Denne artikkelen omhandler handlingen. For filmen, seHevn (film).
Rettferdighet og guddommelig hevn forfølger lovbrudd, malt av Pierre-Paul Prud'hon, 1805–08.
Hevn er gjengjeldelse, når vondt gjengjeldes med samme mynt.
I moderne samfunn er alvorlige former for hevn, somblodhevn eller vendetta, langt på vei forsvunnet. Inorrøn tid fikk man ikke sette seg i død manns høysete før han var hevnet.[1]
IAndre Mosebok 21,23-25 innskjerpes det at «skjer det en skade, skal dubøte liv for liv,øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, flenge for flenge, skramme for skramme». Men var det entrell som fikk ødelagt øyet eller mistet tannen, holdt det å gi ham eller henne friheten.[2]
Norrøn lov ga regler for et fredelig oppgjør i konflikter ved bøter til den skadelidte; men åpnet også for hevn som alternativ. I drapssaker var ikke alltid hevnen rettet mot gjerningsmannen, men mot en annen av samme ætt som det var «mer hevn» i. I 1260 kritiserteHåkon Håkonsson skarpt at slektninger til et drapsoffer hevnet seg på en slektning av drapsmannen som hadde høyere status, så hevnen dermed ville ramme hardere. Både kongen og kirken var opptatt av å understreke enkeltindividets - gjerningspersonens - ansvar.[3]Gulatingsloven nevner hevn som første reaksjon i tilfelle «flokkdrap». Ble en mann drept i en flokk, «da er det vel om det hevnes». Flyktet gjerningsmannen, skal alle løpe etter, og ingen hindre det. En mann kunne i noen tilfeller drepe en lovbryter uten at den dreptes etterlatte kunne kreve bøter; dette gjaldt for entyv og for en mann tatt på fersk gjerning hos nære kvinnelige slektninger (hustru, søster, datter, mor, stemor, brors kone og svigerdatter). Gulatingsloven ordlegger seg som om hevn er den mest ærefulleoppreisningen, for ingen kan kreve rettsbot for seg selv (dvs. etter krenkelse som ikke medførte døden) mer enn tre ganger, «verken mann eller kvinne, med mindre han hevner seg innimellom».[4]
