Bartolomeo Alberto Cappellari ble født i Belluno som den gang var del avrepublikken Venezia, og tilhørte italiensk lavadel. Foreldrene var fra den lille landsby Pesariis vedFriuli. Faren var advokat.
Han ble presteviet i 1787.[9] Som kamaldolensermunk ble Cappellari raskt lagt merke til for sine teologiske og lingvistiske evner, og ble satt til å undervise i filosofi of teologi i San Michele.
I 1790 ble han utnevnt tilcensor librorum både for dsin orden og for Sant'Ufficio i Venezia.
Han dro til Roma i 1795, og i 1799 publiserte han et polemisk akrift mot de italienskejansenister ved navnetII Trionfo della Santa Sede. Den kom ut i en rekke opplag i Italia og ble oversatt til flere andre språk.[10]. I 1800 he ble han medlem av Akademiet for den katolske religion, grunnlagt avpave Pius VII (1800–23), og bidro med mskrifter om teologiske og filosofiske spørsmål. I 1805 ble han abbed forSan Gregorio-klosteret påMonte Caelio i Roma.[11]
Da den franske keiserNapoleon inntok Roma og forviste pave Pius VII i 1809, flyktet Cappellari til Murano. Derfra flyttet han og en gruppe munker tilPadova i 1814. Etter Napoleons endelige nederlag ble Cappellari kalt tilbake til Roma for å være sin ordens generalvikar. Han ble så også rådgiver til inkvisisjonen og senere promovert til orefekt forKongregasjonen for Troens utbredelse,[12] som hadde tilsyn for alt misjonsarbeid utenfor det spanske rike. Han ble to ganger tilbudt et bispesete, men avslo begge ganger.
Den 21. mars 1825 ble Cappellari kreert tilkardinal avpave Leo XII.[13] Kort etter ble han bedt om å lede forhandlingene om etkonkordat for å sikre katolikkenes rettigheter iNederland, et diplomatisk oppdrag han gjennomførte med fremgang. Han fremforhandlet også en fred på vegne avarmenske katolikker medDet osmanske rike. Han fordømtede polske revolusjonærer, som han mente i effekt undergravde den russiske tsarNikolai Is bestrebelser for å støtteden katolske rojalistiske sak i Frankrike ved at de tvang ham til å omdirigere sine styrker for å slå ned opprøret i Polen.
Han reiste aldri utenfor Italia, og var mest kjent med forholdene i Venezia og Roma. Han talte italiensk og latinsk flytende, men ikke noen andre europeiske språk, og forstod seg lite på europeiske politiske forhold.[14]
Den 2. februar 1831, etter en lang konklave av femti dagers varighet, ble Cappellari uventet valgt ttil etterfølger avpave Pius VIII (1829–30). Valget av ham skyldtes at han fremstod som den mest valgbare. Det var etter at kardinalGiacomo Giustiniani var blokkert av et veto på vegne av kongFerdinand VII avSpania.[9] og etter at det så stod mellom kardinaleneEmmanuele De Gregorio ogBartolomeo Pacca men uten at deres respektive støttespillere lyktes å bygge et tilstrekkelig flertatt. Noe som fremtvang en beslutning av et pavevalg som viel ellers kunne ha pågått enda lenger, var at hertugen av Parma klarte å meddele kardinalene at det så ut til å kunne bryte ut opprør nord iKirkestaten.[14] For å bryte den fastlåste situasjonen vendte kardinalene sin oppmerksomhet til Cappellari, men det tok så meget som 83 avstemninger til mange nok hadde stemt for ham.
Da han ble valgt var kardinal Cappellari ennå ikke biskop: Han er den siste så langt (2015) som er blitt valgt til pave før han hadde mottatt bispevielsen.
Han ble bispeviet av kardinal Bartolomeo Pacca, kardinalbiskop av Ostia og Velletri og dekan for kardinalskollegiet,[12] assistert av kardinalbiskopenePier Francesco Galleffi av Porto og Santa Rufina og subdekan av kardinalskollegiet, og avTommasso Arezzo av Sabina.
Hans valg av pavenavnet Gregor XVI var influert av at han hadde vært abbed av San Gregorio på Celiohøyden i mer enn tyve år, og hans ihukommelse av paveGregor XV, grunnleggeren av Propagandakongregasjonen.[9] Hans kloster var det samme sompave Gregor I hadde utsendt misjonærer tilEngland fra i 596.
Julirevolusjonen, som styrtetHuset Bourbon, hadde akkurat tiføyd det franske katolske rojalistiske parti et hardt slag. Blant det første som den nye franskje regjeringe foretok seg var å okkupereAncona, og dermed utløse forvirring og ulage iKirkestaten og på Den italienske halvøy i sin alminnelighet. Republikanere i Italia gjorde opprør, og mer enn én gang ble østerrikske styrker satt inn for å kjempe mpt de republikanske rødskjorter som kjempet på geriljavis.[15] Pavestatens konservative ledelse utsatte sine bebudede reformer etter en rekke bombeangrep og snikmordforsøk. Utskiftningen av kardinalTommaso Bernetti med kardinalLuigi Lambruschini somstatssekretær i 1836 gjorde intet for å roe ned situasjonen.
Pave Gregor XVI og kardinal Lambruschini gikk i mot grunnleggende teknologiske innovasjoner som gassbelysning og jernbaner,[15] fordi de trodde at dette ville fremme handelen på et vis som ville forøkebourgeoisiets makt, og videre til krav om reformer som ville underminere pavens herredømme i Kirkestaten. Paven Gregor XVI satte til og med et økenavn på de forbudte jernbaner; han kalte demchemins d'enfer («baner til helvete», et ordspill på det franske ordetchemin de fer, «jernbane»).[16]
Opprør: Kirkestaten slo hardt og brutalt ned på opprør iViterbo i 1836, spredte deler av legasjonene i 1840, iRavenna i 1843 og iRimini i 1845, med henrettelser, straffearbeid og landsfoirvisninger, men man klarte ikke å få slutt på urolighetene. Gregor XVI brukte store midler på forsvaret, arkitektur og ingeniørarbeider, og fikk laget et monument til pave Leo XII (bygd avGiuseppe Fabris i 1837).[15] Han understøttet vitenskapsmenn og forskere somAngelo Mai,Giuseppe Mezzofanti ogGaetano Moroni; i det hele var hans pengebruk til ulempe for Kirkestatens finanser.
Encyklika mot slavehandel: I 1839 utsendte pave Gregor XVI et apostolisk skriv som med stor styrke fordømteslavehandelen fra Afrika til det amerikanske kontinent,In supremo apostolatus.
Andre encyklikaer: Andre viktige encyklikaer fra hans hånd varSollicitudo ecclesiarum, som dastslo at i tilfelle av et regjeringgsskifte ville Kirken forgandle med den nye regjering om utnevnelser av biskoper til vakante bispeseter (1831);[17]Mirari Vos, mot liberalisme og religiøs indifferentisme (15. august 1832);Quo graviora, om den pragmatiske konstitusjon iRhinlandet (4. oktober 1833);Singulari Nos, omHugues Felicité Robert de Lamennais' tanker (25. juni 1834), ogCommissum divinitus (17. mai 1835) og kirke og stat.[18]
