Gran (Picea abies), også kaltvanlig gran, er ettre ifurufamilien. Arten vokser i kjølig tempererte områder i Europa og har stor sosioøkonomisk betydning. Den brukes til bygningsmateriale, papir og møbler, samt somjuletre. På engelsk heter granNorway Spruce. Dette kommer av at engelskmennene lærte å kjenne dette treslaget først ved kjøp av trevirke fra Norge. I 1666 brant store deler avLondon ned, noe som medførte stor etterspørsel etter grantrevirke. I dag er gran det mest dominerende treslaget i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste påVestlandet.[2]
Grantre.Hunnkonglene er røde og hannkonglene gulbrune.Ormegran er en form -Picea abies f.virgata.Grankongle påBlefjell – ca. 1000 mohLav på gran - Blefjell
Grantrær kan bli opptil 50 m høye.[3] Den har flatrot som vanligvis ikke går lenger ned i bakken enn 1 m. Blomstring imai. Trekronen er smalt konisk, grenene ofte litt hengende og svaie. Barken er rent brun eller gråbrun, årsskuddene kan være oransjebrune og litt hårete. De er flate under, og har barnåler oppå. Nålene er inntil 10 mm lange og 3 mm brede, firkantede i snitt, mørkegrønne og litt blanke. Unge hunnkongler er rubinrøde og opprette. Konglene kan bli 10–20 cm lange, men sjelden mer enn 3 cm brede, og ofte hengende. Kongleskjellene har rombeform, de er ovale, og spisse ytterst. Et grantre kan i spesielle tilfeller bli ca. 600–700 år gammelt, men roten kan være inntil 10 000 år gammel og avgi nye, genetisk identiske trær som hver for seg gjennomlever fem prosent av rotsystemets levealder.[4]
Grana har evne til å klone seg selv, og overlever derfor under sterkt skiftende klimatiske og biotopiske forhold. I perioder med kulde, som iDen lille istiden i senmiddelalderen, skjøt granrøttene ut lave busker, mens individene i tider med mildere temperaturer blir høyreiste og slanke – som i våre tider.[5]
En vanlig form erormegran (Picea abies f.virgata) med lange og hengende grener som ofte nesten ikke er greindelte.
Den tredje europeiske granarten,serbergran (Picea omorika), vokser nå bare naturlig i det vestligeSerbia og den østlige delen avBosnia-Hercegovina. En genetisk studie fra 2019 viser at serbergran skilte lag med de to andre artene for 23 milioner år siden, og at splittelsen mellom sibirgran og gran skjedde for 17,6 millioner år siden. Gran i snever betydning ble for 15 millioner år siden splittet i tre populasjoner, én i Nord-Europa og to i henholdsvis Alpene og Karpatene. Alle tre populasjoner gjennomgikk enflaskehals i forbindelse medsiste istids maksimum.[6]
INorge vokser det både vill og dyrket gran. Vill gran forekommer helt nord tilPasvik som spredte forekomster. Skogdannende gikk den like nord for Bjøllånes i Dunderlandsdalen i Rana. DaSulitjelma gruber ble etablert i 1880-årene, var det også gran der. Den ble utryddet av hogst,geitehold og utslipp fra smeltehytta. Man har tidligere antatt at grana innvandret rundt 500–400 f.Kr., først iLierne iNord-Trøndelag, men funn fraDalarna like over grensen tilSverige viser at den var en pionerart som etablerte seg straks isen forsvant.
Påhelleristningene iØstfold finnes det bare to avbildninger av trær, og de ser ut til å vise to grantrær. Ibronsealderen var grantrær fremdeles sjeldne i Norge, noe som kan forklare avbildningene, som er å finne ved Solberg gård iSarpsborg kommune. Etter formen på de avbildete skipene å dømme, kan dette helleristningsfeltet dateres til 800-tallet f.Kr. De to bartrærne ses nederst i feltet.[8]
Den tradisjonelle forståelsen er at grana kom til Lierne fraSverige, og at den hadde spredt seg dit fra det nordligeRussland viaFinland. Det er gjort funn av gran i grenseområdene vedLadogasjøen som er om lag 5 500 år gamle. Det er funnet minst 3 000 år gamle eksemplarer på Finlands vestkyst og grensestrøkene inn mot Sverige vedBottenviken.Men det er uvisst om dette var den første spredningsveien vestover inn til Sverige og Norge, eller om det bare representerer en senere innvandringsbølge.
Det er gjort funn av gran fra tiden 300–600 e.Kr. i de mest sentrale strøkene påØstlandet. Det har vært antatt at de nordvestre delene avNordmarka (Ringkollen ogKrokskogen) hadde grantrær omkring år 450–500 e.Kr., mens for eksempelNittedalstraktene hadde gran alt i år 215–390 e.Kr. TilHurdal ogVestre Toten kom den trolig alt i det første hundreåret etter år 1.
IMøre og Romsdal vokser naturlig granskog bare iRindal ogRomsdal, og forekomsten i Romsdal kan skyldes planting på 1800-tallet.[9] På resten avVestlandet vokser gran naturlig kun noen få steder, somModalen,Suldal,Voss ogLuster,[10] men både vanlig gran og den amerikanskesitkagran er vanlig plantet i landsdelen.
Kysten fra rett sør forTrondheimsfjorden tilRana iNordland er det eneste området iEuropa der gran naturlig vokser vedAtlanterhavet. Disse granskogene har et fuktig og kjølig klima og danner en særpreget naturtype som kallesboreal regnskog, eller mer presistkystgranskog. Naturtypen er svært rik påmoser oglav, og flere lavarter har sitt eneste europeiske voksested her.[11]
Det eldste levende individet av gran i Norge er registrert iTrillemarka iBuskerud og er 484 år (2008). ISkandinavia er den eldste grana funnet iVilhelmina kommune i Sverige. Den var hele 587 år (1999). Men rotsystemene kan altså være betydelig eldre, inntil 10 000 år.
Gran forekom i Norge imellomistidene og hadde i perioder større utbredelse enn i dag. Pollenfunn fraFjøsanger utenforBergen ogVossestrand på Voss viser at det vokste store granskoger på Vestlandet i siste del avEem-mellomistiden. Denne mellomistiden sluttet for 115 000 år siden.[12][13]
IFulufjällets nasjonalpark i Dalarna i Sverige er det oppdaget ei levende gran som vokser på et rotsystem som erC14-datert til 9 558 år gammelt.[14] Funnet kan føre til at vi må revidere vår forståelse for når og fra hvor gran kom til Skandinavia.[15]
Leif Kullman, professor i naturgeografi vedUmeå universitet, har kartlagt granas utbredelse og funnet en rekke grantrær som er mellom sju og ni tusen år gamle. Den eldste av disse antas å være det eldste levende treet i hele verden. Kullman hevder at trærne har overlevd som lavtvoksende buskvekster.[15]
Midt iTrillemarka iBuskerud, på grensen mellomSigdal ogNumedal står det som sannsynligvis er Norges eldste levende grantre. Det er 545 år gammelt, det begynte å spire i 1480.[16][17]
Ulike teorier er lansert for å forklare hvordan grana innvandret til Fennoskandia ettersiste istid. De genetiske dataene viser at den ikke kunne ha kommet fra Mellom-Europa ettersom bestandene der skilte seg ut allerede for 15 millioner år siden, lenge før istidene. Muligerefugier er foreslått i vest, øst og sør. Tradisjonellpollenanalyse viser at gran dukket opp i sentrale Sverige for 2000–3000 år siden, og at arten kom via en nordøstlig rute fra Finland. Det mest sannsynlige refugiumet under siste istids maksimum er kanskjedet østeuropeiske slettelandet.[18][19]
I 2012 publiserte en stor forskergruppe resultatene avgenetiske undersøkelser avpollen funnet i innsjøsedimenter. I artikkelen i det prestisjefylte tidsskriftetScience hevdes det at deboreale treslagene overlevdesiste istids maksimum i Skandinavia. Analysene viser at gran vokste iTrøndelag for10 300 år siden, og at det fantesfuru og gran i nærheten avAndøya for henholdsvis22 000 år og17 700 år siden.[20]
Refugier for gran langs norskekysten vil i tilfelle støtte den såkalteovervintringsteorien. Den er en omstridt hypotese som noen botanikere har brukt for å forklare utbredelsen av enkelte fjellplanter iDen skandinaviske fjellkjede. Gran er mer krevende enn disse fjellplantene, og forfatterne av artikkelen iScience sier at hvis gran har overlevd her er det mot alle økologiske forventninger. Spredning fra øst er også problematisk ettersom innlandsisen lå over nordlige Fennoskandia fram til for10 000 år siden.[18]
Andre funn viser også at gran var til stede i Fennoskandia mot slutten av og rett etter siste istid. Det gjelder blant annet de klonale granene i Den skandinaviske fjellkjede som er C-14 datert til å være 9700–9500 år gamle. DNA-undersøkelser av innsjøsedimenter viser at gran vokste i Sør-Sverige allerede for14 700 år siden, og at arten var etablert i sentrale deler av fjellkjeden for10 000 år siden. Sedimentene fra Sør-Sverige inneholder ikke pollen eller makrofossiler fra gran, noe som tyder på at bestandene var små. De klonale granene i fjellkjeden står genetisk nært andre grantrær i samme området. Det kan tenkes at de vokste fram fra frø som hadde blitt transportert fra øst med vann overDen baltiske issjø, eller med vind over snø og is.[18]
Gran er et svært viktig treslag som opp gjennom tidene har medvirket til velstand gjennom båtbygging, husflid og fremveksten av sagbruks- og treforedlingsindustrien i Skandinavia. Tradisjonelt er gran også det mest vanligejuletreet i de norske hjem. Gran blir også brukt i lokket på strykeinstrumenter som fiolin, cello ol.
Mesteparten av grantømmeret blir brukt til skurlast (planker og bord til husbygging og innredning).Tremasse ogcellulose blir brukt tilpapirproduksjon. Grantrefibrene (cellene) er lange og derfor godt egnet til formålet. Det dårligste tømmeret blir brukt til produksjon av spon- og fiberplater.
Gran brukes ofte i lydbrettene/lokkene tilstrengeinstrumenter somlutt,fiolin,oud,mandolin oggitar, så vel somcembalo ogpiano. Gran er spesielt egnet for denne bruken ettersom den er veldig stiv og lett hvilket gjør at den vibrerer fritt.
Gran har begrenset nytte i forbindelse med mat, men syrlige granskudd kan være en smakfull tilsetning til forskjellige retter.
Smaksstoffetvanillin fremstilles av gran på Borregaard i Sarpsborg.[21]
^abJ. Chen m.fl. (2019). «Genomic data provide new insights on the demographic history and the extent of recent material transfers in Norway spruce».Evolutionary Applications. 12 (8): 1539–1551.ISSN1752-4571.doi:10.1111/eva.12801.
^Y. Tsuda m.fl. (2016). «The extent and meaning of hybridization and introgression between Siberian spruce (Picea obovata) and Norway spruce (Picea abies): cryptic refugia as stepping stones to the west?».Molecular Ecology. 25 (12): 2773–2789.ISSN1365-294X.PMID27087633.doi:10.1111/mec.13654.
^M.M. Tollefsrud m.fl. (2015). «Late Quaternary history of North Eurasian Norway spruce (Picea abies) and Siberian spruce (Picea obovata) inferred from macrofossils, pollen and cytoplasmic DNA variation».Journal of Biogeography. 42 (8): 1431–442.ISSN0305-0270.doi:10.1111/jbi.12484.
