| Frederik Stang | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. mars1808[1][2][3] Stokke | ||
| Død | 8. juni1884[1][2][4] (76 år) Bærum (Norge) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker,advokat | ||
| Utdannet ved | Bergen Katedralskole | ||
| Far | Lauritz Stang | ||
| Søsken | Thomas Stang | ||
| Barn | Emil Stang d.e. | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund[2] | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
| Utmerkelser | Serafimerordenen Storkors av St. Olavs Orden (1853) Storkors av Dannebrogordenen Medaljen for borgerdåd | ||
| Norges 1. statsminister | |||
| 21. juli 1873–4. oktober 1880 | |||
| Etterfølger | Christian August Selmer | ||
Frederik Stang (skrevetFriederich Stang frem til begynnelsen av 1830-årene) (født4. mars1808 på Råstad iStokke, død8. juni1884) varadvokat, universitetslektor ogpolitiker. Han varNorges første regjeringssjef med tittelenstatsminister.
Frederik Stang var sønn av embetsmannenLauritz Stang, og vokste opp iStavanger. Han var gift med Augusta Julie Georgine vonMunthe af Morgenstierne, datter avBredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Han var far tilEmil Stang d.e.
Han begynte på jusstudiet som 16 åring og tok eksamen som 20-åring. I en alder av 22 ble han ansatt som foreleser i jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet. I 1833 ga han ut et betydningsfullt verk omnorsk konstitusjonell rett,Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret.
Stang startet privat praksis i 1834 og ble samme århøyesterettsadvokat.[5] Han fremsto som en fremragendeskrankeadvokat, spesielt iHøyesterett.
I perioden 1837 til 1839 var hanRegjeringsadvokat.
Stang ble utnevnt til statsråd i 1846 og leder i det nylig opprettedeIndredepartementet. Han ble i denne posisjonen til 1856, og hans tjenestetid var preget av ustoppelig innsats for å reformere den norske infrastrukturen. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias førstejernbane ble opprettet,Hovedbanen som forbandtChristiania ogEidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr.
I 1861 ble hanførstestatsråd, med egetministerium, det vil si formann i den norske regjering. Hans tid som politisk leder bar preg av en tid med stor uenighet innad i Stortinget og mellom Norge og den Svenske regjering.
Inntil 1873 styrte kongen Norge gjennom to regjeringer, en iStockholm og en iChristiania ledet av en stattholder. Etter at stillingen som stattholder hadde vært ubesatt i en periode, ble stillingen som statsminister opprettet i 1873 og Frederik Stang ble utnevnt. Selv om det også var en norsk statsminister i Stockholm, var det den statsministeren som holdt til i Christiania som hadde størst innflytelse over norsk politikk.
På tross av Stangs store anstrengelser for å forsone motstridende politiske krefter, ble hans eget parti henvist til opposisjon under hans styre. Ved en uforsonlig gest halverte Stortinget hans pensjon i 1881. Borgere i Christiania samlet inn penger til å dekke den tapte halvpart og Stang donerte beløpet til et fond for å fremme studiet av jus.
Frederik Stang regnes som stifteren avNorges Røde Kors, 22. september 1865.
Frederik Stangs navn er ofte forvekslet medFredrik Stang, som var hans barnebarn og også en fremtredende jurist og rettsvitenskapsmann. Gaten påFrogner iOslo er oppkalt etter Frederik Stang.[6]
Stangs ideologier, slik han utformet det i 1830-årene, forente flere elementer:[7]
Den første var den rettsstatlige, basert på grunnlovsfedrenes bruk av maktfordelingsprisnippet, som skulle balansere det lovgivende, det utøvende og det dømmende mot hverandre. Lovene skulle styre og ikke personene.
Det andre elementet var det demokratiske, at maktutøvelsen skulle være forankret i folket selv. Dette elementet ledet senere til at Stang kjempet for at statsrådene skulle få adgang til Stortinget. Stang var samtidig en talsmann for at pressen skulle bli et organ for offentlige resonnement. På denne tiden pågikk det en strid mellom rett til frie ytringer og kongens ønske om å kontrollere offentligheten.
Det tredje element dreide seg om politisk lederskap, preget av en «demokratisk elitisme». Bakgrunnen var at Stang mente at regjeringen i for stor grad hadde blitt en passiv administrator, og savnet dens mulighet til å drive staten framover. For å få til dette ønsket Stang seg en sterkere elite, med en «høyere innsikt i samfunnsforholdene», men temmet av den offentlige meningsdannelsen.
Det var med bakgrunn i denne ideologien at Stangs ministerium drev moderniseringen av Norge framover.
 | Frederik Stang – originaltekster av og om forfatteren fraWikikilden |
Wikiquote:Frederik Stang – sitater
|  | |
