Gregor II (født669 iRoma[2] , død11. februar731 i Roma) varpave fra 19. mai715 til sin død i731. Han æres i den katolske kirke somhelgen med minnesdag 11 februar.Catholic Encyclopedia skriver at Gregor kanskje var den største av alle store paver på 700-tallet.
Gregor var romer, var sønn av Marcellus av Savelli-familien og hans hustru Honesta.[3] I ung alder ble han innskrevet vedschola cantorum, og ble utsett avpave Sergius I (687 – 701) tilsubdiakon ogsacellarius (skattmester). I og med det sistnevnte fikk han ansvar for det pavelige bibliotek[4], og er den førstebibliotekaren med dette ansvar som er kjent ved navn.
DaConstantinus ble pave var han blittdiakon, og fikk ledsage denne tilKonstantinopel for å diskutere den situasjon som var inntruffet ved Romas avvising avbeslutninger fattet vedden trullanske synode,[5] og billedspørsmålet.
Etter pave Constantinus' død 9. april 715 ble Gregor valgt til pave; han ble den19. mai 715 konsekrert til biskop av Roma. Det første han foretok seg som pave var å begynne å gjenstilleRomas bymurer somlangobarderne hadde ødelagt. Man begynte medPorta Tiburtina.[4] Arbeidet ble forsinket i oktober 716 daTiberen brøt gjennom sine voller og oversvømte Roma, og forårsaket veldige skader i løpet av de åtte dager det tok før vannet trakk seg tilbake.[4] Gregor forordnet en rekkelitanier for å stagge flommen, som spredte seg overCampus Martius og til foten avkapitolinerhøyden.[6]
Han opptok uten å vende seg mot det bysantinske keiserdømmet også striden motLeo III Isaurierensbilledstormende politikk og trosset med fremgang alle keiserhoffets forsøk på å styrte ham og nektet å betale en skattepålegg til keiseren. Han pleide kontakter viden rundt, som nord forAlpene med de bairiske stammers hertugdømme, med langobardene, og medAquitania.[7] I de kristne deler av Midt-Europa nøt pave Gregor den største anseelse. Han trådte i forbindelse med den angelsaksiskeWynfreth (Bonifatius), gav ham den 15. mai 719 misjonsfullmakt over de tyske områder og oppdrag å organisere den fremvoksende kristendom der. Etter at Bonifatius hadde misjonert iThüringen ogHessen, utnevnte pave Gregor ham til biskop i 722 uten fast avgrensning av hans jurisdiksjonsområde. Bonifatius stod i jevn brevkontakt med pave Gregor. Paven anbefalte i et skriv tilKarl Martell, som han gav Bonifatius i oppgave å overbringe, at gode forhold måtte bestå mellom Roma og frankerne.
Bortsett fra trusselen fra langobarderne holdtMiddelhavet på å ble overtatt avsaracenerne ogmuslimene. Pave Gregor var seg vel bevisst om at de kunne forsøkte å innta Roma, og mantefrankerne til å stagge deres fremfart. Med langobarderne lyktes Gregor med å få deres leder til å anta en forfatning, men de inngikk senere allianse med eksarken avRavenna mot ham. Ikke desto mindre støttet pave GregorEutychius som den rette eksark overeksarkatet Ravenna i kampen motusurpatorenTiberios Petasius, som iTuscia hadde utropt seg til mot-keiser.
Pave Gregors personlige bånd til langobardernes kongLiutprand klarte imidlertid å bryte opp deres allianse, og Gregor slo ned opprøret i Ravenna med sine styrker.
Andrew J. konomou:Byzantine Rome and the Greek Popes: Eastern Influences on Rome and the Papacy from Gregory the Great to Zacharias, A.D. 590–752 (2007)
