Germania var befolket av ulikegermanske stammer (ved at de snakketgermansk), men ogsåkeltere, tidligeslavere,baltere ogskytere. Befolkningene blandet seg over tid ved assimilering, og særlig ved folkevandring.Antikkens grekere var det første som i skrift omtalte stammene i området. Senere skrevJulius Cæsar om de krigerske germanske stammer og den trussel de utgjorde for romerskeGallia, og det var militære sammenstøt mellom romere og de stedegne stammene. Det mest fullstendige redegjørelse som har overlevd til ettertiden erTacitus'De Origine et situ Germanorum, «Om germanernes opprinnelse og skikker. I moderne utgaver kalles det gjerneGermania.[1]
Navnet Germania kom i bruk etter Julius Cæsar fra hans bokCommentarii de Bello Gallico, men om det i større grad var bruk før ham er ukjent. Cæsar selv oppga at han hørte det fra sine galliske allierte blantremerne (latin:remi) i dagensBelgia at betegnelsengermani var benyttet på en gruppe stammer,germani cisrhenani («germanere på denne siden av Rhinen»), i nordøstlige Gallia. Disse stammene hadde historisk kommet over Rhinen, og den geografiske betegnelsen for kjerneområdet til germanerne, uansett stamme, ble da Germania.[2][3] En del generasjoner senere hevdet Tacitus i98 e.Kr. i en kommentar i sitt verkGermania, nevnt over,germani var det opprinnelige stammenavnet påtungerere (latin:tungri) på hans tid, som bodde i området tilgermani cisrhenani:
Navnet Gemania, på den andre siden, sier de moderne og nylig innført fra det fakta at stammene som først krysset Rhinen og ble drevet ut av gallerne, og som nå er kalt tungerere, var da kalt germanere. Således var det navnet på en stamme, og ikke på et folk, men gradvis ble framherskende til alle kalt dem selv ved dette navnet germanere de selv fant på, som erobrerne hadde først benyttet for å påvirke skrekk.
Opprinnelsen til germanere er således ikke av latinsk, men av ukjent opphav[5] eller muligens avgallisk opprinnelse. Det kan være navnet på en enkelt stamme, slik Tacitus nevner, menom det er av gallisk opprinnelse,kan det kanskje opprinnelig ha hatt betydningen «støyende», sammenlign medgammelirskgarim, «å rope/skrike», eller kanskje «nabo», sammenlign gammelirskgair, «nabo».[6]
I de første århundrene f.Kr. ble det skrevet en del om germanerne i latinske kilder, og det fortsatt om en relativ enhetlig folkegruppe e.Kr., men isenantikken langt mindre. Ordet gikk stort sett ut av bruk omtrentlig samtidig somVestromerriket brøt sammen på400-tallet. Det synes som om ingen «germanere» identifiserte eller tenkte på seg selv som germanere. Isteden begynte kildene differensiere mellom ulike germanske grupper, som eksempelvisfrankere oggotere, som etterhvert flyttet ganske langt fra hverandre, og det var knapt mulig å se noen kulturell eller politisk samhørighet mellom dem.[7]
Navnet på tyskerne slik de selv omtaler seg,die Deutschen, dokumentert fra1100-tallet, har samme rot somgammelnederlandskduutsch, fragammelhøytyskduitisc, til sist avledet fraurgermansk*theudo, «populær, nasjonal»,[8] det vil si «folkespråket».[9]
Det moderneengelske navnet for tyskere,germans, folket iGermany (Tyskland), har en mer kronglete bakgrunn. Det kan riktignok dokumenteres i mellomengelskegermayns på slutten av1300-tallet, men denangelsaksiske (gammelengelsk) betegnelsen varalmain, som kom frafransk (som hadde opphav fra den germanske stammenalamannerne). BådeShakespeare ogMarlowe benyttetalmain i betydningen tysker.[6] Senere ble en mann fraDutchland (Tyskland) på engelsk omtalt som endutchman, og språket vardutch, men da Nederland skilte seg ut som et viktigere land for England og som en selvstendig stat, måtte England skille mellom nederlandsk (dutch) og tysk, oggerman ble oppfunnet som betegnelse på det tysk språk. Det er dokumentert fra slutten av 1500-tallet.[10]
^Schulze, Hagen (1998):Germany: A New History, s. 4
^«German» i: Hoad, T.F., red.:The Concise Oxford Dictionary of English Etymology. Oxford: Oxford University Press, 1996. Oxford Reference Online. Oxford University Press.
^Tacitus:Germania,kapittel 2. Originalsitat:«ceterum Germaniae vocabulum recens et nuper additum, quoniam qui primi Rhenum transgressi Gallos expulerint ac nunc Tungri, tunc Germani vocati sint: ita nationis nomen, non gentis, evaluisse paulatim, ut omnes primum a victore ob metum, mox et a se ipsis invento nomine Germani vocarentur.»
