.jpg)
Hedenskap, ellerhedendom, er en betegnelse på eldre religioner som ikke lenger blir praktisert i nevneverdig grad, eller for andre religioner enn kristendom. Disse andre religionene kan ha tilsvarende betegnelser på de som ikke følger dem.
Etymologien til «hedendom» er usikker, men detnorske begrepet er avledet franorrøntheiðinn dómr («hedendom») ogheiðingi («hedning»),adjektiv beslektet med «hede» («lynghei») ettersom folk bosatt i udyrkede områder ble senere kristne.[1] «Hede» kan da også ha hatt meningen «hjemlig», «våre områder», i kontrast til «det utenlandske» eller det fremmede. En av de tidligste overleveringer kommer fra den nordnorskeskaldenØyvind Skaldespiller (død ca. 990) som i hyldningskvadetHákonarmál tilegnet kongHåkon den gode. Her nevner Øyvind at «landet legges øde / siden Håkon fór / til hedenske guder».[2]
_-_Caspar_David_Friedrich_(MKK%2c_Dortmund).jpg)
«Hedning» finnes påengelsk somheathen, avledet fragammelengelskhæðen, og som det tilsvarende norrøne begrepet. Det kan være historisk påvirket avgotiskehaiþi, «boende på heia, heden», opptrer somhaiþno iWulfilas bibel på gotisk som «hedensk kvinne», (oversettelse avHellene iMarkus 7:26). Denne oversettelsen påvirket sannsynligvis detlatinskepaganus, «landlig, bonde», eller ble valgt pga sin likhet tilgreskethne («hedensk, ikke-jødisk»). Det er foreslått at gotiskhaiþi ikke er beslektet med «heden», men er etlånord fraarmenskhethanos, i seg selv et lån fra greskeethnos.
«Paganisme» (fra latinpaganus, «landlig, bonde»)[3] er det tilsvarende begrepet til «hedendom» avledet fra latin senere på1300-tallet.Pāgānus var en som dyrket av falske guder, men opprinnelig en sivil person, det vil si ikke en av Kristus' soldater, avledet frapāgus, en «bondelandsby, landlig». Dette begrepet er en oversettelse av dethebraiske begrepetgojim iDet gamle testamente, og det greskethne («folk, folkeslag») iDet nye testamente.Gojim ble benyttet i nedsettende om ikke-jøder,ethne om ikke-kristne.Etnologer unngår begrepet «paganisme», og foretrekker mer presise kategorier som «polyteisme» og tilsvarende.
I vanlig betydning er «paganisme» et gyldig begrep på norsk somsynonym til «hedendom», men brukes hovedsakelig omnypagenisme ellernyhedendom, det vil si om et moderne fenomen hvor folk søker andre religiøse trosforestillinger, som moderneåsatro ellerwicca, enn de tradisjonelle og etablerte.[4]
På latin erpaganus den som bor på landet, det vil si de uopplyste og udannede i motsetning til de som bor i byene. Dette ordet har gitt det engelske pagan, og tilsvarer gammeltestamentets hebraiskgojim og nytestamentets greskeethne, som betyr 'folk, folkeslag'.
Hedendom er vidt begrep for å beskrivereligioner og åndelige praksiser i førkristneEuropa, og i ytterligere utvidet begrepsdannelse forpolyteistiske (flerguderi) tradisjoner eller folkereligioner verden over sett fra et vestlig eller kristen synsvinkel. Begrepet har forskjellige meninger i vestlig tankegang ved at det har moderne konnotasjoner om en tro som er polyteisme[5],spiritisme,animisme,sjamanisme som med folkelige religioner.
Begrepet hedendom har blitt definert bredt for å omfatte alle religioner utenfor denabrahamittiskemonoteistiske religioner somjødedom,kristendom ogislam[5]. Gruppen sådan definert ekskluderer de fleste østlige religioner, trosforestillinger hosurbefolkningen i Amerika ogmytologier, foruten også ikke-abrahamittiske religioner generelt. En mer begrenset definisjon vil ikke omfatte noen av verdensreligionene og innskrenker begrepet til lokale eller landlige strømninger som ikke er organiserte. Vesenstrekk i hedenske tradisjoner er fraværet av omvendelse ogmisjon, og tilstedeværelsen av en levende mytologi som forklarer de religiøse opplevelsene og ritualene.[6]
Hedendom har vært en betegnelse på folketro i forhistorisk tid hvor folk i møtet med fremmede stammers trosforestillinger. Hedendom var da fremmede guder i kontrast til de hjemlige guder. Det var ikke nødvendigvis en religiøs motsetning da fremmede gudene stundom ble opptatt i den lokale kulten og innlandske mytologien og gjort likeverdige med egne guder.
I henhold til profetreligionene (de abrahamittiske) med deres forbud mot å dyrke andre guder ble hedendom en betegnelse for andre folk og kulturers religiøse trosforestillinger og var samtidig en religiøs ringeakting. IDet gamle testamente ble disse andre betegnet somgojim, «folk», «ikke-jøder», og iSeptuaginta (en tidlig gresk oversettelse avDet gamle testamente en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr.) medethne hvor adjektivetethniko's, «hedning», «hednisk» (jfrMattus18:17: «hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller.»). Da kristendommen ble utbredt iRomerriket ble de gamle religionene tilhengere betegnet med ord som «lantbor», «pagani», «campani», pågermanske språk som «heiden», «hedbor», det vil si hedninger. Den historiske betydningen av hedendom innbefattet alle religioner som ikke var kristne, også islam som opprinnelig var og ble betraktet som enarabisk avart av kristendommen. En motsetning til hedendom kan da også uttrykkes som en prinsipiellmonoteisme.
I bibelsk sammenheng brukes betegnelsen som gjengivelse av forskjellige folkeslag somgojim,hebraisk for 'folkene', i betydingen ikke-israelitter ogethne, gresk for 'folk', i betydelsen av de forskjellige folkeslagene, mens et annet ord for folk,laos, brukes om jøder og kristne. Gojim brukes i Det gamle testametet og ethne i Det nye testamentet.
Hedning er ifølge oversettelser av Bibelen en person som ikke er jøde (hebraiskgojim). I ikke-bibelsk språkbruk er hedning i stedet en person som ikke er kristen.
De olympiske guder var gjenstand for en aktiv dyrkelse gjennom heleantikken inntil keiserTheodosius den store (død395) i år394 forbyr hedenskap ved lov innenfor Romerrikets grenser.
Keltisk hedenskap er endruidereligion, en form for presteskap knyttet til offer- ellerorakel, som ble praktisert i Vest- og Mellom-Europa og påDe britiske øyer i oldtiden (ca. 600 f.Kr. – 400 e.Kr.). DaEngland ble erobret av (ikkekristne) romere ble druidenes hemmelige og politiske aktivitet bekjempet med stor voldsomhet.
Germansk hedenskap kan inndeles i
Indisk hedenskap går tilbake tilvedisk religion som fortsatt er en levende religion til tross forbuddhismens og islams intense misjon i sørligeAsia.
Etniske religioner er et paraplybegrep som omfatter mange tidligere og fortsatt eksisterende religiøse tradisjoner. Organiserte etniske religioner som har fått status som en borgerlige religioner ershintōisme som er knyttet til nasjonaljapansk identitet, ogjødedom, knyttet til jødisk identitet. I nasjonalistiske definisjon kan hinduisme bli knyttet til indisk identitet.
Folkelige religioner er uorganiserte religiøse uttrykk og trosforestillinger som finnes hovedsakelig i rurale, landlige og sparsommelige befolkede områder. Disse forestillingene kan omfatte ulike uttrykk somanimisme,forfedredyrkelse, ogsjamanisme.
Nyhedendom ellerneopaganisme er moderne hedenskap som er blitt gjenopplivet i bevisst opposisjon til tradisjonelle og tradisjonelt undertrykkende religioner som kristendom og islam.[trenger referanse] Tilhengerne har dannet ulike organiserte trossamfunn, men disse er små og synes ikke å representere noen utfordring for de tradisjonelle religionene.[trenger referanse]
Til tross for at kulturer, som eksempelvis den norske, oppfatter seg og er definert som kristen, er det flere trekk som har hedensk opprinnelse som har blitt videreført og til dels opptatt i kristendommen. Disse kan være sedvanen med å gå til graven for besøke den avdøde, noe som har sin opprinnelse i det norrøne forestillingen om «å sitte på haug»[8], en form for forfedredyrkelse. Kristendommen har opprinnelig ingen forestilling om dette dasjelen forlater den døde kroppen (som ble betraktet som et tomt hylster).
Å skvettevievann ogdøpe medvann har sannsynligvis heller ikke utelukkende en kristen opprinnelse, til tross hvor sentral vann i forbindelse med dåp står i kirken[9], men går tilbake til hedenske, førkristne tider med forestillinger[10]om hellige kilder.[11] Sistnevnte bevitnet den romeske forfatterenTacitus i sitt verkGermania hvor han nedtegner ritualer knyttet til hellige vann og hellige lunder til gudinnenNerthus.Arkeologiske spor har også funnet førkristne ofringer i vann og tjern i Nord-Europa. I tillegg har vi referanser til det å øse spedbarn med vann og gi de navn i kvadetRigsthula, som tar for seg en myte om at gudenHeimdallr grunnlegger de tre klassene i det norrøne samfunnet ved å bringe til verden sønnene Jarl, Karl og Træl. Alle tre blir, ifølge kvadet, øst med vann og gitt navn. Ogsåjuletradisjoner har rester av hedenske forestillinger til tross for at disse ble forsøkt gitt kristent innhold. I Norge og i del andre land har ukedagene fortsatt hedenske betegnelser, jfTorsdag som er «Tors dag».
Interessen i hedenske tradisjoner ble gjenoppvekket underrenessansen, først i renessansemagien som en gjenoppvekkelse av gresk-romersk magi. På1600-tallet vendte beskrivelser av hedendom frateologisk synsvinkel tiletnologisk, og en religion begynte å bli forstått som en del av et folks etniske identitet, og studiet av religionene til «primitive folk» utløste spørsmål omden endelige historiske opprinnelsen til alle religioner, også de tradisjonelle. DenfranskeastronomenNicolas-Claude Fabri de Peiresc (død1637) så hedenske religioner iAfrika i sin samtid som levninger av noe som kunne kaste lys over historisk hedendom i den klassiske antikken.[12]
Hedendom fikk ny interesse på1700- og1800-talletsromantikk, særlig i kontekst til litterær keltisk og norrøn interesse som portretterte historiske keltiske og germanske flerguder som primitiv, edel og opphavlig. Tilsvarende var også den nye interessen forvikinger.
1800-tallet frambrakte også stor forskerinteresse i å rekonstruere hedensk mytologi frafolkeminne og eventyr. Dette ble gjort av blant annetbrødrene Grimm, særligJacob Grimm i hans verkTeutonsk mytologi, ogElias Lönnrot med samlingen avfinskeKalevala. Brødrene Grimms verker påvirket andre forskere, både inspirerte dem i å samleeventyr og folkelige forestillinger, som i Norge medPeter Christen Asbjørnsen ogJørgen Moe, og skapte en tro på at en nasjons eventyr var en særlig representant for nasjonens opprinnelige ånd, i den grad at man neglisjerte tverrkulturell innflytelse. Andre representanter varrusserenAlexander Afanasyev og engelskmannenJoseph Jacobs.[13]
Romantisk interesse i forhistorie utenfor antikken kom samtidig med den europeiske veksten av nasjonal romantikk, og framgangen avnasjonalstatene i sammenheng med revolusjonene i 1848 som førte til skapelsen eller avdekkelsen av nasjonaleepos og nasjonalemyter for de ulike nydannede statene. I Norge fikkSnorre Sturlasonskongesagaer en særegen plass i nasjonens identitet på slutten av 1800-tallet. Hedenske eller folkloristiske emner var også vanlig imusikalsk nasjonalisme i perioden.
Wicca, en religion for hekser, benytter ordet hedning som en hedersbetegnelse for personer som bekjenner seg til denne religionen.
Hedningsamfunnet, en norsk antireligiøs organisasjon med det formål å bekjempe religionenes innflytelse, bruker hedning som en hedersbetegnelse for personer som ikke bekjenner seg tilnoen religion.