Gravlund,gravplass ellerleggplass er et område som er satt av tilbegravelser av avdødemennesker. I Norge er gravlundene ofte anlagt i tilknytning til eikirke. Ligger gravplassen i tilknytning til ei kirke kalles plassen gjerne enkirkegård.
Fra omkring det7. århundre var begravelser iEuropa for det meste underlagt kirkelig kontroll. Praksis varierte fra land til land, men på kontinentet var det vanligst at likene ble lagt i massegraver hvor de lå inntil bare bena var igjen. Bena ble så tatt opp og lagt iossuarier, gjerne i muren rundt kirkegården, eller under kirkegulvet, bak kirkens vegger eller i enkrypt. Etterhvert utviklet det seg en praksis med individuelle begravelser.
I byer lå de tidligste gravlundene innenforbymurene, noe som hadde negative helsemessige virkninger. Allerede iantikkens Roma ble det forbudt med begravelser innenfor bymurene, men imiddelalderen begynte man igjen med denne skikken. På grunn av faren for epidemier samt plassmangel i store byer, begynte man mange steder å flytte gravlundene ut av byene.
Fra det19. århundre ble det vanlig med private og offentlige gravlunder som ikke lå i tilknytning til en kirke.
Gravlunder er gjerne klart atskilt fra omkringliggende eiendommer med en mur, gjerde eller hekk.
Hvordan en gravlund ser ut og blir brukt varierer fra land til land. I mange land, blant annet iNorge, er gravlunder beplantet og har grønne plener. I andre land er det mer vanlig medmausoleer. Tradisjonelle norske gravlunder var ofte rammekirkegårder, det vil si at gravene er anlagt rekkevis, med to og to gravminner som står rygg mot rygg, med en smal vei mellom hver doble rekke. Et eksempel på en rammekirkegård erLagård gravlund i Stavanger, som ble tatt i bruk i 1834.[1]
I land sterkt preget av kristen kultur vigsles gravlunder, også der de ikke ligger i tilknytning til en kirke. Det er ikke uvanlig at deler av gravlunden unntas fra vigslingen, til bruk for personer med en annen tro enn den dominerende. Mange steder finner man også lunder som er tilknyttet en spesiell trosretning, som jødiske, katolske eller protestantiske gravlunder, eller egne seksjoner for personer av en spesiell tro på en større, felles gravlund.
De fleste gravlunder som ikke ligger ved en kirke har etkapell, som i nyere tid kan fungere livssynsnøytralt. Det kan også ligge etkrematorium og etbårehus i tilknytning til gravlunden.
I Danmark brukes betegnelsen «assistenskirkegård» om kirkegårder som har blitt opprettet på et sted der det fra før fantes en kirkegård som var blitt for liten. Begrepet er avledet av det latinskeassistens, som betyr assisterende.
Hvor lenge hver enkelt grav får bestå, varierer fra land til land. I noen land bevares en grav bare få år før bena tas opp og legges i en familie- eller massegrav. I andre land får gravene bestå i en lengre periode, noen ganger med intensjonen om at de skal bestå til evig tid.
I Norge er som regel vanlig fredningstid på en grav 20 år. For personer gravlagt før 1997 er vanlig fredningstid for graven 25 år. Etter utløpet av den første fredningstiden kan etterkommerne feste graven i opptil 20 år til mot en avgift. De lokale bestemmelsene om fredningstid kan avvike noe fra denne hovedregelen.
^«Nærmere om gravplassene»(PDF). Stavanger kirkelige fellesråd. 2018. Besøkt 31. desember 2020. «Lagård gravlund sies å være den den best bevarte rammekirkegården i Norge. Det er både et lokalt - og et nasjonalt anliggende å bevare gravplassen i form og uttrykk. Det er gjort en betydelig registrering av bevaringsverdige graver / gravminner. Dette er et arbeid som må videreføres.»
