| Giovanni Gabrieli | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1557[1][2][3][4] Venezia | ||
| Død | 12. aug.1612[5][6][7][8] Venezia | ||
| Beskjeftigelse | Komponist,organist | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Gravlagt | Santo Stefano, Venice | ||
| Periode | Barokkmusikk | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Klassisk musikk | ||
| Instrument | Orgel | ||
| Notable verk | |||
| Sonata pian' e forte | |||
Giovanni Gabrieli (født mellom 1554 og 1557, død12. august1612 iVenezia) var enitalienskorganist ogkomponist. Han var en av sin tids mest innflytelsesrike musikere, og representant forden venetianske skoles kulminasjon i overgangen mellomrenessanse- ogbarokkmusikken.
Gabrieli ble mest sannsynlig født i Venezia. Faren kom fra byenCarnia og reiste til Venezia kort tid før Giovanni ble født. Giovanni studerte hos sin onkel, komponistenAndrea Gabrieli, som også kan ha oppfostret sin nevø. Giovanni var en periode vedAlbert V av Bayerns hoff iMünchen for å studere hosOrlando di Lasso, sannsynligvis var han her til 1579. I 1584 eller 1585 ble hanandreorganist iMarkuskirken i Venezia, og etter sin onkels død i 1586 overtok han dennes posisjon som komponist og førsteorganist.
Etter onkelens død begynte Giovanni å utgi mye av musikken hans. Andrea publiserte lite selv, men Giovanni mente tydeligvis at musikken hans var god nok til å utgis, og har derfor æren for at mye av onkelens musikk er bevart.
Gabrielis karriere skjøt fart etter at han tok en tilleggspost vedScuola Grande di San Rocco. I likhet med postene vedSan Marco beholdt han denne livet ut. San Rocco var den mest prestisjefylt og velstående av alle venetianske broderskap, og hadde nest etter Markuskirken det største musikkmiljøet. Mye av Gabrielis musikk ble skrevet for San Rocco, men det meste skrev han nok for San Marco.
Markuskirken var en av tidens ledende musikalske institusjoner og Gabrielis virke der gjorde han til en av de mest betydningsfulle komponister i Europa. Hans innflytelsesrikeSacrae symphoniae (1597) skapte slik furore at det kom komponister fra hele Europa til Venezia for å studere hos ham. Han fikk tydeligvis elevene sine til å studeremadrigaler med det samme, for i tillegg til den grandiose venetianske flerkors-stilen tok de også med seg den mer intime madrigalstilen.Heinrich Schütz og andre hjalp til å overføre impulser fra den tidlige barokkmusikken til Tyskland, en trend som fikk stor betydning for musikkhistorien framover. Den tyske barokken som kulminerte medJohann Sebastian Bachs musikk var grunnlagt på denne sterke venetianske tradisjonen.
Etter ca. 1606 ble Gabrieli stadig sykere og man begynte å utnevne assistenter til oppgaver han ikke lengre kunne utføre. I 1612 døde han av komplikasjoner etternyrestein.
Gabrieli komponerte i mange av tidens stilarter, men bortsett fra tidlig i karrieren skrev han bare vokal og instrumental kirkemusikk.
Som andre komponister før ham benyttet han Markuskirkens spesielle arkitektur med motstående balkonger til å skape uvanlige romvirkninger. Man satte opp to kor som sto atskilt på hver sin balkong og sang sammen i flerstemt polyfoni. Slik oppsto en stereofonisk virkning hvor akustikken og ekkoet var en del av effektene. På den tiden var det vanlig å fylle ut eller erstatte vokalstemmer med instrumenter, og etterhvert begynte Gabriel å skrive rene instrumentale satser hvor han tok hensyn til instrumentenes særpreg.
Mesteparten av musikken er skrevet slik at etkor eller en instrumentalgruppe først høres til venstre og deretter svares av musikere til høyre (antifon). Gabrieli var den første som laget nøye anvisninger til sammensetning av instrument- og sangergrupper. Akustikken i Markuskirken – og den har endret seg lite på fire hundre år – var slik at rett plasserte instrumenter kunne høres klart og tydelig langt unna. Dermed kan instrumentering som ser pussig ut på papiret lyde perfekt balansert i San Marco.
Et av hans mest kjente stykker,In Ecclesiis er et eksempel på flerkors-stil med fire separate instrumentalgrupper og sangere som støttes av en stødiggeneralbass.
Gabrieli regnes som den viktigste musikalske figuren i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikken. Han bruktegeneralbass allerede tidlig i karrieren, og han var en av de første i musikkhistorien som bruktedynamiske markeringer (iSonata pian e forte).
Navngjetne komponister somMichael Praetorius og spesieltHeinrich Schütz var elever av Gabrieli.
De første publiserte verkene hans ble utgitt i en samling som kom ut i Venezia i 1575. I 1587 ga han ut en samling av onkelenAndreas' sanger.
De viktigste av Gabrielis samlinger er
Arne Nordheim var en beundrer av Gabrieli, og i Nordheims første orkesterverk,Canzona per Orchestra (1960), bruker han den venetianske skoles idé med å sette sammen forskjellige kontraster og beslektede klangblokker – selvsagt i sitt eget tonespråk.[9]
