Hadrias tilhørte en romerskadelsslekt som allerede to andre paver hadde tilhørt,Stefan III ogSergius II. Hadrian ble den tredje og siste. Innen han hadde viet seg til kirken hadde Hadrian vært gift.
Han ble etterhvertkardinal for San Marco, og hadde to ganger tidligere vært lansert som pavekandidat, da pave Leo IV døde, og da Benedikt III døde. Men andre var blitt valgt istedet.
VedNikolaus Is død var Hadrian kjent i den kristne verden for sin velgjørenhet og velvillighet, men han var 75 år gammel og hadde ikke noen ambisjoner eller noe ønske om å bli pave. Hans alderdom var også formørket av en familietragedie. Mot sin vilje ble han likevel valgt av presteskapet og folket til pave, trolig i november872, og ble konsekrert omkring den 14. desember.
Som pave fulgte han tett i sine energiske forgjengeres fotspor. Han forsøkte å bevare freden blantKarl den stores ættlinger. Han lot kongLothar II av Lorraine få fremlegge sine vanskeligheter ved at han hadde forstøtt sin barnløse hustru. Pave Hadrian II var vesentlig mer beredvillig til å vise kompromissvilje og imøtekommenhet enn forgjengeren pave Nikolaus hadde vært, men uten å fire på troens prinsipper. Under en samtale med den botferdige kongen vedMonte Cassino utdelte hannattverden, etter å ha avkrevd ham en offentlig ed om at han sluttet å ha samleie med sinkonkubine etter pavens forbud, at han skulle ta tilbake sin lovformelige hustru Theutberga, og føye seg etter Den Hellige Stols endelige beslutning. Det kom aldri til noen slik endelig avgjørelse, for kong Lothar II døde kort tid etter.
Hadrian forsonet erkebiskopen avTrier,Theutgaud, og biskopen avAnagni, Zacharias, med pavestolen -- begge var blitt ekskommunisert av hans forgjenger.
I år 867 utnevnte Hadrian den tidligeremotpaveAnastasius III til den romerske kirkes bibliotekar.
De vestligeslaverne gikk en annen tilknytning i møte ved det at pave Hadrian sendte dem de to misjonærene Kyrill ogMetodius. Av varig betydning var at han godkjente at de vestlige slaverne fikk ha slaviske språk som liturgisk språk.
I de rent timelige anliggender måtte pave Hadrian, likesom forgjengeren, tåle at keiser Ludvig II koldt kontroll; keiseren lot pavestolen i så måte overvåke av Arsenius, biskopen av Orte og hans konfidensielle rådgiver, og av biskop Arsenius' nevø, den før nevnteAnastasius, bibliotekaren.[2]
