Frigjøringsdagen iNorge er8. mai. Datoen markeres hvert år til minne om frigjøringen etter fem års tysk okkupasjon avNorge under andre verdenskrig fra 1940 til 1945.
Tirsdag 8. mai 1945kapitulerteNazi-Tysklands militære styrker etter nederlaget forde allierte i Europa. Krigen ble innledet med Hitler-Tysklands invasjon i Polen 1. september 1939. Norge ble trukket inn da tyskerne gikk til angrep9. april 1940 og besatte landet. Etter at tyskerne overga seg, ble Norge okkupert av britiske og amerikanske militærstyrker fram til kongHaakon VII vendte tilbake til Oslo 7. juni 1945.
Det norske forsvaret omtaler dagen somfrigjørings- og veterandagen, feirerfriheten og hedrer norskekrigsveteraner fra verdenskrigen og seinere utenlandsoperasjoner.[1]
Datoen 8. mai regnes også som de alliertes seiersdag ellers i Europa og kalles ofteVictory in Europe Day (VE Day) på engelsk. Dagen da den tyske militærmakten overga seg uten betingelser, var andre verdenskrig i Europa over ogHitlersTredje rike opphørte. IRussland ogSamveldet av uavhengige stater (tidligereSovjetunionen) feiresseiersdagen9. mai på grunn avtidsforskjellen.
Vedkgl. res. av 12. oktober 1945 ble det bestemt at det nøyaktige tidspunkt for frigjøringen av Norge skulle anses å være 9. mai 1945 klokken 00.01 (dagjeldende norsk tid, som varsommertid).[2] I 1962 ble frigjøringsdagenoffisiell flaggdag i Norge og samtidig flyttet fra 9. til 8. mai.
Utdypende artikkel:Operation Doomsday
Det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte 8. mai 1945. Det tysk-okkuperte Norge var sterkt befestet med over 300 000 tyske utstasjonerte soldater. Noen tyske militære ledere og ivrige nazister hadde planer om å fortsette krigen mot de allierte i Danmark og Norge, og den muligheten ble fryktet av motstandsbevegelsen i begge land, men ble aldri en realitet.[trenger referanse] Den tyske øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidentenKarl Dönitz om å overgi seg. RikskommissærJosef Terboven var blitt avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til generalFranz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag klokka 21.10.[3] Den allierte kommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai.[4] De alliertes militærkommisjon ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer, der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kapitulasjonsbetingelsene ble levert til Böhme sent på kvelden 8. mai. Kommisjonen besto av kommandørPer Askim, brigader R. Hilton, oberst R.A. Hay og Pet Bennet.[3] Den britiske oberstløytnantRobert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig generalJohann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpnene.[4]
Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og de skulle samles i avgrensete områder. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker beholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sine pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk, og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater i den første tiden etter kapitulasjonen.[3]
Terboven,Wilhelm Redieß ogHeinrich Fehlis tok sine egne liv. Om morgenen 9. mai ankom Quisling til hovedpolitistasjonenMøllergata 19, der han ble arrestert og fengslet. De ledende norske nazisteneSverre Riisnæs,Jonas Lie ogHenrik Rogstad forskanset seg påSkallum gård iBærum. Lie døde av stress og dårlig helse 11. mai, Rogstad skjøt seg, og Riisnæs overga seg til hjemmestyrkene samme dag.
Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet på forhånd, og de første arrestasjonene skjedde 8. mai. Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse utarbeidet en liste med over 16000 navn på mistenkte forlandssvikere.[5][6]
Mesteparten av de 12 000 mann i de norskepolititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Britiske styrker kom med fly til Oslo og Stavanger 10. mai, senere kom britiske marineenheter til de viktigste havnebyene. Senere fulgte amerikanske soldater, slik at den allierte styrken på det meste var oppe i 30 000 soldater. Britiske og amerikanske styrker holdt seg sør for Tromsø, mens norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. GeneralAndrew Thorne ankom 13. mai og var ansvarlig for de alliertes avvikling av okkupasjonsstyret. Hjemmefrontledelsen nedla sitt verv 14. mai, etter en knapp ukes regjeringstid.[3] Thorne overlot den 7. juni makten til den hjemvendte kongHaakon VII.[7] De fleste allierte styrker (inkludert sovjetiske) forlot landet i september-oktober 1945.[3]
Det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte betingelsesløst, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene i Norge sendt tilbake til Tyskland.De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord.[trenger referanse] At Tyskland frivillig ville oppgi kontrollen av Norge, som var sterkt befestet og hvor de hadde nesten en halv million soldater stående, var på ingen måte gitt. Men øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidentenKarl Dönitz om dette.[trenger referanse]
Berlins forsvar kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene iNederland ogDanmark. 7. mai klokka 02.41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til generalEisenhower iReims, et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen klokka 11 neste dag, og den britiske statsministerenWinston Churchill og den amerikanske presidentenHarry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Sovjetunionens lederJosef Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor hans egne representanter, og 8. mai klokka 23.30 dro en tysk delegasjon tilKarlshorst i Berlin. På grunn av uliketidssoner var det da allerede 9. mai iMoskva, og derfor feires Seiersdagen i Russland på denne datoen.[8]
Frigjøringsdagen er i Norgeoffisiell flaggdag.[9] I 1960 bestemte regjeringen at det skulle flagges den 8. mai som markering av femtenåret for frigjøringen. En meningsmåling utført samme år, viste at 75 prosent av de spurte støttet å gjøre dagen til fast, offisiell flaggdag.[10] Frigjøringsdagen ble vedtatt innført som flaggdag vedkongelig resolusjon 27. april 1962.[11]
I 2010 bestemteregjeringen at frigjøringsdagen også skal væreveterandagen, en merkedag forveteraner fra andre verdenskrig, såvel som tjenestegjørende iFN-styrker og andre internasjonale operasjoner.[12]
