Norsk har et tonumerussystem, noe som vil si at det skilles mellom to numerus i substantiv og pronomen: entall (singularis) og flertall (pluralis). I verbbøyninga skilles det ikke mellom numerus.
Det er få språk som har alle disse kategoriene; et av dem ermanam.[1] Mange språk skiller ikke mellom numerus i det hele tatt.
Enkelte språk har andre numeruskategorier. Blant annet harchemehuevi, i tillegg til entall, de to kategoriene «to eller flere» og «tre eller flere».[2]Marshallesisk harfiretall (quadrualis).
Numeruskategoriene kan settes opp i et hierarki, her med den høyeststående kategorien til venstre:[3]
entall < flertall < totall < tretall/fåtall
Språk som chemehuevi, som har andre kategorier enn de fem grunnleggende, følger også et hierarki av samme type:
entall < to eller flere < tre eller flere
Hierarkiet reflekterer hvilke kategorier som kan opptre i ett og samme språk. Hvis et språk har en av disse kategoriene, har det også alltid alle kategoriene som befinner seg på et høyere nivå på skalaen. For eksempel har et språk med kategori for totall, alltid flertall og entall i tillegg, og det fins ingen språk med en egen kategori for fåtall uten også ha en egen kategori for totall, flertall og entall. Norsk har en kategori for flertall, noe som impliserer at språket også har en kategori for entall.
Numerushierarkiet gjenspeiler også hvilke kategorier som forekommer oftest. Ord i entall forekommer alltid mye oftere enn ord i flertall, og ord i flertall forekommer på sin side alltid oftere enn ord i totall, og så videre. I en undersøkelse utført avJoseph Greenberg avsanskrit,[4] viser det seg at 70,3 % av alle substantiva står i entall, 25,1 % i flertall og 4,6 % i totall. Verba bøyd i entall, flertall og totall har en fordeling på henholdsvis 71,0 %, 23,4 % og 5,6 %. Dette fenomenet forekommer i alle verdens språk.
En tredje ting som kan leses ut fra numerushierarkiet, er de ulike kategorienes grad avmarkerthet, vanligvis hvor mangemorfemer som brukes til å markere kategorien. En kategori høyt oppe på skalaen vil alltid være mindre markert enn en som befinner seg lenger ned på skalaen. For eksempel vil flertall aldri markeres på en enklere måte enn entall i noe språk. Det vanligste er at et substantiv i entall ikke markeres med noe morfem, et såkalt nullmorfem. I norsk markeres et substantiv i entall med et nullmorfem (f.eks. «gutt»), mens flertall vanligvis markeres medsuffikset-(e)r (f.eks. «gutt-er»), noe som er et tydelig eksempel på at markertheten følger hierarkiet. Ichumash markeres verb i entall medprefiksetk-, verb i flertall med prefiksak-i- og verb i totall med prefiksak-i-s-.[5] At markertheten følger numerushierarkiet, gjenspeiles også ikasusbøying. Igammelgresk skiller entallsformene av substantiv mellom fem kasus, flertallsformene mellom fire kasus, mens totallsformene av substantiv bare skiller mellom to kasus.[6]
