En tyskvåpenrulle med personvåpen fra 1400-tallet (Hyghalmen Roll)
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder enliste over kilder, litteratur ellereksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikkeverifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebasertereferanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Heraldikk[a] er læren om våpenmerker (våpenskjold), det vil særlig sioffentlige våpen, enkeltpersoners våpen,slektsvåpen, private selskapers våpen ogfantasivåpen.[1] Betegnelsen heraldikk brukes også om faktisk forekomst av våpenmerker.
Heraldisk kunnskap brukes blant annet til å konstruere (sette sammen) nye våpen, utforme avbildninger og beskrivelser av våpen,analysere og systematisere eksisterende våpen, eller som hjelpevitenskap for historiske og andre fagområder (slektshistorie,kunsthistorie med flere).
Heraldikk blir også kaltdet heraldiske systemet, og en sikter da normalt til at det består av disse hovedtrekkene:[2]
Bare bestemte typer av farger (tinkturer) ogfigurer blir brukt i våpen
Ett og samme våpen kan utformes i såkaltheraldisk stil på flere måter og i forskjellige fysiske materialer
Et våpen skal kunne bli entydig beskrevet i heraldiske faguttrykk gjennom en såkaltblasonering
Et våpen blir vanligvis brukt innenfor enskjoldformet innramming
Eieren av våpenet bruker det som sitt fastekjennetegn.
Disse hovedtrekkene utgjør kjernen i heraldikken. Hovedtrekkene kan påvises som et nytt system fra og med siste del av1100-tallet ifranskspråklige områder.[3] De enkelte elementene i systemet går imidlertid langt tilbake i tid, og de bygger på eldrefanemerker, skjold- og hjelmdekorasjoner, stammetegn, lokale og internasjonalesymboler,myter,fabelvesener og mye annet fra bådeEuropa ogMidtøsten.
Hvilke faktorer som er hovedårsaker til at heraldikken oppsto som et eget vesteuropeisk system, har vært mye diskutert.[4] Blant disse faktorene er samling avriddere og tropper underkorstogene og kontakten med Midtøstens farge- og symbolbruk, behov for kjennetegn underturneringer,føydalvesen,høvisk ridder- oghoffkultur, samthjelmer og andrerustningsdeler som gjør det vanskelig å kjenne igjen personer.
Det heraldiske systemet spredte seg hurtig over hele Europa og ses i Norge fra utover på1200-tallet, blant annet i bevartesegl frakonger og stormenn.[5]
Systematiseringen har blant annet sammenheng med at det fantesherolder som førte lister over våpen (våpenruller), der våpen ble ensartet avbildet og/eller beskrevet, samt til dels ordnet tematisk.[6]
Forsvaret er Norges største bruker av heraldikk. Forsvaret forvalter over 250 heraldiske våpen og over 6 000 tegn. Forsvaret bistår Utenriksdepartemntet og andre Statlige etater innen fagområdet. Forsvaret har egen rådgiver innen militær heraldikk. Forsvarsjefens og Forsvarets rådgiver er i dag Claus Andreas Østby. Før dette har oberst Jan Eide, og generalmajor Thorbjørn Bergersen hatt denne funksjonen.[8]
Mange sondringer og inndelinger blir benyttet innenfor heraldikk og heraldisk virksomhet.
Et aktuelt skille i vår tid går mellomoffentlig heraldikk ogprivat heraldikk. Skillelinjen går mellom heraldikk og våpen for (1) offentlige myndigheter (staten, statlige militære og sivile organer, kongehus,fylkeskommuner,kommuner)[10] og (2) private fysiske og juridiske personer, bl.a. foreninger, enkeltpersoner og slekter. For offentlige våpen gjelder særlige politiske og juridiske hensyn, regler og rettsbeskyttelse. Det er disse våpnene og private korporasjoners våpen som i dag særlig fungerer som kjennetegn. Nesten bare slike våpen ses i "det offentlige rom" og de har en viss, praktisk betydning i samfunnslivet. Enkeltpersoners våpenskjold og slektsvåpen brukes i dag nesten bare innenfor "den private sfære" og til dekorative formål.
I arbeid med heraldikk kan det sondres mellominnhold ogform. Innholdet er sammensetningen av farger (tinkturer) og figurer, mens formen er avbildning i heraldisk stil og beskrivelse i blasonering.[11]
Det er ofte sondret mellomteoretisk heraldikk ("våpenlære") ogpraktisk heraldikk ("våpenkunst").[12] Sondringen kan være misvisende, fordi alle sider av heraldikken kan tenkes behandlet både teoretisk og praktisk.
På fransk er uttrykketle système héraldique også brukt om de juridiske regler som gjelder for våpenskjold eller har gjeldt tidligere.[13] På engelsk brukes uttrykketthe law of arms om både de heraldiske regler for de ovennevnte delene av systemet, og om de rettsregler som gjelder for våpenskjold.
Heraldikken har regler som kan grupperes etter hovedtrekkene i systemet. Regler gjelder dermed for innhold, form, eierrelasjoner, fastsetting og bruksmåter for våpenskjold, samt for hva som kvalifiserer noe til å være våpenskjold, skjold, hjelm og andre grunnleggende elementer.
Reglene er basert på tradisjoner, praktiske brukshensyn, myndigheters og privates praksis samt enkelte rettsregler. Tradisjonene går tilbake til middelalderen, mens praksis og rettsregler har variert en del i tid og rom.
Rettsreglene er i dagens Norge hovedsakelig regler for offentlige våpen, men de innebærer dermed ogsåforbud for private mot uhjemlet bruk av våpen som kan forveksles med offentlige våpen, segl og andre merker, i henhold tilstraffeloven § 165.[14]
Heraldiske regler som har variert, er for eksempel kravene om få og rene fargeflater, én eller få figurer, og begrenset ytre utstyr ved skjoldene. I Norge praktiseres fra 1930-årene ganske strenge krav om enkelhet for innhold, form og utstyr i offentlige våpen.[15] Lignende krav praktiseres i de andre skandinaviske landene, mens mer kompliserte våpen blir fastsatt i mange andre land. I noen grad har myndighetspraksis også påvirket privates praksis.
Militær heraldikk bygger på de samme regler og forutsetninger som vanlig heraldikk.[16] Den er imidlertid mer omfattende.[8] I tillegg til et systematisk utviklet våpen- og flaggvesen, omfatter militære heraldikk seremonier, uniformer og tilhørende tegn, medaljer, mynter, profilprodukter osv. Med andre ord alle de ytre forhold som karakteriserer det militære miljø, og som gir militære styrker deres særegenhet og egenart.
Profilering skaper og opprettholder Forsvarets identitet og omdømme. Den har positiv innvirkning internt, så vel over for samfunnet for øvrig, og bidrar til å skape identitet og image, samt gjør Forsvaret gjenkjennelig. Militære heraldikk profilerer mer enn noe annet Forsvarets identitet ved å visualisere avdelingenes kjerneverdier, særpreg og mål, slik de er formet avtradisjoner og miljø.
Heraldikk og profilering må sees i sammenheng. Forsvarets visuelle profil og heraldikk går hånd i hånd, nettopp fordi heraldikken er tidløs og er hoved bærer av Forsvarets visuelle profil. Heraldikken er uløselig knyttet til kunstrisk grafisk utforming og produksjon. Heraldikk er så vel en vitenskapelig som kunstnerisk disiplin.
Norge har ikke en riksheraldiker eller institusjon som er ansvarlig for statsheraldikk slik man finner i enkelte andre land. Forsvaret er nasjonens største heraldikkforvalter. Det har ført til at Utenriksdepartementet og statlige organer søker råd og forslag til løsninger fra Forsvaret. Dette forsterker kravene til etatens heraldiske ekspertise.
I sin reneste form finner vi heraldikken i:
Avdelingsmerkene.
I Forsvarets visuelle profil
Faner, standarter, fendler (både utseende og bruk)
Forsvaret har overfor Utenriksdepartementet forpliktet seg å følge de heraldiske normer og regler ved utforming av sine våpen. I motsetning til øvrige stats etater, fremmer derfor ikke Forsvaret sine forslag til våpen til UD for godkjennelse. For å å få lov til dette har Forsvaret og forsvarssjefen heraldisk rådgiver.
Forsvarssjefen er delegert myndighet på H.M. Kongens vegne, å godkjenne Forsvarets merker.
I motsetning til våpen, fremlegges forslag og til godkjennelse av faner for H.M. Kongen.
Et unntak fra ovennevnte forpliktelser er uniformstegn. De heraldiske regler skal så langt som mulig følges, men funksjonelle forhold kan være avgjørende. Slike tegn er beskrivende for funksjon og kvalifikasjoner, og forutsettes forstått både innad, men også utenfor egen etat. Internasjonal praksis kan også være styrende for utformingen.
Forsvaret og forsvarssjefens heraldisk rådgivere;generalmajor (p) Thorbjørn Th Bergersen,oberst (p) Jan Eide,seniorrådgiver Claus Andreas Østby.
Med våpen menes avdelings/enhets merker (heraldiske våpen). Slike skal utformes i samsvar med fastlagte normer som varierer med etat/gren.
Mange avdelinger/enheter ønsker slike kjennetegn og det er behov for nøkternhet og begrensninger. Behovet for identitet/profilering og størrelse på avdeling/enhet er avgjørende for tildeling av heraldisk våpen. Prinsipielt bør ikke avdelinger/enheter mindre enn hva som kan oppfattes som bataljons nivå, tildeles egne merker. Unntak kan være skoler og selvstendige enheter.
Et heraldisk våpen er et grafisk kjennetegn som identifiserer en avdeling/institusjon like godt som den skrevne benevnelse. Av praktiske grunner oppgis de imidlertid ofte sammen.
Prinsipielt brukes Forsvarets emblem /heraldiske våpen ved kommunikasjon utad, og enhets/avdelingsmerker ved intern kommunikasjon.
Våpnenes generelle utforming varierer i henhold til fastlagte normer.
Våpen for fellesinstitusjoner har form og karakter som riksvåpenet, dvs. trekantskjold med krone. Hærens merker er som for fellesinstitusjoner, men kampavdelinger er unntak. De fører merker uten krone.
Sjøforsvaret har merker med kronet bueskjold med navn angitt på plate mellom krone og skjold. Skjoldet har en krans av tauverk.
Luftforsvaret har merker formet som en kronet rondell og tekst i en ytre ring. Under merket er et bånd med motto.
Heimevernets merker er basert på kransen med krone fra deres emblem
Med unntak av HV er de nevnte forskjeller i stor grad som følge av tiden i UK under siste verdenskrig og tjenesten i Tysklandsbrigadene, der norske avdelinger og enheter fulgte britiske tradisjoner og normer.
Forsvaret bruker flere typer flaggsymboler Dette er regulert i håndbok for flagg og faner i Forsvaret.
Nasjonale flagg og kommando- og rangflagg har sin fastlagte form og karakter. Øvrige flaggsymboler krever ofte heraldiske vurderinger.
Utformingen av de forskjellige flaggsymboler fremgår i håndboken, men farger, eventuelle tilleggsfigurer osv., må vurderes og fastlegges ved utarbeidelse.
Fargevalg bør baseres på tradisjoner (f.eks. tidligere faner, tilhørighet (f.eks. våpen-/troppeart) eller annet som gir en logisk begrunnelse for valgte løsning.
Metallene gull og sølv brukes ikke i flaggsymboler, og må erstattes av gult og hvitt. Alle flaggsymboler har en for- og bakside. Forsiden vises når duken står ut til høyre fra stangen.
Norm forfaner og standarter varierer med forsvarsgren og nivå. Standarter er med eller uten splitt avhengig av type «rytter» avdeling (let rytteri splitt, tungt rytteri uten splitt). Type standard for den enkelte avdeling må vurderes i hvert tilfelle. Disse flaggsymboler kan i tillegg føre banderoler (fanebånd) med avdelingsnavn eller heders-/ operasjonsnavn.
Seremoniflagg har karakter som fane, men i motsetning til faner, kan de produseres i mange eksemplarer. Utforming er som heraldiske flagg, men de har faneutstyr og er ofte kantet med frynser.
Felt og avdelingsflagg ofte betegnet som heraldiske flagg, baserer seg på vedkommende enhet/avdelingsvåpen. D. v. s fastlagt heraldisk figur og farger, Skjoldbakgrunn skal ikke gjengis, duken er bakgrunnen. På flaggsymbolets bakside vises figurinnholdet uten endringer speilvendt slik at figur alltid er vendt mot stang. Figurinnholdet gis optimal størrelse på duken, og eventuell bord (ramme) gjengis langs kanten på duken.Fendler føres av avdelinger på lavere nivå (kp). Fendelens hovedfigur er moder avdelingens heraldiske figur (skjoldfigur). Inngår moder avdelingen i høyere forband, er sistnevntes heraldiske figur plassert i kanton, dvs. øvre hjørne nærmest stangen. Duken er i skjoldfargen.Banderole identifiserer vedkommende underenhet/avdeling med fastlagte farger.
Forsvaret har en rekke faste ordner/medaljer. De har sin fastlagte form og karakter. Operasjonsmedaljen utforming er også fast, men det produseres egne bånd ved nye operasjoner. Norm for medaljebåndet er nasjonale smale striper i kantene. I midtpartiet er det normalt flaggfargene, eller andre farger som assosieres med det aktuelle operasjonsområdet.
Ansvaret for at Forsvaret personell skal få sine merker og tegn, både av tøy og i metall, til på bruk på uniform er i hovedsak delt på ulike etater. Ansvaret for uniformer, heraldikk, visuell profil, kultur og tradisjon er tillagt sjef Forsvarets fellestjenester (FFT). Forsvarsmateriell (FMA) har ansvar for grunnlaget for produksjon. Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har ansvar for at Forsvaret enheter får forsyning av godkjente merker og tegn, herunder kvalitetskontroll ved mottak av artikler fra rammeavtaleleverandør
Forsvarets organisasjon er dynamisk. Det innebærer at heraldiske våpen og faner ikke lenger kan brukes på grunn av omorganiseringer, eller nedleggelse av enheter/avdelinger.
De er imidlertid fortsatt Forsvarets eiendom, og slike produkter skal oppbevares i henhold til fastlagte ordninger. Når det er mulig, kan produkter som ikke er aktive, helt eller delvis tas i bruk igjen for andre enheter/avdelinger. Eventuelt etter justeringer.
Det tillates ikke at institusjoner eller organer som ikke inngår i Forsvarets struktur, tar i bruk slike heraldiske produkter selv om de ikke er aktive. De er Forsvaret eiendom, og ulovlig bruk kan medføre straffansvar . Forsvarets merker og tegn er også beskyttet av Straffeloven §165.
Mynter (coins) har blitt et populært produkt i Forsvaret.[trenger referanse] Mange ønsket seg slike, og anmoder om heraldisk støtte til utforming. Behovet reguleres og antallet begrenses.
Aksepteres det at mynt skal utformes, bør det tilstrebes å bruke fastlagt norm i Forsvaret og følger heraldiske regler og styres av fagmyndighet.[trenger referanse]
Myntene knyttes til stilling og/eller posisjon, og ikke til navngitte personer. Myntene innholder som oftes motiv som heraldisk våpen,orlogsflagg,kommandoflagg eller andre symboler for å knytte mynten til eier.[trenger referanse]
Heraldiske håndbøker og lærebøker blir ofte inndelt etter de nevnte hovedtrekkene i systemet. Skriftlige arbeider om heraldikk finnes allerede framiddelalderen (blant annet avBartolus de Saxoferrato), og trykte bøker eller skrifter om heraldikk og/eller heraldiske emner finnes nå i de fleste europeiske land, Nord- og Sør-Amerika, samt Australia. Trykte skrifter om heraldikk finnes i Norge fra og med første del av 1800-tallet (avConrad Nicolai Schwach), mens det senere er kommet en del artikler og bøker om både offentlig heraldikk (av blant annetOluf Kolsrud,Hallvard Trætteberg,Knut Johannessen,Hans Cappelen,Harald Nissen, Jan Eide, Thorbjørn Bergersen og Claus Andreas Østby) og privat heraldikk (av blant annetC. M. Munthe,Hans Krag, Hans Cappelen,Herman L. Løvenskiold og Harald Nissen).
I mange land er det i dag egne heraldiskeforeninger som utgirtidsskrifter og medlemsblader, bl.a.Norsk Heraldisk Forening med medlemsbladetVåpenbrevet. Det skandinaviskeHeraldisk Selskap (Societas Heraldica Scandinavica), med sete iKøbenhavn, utgirHeraldisk Tidsskrift.[17] Nordiske heraldiske konferanser blir arrangert annet hvert år (2005 i Oslo) av Heraldisk Selskap sammen med de nasjonale foreningene. Disse foreningene har egne nettsteder påinternett.Svenska Heraldiska Föreningen har et aktivtdiskusjonsforum med deltakere fra alle nordiske land: www.heraldik.se/forum/.
Internasjonale heraldiskekongresser ogkollokvier arrangeres hvert annet år rundt om i verden, under medvirkning av de internasjonale organisasjoneneBureau permanent des congres internationale de généalogie et d'héraldique,L'Académie Internationale d'Héraldique (AIH) ogConfédération internationale de généalogie et d'héraldique. Disse organisasjoner har også skandinaviske medlemmer og internasjonale kongresser har vært holdt i Helsingfors, København og Stockholm. En internasjonal kongress ble holdt i Oslo i 2014, arrangert av Norsk Heraldisk Forening ogNorsk Slektshistorisk Forening.
Andre systemer for kjennetegn som bare har noen av hovedtrekkene ovenfor, kan også være benevnt som heraldikk, så som dejapanske kjennetegnenemon, dekommunistiske offisielle merkene som ikke brukes i skjold, visseafrikanske skjolddekorasjoner,greske skjoldmerker fraantikken og kjennetegn brukt i det gamleEgypt.
Noen bruker et mer utvidet heraldikk-begrep, særlig det engelske begrepetHeraldry. Da tas med temaer fra annet arbeid som er typisk for herolder, særligseremonier og titler. Det snevrere begrepet heraldikk knyttet til våpenskjold, blir da betegnet somArmory.
Johan Marius Setsaas: «Schønings våpenbok: Til glede og bekymring»,Genealogen nr. 2/2014, Oslo 2014, side 45-51
Hans Cappelen: «Trættebergs "fargelover"»,Våpenbrevet nr. 95, juli 2015,Norsk Heraldisk Forening, Oslo 2015, side 22-23
Hans Cappelen: «Litt om "heraldiske regler"»,Våpenbrevet nr. 95, juli 2015, Norsk Heraldisk Forening, Oslo 2015, side 23-27
Hans Cappelen: "Kommuneflaggloven endret i 2014",Våpenbrevet nr. 95, juli 2015,Norsk Heraldisk Forening, Oslo 2015, side 37-39
Hans Cappelen: "Ny norsk straffelov med endringer for offentlige våpen, flere andre kjennetegn og symboler",Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 79-84
Hans Cappelen: "Noen norske våpenbøker",Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 84-88
Elin Galtung Lihaug (redaktør):Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences, Oslo 2014, utgitt av Slektshistorisk forlag i 2015.
Michel Pastoureau:Traité d'héraldique, Grands manuels Picard,Paris 1979, (nye utgaver 1993, 1997, 2003)
Carl-Alexander von Volborth:Heraldry – Customs, Rules and Styles,Dorset 1981
Carl-Alexander von Volborth:The Art of Heraldry, Dorset 1987
Magnus Bäckmark og Jesper Wasling:Heraldiken iSverige, Lund 2001
Steen Clemmensen, Ole Rostock og Sven Tito Achen:Dansk heraldiskbibliografi 1569-1999,Heraldisk Selskap og Syddansk Universitetsforlag, 2002
Allan Tønnesen (redaktør):Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviskeHeraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s.,ISBN 9788776746612, med segl fra 2.297 personer, bl.a. fra Norge 87 geistlige og 406 bønder
