| Gudbrandsdalen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Innlandet | ||
| Status | Distrikt | ||
| Regionsenter | Lillehammer | ||
| Innbyggernavn | Gudbrandsdøl | ||
| Areal | 15 342,11km² | ||
| Befolkning | 70 811(2021) | ||
| Bef.tetthet | 4,62innb./km² | ||
Gudbrandsdalen er et av de store dalførene påØstlandet, mellomValdres i vest ogØsterdalen i øst. Dalen strekker seg 220 km fraLillehammer vedMjøsa, 124 moh. og opp tilLesjaskogsvatnet, 612 moh.Gudbrandsdalslågen renner gjennom hele dalen. Distriktet omfatter hoveddalen og sidedaler med Lågens bielver.[1][2] Regnet etter Lågens nedbørsfelt er dalens vestligste punkt nærDalsnibba om lag 6 km i luftlinje fraGeirangerfjorden. Naturressurser og sentral beliggenhet har dannet grunnlag for gammel og relativ tett bosetning med tradisjonsrik kultur.[3] Dialekten erøstnorsk og grensen mellom dialekten sør og nord i dalen går gjennom Fron. Nord for Fron har dialektene et svært tradisjonelt preg blant annet erdativ bevart.[2] Dialektene nord i dalen har noen fellestrekk medvestnorsk.[4]
Hele Gudbrandsdalen ligger innenforInnlandet fylkes grenser (tidligereOppland fylke). Historisk har noen av de viktigste veiene mellom landsdelen gått gjennom dalen. Veien gjennomØsterdalen nord forElverum var lettere å ferdes, men lange øde skogstrekninger gjorde den mer ugjestmild. I moderne tid er dalen vertskap foreuropavei 6 (blant annet med forgreningeneriksvei 15 ogeuropavei 136) ogDovrebanen (med forgreningenRaumabanen).[5] Dalen ligger sentralt i Sør-Norge og forbinder lavlandet ved Mjøsa med høyfjellet, Vestlandet og Trøndelag.[6]
Gudbrandsdalen har flere lange sidedaler særlig vest for hoveddalen med Ottadalen (100 km lang) som den dominerende.[6] MedregnetOttadalen ogGausdal betraktet som ettdistrikt består av tolv kommuner med til sammen 70 811 innbyggere (1. januar 2021) og et samlet areal på15 342 km².[7]Lillehammer er befolkningstyngdepunktet i distriktet.
«Gudbrandsdal med lange armar
krøkjer seg kring jotunbarmar
sterkt i storkna famntak støypt»
Navnet skriver seg trolig fra en Gudbrand i en mektigherseslekt påHundorp. HosSnorre Sturlason fortelles det om en Dale-Gudbrand som var motstander avEirik Blodøks. Trolig har navnet Gudbrand vært vanlig i slekta på Hundorp og disse har trolig gitt navn til dalen. Hundorp var trolig det sentraletingstedet i dalen og der finnes det gamlegravhauger.[9] IfølgeSnorre ble dalen også omtalt som «i Dalom» med henvisning til de mange dalene som hele distriktet består av.[10]
Gausdal har navn etter elvenGausa, der Vestre Gausdal i middelalderen ble kalt Jadradal etter elvenJøra.Fåberg eller Fagaberg er trolig et gammelt gårdsnavn.Øyer ble i middelalderen kalt Øye eller Øya som betyr flate ved vann.Tretten er et meget gammelt navn der sisteledet opprinnelig var -vin.Ringebu eller Hringabu har ukjent betydning.Fron betyr trolig frodig eller fruktbar jord.Kvam er dalsøkk omgitt av høydedrag.Sel betyr vann som renner stille.Lom er dativ av Loar og betyr slette ved vann. DaSkjåk lå under Lom ble det kalt Nordherad.Lesja har ukjent betydning.[11]
Påromani kalles dalenGula.[12]
Gudbrandsdalen strekker seg fraMjøsa tilDovrefjell som skiller Trøndelag fra Østlandet. Mot øst skilles Gudbrandsdalen fra nabodalene avRondane og sør for Rondane lavere fjell og åser; lengst i nordvest skillerJotunheimen Gudbrandsdalen og dens sidedaler fraVestlandet; lavere fjell og åser skiller Gudbrandsdalen fraValdres’ dalfører. Fjellene rundt Gudbrandsdalen er Norges høyeste og omfatterisbreer ogvidder medvillrein. Gudbrandsdalen ble i eldre tider omtalt i flertall (Dalir) på grunn av det omfattende nettet av sidedaler og tilknyttede fjellbygder.[13] Nord-Gudbrandsdalen omfatterLesja,Dovre,Skjåk,Lom,Vågå ogSel; Sør-Gudbrandsdalen omfatterNord-Fron,Sør-Fron,Ringebu,Øyer,Gausdal ogLillehammer.[2] Regnet fra Lesjaskogsvatnets avløp til Lågen og utløpet i Mjøsa er dalen 200 km lang, regnet fra grensen til Romsdal er dalen 220 km.[14]
Bosettingene og gårdene er nede i dalene og langs dalsidene, samtidig brukte folket fjellet og viddene til beite, sanking av vinterfor og jakt. Bygdene i Gudbrandsdalen har et omfattende nettverk avsetrer i skogen og i fjellet over dalene. I den sørlige delen av dalen er jorden og klima fruktbart.[15] På solsiden, oppe i lia i dalsiden, var den eldste og viktigste bebyggelsen, der var terrenget tørrere.[16] Gårdene og mye av åkerjorden ligger på sidemorener med næringsrike jordarter. De gode mulighetene for fjellbeite førte til en velutviklet seterdrift derost var et viktig produkt. Mange av setrene i fjelldalene og på viddene har adkomst med bilvei.[2] Gudbrandsdalen har etter norske forhold store gårdsbruk. Blant annet har tørrlegging avSelsmyrene (rundt 1930) og avLesjavatna (1800-tallet) gitt store åkerflater.[7] Gudbrandsdalen med sidedaler har et samlet areal på15 342 km², hvorav det meste er fjell, skog, myrer og innsjøer.[7]
Gudbrandsdalen har særlig på vestsiden mange og til dels store sidedaler:Gausdal strekker seg knapt 50 km fra Fåberg tilSvatsum,Ottadalen er 100 km lang mellomOtta ogPollfoss. Kvikne-Skåbu er mindre fjelldal på rundt 30 km lengde vest forVinstra ogHeidal er en skogkledd knapt 40 km lang dal.[7]
Hoveddalføret og de store sidedaler er i hovedsak enU-daler, mens flere sidedaler somVisdalen erV-daler.Espedal, Vestre Gausdal ogSaksumdal går nesten parallelt med hoveddalføret.[17] Landskapet er preget averosjon av elver og isbreer der isbreer trolig har viktigst. Dalbunnene er ofte vide og dels flate, mens liene er bratte. Dalformene og det omkringliggende fjellet er preget berggrunnen. Nord for Ottadalen er dominert avgneis og har topper opp til 1900 meter og vidder på rundt 1000 meter mellom dalene. Nord i dalen vokser furuskog på tykke sandlag avsatt i en bredemmet innsjø mot slutten av siste istid. De høyeste fjellene er Jotunheimen i vest og i Rondane øst for hoveddalen med topper over 2000 meter. Rondane er for en stor del hardsandstein (lyssparagmitt), mens Jotunheimen er preget averuptive bergarter. Mellom Sel og Dovre har Lågen skåret dyptjuv i berget.[2]
På Østlandet har vassdragene samme preg som dalene: Det er lange, relativt rette strekninger som veksler mellom stryk/fosser og innsjøer/stilleflytende vann. Alle de vesentlige elvene på Østlandet samles i Lågen/Glomma (som flyter sammen vedNes på Romerike) og iDrammenselva. Vannskillet i sør går mellom Mjøsa ogRandsfjorden; lengre nord vannskillet vedLangsua,Bitihorn ogEidsbugarden slik atBygdin ogVinstre drenerer til Lågen. Nord for Bygdin går vannskillet gjennom Jotunheimen (med blant annetHøgvagltindane ogStorebjørn),Sognefjellet,Strynefjellet,Dalsnibba og gjennom Tafjordfjella/Reinheimen langs grense motFjord ogRauma kommuner.Glommavassdraget med Lågen og sideelver er landets største nedbørsfelt.[18][19].[20][21]
De relativt bratte elvene på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danneragnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet iRaumas ogAuras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring.[22] Gudbrandsdalslågen og Rauma har begge utspring fraLesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet.[23] Regnet etter Lågens nedbørsfelt er dalens vestligste punkt nærDalsnibba om lag 6 km i luftlinje fraGeirangerfjorden.[3]
På 1600-tallet blebergverk vanlig i Norge, tidligere haddejern for det meste blitt utvunnet av myrer sommyrmalm. I Sel ble det i 1624 etablert et kobberverk ved Ula. Kobberverket iSvatsum ble drevet fra 1650 til 1687.Lesja jernverk kom i gang i 1659 og var det viktigste bergverket i dalen på den tiden. I Vågå har det fra gammelt blitt bruttkvernstein ogbrynestein, ogkleberstein fra nord i dalen har fra førhistorisk blitt brukt til blant annet gryter og i nyere tid også tilkakkelovner.[24] Fra 1846 til 1857 pågikk, i regi av et britisk selskap, utvinning avnikkel iEspedalen og på det meste bodde over 500 personer ved verket der dannet seg en landsby. Det var smelteovn ved verket og i skogene rundt pågikk kullbrenning og frakt avkull til smelteovnen.Malmen i Espedalen viste seg å være av dårlige kvalitet og driften ulønnsom blant annet på grunn av transportkostnadene.[25]
Nordlige Gudbrandsdalen og Ottadalen er blant de mest nedbørsfattige i Norge og hele dalen har etkontinentalt klima. De øvre delene ligger iregnskyggen av de høyeste fjellene i Sør-Norge og i Ottadalen har til dels under 300 mm nedbør årlig. Om sommeren kan det i lange perioder være så tørt at åkerbruk ikke er mulig uten kunstig vanning. Gårdbrukerne utviklet tidlig ordninger for å føre vann lange veier via grøfter og trerenner til åkrene.[26][27] Skjåk har minst nedbør i Norge med årsgjennomsnitt på 278 mm.[28] Det er lite nedbør om vinteren og det er ofte tynt snødekke i Nord-Gudbrandsdalen.[14]
Mest klarvær og varme er det sør i dalen, omkring Lillehammer. I januar ligger middeltemperaturen på -9 til -10°C med relativt små forskjeller. I juli ligger Lillehammer og Vinstra på vel 15°C i middeltemperatur, mens Lesja og Elveseter ligger et 2-3 grader lavere. Gjennomsnittlig maksimumstemperatur i juli er nær 5°C høyere på Vinstra enn på Elveseter.[29] Beliggenheten mellom fjell gir god sommervarme, men lite nedbør.[2] Lillehammer får vel 600 millimeter nedbør årlig, mot 370 mm på Dombås og Vinstra hvor det normalt er svært lite nedbør ettervinter og vår.Tordenvær er vanligst sør i dalen og stort sett juni-august. Flommer i Lågen kan skyldes nedbør i fjellet og særlig flommer i juni-juli skyldes ofte snøsmelting i høyfjellet.[30] Vårflommen er som regel to uker senere i Gudbrandsdalen enn i Østerdalen.[3]
I regnskyggen nord i dalen er det relativt stor fordampning slik at jordsmonnet tildels er saltbittert. I de tørreste områdene i Lom, Vågå, Sel og Dovre er det gjort spesielle funn av sjeldnelavarter som vokser på tørr, saltbitter jord og noen av disse finnes ikke andre steder iSkandinavia. I store deler av Norge dannerfjellbjørkenskoggrensen, mens i Gudbrandsdalens kontintentale klima er bjørkebeltet smalt eller mangler helt. Nord i dalen er detfuru som markerer skoggrensen.[31] Varmekjære løvtrær finnes det lite av i Gudbrandsdalen.Sommereik ogask vokser nord til Ringsaker.Lind vokser nord til Ringebu,hassel finnes opp til Sør-Fron ogalm nord til Sandbu.Hengebjørk trives i de tørre og varme sørvendte bakkene i dalen.[32]Bergmynte ogbakkemynte er eksempel på varmekjære arter som tåler vinterkulde og tørke og finnes nord til Lom.[33]Malurt vokser på tørre flater i Vågå.[34] Den svært giftigeselsnepen har fått navn av Selsmyrene (mellom Nord-Sel og Selsverket) der den tidligere vokste i store mengder.[35]
Liene med stor skog har tilhold avelg oghjort, mens de omkringliggende fjellviddene harreinsdyr særlig i Rondane, vedSnøhetta og omkring Ottadalen.[36]Fokstumyra naturreservat ble fredet i 1923 og det anslås at rundt 60 fuglearterhekker der. På Dovrefjell ble det satt utmoskus etter andre verdenskrig. Hjort ogrådyr har innvandret i nyere tid (1900-tallet).[37]
Gudbrandsdalen omfatter 12 kommuner:
| Nummer[38] | Kart | Navn | Adm.senter | Folketall[39] | Areal[40] | Målform[41] |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 3405 |  | Lillehammer Lillehammer | Lillehammer | 29 011 | 477,44 | Bokmål |
| 3431 |  | Dovre Dovre | Dovre | 2 516 | 1 363,84 | Nøytral |
| 3432 |  | Lesja Lesja | Lesja | 2 006 | 2 259,00 | Nøytral |
| 3433 |  | Skjåk Skjåk | Bismo | 2 179 | 2 075,53 | Nynorsk |
| 3434 |  | Lom Lom | Fossbergom | 2 215 | 1 968,58 | Nynorsk |
| 3435 |  | Vågå Vågå | Vågåmo | 3 529 | 1 330,25 | Nynorsk |
| 3436 |  | Nord-Fron Nord-Fron | Vinstra | 5 553 | 1 141,28 | Nynorsk |
| 3437 |  | Sel (kommune) Sel | Otta | 5 623 | 904,71 | Nøytral |
| 3438 |  | Sør-Fron Sør-Fron | Hundorp | 3 128 | 742,38 | Nøytral |
| 3439 |  | Ringebu Ringebu | Vålebru | 4 447 | 1 247,54 | Nøytral |
| 3440 |  | Øyer Øyer | Tingberg | 5 134 | 639,93 | Nøytral |
| 3441 |  | Gausdal Gausdal | Segalstad bru | 6 174 | 1 191,63 | Nøytral |
I 1838 ble Gudbrandsdalen inndelt i kommunene Lillehammer,Fåberg, Gausdal, Øyer, Ringebu,Fron, Vågå, Lom og Lesja (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963). I 1852 ble Fron delt i Sør-Fron og Nord-Fron (slått sammen igjen i 1966, delt på nytt i 1977). I 1863 ble Dovre skilt ut fra Lesja som eget herred. I 1864 ble Skjåk skilt ut fra Lom som eget herred. I 1879 ble Gausdal delt i Østre og Vestre Gausdal (slått sammen igjen i 1962). I 1890 bleSollia skilt ut fra Ringebu som eget herred og overført tilHedmark fylke (innlemmet iStor-Elvdal kommune i 1965). I 1907 ble Sel og Heidal herreder utskilt fra Vågå (Sel og Heidal slått sammen i 1965). Lillehammer og Fåberg ble slått sammen i 1964.
Tidligerefogderier:
Prostier: Begge ligger underHamar bispedømme iDen norske kirke.
Gudbrandsdalen tilhørerInnlandet politidistrikt ogVestre Innlandet tingrett.
Kommunene i Gudbrandsdalen betjenes av rettstedeneLillehammer ogVågåmo i Vestre Innlandet tingrett.
Det er per 1. oktober 2021 tre byer i Gudbrandsdalen:Lillehammer i sør ved Lågens utløp iMjøsa,Vinstra vedVinstraelvas utløp, ogOtta i nord vedOttaelvas utløp i Lågen. Tettsteder i Gudbrandsdalen, rangert etter innbyggertall 1. januar 2020 (kommune i parentes):
Lillehammer fikkbystatus somkjøpstad i1842. Otta fikk bystatus gjennom kommunestyrevedtak i2000, Vinstra i2013.
Den første folketellingen var i 1665 og før den tid er tallene usikre. I 1528 var det 389 gårder i Gudbrandsdalen (med 510 familier) og i 1578 430 gårder med 595 familier, i tillegg var det en delhusmenn. Dette anslås å representere et folketall på rundt 6000 i tiden etterreformasjonen, førSvartedauden var folketallet trolig noe høyere. Midt på 1800-tallet gikk folketallet i dalen sterkt ned på grunn avutvandring til Nord-Amerika og i noen bygder tok det nær 100 år før folketallet hadde nådd høydepunktet fra 1800-tallet.[42] Rundt år 1000 var bosetningsmønsteret og bygdene i dalen etablert slik det er kjent i moderne tid.[43] Anslagsvis halvparten eller opp mot ¾ av befolkning døde underSvartedauden i 1349-1350. Noen av sidedalene somVenabygd ogSkåbu ble trolig lagt helt øde og var uten befolkning 100-200 år etter. Svartedauden førte til sterk sosial utjevning blant annet fordi det var mangel på folk til å drive gårdene slik at jordleien falt. Mangel påprester og redusert folketall førte til atkirkene forfalt. I første del av 1600-tallet var folketallet på samme nivå som før 1350.[44]
Fra 1800 var det en sterk folkevekst i dalen, nær en dobling til 1865, overbefolkningen ledet til fattigdom for en voksende underklasse. Det pågikk en viss utvandring til Trøndelag, Vestlandet og særlig tilNord-Norge fra rundt 1830. I 1832 reisteJehans Nordby (også kalt Johannes Pederson Nordbu) med familie fra Venabygd som de første fra dalen til Amerika. Nordby kom i 1841 tilTexas som den først nordmann. På slutten av 1800-tallet ble det omfattende utvandring med rundt 33.000 personer i årene 1866-1900, slik at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. Oppland hadde størst utvandring blant fylkene i Norge og innenfor Oppland hadde Gudbrandsdalen særlig stor utvandring. Noen kommuner nådde folketallet fra 1865 først etterandre verdenskrig. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.[45][46][47][48] I årene 1910-1914 var det en god del utvandring. I tilknytning særlig til jernbanen vokste det opp bygdesenter på 1900-tallet, der Otta og Vålebru (Ringebu sentrum) var de største rundt 1960, senere har det vært tydelig vekst også på Tretten, Vinstra og Dombås.[49] I årene 1900-1910 utvandret 1,6 % årlig fra Nord-Gudbrandsdalen (bare Lister fogderi var høyere med over 2 %), med Lom, Skjåk og Nord-Fron nær 2 % årlig. Fra 1866 til 1915 hadde Oppland en utvandring på 1,3 % årlig, noe som til sammen utgjorde 73.000 personer.[50]
I 1800 var det flere husmenn enn bønder i dalen og andelen husmenn vokste utover 1800-tallet. Noen husmenn var jordløse og hadde bare en boplass.[51] Lillehammer ble anlagt ved vedtak i Stortinget i 1827, det bodde da 50 personer på stedet. I 1850 hadde Lillehammer 1000 innbyggere og etter 1890 passerte byen 2000. Anlegg avjernbane Hamar-Lillehammer og videre til Otta stimulerte byveksten. Mens det samlede folketallet gikk ned fra 1850 til 1900-1910, gikk folketallet vesentlig opp i Lillehammer og Fåberg slik at nedgangen i folketallet i mange bygder på den tiden var særlig merkbar.[52]
| År (telling) | Antall personer |
|---|---|
| 1665 | 13 100 |
| 1769 | 24 891 |
| 1801 | 28 549 |
| 1845 | 41 791 |
| 1865 | 52 604 |
| 1900 | 44 341 |
| 1930 | 52 327 |
| 1950 | 63 688 |
| 1959 | 59 327 |
| 1970 | 67 000 |
| 2023[a] | 70 985 |
Etterandre verdenskrig har bosetningsmønsteret endret seg. I 1950 var rundt halvparten av innbyggerne sysselsatt ijordbruket. Senere har grender og bygder i utkanten blitt tynnet ut mens det bosetning har blitt konsentrert rundt byer og bygdesenter medindustri,skoler ogtjenesteyting. Jordbruket står for stadig mindre del av sysselsettingen.[42]
Viktige veier og jernbane går gjennom Gudbrandsdalen. Hovedveien sør-nord
Europavei 6 går i dalbunnen fra Lillehammer tilDombås, der den tar av over fjellet motOppdal. E6 går hovedsakelig på østsiden (solsiden) av Lågen.[55] I 2016 ble E6 mellomHundorp og Kvam flyttet til vestsiden, utenom tettstedene Hundorp, Kvam og Vinstra på østsiden.[56] E6 har forgreninger til alle sidedaler og til dels over fjellet til Vestlandet og til Østerdalen. VedOtta tar
Riksvei 15 av og går gjennom Ottadalen over Strynefjell til Nordfjord og Geiranger.[2] Ved Dombås tar
Europavei 136 av fra E6 og går gjennom Lesja-bygdene til fylkesgrensen vedBjorli.
Dovrebanen går i dalbunnen til Dombås der hovedlinjen går over fjellet nordover, mensRaumabanen går over Lesja mot Åndalsnes.
Langs Dovrebanen stopperpassasjertogene påDombås,Otta,Kvam,Vinstra,Ringebu,Hunderfossen ogLillehammer. Lillehammer stasjon er endestasjonen for de fleste togene påR10-linjen påØstlandet.
I eldre tid gikk ferden fra Oslo overEidsvoll ellerMinnesund og videre med båt eller over land langs Mjøsa. I middelalderen var det faste stasjoner på Steig i Fron, Hov i Sel,Tofte i Dovre ogHjerkinn. Gjennom hoveddalen gikk veien på solsiden, oppe i lia i dalsiden, der var den eldste og viktigste bebyggelsen. Langs Lågen er lendet tildels bratt og var ufremkommelig med tidligere tiders hjelpemidler. TilNidaros reistepilgrimer for å oppsøkeHellig Olavs skrin.[16]
På 1850 ble hovedveien vesentlig utbedret avingeniører og etter nye prinsipper. Man forsøkte å unngå de bratte kneikene og la heller veien i en sving, noe som førte til mer anlegg av skjæringer i skrånende terreng. Blant annet mellom Lillehammer og Losna ble veien utbedret. Ved Elstad ble det anlagt helt ny vei langs Lågen. I 1860-årene ble veien Dombås-Veblungsnes utbedret. Stortinget vedtok i 1890 at det skulle anlegges jernbane fra Lillehammer til Otta og i 1896 ble strekningen åpnet noe som førte til en grunnleggende endring i transporten for folk i dalen. I 1841 kom det første dampskipet på Mjøsa,«Jernbarden», i drift, i årene etter kom flere skip inkludert«Skibladner» i 1856. PåLosna gikk noen få år på 1840-tallet den lille dampbåten «Dale-Gudbrand» til Elstad, avstanden var trolig for liten at det svarte seg å laste om til båt. Mellom Lesja eller Skjåk ogChristiania tok det midt på 1800-tallet omkring en uke til Christiania (hest til Lillehammer, båt på Mjøsa og tog til Christiania). Passasjerfrakt med hest gikk raskere enn godstransport, men farten var sjelden over 10 km i timen i gjennomsnitt.Hovedbanen, jernbane fra Christiania til Mjøsa ved Eidsvoll, åpnet i 1854 og stimulerte dampskipstrafikken på Mjøsa.[57]
I 1880 komHedemarksbanen (Eidsvoll-Hamar) og på 1890-tallet ble jernbanen raskt forlenget til Lillehammer, Tretten og Otta; Dovrebanen kom i drift i 1921 og Raumabanen (som betjener Dombås-Lesja i Gudbrandsdalen, og Bjorli-Åndalsnes vest for vannskillet) i 1923. Med jernbanen kunne man reise til Christiania på en dag og uavhengige av vær og vind på Mjøsa. Mot slutten av 1800-tallet var veiene i de store sidedalene kjørbare med hest og kjerre.[58] Christiania og Trondheim ble forbundet med jernbane via Østerdalen og Røros i 1877.[59]
Simen Iversen begynte med utgangspunkt på Lillehammer skyssekjøring med hest og vogn i Gudbrandsdalen nordover tilVeblungsnes ogStøren i 1870. Da jernbane ble anlagt tilOtta i 1896 etablerte Iversen seg der og trafikkerte strekningene overStrynefjellet og overGeirangervegen. Iversen hadde 80-100 hester i arbeid og det tok 2-3 dager å tilbakelegge disse strekningene som alle var over 160 km.[60] Iversen betjente også Gausdal. I Gausdal ble det etablert bilselskap i 1917 og i Ottadalen i 1920, og det ble etablert mindre selskaper i de mindre bygdene. Den første tiden ble bilene brukt stort i sommerhalvåret blant annet på grunn vansker med å brøyte veiene tilstrekkelig og for eksempel veien mellom Lesja og Åndalsnes var ikke i bruk om vinteren før i 1937. Gausdal og Ottadalen ble vinterbrøytet for bilkjøring fra slutten av 1920-tallet.[61]
Gudbrandsdalen ble trolig befolket samtidig med flatbygdene lenger sør på Østlandet, basert på gårdsnavn og arkeologiske funn, rundt 2000 år fvt. Det er gjort få arkeologisk funn fra før vår tidsregning, mens framerovingertid ogvikingtid er det rike funn som tyder på et allsidig samfunnsliv i dalen. Som ferdselsåre mellom landsdelene har dalen trolig hatt mye kontakt med omverdenen. Bygdesamfunnet og bondekulturen utviklet et visstaristokratisk preg med store gårder og bondeslekter med røtter i middelalderen.[6][62] Disse knyttes blant annet til kjente gamle gårder somTofte, Sandbu ogBjølstad. Byggekunst og annen tradisjonell er bevart påMaihaugen på Lillehammer. I Lom, Vågå og Ringebu står gamlestavkirker på sine opprinnelige steder.[2]
I Gudbrandsdalen er det kjent omkring 50 gårder med opprinnelig sisteledd «-vin» som er svært gamle navn som kan være fra før vår tidsregning. Gårdsnavn på «-heim» er trolig litt nyere. Navn som slutter på «-set», for eksempel Langset, skriver seg trolig fra år 600-800.[63]Harald Hårfagre reiste gjennom dalen da han med makt søkte å utvide sitt rike. Flere historiske hendelser i middelalderen i Gudbrandsdalen er kjent fra sagaene.[64]
Magnus Lagabøterslandslov ga felles lover for hele landet. I 1170 ble Gudbrandsdalen med sidedaler ettlagdømme. Gudbrandsdalen ble delt i tosysler, sørlige og nordlige, med grense mellom Kvam ogSødorp.[65]
På 1700-tallet komakantusdekor til Gudbrandsdalen som der ble et særpreget innslag i bygdekunsten.[66]Jakob Klukstad var en av de fremtredendetreskjærere ogrosemalere i denne tradisjonen, blant annet medaltertavlen iLesja kirke,Eistein Kjørn med altertavlen iSel kirke ogKristen Listad som virket i Fron.[67]
Storofsen i 1789 er den størstenaturkatastrofen i historisk tid. Langvarig regn førte til flom og mange jordskred. Bygdene Vågå og Fron fikk størst skader. Flere gårder ble helt ødelagt eller måtte oppgis, blant annet Jøronstad i Sel ble helt utslettet (kjent som Jørundgard hosSigrid Undset). I Heidal demmet to ras opp elven og da elven brøt gjennom tok den blant annet med seg alle broer. Skadene medvirket til utvandring tilMålselv ogBardu. Ved Mjøsa ble lavtliggende gressmarker vasket bort og det ble lettere å ta seg frem med båt mellomVingnes og Lillehammer, der det ble fergetrafikk og Lillehammer vokste opp som by. Sør forRingebu stasjon er flomhøyden i 1789 avmerket 3,7 meter over Dovrebanens skinnegang.Storflaumen i 1860 er avmerket i fjellveggen nord for Vingnes, 2,7 over veibanen.[68]
Gudbrandsdalen var historisk et fylke i landsdelenOpplandene og tilhørteEidsivatingets rettskrets. Dalen og sidedaler ble i 1938 rammet avStorflåmen.
De første engelsketuristene kom til Norge tidlig på 1800-tallet og mange av dem reiste gjennom Gudbrandsdalen. Disse reisene skapte en egenlitteratur som skildrer opplevelsene i et fjernt land. I 1862 foretokHenrik Ibsen en reise gjennom Gudbrandsdalen og videre til Vestlandet; han var arbeidsledig og hadde fått et reisestipend. Ibsen var en kompetent tegner og laget blant annet tegning av Elstad i Ringebu der han overnattet. Fotturen gjennom Gudbrandsdalen, med naturinntrykk og kulturelle impulser, fikk stor betydning for Ibsen som dikter og dramatiker slik det kommer til syne blant annet i hovedverkenePeer Gynt ogBrand.Tre i Norge ved to av dem (1882) er en klassisk og humoristisk beskrivelse av engelske turisters utfordringer på tur i Norge.[69]Jens Andreas Friis ga i 1876 utTilfjelds i Feriene beskriver friluftsliv, jakt og fiske særlig på fjellplatået i øst mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen.[70]
Under dettyske angrepet på Norge i 1940 var det harde kamper i Gudbrandsdalen som var den viktigstefluktruten for kongen og regjeringen. Kongen og regjeringen oppholdt seg blant annet på Otta og Lesja mens kampene pågikk i Trøndelag og på det sentrale Østlandet. I forbindelse medslaget ved Dombås sto de i fare for å bli innsperret ved Otta.[71][72]
Det var tidligere en betydeligkornproduksjon i dalen og dette ble blant annet solgt til Østerdalen,Folldal ogRøros. Særlig Fron og Lom hadde gode kornavlinger. Handelen med korn tok seg markert opp på 1800-tallet og det ble betydelig transport av korn over Venabygdsfjellet om vinteren. Korntrafikken omfattet de fleste bygdene i dalen og Ringebu sørget for å sette opp en fjellstue medstall.Amtet betalte for merking av vinterveien med 4alen høye stokker. Rundt 1870 kom det billig korn fra oversjøiske produsenter og Østerdalen fikk jernbane slik at kornet fra Gudbrandsdalen ble utkonkurrert. Dette skapte økonomiske problemer for jordbruket i Gudbrandsdalen og fremskyndet omlegging til husdyrhold: Smør, ost og kjøtt ble da handelsvarer oggudbrandsdalsosten ble til.[73] På 1600-tallet ble det vanligere å hugge skog for å selge tømmer ut av distriktet.Fløting ble samtidig den vanlige transportform til kjøperne, først på Mjøsa og senere på Lågen med sideelver.[74] Jordbruk og skogbruk var viktigste levevei i dalen til omkring første verdenskrig. Imellomkrigstiden var det vanskelige tider i landbruket og antallettvangsauksjoner på bygdene steg fra et par hundre i 1920 til over 6000 årlig i 1932.[75]
Gudbrandsdalen har relativt mange store gårdsbruk der eiendommen inkluderte en god delutmark samt retter i skogen og på fjellet. Isenmiddelalderen og senere ble mange gårder delt opp slik det fremgår av navn for de eldste delingene (Nordgard, Sygard, Nigard og Uppigard) og nyere delinger (Nordistugun, Systugun, Nistugun, Uppistugun). En del gamle gårder var relativt store også etter oppdeling. Ved deling ble ofte gårdstun liggende nær hverandre slik at det dannet seg små landsbyer av klyngbosetting. Før utskiftingen på 1800-tallet var det flere steder sør og nord i dalen klynger på 30 til 40 hus. God tilgang på tømmer og tørt klima (der husene kunne stå i mange generasjoner) har medvirket til at relativt mange hus på gårdene. På 1600-1700-tallet ble det vanlige å bygge bolighus i to etasjer,tvihøgda stuguhus. Hus medsvalganger, utsmykkedeloft ogstabbur, og stall preget utvendigarkitektur. Mange av husene fra den perioden er bevart.[76]
I løpet avmiddelalderen ble mindre og mindre av jorden odelsgårder og kirken, kongen og enkelteadeligegodseiere eide store deler av jorden i dalen. VedReformasjon tok kongen over det meste av kirkens eiendom og ble da den dominerende jordeieren. Fra rundt 1650 til 1730 ble de fleste gårdbrukerne selveiende bønder og de største odelsbøndene fikk et aristokratisk og konservativt preg. En del mindre og marginale gårder ble på 1700-1800-tallet kjøpt og solgt, mens på storgårdene holdt for det meste slektene fast ved eierskapet.[77]
I det tørre klimaet i Nord-Gudbrandsdalen ble det tidligere bruktskigarder på tvers av delen for å fange opp drivende snø for å gi mer fukt i jorden om våren. Skigardene ble senere erstattet av leplantinger.[14]
Gudbrandsdalen har noen av landets størstevannkraftverk etter utbygging avVinstravassdraget,Hunderfossen ogHarpefossen. Det er flere store kraftverk i Nord-Ottadalen.[47]
Vannkraft ble tidlig utnyttet ved direkte mekanisk overføring fra foss til for eksempelsagbruk. På Lillehammer bledampkraft brukt en liten periode blant annet hos Lillehammer Dampsag.Elektrisitet produsert med vannkraft begynte med et lite kraftverk iMesna i 1894, i den 22 meter høye Helvetesfossen. Fallhøyden og kraftverket ble utvidet, og strøm ble levert tilRaufoss ammunisjonsfabrikk, Fåberg ogVardal kommuner.Eidefossen kraftverk ble oppført i 1917 og på grunn av store avstander og lite tettbebyggelse i området var det opprinnelig lite avsetning av kraften. Flere mindrekraftverk ble i anlagt i dalen (blant annetMoksa ved Tretten ogKamfoss iSkåbu) og leverte stort sett til lokalt forbruk. Full elektrifisering oghøyspentlinjer mellom bygdene var for det meste fullført i 1945.[78]
(en)
Gudbrandsdalen hosWikivoyage
| Distrikter |
|  | ||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
