| Hans Adolph Brorson | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 20. juni1694[1][2] Randerup[3] | ||
| Død | 3. juni1764[4][1][2][5] (69 år) Ribe[3] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker,prest,teolog, salmedikter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Ribe Katedralskole (–1712) Københavns Universitet (1712–1716) | ||
| Søsken | Broder Brorson Nicolai Brorson | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Ribe domkirke | ||
| Språk | Dansk[6] | ||
Hans Adolph Brorson (født20. juni1694 iRanderup iDanmark, død3. juni1764 iRibe) var en danskteolog ogbiskop og en av Skandinavias størstesalmediktere. Brorson huskes blant annet for sine julesalmer. Brorson regnes som den viktigste salmedikteren iDanmark-Norge på 1700-tallet, og Stig Wernø Holter har uttalt at «knapt noen annen salmedikter har i den grad som Brorson vunnet det norske kirkefolks hjerte.»[7]
Han ble født påRanderupprestegård, i den daværendenordjyskeenklaven midt påNord-Slesvigs vestkyst. Hans far, Broder Brodersen, var prest i Randerup etter sin far, bondesønnen Broder Pedersen. Moren, Cathrine Margrethe, var datter til forvalteren på Trøjborg, Nicolai Clausen. Navnet Brodersen, som han tok etter faren, og som han brukte i sin ungdom, forandret han seinere til Brorson.
Den første undervisningen fikk han i hjemmet av sin far og seinere av sin stefar, presten Oluf Holbek. I1712 ble han student ved Ribe skole sammen med sin noe eldre bror Broder Brorson. Den eldste broren,Nicolai Brorson («Niels»), var dimittert et par år i forveien. IKøbenhavn studerte hanteologi. De to eldre brødrene fullførte utdannelsen på vanlig tid, men Hans Adolph fordypet seg i alle slags frie studier. Årene gikk uten at han fikk tatt eksamen.
Han studertenaturvitenskap, historie og språk, og var opptatt av samtidens verdenslitteratur. Våren1715 fikk han plass påBorchs Kollegium, noe han hadde betalt 23 riksdaler for. Han mistet likevel denne plassen, og våren1717 forlot han København uten eksamen.
Etter et kortere opphold hos den eldste broren, Niels, som var blitt sogneprest i Bedsted (mellomTønder ogAabenraa), og i Randerup hos stefaren, ble hanhuslærer hos sin morbror, amtsforvalteren Nicolai Clausen iLøgumkloster, der han underviste sine søskenbarn Johan og Cathrine – sistnevnte ble senere hans kone.[8] De fredelige omgivelsene i den lille byen og livet i en beslektet familiekrets ser ut til å ha gitt Brorson både ro i sinnet og trygghet i kirkens lære.
Erik Pontoppidan skrev om ham:
Han søgte at anvende sin Ensomhed til en inderligere Omgang med Gud i Christo, i hvilken Aandens Skole han under mange Prøvelser erfor Guds Troskab, ja ret fornam og saa, hvor venlig Herren er imod dem, som haabe paa ham.
Pietismen som kom fraTyskland, grep Brorson og hans brødre med stor kraft. Niels begynte å holde gudelige forsamlinger i Bedsted, og Hans Adolph utviklet seg som salmedikter hosEnevold Ewald iØster Højst. Her oppholdt han seg i fire år iLøgumkloster, og ble i1721 utnevnt tilrektor iHolstebro av biskop Thura. Men samme høst fullførte han eksamen iKøbenhavn og overtok presteembetet iRanderup etter sin stefar våren1722.
Kort etter giftet han seg med sin kusine, den 16-årige Cathrine Stenbæk Clausen, som han hadde vært lærer for iLøgumkloster. Samtidig var Broder Brorson blitt prest i Mjolden, nabosognet til Randerup.
Det har vært flere momenter som har gitt grobunn for Brorsons rike salmediktning: Han vokste opp i et prestehjem og var selv prest. Han skal ha hatt et lykkelig familieliv. Det har vært åndelige brytninger i ungdomstiden. I diktningen hans finner man et vell av inderlig og dyp religiøs poesi, og han har et folkelig språk. Dette har gjort hans salmer til de best kjente og mest avholdte i den dansk-norske kirken. Brorson var glad i sang og musikk, og særlig likte han folkevisenes toner og andre gode melodier.
Han hadde en trang til å sette andre ord til melodiene enn de tilfeldige, verdslige og ofte støtende vers. Dette utgangspunktet gjorde at hans poesi ble godt mottatt, særlig av menigmann. De tanker og stemninger som han helst gav uttrykk for, var enkle å forstå for de ulærde, samtidig som de kunne deles av de mest utviklede og åndelig erfarne.
Han diktet over et vidt spekter og tok med seg alle stemninger i menneskets kristenliv. Alle kristendommens grunntanker ser ut til å ligge hans hjerte like nær:
Det var flere forhold som førte til at Brorson lot sine salmer komme offentlig frem. I oktober1729 oppgav han sitt landsbykall for å bli dansk diakon i Tønder ved siden av den nylig ansatte presten J. H. Schrader. Schrader gav på denne tiden ut en omfattende tysk salmebok, og Brorson skal ha hjulpet ham i dette arbeidet. I hans egen menighet brukte de fremdeles tyske salmer ved den danske gudstjenesten, og det kan ha vært en grunnen til at ikke bare utgav egne salmer, men også oversatte en rekke salmer fra tysk.
Troens rare (= sjeldne)Klenodie kom ut i sin fullstendige form i1739, men ble først utgitt i en rekke små hefter.
Troens rare Klenodie inneholdt i førsteutgaven noe over 250 salmer, og de fleste varoversettelser fra tysk. Flere av disse brukes også i vår tid:
I tillegg til de omtalte julesalmene er også disse fra Brorsons egen hånd:
De sistnevnte hører til hans siste år og utkom først etter dikterens død, sammen med en rekke mindre betydelige under boktittelenSvanesang.
KongChristian VI ble snart oppmerksom på de tre begavede brødre, «det rare [dvs. sjeldne]Kløverblad fra Randrup», som de ble kalt.[9] 26. juli 1737 ble Broder kalt til biskop iAalborg, og Hans Adolph utnevnt til hans etterfølger som stiftsprost iRibe. ITønder hadde Brorson skrevet flere av sine kjenteste salmer, deriblant «Opp alle ting som Gud har gjort»[10] som grep pietisten Christian VI sterkt, særlig verset:
Det fortelles at kongen ble så grepet av verset at dette var foranledningen til at Brorson ble innsatt i bispestolen i Ribe 5. mai1741 etter M. Anchersen. Men selv om det neppe kan ha vært den direkte årsaken, var det likevel mer salmedikteren enn presten som ble kalt til stiftsprost og senere biskop.[11]
.ajb.jpg)
Brorsons embedsførsel ble i sin tid gjenstand for sterke angrep, men seinere opplysninger sier den var upåklagelig og velsignelsesrik. Han var en nidkjær tilsynsmann overfor prestene i sitt utstrakte stift. Til tider var han streng og myndig, men ikke mindre hensynsfull og kjærlig. Han skal ha hatt et våkent øye for det kirkelige liv i menighetene, ungdommens undervisning og bispeembedets verdslige forretninger.
Samtidig fortelles det at hansprekener i domkirken alltid samlet tallrike tilhørere, og mange kom langveisfra for å kunne delta i gudstjenesten. Selv slet han med tungsinn og i sine senere år også med sykdom. Likevel utførte han til det siste sine embedsplikter, hvis ikke sykdom gjorde det umulig for ham. Brorson var gift to ganger: Etter sin første hustrus død i1741 giftet han seg med prestedatteren Johanne Christiane Riese fra Agerskov, datter av prost Riese.
Brorson ble far til seksten barn i alt, men syv av dem døde i oppveksten.[12] Helst ville han bare vandre omkring i marsklandet med milevidt utsyn over enger med lerkesang og beitende kveg. Hans eldste sønn, Nicolai, ble rammet avsinnssykdom i 11-årsalderen og fikk raserianfall der han ødela alt rundt seg. For å kunne ha sønnen hjemme på prestegården, fikk Brorson laget et solid jernbur, og når sønnen merket et anfall nærme seg, gikk han selv inn i buret og stengte døren bak seg. Så kunne faren låse opp og slippe ham ut når han var falt til ro.[13] Det er de som mener at salmen «Den store hvite flokk å se» er inspirert av sønnens skjebne; særlig linjenher gikk de under stor forakt/men se dem nå, i deres prakt.
I1760 var det hundreårsfest for innføring aveneveldet i Danmark-Norge, og ved den anledning ble han kreert til doktor i teologi.
Brorson døde 3. juni 1764, 70 år gammel. Han ble begravet iRibe domkirke, hvor det ble murt inn en minnetavle 100 år etter hans død.
«Den yndigste Rose er funden» er tatt opp i dendanske kulturkanonens lyrikkantologi.[14]
 | Hans Adolph Brorson – originaltekster av og om forfatteren fraWikikilden |
Teksten er opprinnelig fra Dansk Biografisk Leksikon.