Siste leder varYahya Sinwar, drept 16. oktober 2024, som overtok etterIsmail Haniyeh etter at han ble drept i Iran 31. juli 2024. Hamas har sterkest oppslutning påGazastripen, men har også tilhengere påVestbredden og i palestinskeflyktningleirer utenfor det palestinske selvstyrte området. Organisasjonen ble grunnlagt i 1987, som en reaksjon på den israelske okkupasjonen. Den består av de paramilitæreQassambrigadene, en hjelpeorganisasjon og et politisk parti.
Hamas har angrepet både israelske militær- og sikkerhetsstyrker og sivile, og står bak flereselvmordsaksjoner mot Israel i kampen mot okkupasjonen avde palestinske territoriene. Hamas har siden 2008 jevnlig angrepet Israel med raketter fra Gaza, ofte rettet mot sivile mål. I 2023 angrep Hamas og flere andre terrororganisasjoner Israel og drepte hundrevis av sivile, soldater og israelske politifolk. Sivile ble også torturert i sine egne hjem. De bortførte også over hundre israelere under angrepet. Dette angrepet var starten påIsrael-Hamas krigen.
Hamas har tradisjonelt vært avvisende overfor Israel og har nektet å anerkjenne landets eksistens. Men i de senere år har deres holdning til dette vært mindre bastant. Den27. juni2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserendeFatah-bevegelsen,Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse avIsraels rett til å eksistere.[23] Den samme påstanden kom da Palestina ble oppgradert til å være observatørstat.[24][25] I 2010 uttalteAziz Dwaik, leder for Det palestinske lovgivende råd og Hamas' viktigste representant på Vestbredden at «Hamas har akseptert Israels rett til å eksistere og er forberedt på å fjerne programpunktet om å knuse den jødiske staten».[26] Flere motstridende uttalelser har falt i ettertid.[27]
I innledningen til Hamas-charteret slås det fast at «Vår kamp mot jødene er svært omfattende og alvorlig». Charteret refererer eksplisittSions vises protokoller og forholder seg til dem som om de var autentiske.[31]
Artikkel 32 i Hamas-charteret slår fast:
Sionistenes plan har ingen grenser. Etter Palestina aspirerer sionistene til en utvidelse fra Nilen til Eufrat. Når de så har fordøyd regionen de har overtatt, vil de aspirere til videre ekspansjon, og så videre. Deres plan er beskrevet i 'Sions vises protokoller', og deres nåværende framferd er det beste bevis på det vi sier.
Hamas-charteret kommer også med en rekke referanser tilfrimurerne,Rotary ogLions som noen av de «hemmelige brorskapene» som «sionistene» kontrollerer.[32] «Sionistene» blir også anklaget for å ha stått bak såvelden franske revolusjon somden russiske revolusjon. Jødene sto dessuten, ifølge programmet, bak første verdenskrig[33], da de klarte å ødelegge det islamske kalifatet, og også andre verdenskrig.
I charteret slås det fast at det overordnede målet til Hamas er å gå foran i kampen mot jødene til islam har utslettet Israel, og Allahs seier er realisert i hele verden:
Hamas utfordrer de arabiske og islamske folk til å handle oppriktig og utrettelig for å forpurre disse djevelsk uttenkte planer, og til å gjøre massene klar over farene ved å trekke seg ut av motstandskampen mot sionismen. I dag er det Palestina og i morgen kan det være et annet land.[34]
Ved siden av sin politiske virksomhet har Hamas et utstrakt nett av sykehus, eldrehjem, barnehager, skoler og andre utdannelsesinstitusjoner i Palestina, i all hovedsak påGazastripen. Disse institusjonene opererer tildels på siden, tildels parallelt med myndighetenes tiltak. Organisasjonen bidrar i tillegg med økonomisk og annen støtte til nødlidende. Ifølge den israelske forskeren Reuven Paz[35] består «omtrent nitti prosent av organisasjonens totale virksomhet av sosiale, kulturelle, utdannelses- og velferdsorienterte tiltak.»[36]
Hamas ble stiftet av Ahmed Yassin i 1987 før denførste intifadaen (opptøyene) i 1987, som en militær gren av det egyptiske Muslimske brorskap. Hamas' militære gren ble fra 1991 oppkalt etterAz Adin Al-Qassam, den militante, arabiske forkynneren som ble drept av britene den20. november1935 i en grotte i Jenin. Hamas' første selvmordsterroraksjon rettet mot jødiske sivile fant sted den16. april1993.[37]
Førintifadaen brøt ut på1980-tallet, var den religiøse, sosiale bevegelsenAl-Majama Al-Islami en viktig kilde til rekrutteringen av Hamas-aktivister. Mange av seniormedlemmene i Al-Majama stod i samband med intifadaen fram som hovedledere i Hamas. Det kunne være alt fra undergrunnsvirksomhet til åpne folkemøter. Terrorangrep på sivile jøder og drap på arabiske «kollaboratører» gav dem stadig flere tilhengere blant palestinerne.[trenger referanse]
Grunnlaget for det militære apparatet ble lagt i1982 av sheikAhmed Yassin og et flertall av aktivister fra Al-Majama. De la også grunnlaget for den kampen Hamas fører mot rivaliserende palestinske grupper. Da virksomheten ble avslørt i1984, ble Yassin dømt til 13 års fengsel, men slapp ut etter kort tid som ledd i den såkalte «Jibril-utvekslingen» (mai1985).[trenger referanse] Etter å ha sluppet fri fra israelsk fangenskap, fortsatte Yassin sitt arbeid.
Selve navnet «Hamas» dukket første gang opp på en løpeseddel i januar 1988.[38] Sommeren 1988 offentliggjorde Hamas' stiftelsesdokument.[39]
Etter at den førsteintifadaen brøt ut, stod Hamas bak en rekke angrep på israelske mål, de fleste nord i Gaza. Klimaks i disse handlingene ble nådd da den israelske soldaten Avi Sasportas kidnappet og myrdet i februar1989. I mai samme år ble en annen soldat, Ilan Sagde'adon, tatt til fange og henrettet.[trenger referanse]
Jehaz Aman-fylkingen ble stiftet tidlig i1986 av sheik Jassin sammen med to av medarbeiderne hans, som var aktive iAl-Majama. Mot slutten av 1986 og i begynnelsen av1987 begynte Jassin arbeidet med å sette sammen tropper under tittelenMAJD, en gruppe som hadde til formål å drepe «vantro» og «kollaboratører». Slik fortsatte det inntil intifadaen brøt ut, og MAJD-gruppene ble en del avAl-Majahadoun-nettverket.[trenger referanse]
Ved oppkjøringen til valget tilPalestinas lovgivende forsamling (PLC) som ble avholdt26. januar2006 modererte organisasjonen en del posisjoner. I januar2006 publiserte Hamas-listaForandring og reformer en offisiell plattform for det palestinske valget som ifølge avisaHaaretz var beviselig mer moderat enn charteret fra1988.[40] Hamas-ledelsen selv syntes å mene at organisasjonens ideologi, siktemål og aktiviteter var tydelig forvrengt i vestlige media.[41]
Ved valget fikk plattformen 74 av i alt 132 representanter i forsamlingen. Fatah-bevegelsen oppnådde 45 mandater mens fire småpartier og uavhengige kandidater til sammen fikk 13 plasser i henhold til de endelige valgresultatene som ble offentliggjort29. januar2006.[42] Valget foregikk på endemokratisk måte, og det var 185valgobservatører fra 23 EU-land til stede.[43] Etter valget i 2006 har ingen valg blitt holdt i Gaza eller Vestbredden. Hamas har tatt makten i Gaza, mens Fatah styrer Vestbredden.
27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserendeFatah-bevegelsen,Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse avIsraels rett til å eksistere.[23] Hamas har imidlertid slått fast at egen stat påVestbredden ogGaza bare er en begynnelse. De tror at fremtidens palestinske generasjon vil ta tilbake alt det som de anser som deres historiske hjemland.[44]
Kilder i Hamas har sagt til det britiske kringkastingsselskapet BBC at hele Israel er bygget på palestinsk land. De tror at opprettelsen av en palestinsk stat på Gaza og Vestbredden kun er første skritt i prosessen, og ikke siste skritt.[45]
I kjølvannet av valget i 2006 inngikk Hamas i samlingsregjering med Fatah, men det endte etter brudd med at Hamas kastet ut Fatah fraGazastripen medmakt i juni 2007, etterfulgt av enisraelsk-egyptisk blokade.
Israel hadde tidligere gjennomført flere militæroperasjoner for å svekke gruppas makt på Gaza og stanse rakettangrep mot landet, inkludertvåren oghøsten 2004. Sommeren 2006 var det enoperasjon for å befri en soldat som var tatt til fange av Hamas. I 2008 var deturo og israelskeoperasjoner tidlig på året, og konflikten kulminerte medGaza-krigen vinteren 2008/09. I 2010 ble blokaden delvis hevet.
Våren 2011 fant det sted en forsoningsprosess mellom Hamas og Fatah-bevegelsen som ville innebære en anerkjennelse av en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967,[46] men uten å anerkjenne Israels rett til eksistens.[47]
I et intervju med den amerikanske avisenNew York Times hevdet pensjonert generalløytnant og forhenværende statsminister,Ehud Barak, at Israel under Benjamin Netanyahus regjering indirekte hadde støttet Hamas, ved å tillate Qatar å overfør rundt én milliard dollar til Gaza, hvorav noe av midlene tilfalt Hamas militære del. StatsministerBenjamin Netanyahus mål, var ifølge Barak og andre, å undergraveDen palestinske selvstyremyndigheten så en to-stats løsning ble vanskeliggjort.[48]
Hamas' forhold tilSaudi-Arabia var godt i mange år, og selv om de ikke selv finansierte gruppen, tillot de innsamlingsaksjoner på sitt territorium. Hamas bevegelse mot Iran tidlig på 2000-tallet svekket forholdet til Saudi-Arabia, ogRiyadhs mislykkede forsøk på å forhandle fram en fredsavtale mellom Hamas og Fatah i 2007 svekket relasjonen videre. Det snudde under denArabiske våren i 2011 da Hamas valgte å støtte opposisjonen i Syria, som utgjorde et brudd både med Iran og Hizbollah. I motsatt retning virket støtten tilDet muslimske brorskap i Egypt mens Saudi Arabia støttet militærkuppet i 2013, og det ble slutt på Hamas-ledernes besøk i Riyadh. Økende press fra Egypt og konflikten med Fatah, gjorde at Hamas igjen vendte seg mot Iran i 2017. Relasjonen til Saudi Arabia nådde et bunnpunkt da de i 2019 startet å arrestere Hamastilhengere, inkludert Mohammed al-Khodary som i over 20 år hadde håndtert Hamas relasjon til Riyadh.[49]
^abAndersen, Ole-Thomas Steiro; Sand, Elisabeth Brinch; Akkouh, Zakia Ahmed (27. juni 2006).«Fovirring rundt palestinsk avtale».dagbladet.no (på norsk).
^Nicholas Kristof (28. oktober 2023).«‘We Are Overpaying the Price for a Sin We Didn’t Commit’». New York Times. Besøkt 29. oktober 2023. «But Barak also made another important point: Israel will now finally end Prime Minister Benjamin Netanyahu’s policy of bolstering Hamas. What? Israel supported Hamas? Yes, under Netanyahu, Israel approved the transfer of over $1 billion to Gaza from Qatar — intended to cover expenses such as salaries and energy costs — but some funds reached Hamas’ military wing, Ha’aretz reported. (Qatar has denied that the money was misused.) Netanyahu’s aim, according to Barak and others, was to buttress Hamas so as to weaken the rival Palestinian Authority and undermine any possibility of a two-state solution.»
