Maud av Norge (1896–1938; bryllupssted:Buckingham Palace, avslutningsårsak: ektefelles død, tema for: bryllupet mellom prinsesse Maud og prins Carl)[7]
Prins Carl av Danmark ble født 3. august 1872 i foreldrenes sommerresidensCharlottenlund Slott litt nord forKøbenhavn.[10] Han var nest eldste sønn av daværende kronprinsFrederik av Danmark (senere kong Frederik VIII) og prinsesseLovisa av Sverige-Norge. Han ble døpt 7. september 1872 på Charlottenlund slott avSjællands biskop,Hans Lassen Martensen. Han ble døptChristian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, men gikk under navnet prins Carl. Prins Carl hadde en eldre bror, prinsChristian (senere kong Christian X av Danmark), og hadde senere seks yngre søsken. Ved fødselen var han nummer tre iarvefølgen til den danske tronen etter faren og storebroren.
Prins Carl vokste opp med sine søsken i foreldrenesresidenspalé, Frederik VIIIs palé påAmalienborg i København, og i familiens sommerresidens Charlottenlund slott nord for København. Kronprinsparets barn ble oppdratt av moren selv, noe som var uvanlig på den tiden da oppdragelsen av kongelige barn vanligvis ble ivaretatt avguvernanter. Under tilsyn av moren fikk kronprinsparets barn en relativt streng kristen oppdragelse, som la vekt på pliktoppfyllelse, flid og orden. I 1887 ble hankonfirmert sammen med storebroren iChristiansborg slottskirke.
Etter bryllupet bosatte prins Carl og prinsesse Maud seg i Danmark, hvor prins Carl fortsatte sin karriere som offiser i marinen. De fikk bolig iKong Georgs Palé iBredgade 42 iKøbenhavn. Som bryllupsgave ga brudens far også datteren og svigersønnenAppleton House, et stort herskapshus på området tilgodsetSandringham House iNorfolk. Prinsesse Maud led av hjemlengsel og kjedet seg i København. De oppholdt seg siden både i Danmark og Storbritannia. Det var på Appleton House deres eneste barn prins Alexander ble født 2. juli 1903 under et av prinsesse Mauds mange opphold i Storbritannia.
Christian Michelsen ogJørgen Løvland begynte å forberede prins Carls kandidatur til Norges krone så å si samtidig medunionsoppløsningen 1905. De regnet med at tilbudet om å gjøre den svenske prinsCarl til norsk konge ville bli avslått, hvilket det også ble. Prins Carl var dermed klar til å bli konge av Norge. Likevel forlangte han, gjennom den danske utenriksministerFrederik Raben-Levetzau, enfolkeavstemning for å forsikre seg om at folket ønsket hans kandidatur. Dette var ikke nødvendigvis i regjeringens interesse, men den gikk med på det. Avstemningen ble holdt 12. og 13. november. Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. Ettersom valget ble klart avgjort, sendtestortingspresidentCarl Berner den18. november en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket å bli norsk konge. Prinsen aksepterte samme kveld og kunngjorde i et 55 ord langt telegram fra København til Stortingets president, at han tok navnetHaakon og at hans sønn prins Alexander fikk navnetOlav.
Om formiddagen den20. november1905 hadde en stor folkemengde samlet seg utenfor Kong Haakon og dronning Mauds bolig i Kong Georgs Palé i Bredgade. De som hadde samlet seg, hilste kongeparet når de viste seg i vinduet, og istemte «Ja, vi elsker». Snart ankom den norske deputasjonen til audiens hos kongen og dronningen i Christian VIIs Palé påAmalienborg. Komitéens ordfører,stortingspresident Berner, overbrakte en hilsen og lykkeønskning fra det norske folk, og uttalte folkets ønsker om et lykkelig samarbeid.
Kong Haakon svarte følgende:
«Hr. Storthingspræsident, mine Herrer. Den første Hilsen fra Repræsentanterne for det norske Folk, som ved sin enstemmige Storthingsbeslutning den18. November har valgt mig til sin Konge, har rørt mig dybt. Folket har herved vist mig en Tillid, som jeg forstaar at paaskjønne, og som jeg haaber stadig maa voxe sig stærkere, efterhaanden som det lærer min Hustru og mig at kjende. Som det vil være Dem, mine Herrer, bekjendt, var det paa mit Forlangende, at den netop afsluttedeFolkeafstemning fandt Sted. Jeg vilde have Sikkerhed for, at det var et Folk og ikke et Parti, som ønskede mig til Konge, da min Opgave fremfor alt bør være at samle, ikke splitte. Mit Liv vil jeg hellige Norges Vel, og det er min Hustrus og mit inderlige Ønske, at det Folk, der har valgt os, vil enigt samarbeide og stræbe frem imod dette store Maal, og med fuld Fortrøstning kan jeg da som mitValgsprog tage:ALT FOR NORGE»
Kong Haakon og dronning Maud blesalvet ogkronet avbiskopVilhelm Andreas Wexelsen under en høytidelig seremoni iNidarosdomen iTrondheim22. juni1906. Som følge av strykningen av kroningsparagrafen fra grunnloven i 1908, var dette den siste kroningen av en norsk monark. Etter kroningen mottok kong Haakon og dronning MaudKongsseteren i gave fra det norske folk.
Som konge forsøkte Haakon å redefinere kongefamiliens rolle og finne en balanse mellom norsk skikk og monarkiets behov for representasjon. Han aksepterte sin rolle som enkonstitusjonell monark og var lojal mot politiske beslutninger, noe som bidro betydelig til å konsolidere det unge monarkiet i samfunnet. Kongeparet ble kjent med landet i sine første regjeringsår gjennom omfattende reiser og var svært nære folket og avslappet i sin omgang, noe som ga dem stor sympati fra brede lag av befolkningen.
Etter utbruddet avførste verdenskrig erklærte regjeringen Norgenøytralt. Kongen støttet nøytralitetspolitikken ved å delta itrekongemøtet 18. desember 1914 iMalmö iSverige. I en felles erklæring bekreftet de tre skandinaviske monarkeneGustav V av Sverige, Christian X av Danmark og Haakon VII de tre staters strenge nøytralitet under krigen.[11] Møtet i 1914 ble fulgt av et nytt trekongemøte i Kristiania i november 1917.
Da Norge i 1928 utnevnte landets førstearbeiderpartiregjering var det kong Haakon VII som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen. Men da antinazisten og pasifistenCarl von Ossietzky ble tildeltNobels fredspris i 1936, holdt kong Haakon seg borte fra seremonien, sannsynligvis på grunn av et råd fraUtenriksdepartmentet.[12]
UnderGrønlandssaken hersket en svært spent stemning mellom Norge og Danmark om rådveldet overGrønland. Norge tapte 5. april 1933 voldgiftssaken som var fremlagt for den internasjonale domstolen iHaag. Dagen etter siterteAftenposten over hele forsiden telegrammet Haakon hadde sendt sin bror Christian X: «Har fått dommens ordlyd og gratulerer Danmark med resultatet.»[13]
Haakon ble enkemann da dronning Maud døde 20. november 1938 av hjertesvikt i London noen dager før hennes 69-årsdag og tre dager etter en mageoperasjon.
Både Haakon og hans eldre bror, Christian X av Danmark, måtte forholde seg til krigen i sine respektive land. DaTysklandinvaderte Norge i 1940, avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr.Curt Bräuers krav om å utnevne enregjering ledet avVidkun Quisling. Kongen gråt da han10. april sa til regjeringen at dersom den ønsket å akseptere tyskernes krav, ville han abdisere. RegjeringenNygaardsvold hadde dagen i forveien sagt nei, og hadde ingen problemer med å stå sammen med Kongen.
Haakon og Maud utenfor Stuguflåten hotell (vedBjorli) under kroningsreisen i 1906. Haakon overnattet der 22. april 1940 på flukt mot Molde.[14]
I mai-juni 1940 var Haakon personlig usikker på om han skulle bli værende i landet eller evakuere til Storbritannia med britiske styrker. HistorikerenTore Pryser skriver atJohan Anker besøkte kongen og kronprinsen to ganger mens de oppholdt seg i Troms, Anker forsøkte da å overtale dem, i det minste kronprinsen, til å bli værende. Bakgrunnen var at Anker fryktet at det ville skape misstemning og det ville bli lett for quislingene å sverte kongehuset. Ifølge Pryser var Haakon på gli, men ble i statsråd likevel overtalt til å reise. Den britiske sendemannen i Norge,Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. Britene ønsket ikke at det skulle skje i Norge som iBelgia der kongen ble værende og avhengig av okkupanten.[15] Dormer hadde flyktet nordover sammen med kongen og regjeringsmedlemmer, og ble evakuert til London sammen med disse.[16] Regjeringen forlot Norge sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940, kort før de norske styrkene i Norge kapitulerte 10. juni.
Den 27. juni 1940 krevde Stortinget Kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»[17]
I 1947 så Haakon også sin nevøFrederik IX av Danmark bli konge. Haakons regjeringstid strakte seg dermed over regjeringstiden til fire danske konger.
I 1947 ble Haakon VII av regjeringen tildelt den høyeste sivile utmerkelse i Norge,Borgerdådsmedaljen i gull. I 1955 ble han tildeltHolmenkollmedaljen.
Haakon så to av sine oldebarn bli født,Haakon i 1954 ogIngeborg i 1957. Kong Haakon så også kronprins Olav bli enkemann etter at Märtha døde i 1954.
29. juni 1955[18] fikk kong Haakon etslag mens han badet under et opphold påBygdøy kongsgård, og i fallet brakk han benet. Etter dette måtte han bruke rullestol. Kronprins Olav tiltrådte som regent under kongens langvarige sykdom. Den siste tiden viste Haakon seg ikke offentlig. Han døde påSlottet den 21. september 1957.
Gravferden den 1. oktober 1957 ble fulgt av en stor menneskemengde. Kongen er gravlagt i den hvitesarkofagen i Det kongelige mausoleum påAkershus slott sammen med sin hustru dronning Maud.
Kong Haakon VII og kronprins Olav under «Kongebjørka» iMolde da de søkte tilflukt under et tysk bombeangrep enten 27. eller 28. april1940. Kongefamilien flyktet fra landet ettertyskernes okkupasjon 1940.
Det kongelige mausoleum på Akershus slott. Her hviler Haakon VII og hans hustru Dronning Maud. I den grønne sarkofagen hvilerOlav V og hans hustru KronprinsesseMärtha.
Kong Haakon VII var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner,[20] med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.
Haakon VII var også formelt sett stormester avDen Norske Løve. Kongen videreførte ikke ordenen som Oscar II instiftet i 1904, og han bar aldri ordenstegnet, men ordenen ble ikke offisielt opphevet før i 1952.
^abcdAnne Frank Knowledge Base, «Haakon VII of Norway», Anne Frank House person IDd0e4e0ee-e4fe-4584-8e7a-18cf5f7675bc, besøkt 1. oktober 2025[Hentet fra Wikidata]
^Anmerkninger til bildet var: Kongeparet overvar sitt første hopprenn i Holmenkollen 12. mars 1906. Se Tor Bomann-Larsen: Vintertronen. Haakon og Maud III, s. 50-52.
^Erik Gjems-Onstad (red.),Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren (1995) Grøndahl Dreyer. s. 17.
^Ernest Rude (28. september 2008).«Haakon VII». Farm Security Administration – Office of War Information Photograph Collection (Library of Congress). Besøkt 3. august 2025.Medaljen lengst til høyre på fotografiet.
^Lars StevnsborgKongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Odense Universitetsforlag, s. 422.
_fra_den_norske_folkeavstemningen_om_monarki_12._og_13._november_1905._Yes_or_No%2c_Norwegian_referendum_on_monarchy_(utstilling_i_Nasjonalbiblioteket_2021)_IMG_8949.jpg)
.jpg)
![Holmenkollrennet 1906, første gang kongeparet var til stede ved hopprenn.[19]](/mt/?noimg=&dark=on&url=https%3a%2f%2fno.wikipedia.org%2fwiki%2fFil%3aKong_Haakon_VII_under_Holmenkollrennet_i_1906_-_no-nb_digifoto_20160118_00007_bldsa_pk_kgl0020_(cropped).jpg)
.JPG)
.jpg)
