| Gunnar Heiberg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. nov.1857[1][2][3][4] Oslo | ||
| Død | 22. feb.1929[1][2][4][5] (71 år) Oslo[6] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist,lyriker,skribent,dramatiker,litteraturkritiker, teaterkritiker,sceneinstruktør,essayist | ||
| Ektefelle | Didi Heiberg (1885–1896)[7] | ||
| Far | Edvard Omsen Heiberg | ||
| Søsken | Jacob Vilhelm Rode Heiberg Inge Heiberg Anton Heiberg | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
Gunnar Edvard Rode Heiberg (født18. november1857 iChristiania, død22. februar1929) var ennorskforfatter, teaterkritiker og teatersjef. Gunnar Heiberg var sønn avEdvard Omsen Heiberg og danske Augusta Vilhelmine Rode. Gjennom henne var han fetter tilHelge Rode, og han var bror tilInge Heiberg,Jacob Vilhelm Rode Heiberg ogAnton Heiberg.
Gunnar Heiberg tokexamen artium 1874. I 1878 fikk han som 20-årig jusstudent etdikt på trykk i i Nyt norsk Tidsskrift 4, 1878,Menneskets genesis, som nesten fikk ham utvist frauniversitetet. Emnet varsyndefallet, men vinklingen uvant, for øyeblikket daEva rekker Adam eplet, kaller Heiberg «lidenskapens kongekroning». Men Eva svikter kjærligheten, hun lar seg refse av Gud - for Heiberg erdette syndefallet. Men først varKain blittunnfanget. Somlord Byron så Heiberg positivt på Kains opprørsvilje: «Hansætt blev ikke stor, men lever enn!» OgsåGeorg Brandes ble etideal for den unge Heiberg som hørte hansforelesning i Kristiania i 1876.[8]
I studietiden ble Heiberg kjent med den tre år eldreHans Jæger. Sammen utga de i 1878 etanonymt skrift, der HeibergsEn soirée dansante ble trykt sammen med JægersKants Fornuftskritik; her forkynnes livsgleden og friheten, og troen på fornuften og «sandheds Gud».[9] Dette ble etterfulgt av en rekkedramaer.Tante Ulrikke (1884) harsellerte medembetsmannsveldet der professor Blom fatter håp om en plass i regjeringen, mens hans tante Ulrikke - basert på Heibergs egen tante,Aasta Hansteen - setter hans planer på spill ved å vise seg på et sosialistmøte.[10]
Heiberg var en framståendejournalist som først og fremst skrev om teater, litteratur og politikk. I nesten to år var han ansatt iDagbladet og senereVerdens Gang. Han har skrevet et par størrefilosofiske dikt. En tid oppholdt han seg blant medkunstnere iFirenze. Heiberg ble i sin tid oppfattet som en støttespiller i kvinnesaken. Han ønsket selv å bliskuespiller, men fikk høre at han var for stygg. Han har selv fortalt atJohanne Juell Reimers hadde sagt at han bare kunne spilleShakespearesRichard 3.; andre roller var han for stygg til.[11]
Christiania Theater torde ikke å oppføreTante Ulrikke, men iBergen ble stykket satt opp alt i januar 1884, og her var Heiberg i fire år teatersjef forDen Nationale Scene, somHenrik Ibsen ogBjørnstjerne Bjørnson før ham. Først i 1890 kom hans neste skuespill,Kong Midas (1890), da han var flyttet tilbake til Kristiania. «Redaktør Ramseth» i stykket ble sett som enkarikatur av Bjørnson og hans krav om «å være i sannhet», og Christiania Theater antok derfor heller ikke dette stykket. Dette vakte stor harme og utløste kravet «Ned med det bjørnsonske regimente!»Knut Hamsun sendte i protest sine fribilletter tilbake til teatret.Nils Kjær mente at forholdet mellom Heiberg og Bjørnson var som mellomlaksen og fossen, der laksen Heiberg «svam i Bjørnson som i sitt element og fikk utfolde all sin glans...mot trykket av den annens ugjendrivelige mengde...Og fossen den ble ved å dure.»[12]
I Bergen møtte han skuespillerinnenDidrikke «Didi» Heiberg og giftet seg med henne i 1885. Problemene med hennesalkoholmisbruk ble etter hvert så store at han forlot henne i 1892. I 1894 ble hun avskjediget fra Christiania Theater, og i 1896 gikkskilsmissen igjennom.[13]
Senere skuespill varKunstnere (1893),Balkonen (1894),Gerts Have (1894),Det store lod (1895),Folkeraadet (1897),Harald Svans mor (1899),Kjærlighed til Nesten (1902),Kjærlighedens Tragedie (1904),Jeg vil værge mit land (1912) ogParadesengen (1913). SkuespilletI frihetens bur ble skrevet i 1910, men utgitt på trykk først etter Heibergs død i 1929.
Harmen overKarlstad-forliket i 1905 ligger bakJeg vil værge mit land fra 1912, et krasst angrep på mennesker som er til salgs.[14] Mens ettertiden ser på kompromisset i Karlstad som en lykkelig løsning for Norden, angrep Heibergstatsminister Michelsen - i stykket omdøpt til Frits Berger - for nedleggelsen av grensefestningene. I en avisartikkel skrev Heiberg: «En hederlig krig er atskillig mindre lummer enn en uhederlig fred.» Det var ikke Sverige han kritiserte, men det norske folk, slik Ibsen hadde gjort i 1864.[15]
I denne perioden var han nok å oppfatte som en av «Kristiania-bohemene», og ses på et avEdvard Munchs malerier fra denne perioden sammen med maleren selv,Christian Krohg,Jappe Nilssen,Hans Jæger, Jørgen Engelhardt ogOda Krohg. I et annet kan Heiberg observeres rundt et bord medAugust Strindberg,Sigbjørn Obstfelder, maleren selv ogHolger Drachmann på utestedetZum schwarzen Ferkel («Til den svarte gris») iBerlin.[16]
Heiberg var også kritiker og skrev mange artikler om teater. Noen av hans artikler ble utgitt i verker somPariserbreve (1900, med omtale avDreyfus-saken), Ibsen og Bjørnson på scenen (1918),Franske visitter (1919) ogNorsk teater (1920). Heiberg var den som holdt festtalen ved Ibsens 70-årsfest, der han takket Ibsen for å ha lært nordmenn respektog respektløshet som han selv utviste.Nils Collett Vogt beskrev Heiberg slik: «En mann med holdning. Aldri hjerterørt. Sjelden følsom. Norsk i sine følelser, men uten norsk skryt i sin munn. Ille likt.»[17]
Heiberg mottokStatens diktergasje fra 1923.
SkuespilletTante Ulrikke var åpningsforestilling påFolketeatret den 24. november 1952.[18]
Einar Skavlan skrev i 1950 en fyldig biografi om Heiberg.
I 1975 kom bokenGunnar Heiberg: teatermannen av Knut Nygaard.
Aslaug Groven Michaelsen har skrevetEn plassering av Gunnar Heibergs ungdomslyrikk utgitt på Krystalline forlag (1983).
Han var sønn av overrettsassessor Edvard Omsen Heiberg (1829–1884) og Vilhelmine Augusta Rode (1836–1917). Gunnar var gift i 1885 medDidi Heiberg (f. Tollefsen, 1863–1915) og i 1911 med Birgitte Blehr (1880–1933). Svoger tilSigurd Bødtker (1866–1928). Heiberg er begravet påVestre Gravlund iOslo.
Wikiquote:Gunnar Heiberg – sitater