Han er kjent først og fremst for sine 39 operaer, men han skrev ogsåkirkemusikk,kammermusikk, sanger, instrumental- og pianomusikk. Som operakomponist regnes han blant de mest betydelige innenbelcantostilen, og operaeneBarberen i Sevilla ogLa Cenerentola («Askepott») er på standardrepertoaret for operahus verden over.
Gioacchino Rossini var den eneste sønnen til hornisten Giuseppe Rossini (1758–1839) og sangerinnen Anna Guidarini (1771–1827).[12] Egentlig ble han døptGiovacchino, men Rossini selv skrev nesten alltid navnet somGioachino, og derfor er det denne uvanlige navneformen han er kjent under.[13]
Rossini lærte tidlig å spillefiolin ogcembalo og hadde dessuten en god sangstemme. Etter at familien flyttet tilLugo i 1802 ble han kjent med den velhavende Giuseppe Malerbi som hadde et bibliotek hvor Rossini fikk gjøre seg kjent med verk avHaydn ogMozart. Rossinis første offentlige opptreden skjedde 22. april 1804 da han sammen med sin mor sto på scenen i det kommunale teateret iImola.[14] Samme år skrev Rossini sine første komposisjoner,Sei sonate a quattro for to fioliner, cello og kontrabass. De ble utgitt som urtekst i 1954.[15]
I 1805 flyttet familien tilBologna, hvor Rossini opptrådte som sanger. Fra april 1806 gikk han påLiceo Musicale sammen med blant andreFrancesco Morlacchi ogGaetano Donizetti. Her fikk han undervisning i komposisjon og cellospill. Rossini forlot skolen i 1810 uten avsluttende eksamen og reiste tilVenezia. På dette tidspunktet hadde han komponert sin første opera,Demetrio e Polibio og noen andre stykker. I Venezia trådte han i 1810 fram i offentligheten som komponist med sin første «modne»opera,Il Cambiale di Matrimonio («Ekteskapskandidaten»).[16]
Isabella Colbran
De neste årene skrev Rossini flere operaer, men ingen av disse ble spesielt kjent. Først medTancredi (1813) komponerte han sin første virkelige suksess-opera. Etter ytterligere noen operaer, blant annetL’Italiana in Algeri («Italierinnen i Algerie»), ble han i 1815 leder av begge operahusene iNapoli. Dermed var han forpliktet til årlig å skrive en opera for hver av de to institusjonene, men han kunne fortsatt arbeide for operahus i andre byer. Ikke alle hans operaer ble umiddelbare suksesser: både uroppføringen avBarberen i Sevilla ogLa Cenerentola i Roma var mislykkede, det var først etter senere oppføringer verkene ble populære. I Napoli ble Rossini kjent medmessosopranenIsabella Colbran som han var gift med fra 1823 til 1836. Etter et fem måneder langt og svært lukrativt opphold vedKing's Theatre iLondon ble Rossini i 1824 leder av den italienske opera iParis. To år senere ble han kongelig hoffkomponist i Frankrike. Her omarbeidet han blant annetMoîse ogMaometto II til henholdsvisMosé et Pharaon ogLe Siége de Corinth i samsvar med den rådende franske operastilen.
Rossini skrev sin siste opera,Wilhelm Tell, i 1829. I alt skrev han 39 operaer og opparbeidet seg et ry som en mester innenOpera buffa, selv om han også skrevopera seria-verk.Julirevolusjonen i 1830 førte til at Rossini mistet sine embeter, men det lyktes ham å få rettslig gjennomslag for en livsvarig pensjon.
Fra 1836 til 1848 var Rossini i Bologna og skrev der kirke- og kammermusikk, blant annetStabat Mater (1832 / 1841). Isabella Colbran, Rossinis tidligere hustru, døde i 1845, og året etter giftet han seg med franske Olympe Pélissier, et ekteskap som varte livet ut. På grunn av denpolitiske uroen i Bologna i 1848 flyktet Rossini til Firenze i 1848. I 1855 flyttet han tilbake til Paris og bodde der resten av sitt liv.
Til Rossinis mest kjente verk etter tiden som operakomponist regnesStabat mater ogPetite messe solennelle. Sistnevnte er tross navnet «Liten messe» et nittiminutters verk. Rossinis komposisjoner er kjent for sin humor, enkelte av dem avslører det allerede i tittelen, eksempelvisPéchés de vieillesse («alderdomssynder»), «Torturerte valser», «Astmatisk etyde», «Kromatisk dreiebenk»[17] og «Abortertpolka-masurka».
Rossini led av depresjoner, spesielt i andre halvdel av livet. Årsaken kan ha værtgonoré som han pådro seg i ungdommen. Han døde som følge av en tarmoperasjon og ble opprinnelig bisatt vedPère Lachaise. I 1887 ble levningene overført tilSanta Croce-basilikaen i Firenze.
Jeg innrømmer å ha grått tre ganger i livet: da min første opera floppet, da jeg for første gang hørte Paganini spille fiolin, og da en fylt kalkun falt over bord under en båtutflukt
Rossinis utvikling som operakomponist kan på sett og vis deles inn i tre faser. Den første perioden strekker seg fram til 1816, og her bygger han i hovedsak på impulsene fra sine forgjengere; primærtDomenico Cimarosa (1749–1801), men ogsåWolfgang Amadeus Mozart. Men allerede i de tidlige verkene aner vi at noe nytt er i ferd med å skje – rytmikken er mer pulserende og orkestreringen langt mer sammensatt. De to mest kjente av de tidligste verkene er nokTancredi ogL'Italiana en Algeri fra 1813, menLa Pietra del Paragone fra 1812 fortjener samtidig å nevnes. Det er bemerkelsesverdig at en ungdom på 20 år kunne skrive et så modent verk og samtidig gi flere signaler om hva som skulle komme de neste 17 årene.
Il Barbiere di Siviglia markerer slutten på denne fasen, og inneholder samtidig mange elementer som i stor grad peker framover.
Den andre perioden innledes medOtello, som kan sies å markere romantikkens inntreden i italiensk opera. Allerede iElisabetta lot Rossini orkesteret akkompagnere resitativene, i motsetning tilcembaloet som hadde vært tradisjon i italiensk opera tidligere.
Rossini tegnet av Grevedon.
Det neste store verket i denne fasen erLa Cenerentola, en romantisk komedie som bygger på eventyret om Askepott. Musikalsk sett viderefører denne tråden fraIl Barbiere di Siviglia, og er et oppkomme av iørefallende melodier og briljant orkestrering.
MensLa Cenerentola på mange vis har røtter i tradisjonell italiensk Opera Buffa, bringerLa Gazza Ladra bud omVincenzo Bellinis ogGaetano Donizettis sentimentale verker i opera semiseria-stilen. Operaen handler om en ung tjenestejente som ved en misforståelse anklages for å ha stjålet sølvtøy fra herskapet, mens det i virkeligheten er en skjære som har stukket bort gjenstandene. Landsbydommeren, som har blitt avvist av jenta når han har gjort kur til henne, tar hevn ved å føre henne til retten, og der blir hun dømt til døden for tyveriet. I øyeblikket før henrettelsen skal skje, blir imidlertid tyvegodset gjenfunnet i et skjærerede, og operaen ender lykkelig til slutt. Tre numre skiller denne operaen særskilt fra de foregående, nemlig en brindisi (drikkevise) med innlagte pantomimeinnslag; rettsscenen og marsjen mot skafottet. De to siste scenene viser hvor Donizetti og Bellini kunne hente sin dramatikk og lidenskap fra.
NårLa Gazza Ladra fortjener å nevnes spesielt, er dette fordi denne operaen la mye av grunnlaget for de resterende operaene Rossini skrev i Italia, og forsåvidt også for de to operaene han omarbeidet for Paris. Slik sett er utviklingen i Rossinis musikk relativt beskjeden de 12 årene som fører fram tilGuglielmo Tell (italiensk forWilhelm Tell), men da tok han definitivt igjen det forsømte og skrev en dramatisk opera av stort format og med en musikk som virkelig markerte et solid skritt framover. Rossinis tredje fase kan dermed sies kun å bestå av dette siste, monumentale verket.
Etter å ha skrevetGuglielmo Tell trakk Rossini seg tilbake som operakomponist; dels av helbredsgrunner, men også fordi han følte at hans samtidige var i ferd med å passere ham når det gjaldt nyvinninger og dristig eksperimentering. Ikke desto mindre tilførte hankirkemusikken en ny dimensjon medStabat Mater (1832; omarbeidet i 1840-årene), som på mange måter nærmer seg operaen i dramatisk uttrykksfullhet.
I sine siste 10 leveår skrev Rossini en lang rekke klaververker under samlebetegnelsenLes Péchés de Vieillesse, samt det høyst originale kirkemusikalske verketPetite Messe Solennelle.
Et av klaververkene fortjener å nevnes spesielt, ettersom det skildrer en dramatisk togreise som ender med en ulykke. Dette transportmiddelet skremte forøvrig Rossini slik at han kun reiste med jernbane én gang i sin levetid.
Rossini unnlot sjelden å benytte vellykkede musikalske temaer om igjen. Den overturen vi i dag forbinder medIl Barbiere di Siviglia og intet annet, ble faktisk benyttet ved to tidligere anledninger – henholdsvisAureliano in Palmira ogElisabetta, Regina d'Inghilterra. Overturen tilIl Turco in Italia ble likeledes i en lettere omarbeidet form brukt tilOtello.
Ballettmusikken Rossini skrev tilArmida i 1817, finner vi også fragmenter fra i senere verker. Deler av den finner vi som ballettinnslag iMosé et Pharaon, og så å si hele ble benyttet til samme formål da han omarbeidetOtello for Parisoperaen i 1840-årene. En særskilt sats fra ballettmusikken til Le Siége de Corinth omtales dessuten som overture til den bredt anlagteenakterenIl Viaggio a Reims fra 1825 – et formål den imidlertid aldri har blitt anvendt til, skal vi tro kildene. Som en forstår, skaper slik gjenbruk lett problemer når en skal fastslå hvilke verk enkeltnumre egentlig har blitt skrevet til.
Det er hevet over enhver tvil at Rossini betydde svært mye for utviklingen av musikkdramatikken i det 19. århundre. Med utgangspunkt i forgjengerne framstår han som skaperen av det nye århundrets italienske opera, og leverer den videre til etterfølgerne Bellini og Donizetti i 1829. På samme måte legger han medGuglielmo Tell grunnlaget for den veienDaniel-François Auber,Giacomo Meyerbeer ogJacques Fromental Halévy skulle følge videre.
Det faktum at Rossini tjente seg rik på sine komposisjoner og endatil ble en etter forholdene gammel mann, har nok gjort ham undervurdert i enkelte sammenhenger. Hans livsløp harmonerte nemlig dårlig med det romantiske ideal om en fattig, sykelig kunstner som dør ung, og i tillegg er en gripende, dyptloddende patos stort sett fraværende i hans verker. Det betyr ikke dermed at Rossini ikke var i stand til å skrive virkelig vakker musikk: Allerede i 1. akt avIl Signor Bruschino (1813) forekommer en duett med en instrumental innledning av stor skjønnhet, og hans virtuose behandling av treblåserrekken finnes det utallige eksempler på.
I 1822, fem år førLudwig van Beethoven døde, avla Rossini ogCarl Maria von Weber et besøk hos den gamle mester. Beethoven lovpriste daIl Barbiere di Seviglia, og rådet Rossini til fortsatt å konsentrere seg om komiske operaer. Ettertiden har nok også kunnet slutte seg til dette, ettersom komponisten utvilsomt er på sitt mest umiddelbare og oppriktige i den komiske genren.
