særlig forsiktige og lojale for å unngå problemer. De kunne vanskelig forestille seg en systematisk aksjon.^[169]

Etter at mennene var internert 26. oktober var det relativt mange barn og eldre blant de som flyktet. Blant de eldre og syke var noen så svake at de måtte bæres over grensen. Da det høsten 1942 ble klart at en hel befolkningsgruppe var i fare strakk ikke de flyktningerutene og den organiserte hjelpen som var utviklet på norsk side til, og nye redningsorganisasjoner oppsto på kort varsel.^[168]Irene Levin trekker frem meldeplikten som et veldig effektivt tiltak i å få jødiske kvinner til å bli i Norge etter at mannlige familiemedlemmer ble arrestert, og mange kvinner så på det som svik å forlate mennene: «Hvis de hadde flyktet uten å ta hensyn til sine nærmeste, ville det være det samme som å svikte et ansvar – nesten som å sende dem rett i døden.»^[170] Mendelsohn antok at flere jøder i Trøndelag kunne ha flyktet etter de første arrestasjonene, men tanken på internerte familiemedlemmer og frykt for represalier holdt flere tilbake.^[171]

Spørsmålene om flukt ble presserende i Oslo etter flere arrestasjoner i området august-september 1942. Konkrete advarsler kom fraArvid Brodersens tyske kontakter, blant annet fragrev Moltke midt i september 1942, men Moltke kunne ikke gi noen bestemt dato for når det skulle skje. Ifølge Brodersen kom aksjonen 26. oktober overraskende. Grev Moltke skal ha kjent til Wannseekonferansen som ble avholdt i januar 1942. TilRagnar Ulstein opplyste Brodersen mange år senere at advarselen fra Moltke kom våren eller sommeren 1942, mens Moltke faktisk besøkte Oslo i september 1942 (Oskar Mendelsohn kom til at advarselen må ha kommet i forbindelse med dette besøket) og Brodersen nevnte i annen sammenheng september. Hjemmefronten skal også ha mottatt advarsler før oktober 1942. Den tyske antinazistenWolfgang Geldmacher advarte 25. november motstandsfolk om hva som snart ville skje.^[172][173] Motstandsfolk innen politiet bidro også til å advare i forkant av aksjoner mot jøder, for eksempel fikkSigrid Helliesen Lund en anonym oppringning fra en politikilde kvelden før arrestasjonene 26. oktober: «Det blir et stort selskap i kveld. Men det er bare de store pakkene vi skal ha».^[174] Helliesen Lund og andre fra Nansenhjelpen satte straks i gang en storstilt varslingsaksjon til jøder de var i kontakt med, uten å rekke å nå ut til alle.^[175]

Hentet fra fullstendig navneliste hosOttosen (1995)

738 jøder døde etter å ha blitt deportert til leirer på kontinentet. Det var en klar overvekt av familiefedre blant de drepte, 54 % av de deporterte var menn over 18 år.^[176]Espen Søbye oppgir at 610 jøder med norsk statsborgerskap ble drept under holocaust utenfor landets grenser ifølge statistikk utarbeidet rett etter krigen, de ble klassifisert under politiske fangenskap.^[177]

Blant de drepte var:

• Benjamin Bild (1912–1941)
• Harry Braude (1919–døde i 1942 eller senere)
• Elias Feinberg (1894–1943)
• Cissi Klein (1929–1943)
• Ruth Maier (1920–1942)
• Michael Pintzow (1910–1945)
• Moritz Rabinowitz (1887–1942)
• Ida Rothmann (1916–1942)
• Isidor Rubinstein (1909–1945)
• Erik Otto Seligmann (1916–1942)
• Ruben Ullmann (1918–1942)
• Robert Weinstein (1901–1943)

Blant de drepte varKathe Lasnik (1927–1942), hvis liv og død er beskrevet iEspen Søbyes bokKathe – alltid vært i Norge. Kathe Lasniks eldre søstre var gift og flyktet til Sverige i 1942. Hennes svoger Leopold Bermann krysset grensen til Sverige ett døgn før politiet kom til leiligheten for å hente ham.^[79]Jo Benkow, faren og en bror kom seg i sikkerhet i Sverige, mens de andre barna og kvinnene i familien ble deportert og drept.^[179] Av norske jøder som ikke overlevde deportasjonen, var Isidor Rubinstein den eneste hvis grav ble funnet etter krigen.^[180] Rubinstein ble internert i Tyskland fordi han forsøkte å rømme til England.

Minst 475 norske jøder ble drept i gasskammer straks etter ankomst til Auschwitz. De kledde av seg, fikk håret klippet (noen etter at de var døde) og de som hadde gull i tennene ble merket for at det skulle være lettere å finne blant likene. Smykker, briller, høreapparater og protesere ble også tatt vare på. Etter at gassen var sluppet inn tok det omkring 5 minutter før alle var døde. Det var troligJosef Mengele personlig som sorterte de norske fangene fra Donau.^[181] Eitinger anslo at 85-90 % av de som ankom Auschwitz ble drept umiddelbart, mens 10-15 % ble beholdt som slavearbeidere.^[182]

Arbeidsføre menn ble ikke drept umiddelbart, men innregistrert som fanger og holdt som slavearbeidere i Auschwitz og nettverket av omkringliggende leirer. De norske jødene arbeidet blant annet i Buna-verkene (tilhørendeI.G. Farben) vedMonowitz-leiren, satellittleirenFürstengrube, og sementfabrikken iGolleschau. I 1943 var behandlingen og arbeidet så hardt at de fleste døde innen et par måneder. I løpet av den første måneden døde 1/4 av slavearbeiderne i Monotwitz. Av de omkring 30 som ble sendt til Golleschau var tre-fire i live i februar 1943. Hovedspråkene i leirene var tysk og polske, noe som ofte var en ulempe for de norsk. Jødene fra Norge ble fratatt de solide klærne og lærskoene de hadde med seg og måtte i stedet bruke tynne fangedrakter og tunge tresko. Kostholdet var usselt og forfrysninger og sykdommer som tyfus var vanlig. De svakeste fangene ble på rutinemessige oppstillinger plukket til gasskammeret. Foruten gasskammer og skyting døde fangene av mishandling, sykdom, sult og overanstrengelse. Norske fanger, blant andre Kai Feinberg, ble brukt i medisinske eksperimenter.^[183]Georg Rechenberg beskrev forholdene i leiren i Haugesund forhørsrett: På slutten av 1944 var det fem krematorier i full drift og der ble det «drept og brendt» «dag og natt». En tid hadde krematoriene for liten kapasitet og Rechenberg var med å grave 30 meter brede groper der likene ble bredt. Asken og knokkelrester ble brukt som gjødsel på åkrene.^[184] Josef Berg var den eneste fra Norge som overlevde oppholdet i Golleschau..^[185]

Leo Eitinger arbeidet en tid på sykehuset i Auschwitz og var viten til at blant andreFriedrich Entress sorterte pasientene. Noen ble avlivet umiddelbart med en 10 cm³karbolsyre sprøytet rett i hjertet, andre måtte vente til en lastebil fraktet dem til gasskammeret i Birkenau.^[186] Slavearbeiderne i leiren ble slått i hjel, drept ved injeksjon, frøs i hjel eller døde av sykdom. Eitingers oppgave var da å dikte opp en passende dødsårsak som lungebetennelse eller hjerteinfarkt, og dertil skrive en sykehistorie som passet med dødsårsaken. I noen tilfeller måtte Eitinger notere dødstidspunkt og -årsak mens pasienten fortsatt var i live og ventet på å bli avlivet. Minst en norsk fange ble drept på denne måten.^[182] Ingen norske jøder ble tvunget til å arbeide med forberedelse til og opprydning etter gassing i en «Sonderkommando». Conrad (Konrad) Caplan (født 1922) arbeidet i en såkalt «bagasjekommando» som ryddet bagasje på perrongen. Han havnet i en straffekommando fordi han advarte en kvinne om skjebnen som ventet.^[187]

Forholdene i Auschwitz ble bedre daRudolf Höß i 1943 ble avløst avArthur Liebehenschel. Liebehenschel forbød vaktene å slå fangene. SS-mennene var misfornøyde med Liebehenschel og Höß kom tilbake.^[188] Mot slutten av krigen ble fangene behandlet noe bedre trolig fordi de ble mer verdifulle som arbeidskraft.^[189]

I slutten av januar 1945 ble de fleste gjenlevende i Auschwitz drevet vestover blant annet tilMittelbau Dora ogBuchenwald. Blant de norske var Josef Berg,Leo Eitinger,Samuel Steinmann, Isidor Rubinstein, Benno Asberg, brødrene Hirsch, Julius Paltiel,Michael Pintzow, Bernhard Bodd,Herman Sachnowitz, Moritz Kahan ogNathan Fein.^[191] Pintzow ble skutt og drept under en av disse forflytningene i 1945. Conrad Caplan fra Tromsø overlevde Auschwitz og ble sendt til Mittelbau-Dora og døde der trolig i februar 1945.^[192] Hans Reichwald var kommet som flyktning til Norge fra Wien. Han overlevde Auschwitz, men døde på dødsmarsjen i januar 1945 eller i en ukjent leir han ble forflyttet til.^[193][194]

Sachnowitz begynte på dødsmarsjen fra Buna-leiren 18. januar 1945, og de gikk 80 km den første dagen. Han anslo at kolonnen han gikk i, kom opp i 100 000 fanger. De fleste døde under marsjen. Marsjen og transporten videre foregikk i sterk kulde og tildels i snøvær. På jernbanestasjonene lå det stabler av stivfrosne lik. FraGliwice ble de sendt med tog som gikk på kryss og tvers gjennom Tsjekkoslovakia og Østerrike, og de overlevende kom etter omkring 10 dager til leiren Dora vedNordhausen. Fangene i Dora og Buchenwald arbeidet i underjordiske fabrikker med fremstilling avV1 ogV2.^[195] Sachnowitz var vitne til at mange lik, som hvert veide bare 35–40 kg, ble brent utenfor leiren i store bål eller sendt til krematoriet i Buchenwald.^[196] Fra Dora ble Sachnowitz og medfangene sendt dels med tog, dels til fots tilBergen-Belsen.^[197]

Rubinstein og Kahan ble evakuert fra Dora, trolig i mars. Rubinstein ble drept av en SS-vakt, mens Kahan rømte og berget livet. Bernhard Bodd ble også evakuert fra Dora, men det er usikkert hva som deretter skjedde med ham.^[198] Han ble skutt og drept under transport 20. april 1945, ifølge bokverketVåre falne.^[199]

Omkring 30 (HL-senteret oppgir 34,^[96][201] Ottosen oppgir 28^[202]) overlevde deportasjonen og oppholdet i konsentrasjonsleirene. Av disse var to kvinner og ingen barn.

Blant de overlevende var:

Berg, Eisler, Epstein, Fraenkl og Rechenberg var flyktninger i Norge da landet ble okkupert. Ruzicka var østerriker og befant seg i Norge ved invasjonen.^[222] Eisler kom til Norge 21. februar 1940. Rechenberg forlot Østerrike etterAnschluss i 1938 og kom til Norge i juni 1938.^[46] Epstein kom til Norge 15. mars 1940.

Fraenkl og Feinberg var blant de som ble etterlatt i Auschwitz da tyske styrker flyktet fra den fremrykkende sovjetiske hæren i januar 1945. Berg, Keil og Wolfberg var blant de få jødene som ble reddet ut med deDe hvite bussene.^[221] Eitinger, Steinmann, Paltiel, Assor Hirsch og Pelle Hirsch kom til Buchenwald og fikk mat sendt av Danske Røde Kors til de norske studentene der. De hvite bussene hentet ut de norske studentene i Buchenwald, mens de fem jødene ikke fikk være med, og de kom seg til Danmark på egen hånd.^[223] Sachnowitz var den eneste gjenlevende nordmann i Bergen-Belsen.^[218]

Jødenes eiendommer, eiendeler og formuer i Norge ble beslaglagt og administrert avLikvidasjonsstyret. Leilighetene som tilhørte jødiske familier ble annonsert til salgs i NS-pressen i november, ogfrontkjempere skulle få førsteretten til å kjøpe dem for en rimelig penge.^[225] NS-mannenEgil Reichborn-Kjennerud var formann for Likvidasjonsstyret. I Trøndelag begynte den økonomiske likvideringen tidligere og da statspolitiet i oktober skulle arrestere flere jøder hadde nazister allerede flyttet inn, for eksempel i Abel Bernsteins leilighet i Trondheim.^[226] Bernstein ble henrettet sammen medDavid Wolfsohn og brødrene Isaksen 7. mars, også deres leiligheter ble beslaglagt.^[101] Aaron Mendelsohns leilighet i Trondheim ble brukt av menigheten etter at synagogen var beslaglagt, før den ble overtatt av NS som kontor for Hirden.^[227] Eiendeler og varlagre tilhørende jødiske kjøpmenn i Kristiansund og Ålesund ble også beslaglagt etter at de var internert våren 1942.^[228] Alt i alt ble 1053 jødiske husstander, bedrifter og institusjoner beslaglagt og inndratt av NS-myndighetene i løpet av krigsårene.^[229]

Det foregikk også regelrett plyndring og underslag av arresterte jøders verdier. Da NS-mannen og frontkjemperenStian Bech deltok under jødearrestasjonene den 26. oktober truet han de arrestertes familiemedlemmer til å legge frem alt de hadde av verdisaker, og han og en politikollega stappet smykker, armbåndsur og kontanter for minst 1500 kroner (en halv årslønn på den tiden) i lommene.^[230] Senere skaffet Bech mer penger ved å regelrett rane jødiskeide forretninger; i slutten av november gikk han inn i klesforretningen Karl Johans Trikotasjehus A/S i Oslo med pistol i hånden og «beslagla» butikkens kassabeholdning. Denne gikk rett i egen lomme.^[231] Bech brukte pengene på å overta en beslaglagt leilighet iFagerborggata 27 i Oslo, denne hadde tilhørt familien Bernstein. Bech og kona betalte spottpris for å overta leiligheten etter avtale medHaakon Høst i Likvidasjonsstyret, og fikk også med seg alle Bernstein-familiens klær, leker, inventar og øvrige eiendeler.^[232]

Eiendom tilhørende jøder som etter å ha flyktet til Sverige var blitt svenske statsborgere skapte diplomatiske problemer for NS-regimet. Sommeren 1943 var seks slike beslaglagte bo blitt frigitt, men senere ble ett av dem beslaglagt igjen for en periode. Det svenske konsulatet i Oslo forhandlet på vegne av statsborgerne sine, og så sent som i desember 1944 pågikk fortsatt samtalene. Forhandlingene skjedde på høyeste hold, og den svenske generalkonsulenClaes Westring kommuniserte direkte med innenriksminister Hagelin, som igjen konfererte med Quisling.^[233]

Synagogen i Bergstien var uskadd etter krigen, men brukt som lager for eiendeler fra deporterte jøders boliger. Vaktmester Anton Sleipnes passet på de religiøse gjenstandene i Bergstien slik at de kom uskadd gjennom krigen.^[234]Synagogen i Calmeyers gate ble ramponert og ikke lenger brukt som synagoge etter krigen.^[13] Gjenstander fra synagogen i Trondheim ble spredt, men det meste kom til rette etter krigen blant annet fordi metodistmenigheten tok vare på gjenstander. Entorarull forsvant i Trondheim samt en del private religiøse gjenstander som åttearmede lysestaker (hanukka-staker).^[234] En privatperson hadde tatt vare på 5000 kr fra synagogens kasse i Trondheim. Også i Tromsø gikk en torarull tapt.^[235] Menigheten i Trondheim lånte en periode lokaler av Metodistkirken som tok vare på gjenstander til krigen var over.^[236] En overlege på Ullevål tok vare på penger og verdigjenstander for jødiske pasienter.^[237]

Bruland oppgir at 21 jøder ble drept i Norge under okkupasjonen. Dette tallet omfatter også selvmord som følge av jødeforfølgelsene.^[96]Det mosaiske trossamfunn oppgir at 23 jøder omkom eller ble drept som følge av forfølgelsene.^[238]

Flere jødiske nordmenn ble henrettet iFalstadskogen i mars og november 1942. Mauritz Abrahamsen, Kalman Glick ogHermann Schidorsky ble henrettet 13. november 1942 på Falstad, etter at sjefen for sikkerhetspolitietGerhard Flesch hadde besøkt leiren.^[96]Hirsch Komissar ble henrettet 7. oktober 1942 som ett av ti sonofre i Trøndelag. Komissar ble først arrestert i januar for antatt spredning av nyheter fra London. Komissars familie flyktet til Sverige.^[239][240]David Wolfsohn, Abel Bernstein og brødrene David og Wulf Isaksen ble henrettet 7. mars etter en skinnrettssak der de var anklaget for tysk-fiendtlig virksomhet (propaganda for en fiendtlig makt) sammen medNKP-mannenOlav Sverre Benjaminsen.^[241][242] (Jødisk museum oppgir atWolfsohn, Bernstein og brødrene Isaksen ble henrettet påKristiansten.^[241]) I Trondheim ble en jøde skutt og drept på gaten fordi han var ute da det var portforbud.^[243]

Ekteparet Rachel og Jakob Feldmann forsøkte å flykte til Sverige, men ble drept av grenselosene (i det som senere er kjent somFeldmann-saken).^[244]

Noen jøder ble overført fra andre tyskokkuperte områder til Norge, blant annet som arbeidere iOrganisation Todt eller som krigsfanger. En av disse var Boris Resnik, en sovjetisk lege. Han ble skutt og drept på Trandum 30. oktober 1944.^[245]

Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leirer eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. 23 (21 ifølge Bruland^[96]) av disse omkom eller ble drept (blant disse forekom også selvmord som følge av antijødiske tiltak).^[238]Berg leir ble planlagt sommeren 1942. De første fangene ble registrert der 26. oktober 1942. Det var jødiske menn fra Vestfold. Jøder i såkalte blandingsekteskap ble holdt i leiren til 2. mai 1945, da de ble evakuert til Sverige etter forhandlinger mellomFolke Bernadotte ogHeinrich Himmler.^[96] I noen tilfeller ble jødiske barn tatt vare på av andre familier. 30-40 jøder overlevde i frihet i Norge gjennom krigen, de fleste av disse ble ikke arrestert på grunn av sykdom og alder.^[234][246]

Sally Strauss holdt til i en liten hytte iMaridalen sammen med familien. Strauss og familien hadde flyktet fra Nürnberg til Norge etter Hitlers maktovertakelse. Strauss unnlot å registrere seg som jøde og var heller ikke registrert i den mosaiske menigheten. Han hadde falske papirer under krigen og beveget seg daglig rundt i byen. På hytta i Maridalen fikk han små forsyninger (koks) fra en hemmelig kommunistisk gruppe blant tyske soldater iSkar leir like ved hytta.^[246]

Hugo Adler flyktet sammen med familien fra Tsjekkoslovakia til Norge etter Tysklands annektering av landet. Adler var en kjent tuberkulosespesialist, og i Norge fikk han arbeid ved lungesykehuset i Talvik i Alta. Det norske statspolitiet og Gestapo visste trolig ikke at det var en jødisk lege der. Ifølge Ragnar Ulstein hadde Adler blitt arrestert og satt i fengsel i ett år i Finnmark, men kom seg ut av fengselet ved evakueringen og nedbrenningen.^[248] Vedtvangsevakueringen av Finnmark ble familien sendt sørover til Trøndelag, der de med hjelp fra blant andre sykepleier Laila Lund og en grenselos etter hvert flyktet over grensen til Sverige.^[249][250] LegenAlfred Guttmann hadde flyktet til Norge før krigen og ble sammen med sin kone internert i Åneby-leiren (der han fungerte som lege) og på Grini i 1941. Guttmann var den første leirelegen på Grini, før han etter kort tid ble avløst avSven Oftedal. Han ble sluppet fri fra Grini og arrestert på nytt i oktober 1942. Han ble sluppet fri i mars 1943 på grunn av sykdom, alder og innsats under første verdenskrig.^[251][252]

Den franske professorenRené Modiano og kona Helene oppholdt seg i Norge da landet ble invadert. Ekteparet fikk hjelp av blant andre kunstmalerenHenrik Sørensen og NS-menneneKåre Rein ogHåkon Meyer. Helene Modiano ble smuglet til Sverige. René Modiano ble arrestert i 1940 og sendt til Bayern, han ble i desember 1940 løslatt sammen med andre franske sivile. Han kom da tilbake til Norge og flyktet til trygghet i Sverige.^[253]

Bernhard Kletzewski satt internert i Berg leir fra 26. oktober 1942 og ut krigen.^[254]

Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordiRinnanbanden skulle ha huset. De bodde resten av krigen påFrei. Moren og barna, blant dem den senereSV-lederenTheo Koritzinsky, overlevde krigen.^[255]

De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Risnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.^[255]

Sara Mahler Uthaug unnslapp deportasjon fordi hun var gift med en ikke-jøde. Mormoren var svensk statsborger og unnslapp også. I 1943 ble Sara Uthaug internert på Bredtvet og satt der omkring 10 måneder før hun fikk beskjed om utvisning til Sverige, men ble sendt tilbake og fengslet på nytt da hun manglet de rette papirene. 1. mai 1945 ble hun deportert til Sverige.^[256]

Arnold Levy ble tatt ut av køen til «Donau» 26. november fordi han hadde papirer på tysk krigstjeneste under første verdenskrig. Levy og hans to sønner ble sendt til Bredtvet. Den kjente geokjemi-professorenVictor Goldschmidt ble satt fri.^[154]

Charles Braude var gift med en «arisk» kvinne og ble ikke deportert, men satt på Berg til frigjøringen.^[247] Tre kvinner i alderen 80–90 år på jødiske gamlehjem ble værende der.^[234]

Ekteparet Modiano, som unnslapp deportasjonen, vitnet i landssviksaken motKåre Rein.^[253]

Familien Karpol drev gård ved Harpefoss i Gudbrandsdalen. De tre voksne barna ble deportert og drept, mens foreldrene Gerson og Jette Karpol ble på grunn av dårlig helse avvist av en tysk offiser som mente de ikke var istand til å reise. Gerson og Jette ble i stedet sendt til aldershjemmet på Hundorp og overlevde krigen.^[257][258]

Betzy Rosenberg overlevde ved å skjule seg i en hytte på Byneset i Trondheim, mens resten av familien ble deportert og drept. Ved en tilfeldighet var ikke navnet hennes på listen over de som skulle deporteres.Rinnan-banden brukte nabohytta blant annet til festlige sammenkomster. Etter krigen giftet hun seg med sin redningsmann Arne Haugrønning. Historien er fortalt iJenta i veggen (2018) avLena Lindahl.^[259][260]

De fleste jødene som overlevde okkupasjonen av Norge, flyktet til Sverige. En del tok seg over grensen i april 1940 rett etter invasjonen. Mange av disse kom tilbake. Før 25. oktober 1942 hadde omkring 150 jøder flyktet til Sverige, hovedsakelig enkeltpersoner.^[261] Fra 26. oktober til 26. november 1942 flyktet rundt 60 prosent av jødene bosatt i Norge til Sverige (Arkivverket oppgir at 800 kom seg over grensen,^[262]Ragnar Ulstein oppgir 925^[263], Mendelsohn 700–800^[261]). I 1943 kom omtrent 150 jøder over grensen, mest tidlig på året.^[261] Skarpnesutvalget oppgir at 1300 jøder flyktet til trygghet i Sverige.^[4] Et fåtall jøder flyktet også over Nordsjøen, noen allerede våren 1940.^[264]

Flyktninglosene i gruppenCarl Fredriksens Transport fraktet omkring 1000 mennesker til Sverige på seks uker, av disse var omkring halvparten jøder^[265] eller 350 ifølge jødisk museum.^[266]Leon Bodd var blant dem som ble reddet på denne måten.^[267] Ulike deler av Hjemmefronten bisto i losingen over grensen, mensMilorg i hovedsak forbeholdt sine ruter for egne folk.^[268] Fordi jødiske menn ble internert en måned før de andre, var det overvekt av kvinner, barn og eldre blant flyktningene i Sverige.^[269] Mendelsohn understreker at svært mange hjalp jødene å flykte, ofte med stor personlig risiko. Noen jøder reiste med falske papirer og farget håret blondt for ikke å stikke seg ut.^[270]Lise Børsum var blant dem som på eget initiativ organiserte flukt og advarte i slutten av november 1942 jødene om hva som ville skje. Børsum ble arrestert og satt i Ravensbrück til 1945.^[271]

Blant dem som flyktet, tjenestegjorde flere deretter i de norskepolititroppene, i de norske styrkene i Storbritannia eller i britiske eller amerikanske styrker.^[5][272] Omkring 150 norske jøder (av totalt 1500) gjorde krigsinnsats for Norge. Dette var en langt høyere andel enn befolkningen ellers.^[269] Minst fem norske jøder tjenestegjorde i flyvåpenet i eksil. En av disse varHerman Hirsch Becker, som var flynavigatør og omkom da han deltok iangrepet mot Shell-huset i København.^[273] Kvinnene tjenestegjorde i hovedsak i den sivile norske administrasjonen i Sverige. Jødiske flyktninger uten statsborgerskap hadde ikke anledning til å delta i de væpnede styrkene.^[269]

Nic Waal og Nina Haslund smuglet natt til 26. november 1942 14 jødiske flyktningebarn (blant annetBerthold Grünfeld) ut av det jødiske barnehjemmet i Holbergsgate og via Elverum over grensen til Sverige.^[275] Redningsaksjonen var grunnlag for filmenI slik en natt (1958).

Eva Steinfeldt og hennes mor ble arrestert da de forsøkte å ta seg til Sverige i mars 1942. De ble sluppet fordi de hadde svensk pass.^[276]Hans-Wilhelm Steinfelds bestemor Elisabeth og tre av hennes barn ble hentet hjemme i Bergen av det norske statspolitiet. De ble løslatt samme ettermiddag etter at det ble fastslått at "halvjøder" ikke var inkludert i arrestordren.^[277] Steinfelds far Hermann deltok i kampene i april 1940 og deretter i motstandsarbeid. Han ble tatt og internert på Ulven ved Bergen, men rømte og gikk i dekning sammen med milorggruppenBjørn West i Masfjordområdet.^[278]

De østerrikske flyktningene Edith og Felix Adler tok kontakt medOle Hallesby for å få hjelp til å flykte. De kjente Hallesby bare av avisomtale. Hallesby satte dem i kontakt med studentenHans Chr. Mamen. Mamen organiserte flukt for ekteparet Adler, Winterfeld-familien og omkring 20 andre jøder ifølge Ulstein.^[279]

Ekteparet Marianne Spitz og Paul Hauke kom som flyktninger fra Tyskland til Norge. De var politisk aktive og ble etterlyst i mai 1940, og lyktes da å rømme til Sverige.^[280]

Marcus Bermann drev forretning i Kristiansund. Han ble av uklare grunner arrestert i april 1942, og overført til Vollan fengsel i Trondheim, der han ble stygt mishandlet. Under sykehusopphold klarte han med hjelp av sykehuspersonalet og en drosjesjåfør i Stjørdal å rømme til Sverige via Stjørdal og med tog over Storlien.^[281]

Brødrene Josef og Leif Klein og Hans og Arnold Levy klarte å rømme fra Bredtvet i januar 1943 ved å klatre over gjerdet og klippe over piggtråden. Flukten videre var organisert av Kurt Levy, som hadde rømt tidligere. Alle kom seg til Sverige.^[282]

I Stavern ble tannlegen Finn Devor oppsøkt av lensmannen, som advarte om arrestasjonene 26. oktober. Devor hadde akkurat da en tysk oberst i tannlegestolen, men han flyktet umiddelbart og tok med seg offiserens pistol som hang i venteværelset. Devor og familien kom seg til Sverige.^[283]

Gerd Golombek og hennes familie ble kjørt til kaia 26. november, men landgangen til Donau var tatt bort og de bli kjørt hjem hvorpå de gikk i skjul og flyktet til Sverige.^[284]

Blant dem som flyktet til Sverige var:

• David Abrahamsen (1903–2002), videre til USA
• Jo Benkow (1924–2013), videre tilLittle Norway
• Mendel Bernstein, forstander i trossamfunnet
• Leon Bodd (1924–2014)
• Elsa Dickman Gippo (1918-2005)
• Ernst Glaser (1904–1979) og datterenLiv
• Victor Goldschmidt (1888–1947), var kommet om bord på «Donau», da han ble sendt på land og satt fri
• Israel Krupp (1908–1991)
• Robert Levin (1912–1996) og datterenMona
• Marcus Levin (1899–1965), i november 1942
• Charles Philipson (1928–1990), drosjen med familien kom for sent til «Donau»
• Bernhard Plesansky (Prydal, 1924–2012), videre tilLittle Norway
• Ruth Rubinstein (1919–2000)
• Eva Scheer (1915–1999)
• Max Tau (1897–1976)
• Sigmund Meieran (1920–2013), reiste videre til USA
• Kåre Wicklunds kone var av jødisk herkomst, de fikk hjelp av bønder til å krysse grensen vedRøsvatnet^[285]

Blant dem som flyktet til Storbritannia:

• Bernhard Goldberg, med båt i 1940
• Salo Grenning (1918–1986, tegneren «Pedro»), med båt i 1941
• Arnold Selikowitz (1912–2003), til Sverige i 1942, til Storbritannia i 1944.^{[286][287][288][289]}

Den danske regjeringen vernet om sine jødiske innbyggere, og deportasjonene ble der igangsatt ett år etter Norge. Gjennom enstor aksjon klarte 95 prosent å komme seg til Sverige, og de fleste danske jødene som ble deportert, overlevde med hjelp fra Danmark. Av 5600 danske jøder ble 77 drept, i Finland ble 11 av landets 2300 jøder drept i konsentrasjonsleirer.^[76][290] Omkring 25 prosent av Frankrikes 340000 jøder ble deportert og drept, mens omkring 75 prosent av de omkring 140000 jødene i Nederland ble drept. Etter Nederland var Norge det vesteuropeiske landet med størst relativt tap av den jødiske befolkningen.^[291] Sammenlignet med Frankrike, Belgia og Nederland gikk interneringen og deporteringen av jødene i Norge svært raskt.^[292]

Ifølge Bruland var registrering og merking av jøder et avgjørende grunnlag for den anti-jødiske politikken i Tyskland og okkuperte områder i Vest-Europa. I Belgia, Nederland og Frankrike ble «jøde» definert i egne bestemmelser høsten 1940, langt tidligere enn i Norge. I disse tre landene var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen.^[293] IfølgePer Ole Johansen var det nederlandske byråkratiets og politiets servilitet overfor okkupasjonsmakten medvirkende til omfanget av holocaust i Nederland. Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet. Det var ingen organiserte protester mot deportasjonene fra embetsverkets side.^[294]

Bjørn Westlie mener at deportasjonene ikke ville ha vært mulig uten viss motvilje mot jødene i befolkningen. I bokenMørke år (2022) viser han hvordan ledende aviser somAftenposten, enkelte prester og Bondepartiet spredte antisemittisme i form av blant annet stereotypier om jødene som kapitalister som styrer i kulissene. Det ble også skapt frykt for masseinnvandring.^[295]

Ragnar Ulstein antok at jødeaksjonene var særlig lett å gjennomføre høsten 1942 blant annet fordi den norske motstandsbevegelsen var inne i si største krise og 1942 allerede var det blodigste året i okkupasjonen. Over hundre nordmenn var allerede henrettet og et stort antall sendt i konsentrasjonsleir. Ulstein tror også at helt ulike personer i den tyske ledelsen i Danmark og Norge kan forklare forskjellen i aksjonene mot jødene. Aksjonen mot de norske jødene skjedde i stillhet og uten forvarsel som i Danmark. Den mer brutale okkupasjonsen i Norge gjorde at befolkningen i Norge var forsiktige. Ulstein antok også at «harde rasistar» blant sentrale NS-folk var en medvirkende faktor.^[296]

Marte Michelet mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge,^[297] mensSven Egil Omdal mener antisemittismen hindret jøder i å bli fullverdige medlemmer av samfunnet og at jødene som overlevde deportasjonen, til Tyskland og Polen ble møtt med liten forståelse da de kom hjem til Norge.^[298] Michelet skriver iHva visste hjemmefronten? at motstandsbevegelsen ifølgeGunnar Sønsteby var informert tre måneder på forhånd om at jødene i Norge ville bli tatt.^[299] Michelets fremstilling er omstridt og historikerneBjarte Bruland,Elise B. Berggren ogMats Tangestuen kom i bokenRapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? med et svar til Michelets bok.^[300]

Arvid Brodersen mener at advarsel fra tyske motstandsfolk og direkte støtte fra sentrale personer i okkupasjonsmakten var avgjørende for redningen av de danske jødene. Blant annet var holdningen hos riksfullmektig i Danmark,Werner Best, og hans fortroligeGeorg Ferdinand Duckwitz vesentlige. Danskene ble også varslet avMoltke som (i september 1942 ifølge Brodersen) også hadde advart om en forestående aksjon mot jødene i Norge.^[301] Werner Best advarte også ledelsen i Berlin om at en aksjon mot de danske jødene ville bli møtt med sterke protester og ville skade samarbeidet med danskene.^[302]

Befolkningen i Norge reagerte med «forferdelse og avsky» da interneringen og deportasjonene ble kjent blant annet gjennom illegale aviser.^[303]Nils Johan Ringdal antok at politiets høye tillit i befolkningen gjorde at registreringen av jødiske borgere gikk så lett.^[77] Blant politimenn var det allment kjent at hensikten med arrestasjonene var å sende jødene ut av landet, men det er uklart hvor mye politimennene ellers visste om hvilken skjebne som ventet de deporterte.^[304]

Bjarte Bruland mener at holocaust i Norge var et tysk prosjekt, men at okkupasjonsmakten var avhengig av Quisling-regimet som også i prinsippet ønsket å fjerne jødene. Politiets lydighet var også viktig for at deportasjonen lykkes ifølge Bruland, det at jødene var «fremmede» gjorde det trolig lettere å akseptere for politimennene.^[305] Ifølge Brulands bokHolocaust i Norge (2017) var det norske statsapparatet ikke bare ettergivende for ordre fra okkupasjonsmakten: byråkratene og politiet var i hovedsak proaktive (framoverlente) og gjennomførte registrering og deportasjon raskt og med minst mulig feil, de hadde gjort den tyske politikken overfor jødene til sin egen. Brulands vurdering er at den systematiske registreringen var et avgjørende vendepunkt for da gikk politikken fra spredte aksjoner til systematisk klappjakt.^[306]

Hans Petter Graver skriver at det var lite motstand eller protester fra norsk jurister, heller ikke fra jurister som var engasjert i motstand mot okkupasjonen og NS-styret. Høyesterettsdommer Per Schie deltok ilikvidasjonsstyret. Knut Rød var også jurist. På forespørsel fra Riisnæs fremskaffet noen dommere i Oslo og Trondheim grundige opplysninger om jødenes eiendommer, mens for eksempel byfogden i Trondheim «ikke hadde tid» til å bistå likvidasjonsstyret. NS-mann og høyesterettsdommer Birger Motzfeldt reagerte mot jødeaksjonene høsten 1942 og mente dette gikk over grensen «for hva de kunne finne seg i». Motzfeldt fremførte protesten i brev til Riisnæs og skrev at det rokket ved «selve rettsstatens innhold og som til syvende og sist må befryktes å gjøre enhver rettspleie illusorisk». Han gikk av som dommer og meldte seg ut av NS.Leif Ragnvald Konstad, som var leder for Centralpasskontoret fra 1929, sørget 9. april 1940 for at flyktningeregisteret og opplysninger om jøder ble fjernet: Dette skjedde på forespørsel fra Jan Fjalestad i Arbeiderpartiet, Fjalestad fikk dokumentene utlevert og grov dem ned i nærheten av Magnor. Noen dager senere forlangte tysk politi å få registeret utlevert. Konstad hadde i 1938-1939 sammen medOdd Nansen hjulpet jødiske flyktninger fra Østerrike og Tsjekkoslovakia. Under tysk okkupasjon var han høyesterettsdommer.^[307][308]

Josef TerbovensReichskommissariat hadde avdelinger som tilsvarte de norske departementene og kontrollerte den sivile administrasjonen uten å overta oppgavene. Dermed kunne mange beslutninger se ut som norske initiativ.^[310] På tysk side hadde Terboven sammen med politisjefeneWilhelm Rediess og Fehlis det øverste ansvaret for tiltak mot jødene. Etter disse i hierarkiet var Reinhard og Wagner.^[311] Terboven tok ordre direkte fra Hitler, mens Rediess' overordnete var Himmler. Fehlis hadde obersløytnants rang og sorterte direkte under Rediess som hadde brigadegenerals rang. Alt tysk politi i Norge sorterte under Fehlis, ifølge Ottosen.^[312] Karl Marthinsen, sjef for det norske statspolitiet, anså Reinhard som sin overordnete.^[313]

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.^[314] NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at 700 000 kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941 - 31.12.1943».^[315][316] Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.^[317] Vedrettsoppgjøret etter krigen hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.^[318]Annæus Schjødt d.e., aktor i saken mot Quisling, sa at Quisling ikke kunne gjøre «krav på å bli tiltrodd uvitenhet».^[319]

NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie ogAxel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 medEinsatzgruppe D under ledelse avOtto Ohlendorf og var iOdessa da demassakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder forNSUF, var på en landbrukskonferanse iŁódź i 1942 og ble vist rundt igettoen, Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham.Felix Hartmann arbeidet forSD vedMinsk iHviterussland fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at55 000 jøder ble likvidert på bare ti uker.Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norskefrontkjempere, spesielt iSS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.^[320][321]Klaus Grossmann, lederen for vaktstyrken om bord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.^[322] Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.^[323]Odd Bergfald forhørte selvSiegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».^[324]

«Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut»

En frontkjemper iHirdmannen (1941, sitert avHetland (2012) s. 23.

Det har vært antatt atSverre Riisnæs var til stede på kaien da «Donau» ble lastet opp.^[154] Det fremgår av protokollen for det ukentlige regjeringsmøtet at han befant seg påslottet fra kl 14, og Øystein Sørensen skriver at han iallfall ikke var til stede da «Donau» la fra kai^[325] en gang mellom kl 14:45 og 15:00. Til stede på slottet var samtlige ministre, unntattJonas Lie som befant seg vedøstfronten. På dette møtet skulle man gått igjennom den planlagte loven om bestemmelser vedrørende jøder, men dette ble nå frafalt. I stedet diskuterte man saker som arbeidstiden i regjeringskontorene i den kommende jule- og nyttårshelgen, og hvem som skulle bli ny tollkasserer iDrammen.^[326]

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik atStatspolitiet (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporterenBenkt Jerneck klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.^[327] AvisenDet frie Norge skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».^[328] Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.^[114]

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. EkspedisjonssjefSigmund Feyling i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.^[76][290] I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.^[329]

Før deportasjonene var det god kjennskap til at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt iThe Times 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder iMauthausen, – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.^[330] Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til700 000,BBC gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den illegale avisenLondon-Nytt videreformidlet nyheten 27. juni 1942: «Over 700 000 er blitt myrdet av nazistene i Polen.»^[331] World Jewish Congress holdt 29. juni en pressekonferanse der antall myrdete ble anslått til 1 million.^[330]

Jødeforfølgelsene ble omtalt av BBC og britiske aviser (somThe Times,The Guardian ogDaily Mail), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannenKurt Gerstein som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec». Det svenske utenriksdepartementet hadde også informasjon om massakrer på jøder i Latvia.^[141]Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning skrev 13. oktober 1942 om «utrydningskrigen» mot jødene, ogEskilstuna Kurieren kommenterte også saken 21. oktober.^[331]

Fra sommeren 1941 ble meldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning. Britenes statsministerWinston Churchill fikk regelmessig notater om disse drapene, med antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel.^[332]Jan Karski kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet ikonsentrasjonsleiren Belzec.

Et brev fraFinn Koren ved legasjonen iBern (17. august 1942; se boks) ble lest av Nygaardsvold, Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.^[333] Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. Utenriksdepartementet i London sendte samme dag telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.^[163] Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave, ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942Trygve Lie om meldinger om massemord ved gassing. 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»^[334][335] Trygve Lies uttalelse om at det norske folk ikke trengte noen slik oppfordring var ifølge Ole Kolsrud et uttrykk for maktesløshet. På dette tidspunktet var de henimot 600 av jødene deportert. Etter et initiativ fra norske jøder i Sverige 8. januar 1943 forsøkte Lie å få de allierte med på å bytte sårede tyske krigsfanger mot norske jøder i tysk fangenskap. Britiske myndigheter svarte at det bare var aktuelt å bytte sårede tyske krigsfanger mot britiske krigsfanger i tyske leire.^[336]

Tidlig i desember 1942 tok Finn Koren etter instruks fra London kontakt med detInternasjonale Røde Kors som ble bedt om å bruke sin innflytelse til fordel for de deporterte norske jødene. Røde Kors' fremstøt førte ikke frem.^[337] Den svenske politikken ble lagt helt om da deporteringen av de norske jødene ble kjent.^[338] Lie og Nygaardsvold understreket i desember 1942 overfor svenske myndigheter at alle norske flyktninger i Sverige «uansett rase og religion» burde få samme hjelp og støtte. Svenske diplomater og svensk Røde Kors ba vinteren 1942–1943 om at de omkring 170 gjenværende, internerte jødene i Norge skulle få reise til Sverige. Initiativet ble avvist av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Bare noen få jøder med tilknytning til Sverige fikk tillatelse til å reise. Fra desember 1942 til krigens slutt henvendte den svenske regjeringen seg flere ganger til okkupasjonsmakten i Norge med spørsmål om å få frigitt jødene. Svenske myndigheter lyktes i noen tilfeller å få utreise for enkeltpersoner som befant seg i Norge.^[339] I mars 1945 reisteFelix Kersten til Tyskland med en liste personer som svenske myndigheter ville ha løslatt, på listen var 15 norske jøder. Himmler samtykket i løslatelsen, men av de 15 var 11 forlengst døde og en satt på Grini.^[339]

Jøder som flyktet til Sverige, ble avhørt av norske myndigheter der. Av 301 avhør gjennomgått av Harper, oppga 45 flyktninger at de hadde fått en konkret advarsel eller «vink» om forestående fare. I de øvrige avhørene het det oftest at de flyktet på grunn av jødeforfølgelsene.^[340] NordmannenMarcus Levin ved Den Mosaiska Församlingen i Stockholm intervjuet også jøder som hadde flyktet og skaffet seg i løpet av 1943–1944 oversikt over de deporterte. Levin trodde de norske jødene var sendt til to leirer i ØvreSchlesien. Norske myndigheter gjorde praktisk talt ingenting for å skaffe oversikt over skjebnen til de deporterte norske jødene.^[341]

Flere overlevende ble avhørt som vitner etter krigen. Karl Jacques Ajzenberg fra Stavanger ogPavel Fraenkl ble ikke avhørt. Avhørene ble gjennomført først og fremst for å fastslå hvem som var døde og i hvilken rekkefølge («men også så vidt mulig bringe på det rene om det foreligger noe straffbart forhold»). Etter norsk lov var de deporterte som ikke hadde kommet til rette, inntil videre å regne som «forsvunnet», fordi det ikke var noen dokumentasjon på dødsfallet. Når mange familiemedlemmer var døde, måtte dødsrekkefølgen bli fastslått av hensyn til arveoppgjøret. Marcus Levin intervjuet overlevende som kom til Sverige på slutten av krigen, blant annetLeif Wolfberg ogJosef Berg. Levins brødre, søster, svoger og deres barn overlevde ikke.^[96] I 1946 innførte Gerhardsens regjering en midlertidig «lov om avståing av husrom» og den innebar at jødene, fordi de ikke hadde måttet «forlate sin husrom på grunn av nasjonalt arbeid», ikke kunne kreve hursommet tilbake. Blant jødiske forretningsfolk som vendte hjem var det få som per 1948 hadde klart å gjenoppta driften.^[342]

Folketellingen i 1946 viste 550 jøder i Norge.^[343] Jøder som hadde flyktet fra Tyskland til Norge, ble i 1941 fratatt sitt statsborgerskap av tyske myndigheter. Etter krigen ble disse betraktet som tyske borgere av norske myndigheter.^[344] I mai 1947 tok Norge imot 400 jødiske kvoteflyktninger fra kontinentet, de såkalte erstatningsjødene, blant demMendel Szajnfeld. I 1948 styrtet et fly med 28 jødiske flyktningebarn påHurum, og bare ett barn overlevde. SosialministerAaslaug Aasland var pådriver for å ta i mot «erstatningsjødene».^[345] Noen jøder ble under krigen overført fra andre okkuperte områder til Norge i regi avOrganisation Todt. Minst tolv polske jøder hadde overlevd i Norge på grunn av slik overføring.^[245]

I 1966 gaHans S. Jacobsen ut en norsk utgave avRalph Hewins'Quisling — Prophet without Honour.Sverre Løberg karakteriserte boken som historieforfalsking og Jacobsen svarte med injuriesøksmål. Løberg vant saken som endte iHøyesterett. I boken ble det blant annet påstått at ingen NS-medlemmer noensinne hadde skadet jøder.^[346]Det store brennoffer (1966) avJohan Vogt utløste debatt om blant annet Hjemmefrontens bidrag til å redde jødene. I 1980-årene ble det ny debatt om saken på bakgrunn av Oskar Mendelsohns store dokumentasjonsarbeid medJødenes historie i Norge gjennom 300 år (bind 2) ogPer Ole Johansens forskning om politiets rolle.^[347]

I norsk historiereskriving etter krigen var oppmerksomheten om holocaust begrenset frem til 1980- og 1990-årene. I den bredere offentligheten fikk holocaust mye oppmerksomhet. Jon Reitan skriver i sitt doktogradsarbeid at holocaust ikke på noen påviselig måte «ble glemt eller utdefinert av den offentlige samtalen i tidlig etterkrigstid.» I den første fasen etter 1945 utkom det flere bøker om massedrapet på jøder, og i norsk presse ble holocaust utførlig omtalt.^[348] Etter krigen var både historikere og folk flest opptatt av de politiske og militære forholdene som førte til Tysklands kapitulasjon. Minnekulturen var patriotisk og hadde liten plass til jødenes spesielle skjebne.^[349]

StatsministerJens Stoltenberg ga i en tale 27. januar 2012 en offisiell beklagelse for nordmenns medvirkning til deportasjonen. Han omtalte erstatningen vedtatt i 1999 som en «en moralsk aksept av statens ansvar for handlinger begått mot norske jøder under andre verdenskrig».^[350]

I 2017 ble fire personer involvert i Carl Fredriksens Transport (Alf T. Pettersen,Gerd Julie Bergljot Pettersen,Reidar Larsen ogRolf A. Syversen) hedret posthumt av Israel for sin redningsaksjon for de norske jødene.^[351]

Norge er at få land i Europa der læreplaner for grunnskolen ikke angir at elevene skal lære om holocaust.^[352]

HistorikerSynne Corell fremholder i bokenLikvidasjonen (2021) at den økonomiske forfølgelsen av jødene bør sees som et ledd i holocaust og fjerning av alt jødisk i Norge. Corell fant at den tyske okkupasjonsmakten overfor sivil norsk administrasjon i 1940 hevdet av jødene var oppviglere som ville skape konflikt mellom okkupanten og det norske samfunnet. Det fantes i 1940 ikke noe register over jødiske innbyggere og politiet fant ikke frem til alle jøder da radioapparater skulle beslaglegges. Juristen Ragnvald Lassen var NS-medlem og ansatt i innenriksdepartement. Lassen hadde høsten 1942-sommeren 1943 som en vesentlig del av sitt arbeid å følge opp personer klassifisert som halvjøder eller kvartjøder. Lassen tok i 1943 initiativ til å omkategorisere halvjøder til heljøder (som kunne deporteres), og han hadde allerede arbeidet med inndra formuene til halvjødene.^[353]

Rettsoppgjøret etter krigen omfattet mange områder og holocaust hadde en underordnet rolle. Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt.^[169] Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der nordmenn deltok aktivt i gjennomføringen av deportasjonene. Denne medvirkningen, ansett som "bistand til fienden" var en del av tiltalegrunnlaget i flere rettssaker.^[354][355]

IfølgePer Ole Johansen var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.^[294]

Blant nordmenn var Quisling den eneste som ble tiltalt for medvirkning til drap, og da bare uaktsomt drap.^[356]Wilhelm Wagner var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap (§ 233) ved deportasjon av jødene fra Norge. I samtlige saker mot nordmenn var medvirkning til arrestasjon og deportasjon av jødene en del av grunnlaget for tiltale etter § 86 («bistand til fienden»). Knut Rød var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i Stapo ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.^[357] Karl Marthinsen var blitt drept i et attentat i februar 1945. Alle vitneutsagn etter krigen ga Marthinsen hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene, og Ringdal antyder at det var taktisk av andre involverte å gi en av de døde skylden.^[358] Fehlis, Terboven, Rediess og Jonas Lie døde alle i mai 1945, før de ble arrestert. Gestapo-mannen Klaus Grossmann tok sitt eget liv i mai 1945.^[359]

Resultatet av rettsoppgjøret var sterkt krenkende for de etterlatte.^[342] IDagbladet 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»^[356]Synne Corell konkluderte sin gjennomgang med at nordmenns medvirkning til deportasjonen ikke har blitt beskrevet fullgodt i de tidlige historieverkene.^[360][361] Kriminologen Per Ole Johansen har gransket dokumentene fra rettsoppgjøret og konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.^[362] Christopher Harper ved HL-senteret mener at rettsoppgjøret i Norge ikke tok hensyn til at det hadde skjedd et folkemord i Norge (folkemord var på den tikke del av norsk strafferett).^[355][363]

Wagner var den eneste tysker som ble tiltalt for forsettlig medvirkning til drap ved deportasjonene. Han ble også tiltalt og dømt for å ha bevirket at noen ble ført i trelldom (§ 225).^[364] Josef Berg og Kai Feinberg vitnet i saken.^[365] Wagner ble dømt til døden i 1946. Straffen ble av Høyesterett omgjort til 20 års tvangsarbeid, og han ble benådet og utvist i 1951. Wagner levde resten av livet som fri mann.Hellmuth Reinhard, Gestapo-sjef i Norge og Fehlis' nestkommanderende fram til 1. februar 1945, skiftet navn etter krigen og levde som fri mann til han ble arrestert av vesttysk politi i 1964. Et av tre tiltalepunkter gjaldt deportasjonen av de norske jødene. Den tyske domstolen fant Reinhard skyldig i deportasjonene, men punktet var foreldet etter tysk strafferett og ble ikke lagt til grunn i straffeutmålingen. Reinhard ble dømt til fem års fengsel og slapp ut i 1970.^[366]Siegfried Wolfgang Fehmer, Reinhards underordnete, ble dømt til døden og henrettet i Norge.

Gerhard Flesch var ansvarlig for drapene påHermann Schidorsky,David Wolfsohn og fem andre jøder i Trøndelag – i tillegg til norske motstandsfolk, kommunister og russiske krigsfanger. Rettssaken omhandlet blant annet mishandling av jødiske fanger på Falstad og drap på Abrahamsen, Glick og Schidorsky. Han ble dømt til døden for «forbrytelse mot provisorisk anordning og straff for utenlandske krigsforbrytere av mai 1945» og henrettet i 1948.^{[367][368][369]}

Tiltalen motVidkun Quisling omfattet delaktighet og ansvar for deportasjonene. Jødeforfølgelsene utgjorde en vesentlig del av tiltalen.^[370] Lagmannsretten konkluderte med at Quisling var skyldig iuaktsomt drap (straffelovens § 239), mens rettens mindretall mente at dreide seg omforsettelig drap (§ 233). Flertallet la til grunn at Quisling «ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet», og at han ikke kjente til gasskammermetoden som var tatt i bruk. I lagmannsrettens begrunnelse for dødsstraff ble ikke deportasjonen av jødene nevnt spesielt, bare «medvirkning til de forskjellige drap etter 22. januar 1942».^[356][371] Ved ankebehandlingen opprettholdt Høyesterett dommen, men nevnte ikke jødedeportasjonene ved begrunnelse for straffeutmålingen for Quisling (dødsstraff). Riksadvokaten anket ikke lagmannsrettens konklusjon om at Quisling kun var skyldig i medvirkning til uaktsomt drap.^[372]

Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. Rød ble arrestert i mai 1945 og tiltalt for «bistand til fienden» (§ 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). «Ulovlig frihetsberøvelse» gjaldt ledelse og gjennomføring av pågripelsen av jøder i Oslo og Akershus, og dette var en sentral del av tiltalen. Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.^[373] Knut Rød sa etter krigen at Karl Marthinsen hadde informert om at jødene skulle sendes til kolonier i Polen og Øst-Preussen.^[141]

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper,Georg Fr. Rieber-Mohn,Espen Søbye ogHans Petter Graver etter 2006.^{[373][374][375][376]}Knut Sveri beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.^[358]Albert Hagelin ble dømt til døden blant annet for forsettlig bistand til fienden (§ 86) ved utstedelse av lov om inndragning av formue som tilhører jøder (26. oktober 1942) og lov om meldeplikt for jøder (17. november 1942). Dommen la til grunn at disse lovene «banet vei for» deportasjonene, og Hagelins bidrag til jødeforfølgelsene ble av domstolene regnet som straffskjerpende. Ifølge Harper kjente ikke Hagelin til deportasjonene i slutten av november 1942. Han ønsket i motsetning til Quisling å lette situasjonen for jøder med svensk statsborgerskap. Hagelin ble henrettet.^[377][378] Til forskjell fra Quisling ble Hagelin ved utforming av lover kjent skyldig i forsettlig medvirkning til deportasjonene, og han ble på dette punktet dømt strengere enn Quisling.^[379]

Sverre Riisnæs ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Riisnæs utferdiget lov om inndragning av jødenes formuer. Til forskjell fra Quisling ble han ikke tiltalt for tyveri etter straffelovens § 257. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn påReitgjerdet. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.^[380]

Tiltalen motRagnvald Kranz omfattet blant annet medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Marthinsen hadde gitt Kranz i oppgave å anholde jøder i Oslo og Aker, også på sykehusene, og organisere transport fra Berg leir til Oslo. Kranz overlot arrestasjonene i Oslo og Aker til andre og reiste selv til Tønsberg. Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.^[382]

Den norske NS- og Stapo-mannenStian Bech jr. ble tiltalt for medvirkning til deportasjonene (han hadde særlig ansvar for jøder som var innlagt på sykehus^[383]), men dette var ikke et vesentlig punkt under rettssaken.^[8] Bech ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.^[384]Sverre Johan Dürbeck ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo, der deportasjonene var et eksempel på dette.^[385] Ole Homb var tjenestemann i Stapo og Knut Røds medarbeider. Homb arbeidet med planlegging av aksjonen 26. oktober, blant annet med oppsetting av lister. Homb ble dømt til to år og seks måneder fengsel etter § 86 (bistand til fienden) og mistet sin stilling i politiet.^[386]

Sverre Johansen ble tiltalt blant annet for deportasjonen av jødene i Bergens-området, og retten mente dette var «bistand til fienden» (§ 86), noe som var straffeskjerpende. Det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.^[387]Johan Bjørgan ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.^[388] Johan Lorange var politimester i Vestoppland og ga ordre om at jødene på Gjøvik skulle arresteres. Lagmannsretten påpekte at arrestasjonen av jødene var i strid medfolkeretten. Ifølge Harper var dette den eneste gangen folkeretten ble trukket inn i saker som omfattet deportasjonen av jødene. Lorange fikk 3,5 års fengsel.^[389]

AdvokatHaakon Høst varbobestyrer for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder, og i rettssaken etter krigen kom det frem at han hadde forsynt seg av boene. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannenKaare Shetelig. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.^[141] Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjentedrapet på ekteparet Feldmann. De ble frikjent for drapene.

Hans Eng var lege på Bredtvet og erklærte alle alvorlig syke jøder friske nok til å tåle transporten ut av landet. Høsten 1942 utformet han «legeattest for syke jøder» for å presse sykehusene til å skrive ut innlagte jøder. Eng etterprøvde personlig sykehuslegenes diagnoser og skrev med rødt på skjemaet «kan hentes» (det vil si deporteres). Eng ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble løslatt på prøve i desember 1949, idet varetektstiden ble regnet med.Julius Paltiel vitnet mot Eng. Dommen la til grunn at Eng hadde utført sitt legearbeid forsvarlig.Lars L’Abée-Lunds utkast til tiltale hadde flere punkter som gjaldt jødeforfølgelsene og han innstilte på livsvarig fengsel. Før saken kom opp forEidsivating lagmannsrett i desember 1948 overtokAlf Nordhus aktoratet og Nordhus utelot punktene knyttet til jødeforfølgelsene la ned påstand om 14 års fengsel. Eng fikk tilbake legelisensen i 1952.^{[390][391][392]}

Harald Hammer var lensmann iSør-Fron under okkupasjonen og ledet arrestasjonen av familien Karpol samt Martin Mazansky og Hermann Messner. I mars 1943 ledet Hammer auksjon av Karpol-familiens eiendeler på Karpol-gården. Hammer ble tiltalt etterlandssvikanordningen §3 ved medlemskap i NS og en rekke arrestasjoner inkludert jøder. Gudbrandsdal herredsrett la i dommen til grunn at Hammer hadde opptrådt hensynsfullt under arrestasjonene og at disse arrestasjonene var nødvendig for at skulle beholde stillingen som lensmann. Ifølge dommen så Hammer i verste fall for seg at jødene bare ville få et opphold konsentrasjonsleir. Hammer ble dømt for medlemskap i NS. Christopher Harper fremholder at selv om Hammer ikke visste akkurat hvilken skjebne jødene fikk må ha visst at arrestasjonene var ulovlig frihetsberøvelse og bistand til fienden. Politimester Thommesen på Lillehammer ga ordre til arrestasjonene og ble ikke tiltalt for dette (Thommesen var ikke NS-medlem).^[393]

Ifølge Dahl kan motivet for inndragning av arresterte jøders eiendom ha vært å hindre at tysk politi tok seg til rette i eiendommene (slik det hadde skjedd ved tidligere enkeltarrestasjoner; slike beslag var dessuten vesentlig kilde til finansiering av SS). Lovgrunnlaget for å sikre seg jødenes eiendeler ble utarbeidet først 26. oktober, da interneringen av voksne menn allerede var i gang. Dahl antar atFrederik Prytz i Finansdepartementet opprinnelig så for seg at formuene skulle stå urørt i tilfelle de tidligere eierne kom tilbake og fremmet krav mot staten.^[394]

Norske jøders eiendommer ble plyndret av nordmenn, og full erstatning aldri gitt. Et eksempel var forretningen Tønsberg Ekvipering, eid av Isak Plesansky. Her hadde konkurrenten Emil Kjølner A/S – forløper til kjedenAdelsten – forsynt seg av Plesanskys varelager.^[395] SønnenBernhard Plesansky hadde kommet seg til Sverige, og var den eneste i familien som overlevde. Bernhard Plesansky fikk etter hvert utbetalt2⁄3 av midlene likvidasjonsstyret hadde fått ved salg av familiens forretning og eiendom.Julius Paltiel fikk tilbake bygården familien eide, men gården og butikklokalene var tømt.^[396]

Bobestyrere ble satt inn for ålikvidere (omgjøre eiendeler til kontanter).Frontkjempere fikk kjøpt løsøre fra jødeboene til 50 prosent av takst etter instruks fra Finansdepartementet. NS-medlemmer fikk fortrinnsrett til leiligheter. I Nord-Trøndelag fikk en bobestyrer beskjed av Likvidasjonsstyret om å brenne «rask» fra jødeboene, spesielt familiebilder og album som ville være av svært liten interesse for den «oppvoksende slekt i det nye Norge».^[96]

Etter krigen la Tilbakeføringskontoret konkursreglene til grunn, noe som innebar at de overlevende fikk utbetaltdividende av det som var igjen. Krigsskadetrygden for varelagre kompenserte bare tap som følge av krigshandlinger, ikke som følge av beslag eller overgrep fra okkupasjonsmakten. Krigsskadetrygden for løsøre avkortet erstatningen forholdsmessig etter antall familiemedlemmer som var døde (jo flere som døde i konsentrasjonsleirer, desto mindre ble erstatningen). Personer som hadde mistet sitt bosted på grunn av «nasjonalt» arbeid under krigen, fikk etter krigen fortrinnsrett til bolig, mens jøder (som var forfulgt som rase) stilte bak i køen. De som døde i utryddelsesleirene hadde status som savnet og arvvingene måtte ofte vente i mange år for å få tilgang til eiendelene.^[96]

Gjeldende lover (utarbeidet bør krigen) var ikke tilpasset utfordringer med folkemord. Gjenreisingsprinsippet som gjaldt etter krigen favoriserte de som skal bygge opp igjen det raserte, men jødenes eiendommer var som regel overtatt av andre og ikke ødelagt. Jødenes løsøre var vanskelig å spore opp (de fantes ofte hjemme hos NS-medlemmer og andre kollaboratører) og jødene kunne dermed ikke kreve eiendelene tilbake. Jødene bodde ofte i leid bolig og kunne ikke kreve denne tilbake etter krigen. Myndighetene forsto ikke at jødenes tap skilte seg fra andre. Historikeren Elise Barring Berggren skriver at jødene ikke ble aktivt utestengte fra erstatningsordningene, men heller ikke aktivt inkludert. De seks første lovene om erstatning utarbeidet etter krigen hadde flere hundre sider forarbeid der jødene var nevnt noen få ganger, mens nordlendinger og motstandsfolk ble hyppig nevnt. Motstandsfolk ble særlig tilgodesett i erstatningslovene for eksempel ved at erstatning ble knyttet til eiendom ødelagt i forbindelse med aksjoner mot hjemmefronten. I 1947 vedtok Stortinget «lov om forsvunne personer» og forarbeidene til denne viser at jødenes situasjon var tatt hensyn til: Denne la til grunn at savnede jøder måtte anses som døde slik at arvingene kunne gjøre krav på eiendeler og bolig.^[397]

Jøder som søkte erstatning like etter krigen ble også utsatt for en byråkratisk fornedrelse, i det de måtte bekrefte at de ikke var nazister.Krigsskadetrygden for løsøre påla alle søkere – også de man visste var jødiske – til å undertegne på at de ikke hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling, og på at det ikke var reist sak mot dem i landssvikoppgjøret.^[398]

I mars1996 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg (Skarpnesutvalget) «som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen».^[399] Utvalget leverte i 1997 en utredning som var delt i to der

• flertallet anslo at samlede tap etter dagens kronekurs (mai 1997) beløp seg til 108,8 millioner kroner, mens
• mindretallet (Bruland ogReisel) anslo samlede udekkede tap til minst 330 millioner kroner, av et totalt tap for den norsk-jødiske befolkningen på ca. 440 millioner (kronekurs fra mai 1997).^[400]

Regjeringen (Bondevik I) foreslo i 1998 en restitusjon på 450 millioner kroner, noe som omfattet både et kollektivt og et individuelt oppgjør.^[401] Stortinget vedtok dette i 1999.^[402] Det kollektive oppgjøret var på 250 millioner kroner og ble fordelt på tre områder:

1. 150 millioner kroner til de registrerte mosaiske trossamfunn i Norge, for å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge.
2. 60 millioner kroner til støtte utenfor Norges grenser, til å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
3. 40 millioner kroner til opprettelse og drift av et kompetansesenter for studier avholocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette ble opprettet somSenter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Det individuelle oppgjøret tok form av 200 000 kroner «til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig». Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut 30. november 1999, hadde 980 personer blitt tildelt 200 000 kroner hver.^[403]

I 1948 ble et minnesmerke over drepte jøder reist på den jødiske gravlunden på Helsfyr i Oslo.^[404]Sukkertoppen minnepark er til minne omCarl Fredriksens Transport, som fraktet omkring 500 jøder til sikkerhet i Sverige. På Akershuskaia i Oslo er det reist et minnesmerke laget avAntony Gormley. Det består av tomme stoler vendt mot kaia der jødene ble ført om bord i «Donau».^[405][406]

I Norge er det satt ned flere hundre «snublesteiner» til minne enkeltpersoner drept i holocaust. Blant annet er familiene Caplan, Sakolsky, Shotland og Smith minnet med snublesteiner i Tromsø.^[407] I Trondheim står et minnesmerke overCissi Klein. I Haugesund står en minnestøtte overMoritz Rabinowitz – dette var det første minnesmerket over et enkeltoffer for jødeforfølgelsen i Norge.^[408] På Prostneset i Tromsø ble det i 1995 avduket et minnesmerke over 17 jøder fra byen som ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.^[409] I Stavanger ble det i 2010 reist et minnesmerke over 22 drepte jøder fra byen, familiene Fein, Becker, Reichwald og Joseff samtJacques Ajzenberg, Ruben Jehoda Fridmann og Ludvig Adolf Melzer.^[410]

Kathe Lasnik er minnet medKathe Lasniks plass i Oslo.

Fjorten av de overlevende (inkludert Lisa Segal som ble sluppet fri) avga forklaring for norske domstoler for å bidra til å fastslå hvem som var døde i lovens forstand. Etter norsk lov var de deporterte som ikke hadde kommet tilbake bare forsvunnet og retten måtte dermed fastslå dødsdato. Dato for dødsfall var også av betydning for arveoppgjøret fordi det innenfor en familie var avgjørende i hvilken rekkefølge personene døde. Marcus Levin var den første som intervjuet overlevende.^[411]

Flere overlevende fortalte om sine opplevelser i bøker eller intervju.Kai Feinberg (1995),Moritz Nachtstern (1949),^[412]Herman Sachnowitz (Det angår også deg, 1976)^[413] ogRobert Savosnick (1986) skrev bøker.^[96]Josef Berg etterlot seg et upublisert manuskript.Vera Komissar formidletJulius Paltiels historie (1995).^[414]Samuel Steinmann, den siste overlevende, fortalte om sine opplevelser så lenge han levde. Elsa Kvamme fortalte i 2012 Steinmanns historie i dokumentarfilmenTrikken til Auschwitz.^[415]David Abrahamsen ga i 1935 ut bokenJeg er jøde; boken kom i ny, utvidet utgave 1985 med erfaringene fra krigen.^[416]Mendel Szajnfeld kom til Norge som flyktning etter krigen og fortalte om sine opplevelser i bokenFortell hva som skjedde med oss i 1993.^[417]Max Tau skrev om sine opplevelser iEn flyktning finner sitt land (1964).

Pavel Fraenkel snakket ikke om tiden i Auschwitz, men datteren Ellinor F. Major tok hovedoppgave og doktorgrad om hvordan foreldrenes lidelser i fangenskap påvirket barna.^[418][419] Major fikk høre om farens opplevelser gjennom Leo Eitinger.^[420] Farens historie har hun fortalt i en popularisert versjon av avhandlingen.^[421] Eitinger utga også et verk om overlevende^[422] og beskrev blant annetKZ-syndromet.^[423]

I 1994 trykketAftenposten for første gang et foto av «Donau» som seilte fra Oslo havn 26. november med 532 jøder om bord. Bildet ble tatt avGeorg W. Fossum som fotograferte for motstandsbevegelsen. Fossum ble tipset av noen i politiet om at noe foregikk ved havnen. IfølgeMarte Michelet finnes ikke ett eneste bilde av at norsk politi arresterer norske jøder og frakter dem vekk for deportasjon til Auschwitz. Fossums mørke kornete fotografi av tilskuere på kaia i Oslo som ser «Donau» legge fra er det eneste som finnes. Michelet tror denne mangelen på fotodokumentasjon er en av årsakene til at det har vært vanskelig for nordmenn å ta inn over seg at holocaust også skjedde i Norge. Fossums foto omtales som «ikonisk».^[424]

Spørreskjema for jøder og dokumentene fra legasjonen i Bern oppbevares av Arkivverket.^[80]

Læreplanen for grunnskolen og videregående skole (2006) i Norge omtaler, som et av få land i Europa, ikke holocaust som konkret læringsmål.^[425]

• Holocaust, jødeutryddelsene under andre verdenskrig
• Tidslinje for holocaust i Norge
• Holocaust - tidsvitner

• Abrahamsen, Samuel (1991).Norway's Response to the Holocaust: A Historical Perspective. Holocaust Library.ISBN 0-89604-117-4. 
• Benkow, Jo (1985).Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal.ISBN 8205164967. 
• Bergfald, Odd (1967).Hellmuth Reinhard: soldat eller morder?. Oslo: Schibsted. 
• Bergfald, Ole (1978).Gestapo i Norge. Oslo: Hjemmenes forlag. 
• Borøchstein, Ove (2000).J: historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forl.ISBN 8299574404. 
• Brodersen, Arvid (1979).Mellom frontene. Oslo: Cappelen.ISBN 8202044332. 
• Bruland, Bjarte (2008).Det norske Holocaust. HL-senteret.ISBN 9788299750394. 
• Bruland, Bjarte (2012).Øyenvitner. Lysaker: Dinamo.ISBN 9788280712646. 
• Bruland, Bjarte (2017).Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon og tilintetgjørelse. Oslo: Dreyer.ISBN 9788282651424. 
• Dahl, Hans Fredrik (1992).Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug.ISBN 8257409782. 
• Brunvoll, Kirsten:Veien til Auschwitz. Oslo: Aschehoug, 1947.
• Feinberg, Kai ogStefansen Arnt (1995).Fange nr 79018 vender tilbake.. Oslo: Cappelen.ISBN 8202157056. 
• Harper, Christopher S. (2012).Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945(PDF). HL-senteret.ISBN 978-82-92988-36-7. Arkivert fraoriginalen(PDF) 22. juni 2015. Besøkt 25. september 2016. 
• Harper, Christopher (2015). «Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen?».Samtiden (1): 06–121. 
• Hetland, Øystein (2012).Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?(PDF). Oslo:HL-senteret.ISBN 978-82-92988-42-8. Arkivert fraoriginalen(PDF) 27. september 2016. Besøkt 25. september 2016. 
• Johansen, Per Ole (1984).Oss selv nærmest: Norge og jødene 1914-1943. Oslo: Gyldendal.ISBN 8205150621. 
• Johansen, Per Ole (2005).«Minst tyve år for en jøde»(PDF).Materialisten (4): 31-67. Arkivert fraoriginalen(PDF) 27. januar 2022. Besøkt 16. oktober 2016. 
• Komissar, Vera (1992).Nådetid. Norske jøder på flukt i 1942. Oslo: Aschehoug.ISBN 8203171702. 
• Komissar, Vera (1995).På tross av alt : Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz. Oslo: Aschehoug.ISBN 8203260861. 
• Kreppen, Kenneth (2015).«Den lange stillheten: Holocaust i norsk okkupasjonsforskning». Historieblogg. Besøkt 9. oktober 2016. 
• Levin, Irene (2007).Flukten - Jødenes flukt til Sverige under annen verdenskrig. HL-senteret. 
• Major, Ellinor F. (1997).Reise gjennom krig og fred - en beretning om krigens arv. Oslo: Aschehoug.ISBN 8203290809. 
• Mendelsohn, Oskar (1987a).Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 1. Oslo: Universitetsforl.ISBN 8200025233. 
• Mendelsohn, Oskar (1987b).Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl.ISBN 8200025241. 
• Mendelsohn, Oskar (1990).Jødeforfølgelsene i Norge under 2. verdenskrig. [Oslo]: Norges hjemmefrontmuseum.ISBN 8299102685. 
• Michelet, Marte (2014).Den største forbrytelsen : ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. [Oslo]: Gyldendal.ISBN 9788205470446. 
• Nachtstern, Moritz og Ragnar Arntzen (2006).Falskmyntner i Sachsenhausen - hvordan en norsk jøde overlevde holocaust. [Oslo]: Spartacus.  [1. utgave utgitt av Tanum i 1949:Falskmynter i blokk 19]
• Nøkleby, Berit (1985).Nyordning. Oslo: Aschehoug.ISBN 8203114172. 
• Ottosen, Kristian (1995).I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug.ISBN 8203260756. 
• «Norske jøder (Riksarkivets vårslipp 2010)». Arkivverket. 2010. Besøkt 11. oktober 2016. 
• Ringdal, Nils Johan (1987).Mellom barken og veden : politiet under okkupasjonen. Aschehoug.ISBN 8203156169. 
• Sachnowitz, Herman og Arnold Jacoby (1976).Det angår også deg. Oslo: Cappelen.ISBN 8252505449. 
• Savosnick, Robert og Hans Melien (1986).Jeg ville ikke dø. Oslo: Cappelen.ISBN 8202092825. 
• Sebak, Per Kristian. (2008)."...vi blir neppe nogensinne mange her" - jøder i Bergen 1851-1945. Bergen: Vigmostad & Bjørke.ISBN 9788241904646. 
• Simonsen, Kjetil Braut (2009).«Den store jødebevægelse»: Antisemittiske bilder av jøden i bondeavisene Nationen og Namdalen, 1920-1925(PDF) (Masteroppgave). Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. 
• Szajnfeld, Mendel og Simon Szajnfeld (1993).Fortell hva som skjedde med oss. Erindringer fra Holocaust.. Oslo: Gyldendal.ISBN 82-05-21904-4.  [2. utgave 2003,ISBN 82-303-0005-4]
• Søbye, Espen (1998).«Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?».Samfunnsspeilet (nr 4): 2–17. 
• Søbye, Epsen (2003).Kathe, alltid vært i Norge. Oslo: Oktober.ISBN 82-7094-926-4. 
• Ulstein, Ragnar (1995).Jødar på flukt. Oslo: Samlaget.ISBN 8252145817. 
• Våre falne:
  • Våre falne (bind 1). Oslo: Grøndahl. 1949. 
  • Våre falne (bind 3). Oslo: Grøndahl. 1950. 
• Westlie, Bjørn (2012).Oppgjør: i skyggen av Holocaust. Oslo: Aschehoug.ISBN 9788203292415. 
• Aase, Reidar (1945).Frå fengselstida på Grini. Oslo: Noregs boklag. 

• (en)The Holocaust in Norway – kategori av bilder, video eller lyd påCommons
• (no) «Holocaust i Norge» iStore norske leksikon
• (no)«Deportasjonen av de norske jødene», fra nettstedetNorgeshistorie.no
• (no)Norske jøders flukt til Sverige under krigen, Norgeshistorie.no

• Holocaust i Norge
• Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig

• Sider med duplikatargumenter i malkall
• Sider med kildemaler som mangler arkivdato
• Artikler med døde eksterne lenker
• Sider som bruker magiske ISBN-lenker
• Artikler med offisielle lenker fra Wikidata
• Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
• Utmerkede artikler