Denne artikkelen omhandler det moderne språket gresk.Gresk kan også referere til landetHellas, folkeslagetgrekere eller det klassiske språketgammelgresk.
Gresk
ελληνικά
Brukt i
Hellas, Kypros, Australia, Albania, Armenia, Storbritannia, Tyskland, Georgia, Egypt, Israel, Italia, Kasakhstan, Canada, Russland, USA, Tyrkia,[1] Ukraina, Sverige, Aserbajdsjan, Romania, Abkhasia
Gresk (på greskἑλληνικά,ʰellēniká) er en egen gren av deindoeuropeiske språkene, og offisielt språk iHellas og et av de offisielle språkene påKypros.
Greske bokstaver på et kar.
Språket kan dokumenteres minst 3000 år tilbake i tid, og regnes for å være enda eldre.Gammelgresk var hovedspråk for den klassiske greske sivilisasjon, og etlingua franca for store deler avLilleasia iromersk tid. Det var også et språk som dannede romere ble forventet å kunne. Sidenrenessansen har det vært et viktig akademisk språk, dog underlatin i status i de fleste slike sammenhenger.Det nye testamente ble forøvrig nedskrevet på gresk, hvilket har ført til språket har hatt uvurderlig innflytelse på de flesteeuropeiske språk, ikke minst gjennomlatin hvor det har gitt opphav til en rekkelånord i andre språk, spesielt innen medisin, men også i dagligtale i mange språk. Et eksempel i så måte erdemokrati, dvs. folkestyre.
Nygresk er på mange måter forskjellig, blant annet gjennom påvirkning fra andre språk gjennom middelalderen, og ved store endringer i grammatikken. Slektskapet er dog meget klart, og en som leser nygresk vil oftest kunne forstå en stor del av en klassisk tekst og det meste av en nytestamentlig tekst.
Gresk er etindoeuropeisk språk på lik linje med eksempelvisnorsk,tysk, ogfransk, men innenfor den indoeuropeiske språkfamilie synes det som om er gresk er nærmest beslektet med deindoariske språk (somsanskrit,hindi,urdu),iranske språk (for eksempelavestisk,persisk,kurdisk) ogarmensk. Disse språkgruppene er derfor sannsynligvis etterkommere av indoeuropeiske dialekter som ble snakket i nærheten av hverandre i det (hypotetiske) indoeuropeiske urhjem, det vil siurindoeuropeisk.
Når urformen av gresk kom til Hellas er omdiskutert blant forskerne. Det er de som mener at detindoeuropeiske urhjem befant seg iAnatolia (Lilleasia), og er derfor tilbøyelig til at hevde at språket kom til Hellas direkte derfra sammen med de førstejordbrukerne. Det er også de som plasserer urhjemmet på steppene nord forSvartehavet ogDet kaspiske hav, og forestiller seg derimot hovedsakelig en senere dato, omkring 3300 fvt, 2000 fvt. eller 1650 fvt., alt etter om man setter de første grekere i forbindelse med kurganbegravelser (storegravhauger), med en særlig type keramikk eller med innføringen av den hestetrukne stridsvogn.
Generelt mener man at gresk har blitt snakket påBalkan og særlig påden greske halvøya siden 2000-tallet fvt. Det tidligste beviset erlinear B-tavler fra omkring 1500 fvt. Senere, i det 700-tallet fvt., ble detfønikiske alfabetet modifisert og tatt i bruk.
Man deler gjerne gresk språkhistorie inn i følgende faser:
Historisk enhet og vedvarende identitet mellom de ulike trinnene i det greske språkets utvikling er ofte framhevet. Selv om gresk som andre språk har gjennomgåttmorfologiske ogfonologiske endringer som andre språk, har det aldri vært noen tid i historien sidenklassisk tid iantikken hvor det kulturelt, litterært og ortografisk ble forstyrret i en slik grad at man kan si at et nytt språk oppsto. De som snakker gresk i dag kan fortsatt vurdere et litterært verk fra antikkens grekere som en del av deres eget framfor en annet språk.[3] Det er også ofte beregnet at de historiske endringene har vært relativt små sammenlignet med andre språk. I henhold til en beregning, «homerisk gresk er antagelig nærmere tildēmotikḗ enn mellomengelsk på 1100-tallet er til moderne talt engelsk».[4]Antikke greske tekster, særlig bibelskkoine og framover, er således relativt enkle å forstå for utdannede moderne gresk-talere. Oppfatningen av den historiske enheten er også styrket av det faktum at gresk ikke er delt opp i en gruppe av særskilte, regionale datterspråk, hvilket skjedde med latin.
Nygresk er et levende språk og et av EUs tyve offisielle språk. Gresk snakkes også som et minoritetsspråk i sørlige Italia, Albania og fram til 1923 også i Tyrkia. Det er rundt 13 millioner mennesker som har gresk som morsmål.[6] Selv om det ikke er galt å kalle moderne gresk for gresk, er det mulig å bli misforstått da det er lang tradisjon med at gresk betyr gammelgresk, det språk som antikkens greske kultur og som Det nye testamente ble skrevet på. Det er derfor vanlig å bruke betegnelsene nygresk eller moderne gresk.
Siden slutten påmiddelalderen har det eksistert i to former: Dēmotikḗ (Δημοτική, «det folkelige») og katharévusa (Καθαρεύουσα (Kaŧareúousa), «det rene»). Katharevusa er en klassiserende form, som særlig på1800- og1900-tallet ble brukt i litteratur, lover, vitenskapelige publikasjoner og på offentlige dokumenter. Demotiki er den vanligste formen for nygresk, som ligger nær talespråket, og det er denne som nå er offisielt språk i Hellas, selv om man fortsatt ofte kan se katharevusa-former.
Det greske alfabetet var opprinnelig en modifisert form av detfønikiske. Det ble tatt i bruk i det 800-tallet fvt., og gjennomgikk en rekke forandringer. Iarkaisk tid finner man regionale forskjeller, der noen dialekter har ekstra tegn for særegne lyder. I klassisk tid ble detattiske alfabetet det dominerende, og det er dette som brukes i dag.
Det moderne greske alfabet består av 24 bokstaver, hver medmajuskeler (store bokstaver eller versaler) ogminuskeler (små bokstaver). Bokstavensigma har ytterligere to minuskelform (σ) og (ς) hvor sistnevnte benyttes kun når bokstaven er på slutten av et ord og ordet ikke er i store bokstaver:
Moderne gresk litteratur, før skrevet nesten utelukkende på katharevusa, men etterhvert mer og mer på demotiki, er særlig kjent gjennom forfattere somNikos Kazantzakis ogElias Venezis. Språket og nasjonalfølelsen fikk et kraftig oppsving etter at Hellas fikk sin uavhengighet på 1800-tallet, og frigjøringskampen var lenge et fremtredende tema i litteraturen. Mange greske forfattere i nyere tid har også vært sterkt inspirert av den klassiske greske litteratur, særlig innenlyrikk.
«Hellas», «gresk» og «grekere» er denorske navnene på landet, språket og folket. Med unntak av nasjonsbetegnelsenHellas (iSverige kalt for «Grekland»), stammer gresk og greker fra latin (Graecia,Graecus; ytterst avgraierne). Grekerne selv kalte seg i fortiden forhellener (Ἕλληνες) og hele landet forHellas (Ἑλλάς). Dette navnet ble gjenopptatt da den moderne greske staten ble grunnlagt på1800-tallet.Homer benyttet derimot ikke navnethellener iarkaisk tid, men refererte til grekerne somakajere,argeiere ellerdanaere blant flere navn. «Hellener» dukket først opp i slutten av antikk tid, og betegnelsenhellenisme har blitt værende på norsk og andre språk som særskilt for den spesifikke greskspråklige og kulturelle epoken etterAleksander den store.
Grunnen for at grekerne ikke hadde en fellesbetegnelse var at for grekerne var Hellas eller «vårt land» en abstraksjon på lik linje somkristendommen var det imiddelalderen elleraraberverden er det i dag ettersom de gamle grekerne aldri var politisk eller geografisk samlet. Men de var seg selv bevisst at alle grekere, uansett om de bodde på det greske fastlandet, eller ved kysten av Anatolia, eller i sørlige Italia, tilhørte en felles kultur; «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, våre felles seder og skikker», som historikerenHerodot uttrykte det (VIII 144).[7]
^ Browning, Robert (1983):Medieval and Modern Greek. Cambridge University Press.ISBN 0-521-29978-0
^ Margaret Alexiou (1982): «Diglossia in Greece» i: William Haas (1982):Standard Languages: Spoken and Written. Manchester University Press ND.ISBN 0-389-20291-6,ISBN 978-0-389-20291-2
