Gammeldansk[1][2] erdansk slik det ble talt imiddelalderen. Det er på dette tidspunktet dansk for alvor begynner å skille seg fra de andrenordiske språkene, og man kan derfor begynne å betegne dansk som et eget språk, og ikke bare endialekt avnorrønt.
I løpet av det 11.–13. århundre gjennomgikk språket større forandringer enn i noen annen periode i dets historie. Spesieltfonetikken endret seg i denne perioden; man hadde en oppmykning av konsonanter ([p],[t] og[k] blir til[b],[d] og[g]) og en nøytralisering avvokalene i trykksvak stavelse ([a],[i] og[u] blir til[æ], som blir til[e]).Bøyningsverket endrer seg også kraftig, idet man går bort fra å bruke firekasus i bøyning avsubstantiver ogadjektiver, og person og tall iverb. Dette skjer først i dansk, mensvensk ognorsk følger senere etter. I dag er det kunislandsk ogfærøysk som har bevart disse bøyningsformene.
Der eksisterer få kilder for det danske språk i perioden fra år 1000 til 1250. Fra begynnelsen av peridon finnes det eksempler på gammeldansk i lovskrifter, legebøger og fragmentariske helgenlegender oversat fra latin. Fra siste delen av perioden finnes det i tillegg en del rettsdokumenter, brev, krøniker og dikt.
Eksempler på verker med gammeldansk erLucidarius ogLibellus De Arte Coquinaria.
Siden 1950-tallet harDet Danske Sprog- og Litteraturselskab arbeidet med med en Gammeldansk Ordbok. Arbeidet er per 2020 fortsatt ikke avsluttet. Den foreløpige ordboken er tilgengelig på nett. https://gammeldanskordbog.dk/.