Hjemmefronten er brukt som betegnelse både på organisert (Hjemmestyrkene medMilorg ogSivorg) og på uorganisert, generell motstand iNorge mot den tyske okkupasjonen underandre verdenskrig.
Hjemmefronten inkluderte den organiserteMotstandsbevegelsen, men kunne også inkludere alle enkeltpersoner som hadde enpatriotisk innstilling. For å føle seg som en del av hjemmefronten kunne det være nok med rent symbolsk motstand. Av slik motstand kan nevnes å gå med en spesiell typetopplue, habinders på jakkeslaget eller å motsette seg noen av de mange direktiver fra makthaverne. En betegnelse på slike patrioter varjøssinger.
Motstanden kunne også være mer aktiv, ved for eksempel å lytte på illegale radioapparater. Et skritt videre var å gi utillegale aviser.
Ved enda mer organisert motstand kunne man si at man var en del av motstandsbevegelsen.Norge under andre verdenskrig var preget av ulike motstandsgrupperinger som arbeidet mer eller mindre koordinert. En av disse grupperingene som hadde stor innflytelse ble kalt «Kretsen» som er kjent for «Grimelundsmøtene» påGrimelund gård, en annen var «Koordinasjonskomiteen» (KK) som ledet den sivile holdningskampen sammen medKretsen. Kommunistene var nesten de eneste som drev med voldelig motstandskamp, men uten å samarbeide særlig med resten av Hjemmefronten. Dette fordi Hjemmefronten ikke ville at det skulle utføres voldelige aksjoner i Norge, av frykt for represalier mot sivilbefolkningen.
Størstedelen av krigen var det ingen enhetlig ledelse avHjemmefronten, første gang uttrykketHjemmefrontens Ledelse ble brukt var i1943 daKoordinasjonskomiteen begynt å sende ut sine paroler over radio i dette navnet. Utover 1944 bleKretsen svekket fordi noen ble tatt og andre flyktet til Sverige, og det viste seg nødvendig å få en formell ledelse på plass for å ta seg av viktige oppgaver etter hvert som krigen nærmet seg slutten. Høsten 1944 bleHjemmefrontens Ledelse (HL) dannet, «Det øverste råd» bestod av en formann og 11 medlemmer fraKretsen,KK,Hjemmestyrkene,Rikspolitiet,Faglig utvalg (FU). Bøndene som før var blitt holdt utenfor, fikk en representant, mens kommunistene ikke fikk være med.
Under hele okkupasjonen var det spenning mellom ledende grupperinger iHjemmefronten ogLondon-regjeringen, i november 1944 møttes representanter for regjeringen og den nye hjemmefrontledelsen iStockholm til en rundebordskonferanse hvor de kunne avklare en del forhold, deriblant ordningen av den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden etter krigens slutt. Hovedproblemet var hvilken statusNygårdsvoldregjeringen skulle ha etter freden.
Hjemmefrontledelsen mente at det skulle dannes enRegjeringskommisjon med folk «hjemmefra», mens regjeringen mente at siden de var landets lovlige regjering, måtte de ta over. Kompromisset ble at regjeringen skulle sende over kronprins Olav sammen med fem representanter like etter frigjøringen. Likevel fortsatte konflikten mellom hjemmefrontledelsen og regjeringen utover sommeren 1945.