| Georg Wilhelm Pabst | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Georg Wilhelm Pabst 27. aug.1885[1][2]  Roudnice nad Labem[3][4] | ||
| Død | 29. mai1967[5][6][7][4] (81 år) Wien[8][9][10][11] | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør, filmklipper,manusforfatter,skuespiller,teaterskuespiller,sceneinstruktør | ||
| Ektefelle | Gertrude Pabst | ||
| Søsken | Viola Broda | ||
| Barn | Peter Pabst Michael Pabst | ||
| Nasjonalitet | Østerrike Cisleithania | ||
| Gravlagt | Wiener Zentralfriedhof | ||
| Utmerkelser | Ehrenring der Stadt Wien | ||
| Aktive år | 1906– | ||
| IMDb | IMDb | ||
Georg Wilhelm Pabst (vanligvis omtalt somG.W. Pabst; (1885–1967)) var enøsterriksk filmregissør hvis hovedverk ble til på 1920- og 1930-tallet.
Pabst arbeidet med teater før han debuterte som filmregissør i 1923. FilmenBak gledens maske (Die freudlose Gasse, 1925) medGreta Garbo ogAsta Nielsen regnes som Pabsts gjennombrudd. Den var også den første av en rekke sosialkritiske, tildels politisk radikale, filmer fra hans hånd. OgsåPandoras eske (Die Büchse der Pandora, 1929), hans sistestumfilm, skulle bekrefte Pabsts evne til å kombinere sosialt og politisk kontroversielt materiale med betydelig publikumsappell. Hans første lydfilmproduksjon,Vestfront (Westfront, 1930) skapte i likhet medLewis Milestones mer kjenteIntet nytt fra Vestfronten debatt på grunn av sitt klarepasifistiske budskap. Med to enda mer radikale verk i 1931;Tolvskillingsoperaen(Die Dreigroschenoper) en filmatisering avBertolt Brechts teaterstykke, og den internasjonalistisk orienterteKamerater, befestet han sin posisjon på den politiske venstresiden.
DaNSDAP kom til makten, befant Pabst seg i Frankrike. Istedenfor å vende tilbake til Tyskland – hvor han hittil hadde hatt sitt hovedvirke – flyttet han tilHollywood. Han hadde ikke særlig suksess i USA, og i 1936 bosatte han seg derfor i Paris, hvor han spilte inn tre underholdningspregede filmer. Tre år senere bestemte han seg for å flytte tilbake tilUSA for godt. Imidlertid ble disse planene kullkastet avkrigsutbruddet, slik at han ikke lenger var istand til å forlateDet tredje riket. Under krigen regisserte han et par underholdningsfilmer.
Etter andre verdenskrig klarte ikke Pabst å gjenta suksessene fra mellomkrigstiden. Han arbeidet i en rekke land, blant annet Østerrike,Italia ogTyskland, men måtte med tiden nøye seg med oppdragsverk. Imidlertid fikk han i 1953 en meget god mottagelse somoperaregissør med fire oppsetninger i Italia, blant annet en storslått iscenesettelse avAïda medMaria Callas i hovedrollen.[12]
Han ble rammet avParkinsons sykdom i 1957, og dette medførte slutten for hans karriere. Han døde i 1967, og ble bisatt i en æresgrav iWiens hovedgravlund,Zentralfriedhof.