| Gudmund Hernes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. mars1941[1] (84 år)Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,politiker,professor,sosiolog | ||
| Utdannet ved | Johns Hopkins University (–1971; akademisk grad:ph.d.)[2] Trondheim katedralskole | ||
| Ektefelle | Helga Hernes (1969–1978)[1] Charlotte Haug (2008–)[3] | ||
| Partner(e) | Sofie Rogstad (1984–1998)[4] | ||
| Barn | Stein Hernes | ||
| Parti | Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | |||
| Utmerkelser | Norsk sosiologforenings hederspris (2010) | ||
| Norges helseminister | |||
| 22. desember 1995–17. oktober 1997 | |||
| Regjering | Brundtland III Jagland | ||
| Forgjenger | Werner Christie | ||
| Etterfølger | Dagfinn Høybråten | ||
| Norges kirke-, utdannings- og forskningsminister | |||
| 3. november 1990–22. desember 1995 | |||
| Regjering | Brundtland III | ||
| Forgjenger | Einar Steensnæs | ||
| Etterfølger | Reidar Sandal | ||
Gudmund Hernes (født 1941) er en norsksosiolog og tidligere statsråd forArbeiderpartiet. Han omtales som en av etterkrigstidens toneangivende «professorpolitikere» og reformatorer innen norsk skole og utdanning.[5]
Hernes var fra 1971 til 1989 professor vedSosiologisk institutt vedUniversitetet i Bergen, der han ledet den førsteMaktutredningen og stod sentralt i «Bergensskolen» innen norsk sosiologi som vektla matematiske modeller, store datasett og økonomisk tenkemåte.[5] Hans første rolle i regjeringen var somstatssekretær i Planleggingssekretariatet 1980–1981. I 1981 stod han sammen medTerje Rød-Larsen i spissen for opprettelsen avFafo, der han var forskningsleder fra 1983 ved siden av sitt UiB-professorat. Han var gjesteprofessor vedHarvard University i 1986 og 1990, og ble i 1990professor II vedUniversitetet i Oslo. Mellom 1990 og 1997 var han statsråd, først som kirke-, utdannings- og forskningsminister 1990–1995 og siden som helseminister 1995–1997. Som kirke-, utdannings- og forskningsminister gjennomførte han store reformer av norsk skole og høyere utdanning somReform 94,Reform 97 ogHøgskolereformen.
Etter at han forlot regjeringen har han hatt oppdrag for FN og vært knyttet til forskjellige akademiske institusjoner, blant annet somforsker I ved Fafo[6] og professor II vedHandelshøyskolen BI.[7]
Reform 94 har imidlertid vist seg å være kontroversiell og har resultert imassiv kritikk, hvor hoveddelen av kritikken synes å være rettet mot teoretisering av yrkesfagene.
Gudmund Hernes tokartium vedTrondheim katedralskole i 1960, historie mellomfag vedNorges lærerhøgskole i 1961, sidensosialøkonomi støttefag (1963) og sosiologi grunnfag (1964) vedUniversitetet i Oslo. I 1966 dro han tilJohns Hopkins University i USA, der han studerte under Arthur L. Stinchcombe og James S. Coleman, med sosiologisk teori og matematisk sosiologi som spesialemner. Han fikk sinPh. D. i 1970 med en avhandling om maktforhold i det norske Stortinget:Interest, Influence and Cooperation.
I 1969 ble Hernes universitetslektor vedSosiologisk institutt vedUniversitetet i Bergen og professor samme sted i 1971. I 1970-årene var han med i forskergruppen for den førsteLevekårsundersøkelsen. Han ledet den førstemaktutredningen, som fikk ros for å ta i bruk sin tids mest moderne analyseteknikker for å forstå det norske samfunnet. I 1974–75 var han Fellow ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences vedStanford (Palo Alto).
Fra 1983 var han forskningsleder ved FAFO, som han sammen medTerje Rød-Larsen hadde tatt initiativ til opprettelsen av. Han ble senere utnevnt tilprofessor II ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han var gjesteprofessor vedHarvard University fra 1986 til 1987 og høsten 1990.
Hernes' bokMakt og avmakt: En begrepsanalyse først utgitt i 1975 ble i 2011 kåret til et av de 25 viktigste bidragene til norsk sosiologi iNorsk sosiologisk kanon.
Hernes har ikke stilt til valg som kandidat ved stortingsvalg. Direkte engasjert i regjeringsarbeid ble han derimot første gang i 1980–1981, som statssekretær i Planleggingssekretariatet (knyttet tilFinansdepartementet), ledet av statsrådPer Kleppe.
Ni år senere, høsten 1990, ble Gudmund Hernes statsråd iKirke-, utdannings og forskningsdepartementet iGro Harlem Brundtlands tredje regjering, en stilling han hadde til han ble helseminister i samme regjering fra desember 1995 til oktober 1997.
Hernes var statsråd for forskning da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, og utnevnte som kirkeminister den første kvinnelige biskop,Rosemarie Köhn, i 1993.
Som helseminister fremmet han forslaget omfastlegeordningen, som et flertall i Stortinget sluttet seg til i 1997.
Som utdanningsminister ble han mest husket for innføringen avReform 94, som gav elever rett til tilbud omvideregående opplæring, men som også har blitt møtt med kritikk om teoretisering av (særlig) yrkesopplæringen.
Reform 94 var en parallell til denelevsentrerte reformpedagogikken i Danmark, derBertel Haarder var undervisningsminister inntil 1993.
Som minister forberedte Hernes også grunnskolereformen R97 som utvidet grunnskolen fra ni til ti år.
I perioden 1997–1999 var Hernes knyttet tilIT Fornebu ogNorsk Investorforum. I desember 1999 ble han direktør vedUNESCO International Institute for Educational Planning, og har også vært UNESCOs koordinator forhiv/aids.
Han har vært gjesteprofessor vedStanford University, hvor han stadig er på forskningsopphold.[8] Hernes er fra 2006 igjen forsker ved forskningsstiftelsen Fafo og professor II vedHandelshøyskolen BI ved Institutt for regnskap - revisjon og jus.[9]
Hernes er medlem avDet norske Videnskaps-Akademi,Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab ogAgder Akademi.
Han var president i International Social Science Council 2007-2011.
I 2010 ble Gudmund Hernes tildeltNorsk sosiologforenings hederspris.[10][11] Han er æresdoktor vedUniversitetet i Umeå og ved Universitetet i Bergen.
Gudmund Hernes var gift med den tyskfødte samfunnsviterenHelga Hernes i perioden 1969–1978. Han var deretter samboer med historikerSofie Rogstad 1984–1998.[12] Han er nå gift medCharlotte Haug, tidligere redaktør iTidsskrift for Den norske legeforening. Han er far tilStein Hernes.
| Forgjenger | Norges helseminister 1995–1997 | Etterfølger |
| Forgjenger | Norges utdannings- og forskningsministre 1990–1995 | Etterfølger |