Tamgeiter er etterkommere av ville arter av geiter[1] og ble trolig førstdomestisert iZagrosfjellene iIran, nær grensen motIrak, for omkring 10 000 år siden.[2] Tamme geiter er således et av våre aller eldstehusdyr. Hannen kallesbukk ellergeitebukk, mens hunnen kallesgeit og avkommetkje ellerkilling. Tamme geiter deles videre inn iøkotyper ograser. Det finnes tonasjonale geiteraser iNorge.
Kretageit kalles ogsåkri-kri og minner ombesoargeit. Det er en forvillet form av tamgeit
(C. h. cretica)
Nå vet man at den domestiserte geita mest sannsynlig nedstammer fra bådebesoargeit(C. aegagrus) ogskruegeit(C. falconeri). Man vet imidlertid ikke med hvilken andel hver av dem bidrar til denne tamformen, så derfor er det ikke praktisk å klassifisere geita som en underart av én av dem. Derfor blir geit nå oftere klassifisert som om den skulle være en selvstendig art.[1]
Mange klassifiserer imidlertid geita som en underart av besoargeit, under det vitenskapelige navnetC. aegagrus hircus.[1] Både kretageit(C. h. cretica) og mallorcageit(C. h. majorcan) ble derfor tidligere regnet som underarter av besoargeit, men nyere forskning viser at de er forvillede etterkommere av domestisert geit. Alle andre viltlevende former avsauer oggeiter som finnes på øyer iMiddelhavsregionen er også forvillede etterkommere av tamdyr viser forskningen. Derfor klassifiseres disse forvillede formene, som ligner på besoargeit og skruegeit, nå som henholdsvisC. .h. aegagrus ogC. .h. falconeri[1] Noen mener også, at den nå utdødde sørøsteuropeiske geitaC. prisca, som skal ha hatt horn som ligner mange av dagens tamgeiter, kan ha vært en viktig bidragsyter til tamformen.[3][4] Det er imidlertid uklart omC. prisca var en tidlig tamform eller ikke.[3]
Tamgeit har en kroppslengde på cirka115–170 cm, en skulderhøyde på omkring26–107 cm, og ei vekt omkring20–113 kg.[1] Den storevariasjonen skyldes mange raser og ulikt opphav. Bukkene harskjegg oghorn og de er generelt større enn geitene, men geitene kan ha horn eller være kollet. Om begge kjønn bærer horn er bukkenes typisk betydelig større, men det er vanskelig å si noe konkret om både lengden og formen på horna, siden dette varierer mye mellom rasene.[1]
Pelsfargen kan variere i ulike nyanser fra hvit og grå til rød, brun og sort. Pelsen i seg selv kan også ha ulike strukturer og være enten kort, middels lang eller lang. Middels lang og lang pels kalles ofteragg, men det avhenger av strukturen. Hos kasjmirgeiter for eksempel består pelsen av to deler;dekkhår kaltragg og underull kaltkasjmirull. Ragget er tykkere og lengre og har en medulla (kanal) i midten av fiberen. Det beskytter dyret mot fysiske skader. Kasjmirull isolerer og beskytter dyret mot kulde. Kasjmirfibrene ligner ekteull og er som en sylinder full avkeratin. Tre typer av medulla er blitt gjenkjent i hår; kontinuerlig medulla, uavbrutt medulla, og avbrutt medulla med få korte brudd og fragmentering, der få deler av medulla er synlige.[5]
Tamgeiter har en tilnærmetkosmopolitisk utbredelse, med unntak av iAntarktis. De deles gjerne inn i tre økotyper, kaltmelkegeiter (geiter som holdes for melkeproduksjon),kjøttgeiter (geiter som holdes for kjøttproduksjon) ogpelsgeiter (geiter som holdes for skinn- og pelshårproduksjon). Tamgeiter deles imidlertid også inn i raser og varianter. Den er særlig knyttet til karrige strøk, og spesielt bratte og lite tilgjengelige fjellstrøk. Det finnes seks tradisjonelle typer;nubiageit,saanengeit,toggenburggeit,lamanchageit ogoberhasligeit.[1] Av disse er det skapt utallige geiteraser gjennomkryssavl. Andre typer som har vokst i betydning og popularitet erboergeit,pygmegeiter,kasjmirgeiter ogangorageiter (også kaltmohairgeiter),[1] som alle har gitt opphav til nye raser.
Geiter er utsatte forparatuberkulose. Frittgåendetamkatter er ofte infisert med den encelledeparasittenToxoplasma gondii, som forårsakertoksoplasmose hos mennesker og dyr. Frittgående tamkatter sprer derfor eggene, men blir ikke selv syke. Det frarådes derfor å slippe katten inn i driftsbygninger med produksjonsdyr, siden det er en vanlig årsak til fosterkasting (abort) hossau.[6]. Først og fremst blir foster og fosterhinne angrepet.Rundt 40 % av sauene i Norgeer smittet med toksoplasmose.[7]
Et interessant faktum er også at lukten av geiter og skitne sokker blir forårsaket av samme stoffet som kalles for Karpronsyre (CH3(CH2)4CO2H).[8]
Det lever ikke geiter naturlig i Norge, så alle geiter her er entenhusdyr eller forvillede husdyr.[4] Vi har imidlertid trolig hatt domestiserte geiter her siden slutten avyngre steinalder.[9] I dag ernorsk melkegeit mest dominerende av de to nasjonale rasene, menskystgeit regnes som en truet geiterase.[10]
Norsk melkegeit er et produkt av flere gamle nordeuropeiskelandraser, der blant annet de tidligere typenetelemarksgeit,dølageit,vestlandsgeit ognordlandsgeit inngår, men også importerte raser som den naturligkolla saanengeita (Sveits) ogfransk alpin inngår.[10] Innslaget av saanengeit har ført til at geita i denne rasen alt oftere er kollet og helhvit. Denne geiterasen produserer i hovedsak melk og er mindre kjøttfull enn kystgeit.
Kystgeit ligner norsk melkegeit, men den er sjelden kollet.[11] Den har vært mest vanlig påVestlandet og er av type en uteganger (produksjonsdyr som går ute utenom beitesesongen), som i all hovedsak har blitt holdt for kjøtt- og skinnproduksjon.[10] Kystgeit er imidlertid truet som rase. Siste rest av disse geitene overlevde på de to øyeneSkorpa iHerøy ogSandsøya iSande iMøre og Romsdal og iSelje kommune iSogn og Fjordane,[11] fra hvor rasen gradvis har blitt gjenoppbygd av noen få lokale entusiaster langs kysten av landet vårt. Det lever fortsatt forvillede kystgeiter på de to øyene utenfor Sogn og Fjordane, der det ikke har vært drift på dyra siden 1950-tallet.[11] En DNA-studie i regi avNIBIO ogNMBU viser at kystgeita klart skiller seg fra norsk melkegeit, men også at kystgeiter fra Selje og Skorpa er to klart genetisk ulike grupper. Dette indikerer at disse geitene må ha levd adskilt i lang tid, til tross for kort avstand.[11]
I 2014 fantes det cirka64 500 geiter i Norge, mot cirka300 000 på 1920-tallet.[4] Produksjon avgeitemelk var mest betydningsfull,[4] men mye tyder i dag på at kjøttproduksjon er nær like stor.[12] Geiteholdet har alltid hatt godt fotfeste i områder derstorfeholdet var vanskelig, og i dag er fremdelesTroms det største geitefylket, medSogn og Fjordane ogMøre og Romsdal på de neste plassene. I Norge går 27.000 geiter med elektriskklave utengjerde.[13] Den norske geitavlen administreres avNSG, interesseorganisasjonen for småfeholdere og gjeterhundeiere.
En undersøkelse i regi avTINE, besvart av 163 geiteprodusenter, viser at over halvparten av besetningene besto av norsk melkegeit (57 %), fulgt av boergeit (20 %), kasjmirgeit (16 %), mohairgeit (6 %) og kystgeit (5 %). I tillegg hadde fire besetninger fransk alpin, to afrikansk dverggeit, og én saanengeit. I tillegg besto fire besetninger av krysninger.[12] Den samme undersøkelsen viste at melkeproduksjon og kjøttproduksjon utgjorde akkurat like store andeler (52 %), mens kun 9 % av besetningene produserte ull, skinn og fiber. I tillegg oppga 7 % at geiteholdet hadde landskapspleie som hovedformål.[12]
Geita var et av de første dyrene som mennesket lærte å utnytteøkonomisk ilandbruket. I gamle dager var geita derfor viktig for fattige bønder; den var billig å kjøpe og var lite kresen i matfatet. Den kunne bevege seg lett i ulendt terreng, det var derfor mulig å ha geitedrift på steder hvor det ikke var mulig å drive med kyr. Geita ga både melk og kjøtt, og vedysting ogkondensering av geitemelka fikk mangeitost. En kunne også fåragg til spinning av garn egnet forraggsokker, og av geiteskinn kan det fremstilles et særlig myktlær.
I vår tid har geita også fått en rolle somkjæledyr. Geiter kan også trenes til å trekke vogner,geitekjøring er en egen sport iUSA. De fleste geiter kan læres til å trekke vogn, men ikke dverggeiter, de er ikke sterke nok. Geitene er lettlærte og kan lære å gå med både kløv og å trekke vogner.
^abcdefghiCastelló, José R. (2016) Princeton Field Guides –Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 350–355. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016.ISBN 978-0-691-16717-6
^abThenius E., Hofer F. and Presinger A. 1962.Capra prisca Sickenberg und ihre Bedeutung fur die Abstammung der Hausziegen.Z. Tierziicht. u. Ziichtungsbiol.76: 321 - 325
^abcdØstbye, Eivind; Vangen, Odd; Blix, Anna:geit iStore norske leksikon på snl.no. Hentet 15. oktober 2020 frahttps://snl.no/geit
.jpg)
