Ho Chi Minh-byen (vietnamesisk:Thành Phố Hồ Chí Minh), tidligereSaigon (vietnamesiskSài Gòn; brukes fortsatt av vietnamesere i dagligtale), erVietnams største by, med ca. 5 140 412 (2004) innbyggere i selve byen. Men i hele det politiske forvaltningsområde, som strekker seg utenfor den egentlige by, bor det 6 117 251 innbyggere. Tar man med satellittbyer som ligger utenfor det politiske forvaltningsområde, som for eksempelThủ Dầu Một,Di An ogBien Hoa, kommer man opp i ni millioner.[1] Befolkningen er stadig voksende og brer seg utover; det antas at et fremtidig storbyområde anno 2020 kan bli på nær 20 millioner innbyggere.[2]
NavnetHo Chi Minh-byen stammer fra1976, noe etter gjenforeningen avNord-Vietnam ogSør-Vietnam. Men byen er vel så godt kjent, både innenlands og utenlands, under det gamle navnet, Saigon. Strengt tatt er Sài Gòn nå egentlig bare en av bydelene i byen, nemlig byens 1. distrikt.
Som forkortelse ser man ofteTP. HCM, eller på engelskHCMC ellerHCM City.
De opprinneligekhmerinnbyggerne kalte byen forPrey Nokor.Prey Nokor betyr «skogbyen» eller «trebyen» påkhmer (Prey – «skog»;Nokor – «rike, by», frasanskritnagara).
Navnet Prey Nokor benyttes fortsatt av kambodsjanerne (2007), og det benyttes også av minoritetsgruppenKhmer Krom som bor iMekongdeltaet.
Bakgrunnen for det gamle navnet Saigon er noe uklar. Kanskje ligger det noe kinesisk bak; den kinesiske tilpassingen av navnet betyr «Vestpalasset». Men ifølge en annen hypotese er navnet Saigon utviklet fra det kambodsjanske Prey Nokor – og tross alt var det slett ikke noe palass i området rundt år 1700. Navnet Saigon ble første gang brukt offisielt i1698. Men navnet Saigon slo ikke helt gjennom da; det fikk konkurrere side om side med navnet somNguyen-dynastiet foretrakk,Gia Định 嘉定 (opprinnelig navnet påcitadellet i byen). Det er bare siden1859 at Saigon ble det enerådende navnet (inntil oppkallingen etterHồ Chí Minh i 1976).
Ho Chi Minh-byen er en by på selve administrative nivå som Vietnams provinser. Den blir administrert på lignende måte som en provins, slik at de viktigste forvaltningstekniske styringsorganene er folkerådet og folkekomiteen.
Byen er inndelt i 22 distrikter.
Av dem er fem landdistrikter, skjønt de ligger innenfor bygrensene:Nha Be, Can Gio,Hoc Mon,Cu Chi ogBinh Chanh.
De 17 øvrige er bydistrikter. Bare de fem i byens sentrum har egentlige navn som offisiell betegnelse (Tan Binh,Binh Thanh,Phu Nhuan,Thu Duc og Go Vap), de øvrige har bare nummer – selv om distriktene på folkemunne naturligvis har sine navn.
Byen begynte som en liten fiskerlandsby, i et område som stort sett var sumpmark. Antagelig boddekhmerfolket der før vietnameserne ankom; området var del av det kambodsjanske rike. Stedet tiltrakk seg ikke bare vietnamesiske innflyttere, men også malayiske, kinesiske og indiske handelsfolk.
Vietnamesisk herredømme over områdene rundt det som skulle bli kalt Saigon ogBien Hoa ble formelt anerkjent av det kambodsjanske hoff i1691. I1698 sendte herskeren Nguyen Phuc Chu en av sine betrodde, Nguyen Huu Canh, til området for å organisere administrative strukturer.
På grunn av sin gunstige beliggenhet for handel og som militært støttepunkt vokste stedet og ble en viktig by. I1772 begynte Nguyen Cuu Dam å fylle igjen mange av kanalene som løp gjennom byen, og gjorde dem om til gateløp.
I1859 inntokfranskmennene medSpanias hjelp Saigon og ødela byens festning. I1862 avsto vietnameserne de tre sørligste av sitt rikes provinser til Frankrike, og i1874 undertegnetTu Duc iHue tilslutt denne avtalen, og dermed var heleCochinkina også formelt på franske hender. Saigon ble hovedstaden. Under det franske kolonistyret ble byens videre vekst sterkt preget av franske byggeskikker, noe som er tydelig på flere bygninger og boulevarder. Byen ble et viktig jernbaneknutepunkt og viktigste utskipningshavn for eksporten av ris dyrket iMekongdeltaet.
Da Saigon ble okkupert avjapanerne under denandre verdenskrig i1940, fikk de franske kolonimyndigheter likevel fortsette med å administrere landet, inntil japanerne ombestemte seg og kastet dem i fengsel i1945. Noen måneder etter var krigen tapt for japanerne. Saigon hadde kommet fra krigsårene uten krigsskader eller større nød.
Etterandre verdenskrig erklærteHồ Chí Minhs kommunistparti Vietnams selvstendighet i1945. MenFrankrike gikk ikke med på dette, og dermed brøt det ut krig mellom Frankrike og Ho Chi Minhs styrker, den såkalteDen første indokinesiske krig. Frankrike støttet den sørlige franskvennlige regjeringen som var opprettet av keiserBao Dai. Han hadde gjort Saigon til sin hovedstad i1950. Selve Saigon ble aldri krigsskueplass under denne krigen. Riktignok var det en del terrorbombinger i Saigon mellom1951 og1953 som kommunistene den gang ble mistenkt for å stå bak. Men det er senere blitt klart at det var Lien Minh-geriljaen under ledelse av Trinh Minh The, som hadde sin helt egen agenda, som var ansvarlig.
I1954 ble franskmennene slått avViet Minh islaget ved Dien Bien Phu, og trakk seg ut av Vietnam. Landet ble snart etter offisielt delt i to, og Sør-Vietnams hovedstad ble Saigon, mensNord-Vietnam ble styrt fra den gamle hovedstadenHanoi.
KeiserBảo Đại hadde gitt den uavhengige militære styrkenBinh Xuyen kontrollen over den nasjonale politistyrken, men statsministerNgo Dinh Diem iStaten Vietnam forlangte at de skulle komme under kontroll av den nasjonale regjeringen. For å tvinge sitt krav igjennom, gikk Diem27. april1955 til militære angrep mot styrkene fra Binh Xuyen, ogStaten Vietnams hær slo Binh Xuyen i løpet av en uke. Kampene fant stort sett sted i det kinesiske finansdistriktet iCholon, inne i byen sentrum. Mellom 500 og 1 000 mistet livet i kampene, og opp til 20 000 sivile ble hjemløse som følge av slaget. Slaget resulterte i at Binh Xuyen ble endelig slått, og den private hæren ble lagt ned, samtidig som politistyrken ble tilbakeført til statlig kontroll.
Andre indokinesiske krig (Vietnamkrigen) 1959–1975
UnderVietnamkrigen ble tusenvis av amerikanske soldater stasjonert i Saigon, og amerikanerne bygde to svært store flybaser i området, den ene i byens nordlige utkant. Økonomien ble sterkt preget av kjøpesterke amerikaneres nærvær, og prostitusjonen grep også sterkt om seg.
Saigon ble for første gang en krigsskueplass underTết-offensivens første fase30. januar –24. februar1968. De kommunistiske styrker foretok da koordinerte angrep en rekke steder over hele Sør-Vietnam. Det var en rekke angrep i og nær Saigon; omkring femFNL-bataljoner hadde infiltrert byen. Den store flybasenTân Sơn Nhất i Saigon ble angrepet av omkring 700 mann. Det kom til innbitte kamper, men de amerikanske tapene var bare på 110 mann. Flybasen i Bien Hoa noe lenger nordøst ble også angrepet, og to fly ble ødelagt. Angripernes tap i disse to angrepene og en rekke mindre kamphandlinger i og rundt byen var på over 1.100, men de vant kontroll over store deler av byen. Kampene pågikk nesten en uke, og noen deler av Saigon ble alvorlig rammet av amerikanernes luftangrep og artilleri. Kampene var over i midten av februar. Et av angrepene hadde vært mot den amerikanske ambassaden. Det var 20 kommunistiske commandos som angrep, men de ble raskt nedkjempet. Symbolverdien var imidlertid sterk.
Stor symbolverdi skulle også en annen episode få: Den1. februar hadde den sørvietnamesiske politigeneral Nguyen Ngoc Loan henrettet en sivilkledd Viet Cong-offiser på gaten i Saigon, foran amerikanske fotografer og fjernsynskameraer. Fangen, Nguyen Van Lem, var kaptein for en tropp Viet Cong-soldater som nettopp hadde henrettet sørvietnamesiske politifolks hustruer, barn og andre slektninger. 34 bundne og drepte sivilister var blitt funnet i bare ett dike. Nguyen Van Lem hadde angivelig vært stolt av sin dåd og skrytt av at han hadde klart å finne og likvidere alle på dødslisten han hadde fått.
FotografenEddie Adams vantPulitzerprisen for bildet av henrettelsen, men skulle snart beklage den virkning fotografiet fikk i USA. Han skrev iTime:
«Generalen drepte Viet Cong-mannen; jeg drepte generalen med mitt kamera. Fotografier er verdens sterkeste våpen. Folk tror på dem, men fotografier kan lyve, selv uten å være manipulerte. De er bare halve sannheter. ... .Hva fotografiet ikke sier var 'Hva ville du ha gjort dersom du var generalen på den tiden og det stedet den varme dagen, og du tok den såkalte onde personen etter at han hadde drept en, to eller tre amerikanere?[3][4]»
Adams beklaget også personlig overfor general Nguyễn og hans familie for en uopprettelige skaden bildet gjorde mot ham. Da general Nguyễn døde i 1998, hyllet Adams ham som en «helt» i «en rettferdig sak».[5]
Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål forFNL ogDen nordvietnamesiske hær.30. april1975 falt Saigon; hendelsen kalles i ettertid i Vietnam offisielt forGiải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagenNgày mất nước («Dagen for tap av landet»).
I april hadde den sørvietnamesiske hær brutt sammen på alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring ved Xuan Loc, en by 60 km øst for Saigon. Den21. april brøt forsvarslinjene sammen og nordvietnamesiskestridsvogner oginfanteri rykket raskt frem mot den sørvietnamesiske hovedstaden. Den27. april hadde 100 000 nordvietnamesere omringet Saigon, der 30 000 sørvietnamesere skulle holde stand.
Den29. april satte amerikanerne i gang medOption IV (også kaltOperasjon Frequent Wind), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da hektiske vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Helikoptrene begynte å evakuere fra den amerikanske ambassaden og fra flyplassen.
Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadørGraham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes. Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom store mengder av sørvietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med. Bare utenfor den amerikanske ambassade vokste mengden til omkring 5 000.
Imidlertid hadde en annen større evakuering startet en del dager tidligere,Operation Babylift som skulle bringe ca. 2 000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. De fleste ble bragt til USA, andre til blant annetAustralia.
Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått, og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den23. april hadde presidentGerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.
Helikopterevakueringen fortsatte hele dagen og natten mens de nordvietnamesiske stridsvognene rullet inn i utkanten av Saigon. Tidlig på morgenen den30. april forlot de siste ambassadevaktene fraUS Marines ambassaden mens hektiske vietnamesere stormet sperringene rundt ambassadeområdet. De nordvietnamesiskeT-54-stridsvognene rullet nå inn i Saigon. Den sørvietnamesiske motstanden var svak. Det kom til noen trefninger mellom sørvietnamesernesM41-stridsvogner og nordvietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nordvietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sørvietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål.
Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7 000 amerikanere og sørvietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og FNLs flagg ble heist kl. 12.30. Den sørvietnamesiske øverstkommanderende og fungerende president, generalDương Văn Minh overgav seg selv og erklærte Sør-Vietnam for oppløst samme ettermiddag.
Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i «omskoleringsleirer» som ofte også fungerte somdødsleirer ettersom det anslås at omkring én million vietnamesere omkom i fangenskap der.
Byen ble etter den nordvietnamesiske erobringen hovedstad for den provisoriskeRepublikken Sør-Vietnam, som styrte den sørlige delen av landet inntil nord og sør ble forent2. juli1976. Hanoi ble da hovedstad for hele landet.
Byens navn ble straks endret til Ho Chi Minh-byen til minne omHồ Chí Minh, som kommunistene anser som den sosialistiske republikkens landsfader. En av bydelene, Distrikt 1, heter fortsatt Saigon. Navnet Saigon blir fortsatt brukt i dagligtale, og blant motstandere av det kommunistiske regimet holder man særlig på dette.
Befolkningen antas i2004 å ha økt til over seks millioner. I tillegg til å være den mest folkerike byen i Vietnam, utgjør den også den mest folkerike administrative enhet på provinsnivå.
Flertallet av befolkningen er enten vietnamesere (kinh) ellerutenlandskinesere (Hoa). Det er også betydelige grupper av vietnamesiske minoritetsfolk i byen. Kineserne er spesielt tallrike i distriktet Cholon, som regnes som enChinatown.
Siden1990 har Ho Chi Minh-byen stått for mellom 28 og 35 prosent av Vietnames samlede inntekter fra turisme. Byen mottar et stadig stigende antall turister fra utlandet, opp fra 180 000 i 1990 til millioner nå, noe som utgjør over halvparten av alle turister til landet.
Cholon, som er 5. bydel, er Ho Chi Minh-byensChinatown. Navnet Cholon betyr «stort marked», og Cholon var opprinnelig en egen by. Men etter hvert vokste den sammen med Saigon på grunn av den sterke tilflyttingen og flyktningstrømmene. Cholon befolkes av omkring en halv million kinesere som dominerer bybildet med sine kinesiske apoteker, restauranter og forretninger. Cholon er også det viktigste handelsområdet i byen.
Kineserne i Cholon nedstammer fra forskjellige deler av det sørligeKina, og de har i høy grad klart å bevare sine regionale skikker, sine språk og dialekter gjennom generasjonene. Det finnes egne temper for folk som stammer fraChaozhou, for dem med sine aner iGuangzhou, og så videre
Ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet var Cholon også beryktet for sine opiumshus. Denbritiske forfatterenGraham Greene var blant besøkerne, og hans romanThe Quiet American fra1955, med handling fra tidlig 1950-tall, henter mye av sin koloritt fra dette området. Boken er grunnlag for to kinofilmer av samme navn, fra1958 og2004. Siden 1950-tallet var de trange og travle gatene i Cholon et ideelt gjemmested forViet Minh og senere forViet Cong.
I Cholon finner man de severdige Quan-Am- og Thien-Hau-pagodene.
Dong Khoi var under navnetRue Catinat Saigons fremste promenadegate allerede i den franske kolonitiden. UnderVietnamkrigen var det særlig mange barer og bordeller langs denne gaten som betjenteamerikanske soldater under deres"Rest and recreation"-opphold. SidenDoi Moi er gaten, som nå heterRevolusjonsgaten, heller blitt preget av mange restauranter, barer og dyre designerforretninger.
Nguyen Hue er en parallellgate til Dong Khoi. Den ble anlagt av franskmennene somBoulevard Charner, og ble betenget som OrientensChamps Elysées. Nguyen Hue er i dag heller bare en bråkete hovedtrafikkåre. Men underTet-festen er det lokale blomstermarkedet en attraksjon.
Det tidligere rådhuset
Foto: Diego Delso
I nordenden av Nguyen Hue befinner det tidligere rådhuset seg. Det er et kolonialhus fra1906. I dag holder folkekomiteen til der.
En av de mest betydelige byggverk i byen er denkatolske Notre-Dame-katedralen. Denneteglsteinskirken ble reist mellom1877 og1883 ineoromansk stil. Katedralens to klokketårn er 58 meter høye. Katedralen er det viktigste fokus for de sørvietnamesiske katolikker. Erkebiskopen av Ho Chi Minh-byen, msgr.Jean-Baptiste Pham Minh Man, er en av Den katolske kirkeskardinaler.
Katedralen befinner seg i nordenden av Dong Khoi. Her feires det også messer på engelsk hver søndag.
Foran kirken, påPariserkommuneplassen, står en statue avjomfru Maria.
Rett ovenfor Notre Dame står hovedpostkontoret, som er en bygning fra 1880-årene og som siden den gang nesten ikke har sett noen ombygninger eller forandringer. Innvendig er riktignok betjeningslukene blitt renovert og modernisert, og det er tilkommet et kjempemessig veggmaleri av «Onkel Ho».
Det tidligere presidentpalasset for den gamle republikkenSør-Vietnam er i dag et museum. Det heter i dag «Gjenforeningspalasset». Av og til benyttes det til representasjon ved statsbesøk. Bygningen er fra 1960-årene. Den30. april1975 ble palasset omringet av nordvietnamesiske stridsvogner og så inntatt, og denne erobringer markererSaigons fall ogVietnamkrigens avslutning og de nordvietnamesiske kommunisters seier. Bare kort tid før hadde de siste amerikanske helikoptrene forlatt anlegget. Palasset har en omfattende utstilling av etterlatt amerikansk og sørvietnamesisk stridsutrustning.
En annen severdighet erKrigsoffermuseet. I tillegg til en samling av stridsvogner, fly og andre etterlatenskaper etter den amerikanske krigsmaskin finner man her en tildels drastisk fotoutstilling som fremfor alt tydeliggjør følgene av amerikanernes bruk av avløvingskjemikalier «Agent Orange» over landets skoger, og deres bruk avnapalm-bomber.
Etter at relasjonene mellom USA og Vietnam har bedret seg er det også tilkommet utstillinger om antikrigsbevegelsene i USA og andre land, og om de amerikanske soldater som nektet å tjenestegjøre i Vietnam av etiske grunner.
Revolusjonsmuseet holder hus i det tidligere palasset forCochinkinas guvernører. Palasset var residens forSør-Vietnams presidentNgô Đình Diệm. Museet utstiller gjenstander fra kampene mot franskmenn og amerikanere.
Le-Duan-boulevarden er en boulevard av samme franske stil som Nguyen Hue. Den løper fra bykjernen til de botaniske haver. I dette området er det idag igjen en rekke utenlandske diplomatiske representasjoner (konsulater).
Under Vietnamkrigen var dette åstedet for et spektakulært angrep underTết-offensiven.
I de siste krigsdagene fløy helikoptre i skytteltrafikk med de siste gjenværende amerikanerne mellom den gamle amerikanske ambassaden og amerikanske krigsskip koordinert fra kommandoskipetBlue Ridge ute iSørkinahavet. Ambassaden, som ble rasert, er nå gjenoppbygd, og bare minnetavler forteller om hendelsene i aprildagene i 1975.
Dette markedet, som ble bygd i1914 og som er blitt renovert i løpet av de siste årene, er ett av Saigons varemerker. Ben-Thanh-markedet er i dag en stor markedshall for bekledning, tørkede matvarer, elektronikk,souvenirer, og for grønnsaker, frukt, fisk og blomster. Her tilbys også vietnamesiske kulinariske retter.
Markedet med et særegent tårn som kan minne om et kirketårn ligger inntil en sterkt trafikkert sentralrundkjøring, der syv gater møtes.
Jadepagoden er Saigons mest fargerike gudshus. Den ble bygget i1909 av byenskantonesisk-kinesiske innvandrere, og her æres bådeBuddha og en rekketaoistiske guddommer og helteskikkelser fra kinesisk mytologi.
Byens høyeste skyskraper erBitexco Financial Tower, som er 262,5 meter høy. Bygningen er åpen for besøkende som fra 49. etasje får full utsikt over byen.
Ho Chi Minh-byen betjenes av den store flyplassenTân Sơn Nhất (den tidligere flybasen fra Vietnamkrigen) som ligger noe nord for bykjernen. Det offisielle navnetHo Chi Minh internasjonale lufthavn har i liten grad slått gjennom. Hertil er det enkelte direkte flyruter fra Europa, og en rekke direkteforbindelser til alle de største byene i Sørøst- og Øst-Asia. Det er også gode flyforbindelser til alle Vietnams viktigere byer. Taxi og buss er tilgjengelig til og fra flyplassen og innenfor byen. På grunn av den høye veksten i antallet flypassasjerer og Tan Son Nhat lufthavns nære beliggenhet til byen, har den vietnamesiske regjeringen planer for å bygge en ny internasjonal flyplass nær Long Thanh Township i Dong Nai Provinsen ca. 40 km nordøst for byen.
Togforbindelser består fremfor alt til områdene nord for Ho Chi Minh-byen. Det er tog tilHanoi flere ganger om dagen – reisen tar mellom 30 og 40 timer.
Det er ellers bussforbindelser til mange byer i Vietnam og inn iKambodsja.
Utdatert: Denne teksten kan inneholde feil på grunn av informasjon som er utdatert. seksjonen Du kan hjelpe med åoppdatere artikkelen. Artikkelensdiskusjonsside kan inneholde mer informasjon.(mars 2020)
En maskert mor og barn
Ho Chi Minh-byen har verken undergrunnsbane eller trikk, men et godt fungerende bussnett, både til by og ut mot landsbygda. For individuell transport er tilbudet godt på taximoped,Cyclo (sykkeltaxi) eller taxibiler.
Det er imidlertid besluttet å bygge enundergrunnsbane, i første omgang med fem linjer. Den vil bli 20,6 km lang og skal settes i drift i 2014. Man håper på 73 mill. passasjerer det første driftsåret, og 204 mill. det følgende året.
