-black_bg.jpg)
.jpg)
Galateia ellerGalatea (gresk: Γαλάτεια; «den melkehvite»)[1] er et navn som har blitt brukt om en statue avelfenbein som forestillerPygmalion fraKypros. Ifølgegresk mytologi ga gudinnenAfrodite statuen liv av medynk for Pygmalion, fordi hun så at han var dypt forelsket i den. DikterenTheokrit fra Syrakus bruker navnet Galateia i sinehyrdediktIdyller VI og XI. I disse diktene er Galateia gjenstand forkyklopenPolyfemos' begjær. Polyfemos og Galateia finner vi også igjen i myten omAkis og Galatea iOvidsMetamorfoser.
Selv om navnet Galatea har blitt knyttet tilantikkens Pygmalion både i diktning andre kunstneriske verker, er dette likevel en forbindelse som har oppstått langt senere. Ingen bevart tekst fra antikken nevner noen gang statuen ved navn.[2] PåParissalongen i1763 stilte billedhuggerenÉtienne Maurice Falconet ut en skulptur med tittelen «Pygmalion aux pieds de sa statue qui s'anime» («Pygmalion ved foten av sin statue i det den blir levende»). Denne skulpturen, som i dag befinner seg i Walters Art Museum iBaltimore, kalles i dag «Pygmalion og Galatea».
Flere av den greske antikkens forfattere (Homer,Hesiod,Apollodorus) nevner en Galatea som en av mytologiensnereider (havnymfer). Nereidene var de femti døtrene til den tidlige havgudenNerevs ogokeanidenDoris[3][4][5]
Ifølge den amerikanske akademikeren Meyer Reinhold (1909–2002) ble navnet «Galatea» først utbredt i bruk etter atJean-Jacques Rousseau i 1762 ferdigstilte sittscène lyrique (musikkdrama)Pygmalion. Myten om Akis og Galatea var allment kjent i den skolerte del av befolkningen; og komponistenGeorg Friedrich Händel skrev en opera kaltAcis and Galatea som ble urfremført i 1718. Videre bærer en av den franske poetenHonoré d'Urfés figurer i hyrderomanenL'Astrée navnet Galatea.
.jpg)
Den tidligste forekomsten av fortellingen om Pygmalion som er kjent i vår tid, finner vi i ethellenistisk verk avFilostefanos. Verket bærer navnetDe Cypro («Kypros»). Der er Pygmalion konge påKypros.[6] Vi finner den senere gjenfortalt i denromerske dikterenOvidsMetamorfoser.[7] I Ovids verk har kong Pygmalion blitt til en billedhugger som forelsker seg i en elfenbeinsstatue han selv har laget. Som svar på hans bønner gaVenus (Afrodite) statuen liv, og lot deretter billedhuggeren gifte seg med den levende statuen. Ovids Pygmalion-versjon ble den mest kjente varianten av myten om Pygmalion og Galatea, fram til slutten av1600-tallet.Tropen om en levendegjort statue fikk fornyet interesse på1700-tallet.[8]
Et element i denne myten er at statuen ble levende fordi Afroditesdaimon har tatt bolig i den, og at Galatea siden fødte Pygmalions sønnPafos — som ble grunnleggeren av en by som ble kalt opp etter sin grunnlegger (eponym). I andre versjoner fikk Pygmalion og Galatea også en datter,Metharme.
Nok en versjon sier atKinyras, som kanskje var sønn av Pafos,[9] og kanskje frieren som giftet seg med Metharme, grunnla med Afrodites hjelp grunnla byen Pafos på Kypros og bygde et stort tempel for gudinnen der.Bibliotheke, ethellenistisk sammendrag av myter, nevner at Pygmalion hadde en datter som het Metharme.[10] Hun var gift med Kinyras og mor tilAdonis, en yngling så vakker at han vakte Afrodites begjær. Men atter andre versjoner forteller at Adonis' mor varMyrrha, som igjen var datter av Kinyras. På romersk tid ble det sagt at billedhoggerenPraxiteles'Afrodite fra Knidos i gudinnens tempel i byen Knidos var så vakker, at mange menn sørget for å bli stengt inne i tempelet slik at de fikk tilbringe en natt hos denne statuen.[11]
Robert Graves er en av mange som har forsøkt å forklare eller gi en tolkning av hvordan myten om Galatea og Pygmalion skal eller kan forstås.[12]