Høvisk litteratur (av tyskhöfisch, «høvisk», fra franskcourtois avledet avcourt, «hoff») erskjønnlitteratur forfattet ved vesteuropeiske hoff ihøymiddelalderen, med handling hentet fra kongens ogriddernes krets, skrevet foradelige lesere, og etter hvert oversatt frafransk tilnorrønt underHåkon Håkonsson (1217–63),[1] slik somTristan og Isolde med norrøn tittelTrístrams saga ok Ísondar, og versromanenLe Conte du Graal avChrétien de Troyes som i norrøntoversettelse heterParcevals saga. Gjennom sin interesse for ridderromaner kunne kong Håkon styrke sin maktposisjon, ved indirekte å fortelle sinehirdmenn hvor viktige de var for ham.[2]
Høvisk diktning hadde sin storhetstid utover 1100- og 1200-tallet, både på vers fremført avtrubadurer, og somprosa; både som lengre («ridderromaner») og kortere fortellinger (lais). Den mest vanlige formen både i romanene og ilais er åttetaktersparrimetevers. Forfatterne har værtanonyme eller navngitt.
Begrepet oppsto iFrankrike på1100-tallet, og dreier seg om litteratur på romansk folkespråk, «roman» eller «romanse», med høvisk motiv, vanligvis med et persongalleri som omfattetriddere og adelsdamer. Et vanlig tema er livslang, skjebnebestemt kjærlighet mellom mann og kvinne. I romanenTristan og Isolde inntar de to hovedpersonene en drikk som binder demerotisk og åndelig til hverandre for resten av livet, og får dem til å trosse enhver hindring for å få være nær hverandre – med dødelig utgang.
En helt isolert forløper for annen høvisk litteratur ble skrevet av en tyskmunk iTegernsee allerede rundt1050, versromanenRuodlieb, den første middelalderroman som er renfiksjon. Den unge ridderen Ruodlieb drar ut i verden og går i tjeneste hos en konge. Sammen beseirer de en motstander som tilgis av den edle kongen, slik syndere tilgis av Gud. Motstanderen sender kongen takkegaver i form av eksotiske dyr sompapegøyer ogkameler, samt engaupe - hvisurin kan brukes til fremstilling avjuveler. Kongen nøyer seg med å beholde et par dansende tvillingbjørner. Ruodlieb får sin lønn, drar hjemover, og underveis arrangerer han et ekteskap for en slektning av seg. Ruodliebs mor synes han også bør gifte seg, for alderdommen vil en dag komme til ham også. Han avslår likevel et ekteskap med en dame som har hatt en affære med en prest.[3] Romanen ender med at hans mor drømmer at sønnen kommer til å arve etkongedømme.[4]
En fjerde sagnkrets er såkalteeventyrromaner,roman d'adventure, en slags blanding av de tre andre.[5]
Britiske emner var inspirert avkeltiskesagn som kretser rundtkong Arthur og hans riddere av detrunde bord.Roman d'antique hentet sitt materiale fra den klassiske epikken.Roman d'adventure la handlingen tileksotiske miljøer. Felles for dem alle var at de handlet om riddere, der ridderen stilles overfor vanskelige oppgaver eller prøvelser som han overvinner, og at han ved romanens slutt fremstår som en helt.
Historiene utspiller seg i riddermiljø, og hovedpersonen er ofte envasall av enhertug ellerkonge. Kjærligheten ledsages av en bestemt høvisk, galant, ridderlig opptreden – med franskkurtoisi («høviskhet») som forbilde. Helten viser dødsforakt ved selv å oppsøke farene, og vinner dermed respekt hos den elskede og hos sin herre.
Karakterene var svært statiske, og ridderromanser var trolig tenkt som dannelsesideal som skulle vise hvordan en ekte ridder burde handle og være. Sentralt motiv er motsetningen mellom høvisk sublimitet og uhøvisk naturlighet. Når det gjelder heltens karakter og evner for øvrig, merkes over tid en utvikling avsjangeren. I tidlige ridderromaner er det heltens fysiske evner som vektlegges, mens han i senere romaner tegnes som en psykologisk mer sammensatt person, med dyp religiøs overbevisning som ett av sine fortrinn. Høvisk diktning kan betraktes ikke bare som underholdningslitteratur, men som en form for pedagogisk litteratur, som mønster for dannelse og som inspirasjon for begge kjønn ved å vise hva manns- og kvinnerollen innebærer av idealer, krav og forventninger.
På den andre siden inneholder høvisk diktning også elementer av opprør og systemkritikk. Det er etparadoks at den høviske kjærligheten lovprises i litteratur som sirkulerte iaristokratiet – i de kretsene som mer enn noen baserte sin økonomiske og politiske makt på nettopparrangert ekteskap. I forhold til arrangerte ekteskap virker ridderromanenes høviske kjærlighet direkte undergravende.
Høvisk diktning har øvd stor innflytelse pånorrøn litteratur i høymiddelalderen. Flere norske konger og dronninger – fraHåkon Håkonsson tilHåkon V Magnusson og dronningEufemia var opptatt av å innføre kontinental kultur i Norge, og fikk fransk, høvisk diktning omsatt til norrønt, hvor det utviklet seg til en egen sjanger,norsk hofflitteratur. I tillegg fikk den hjemlige diktningen sterke impulser fra kontinental høvisk litteratur. BådeSnorres kongesagaer ogde islandske ættesagaer har tydelige spor etter høvisk diktning.
